Energiregnskap.

Energiregnskap på grensa til luksusfellen. Sånn er det med energi og initiativ om dagen. Det betyr i praksis at det jeg vanligvis ville ha brukt en time på nå tar tre, iberegnet pauser. Det betyr også at om jeg overdriver og driver på som en manisk den ene dagen, så er det tomt den neste. Type fosterstilling hvert kvarter. Skulle jeg en eller annen gang finne ut av det her og klare å lage en form for balanse i galskapen så blir det sikkert bra. Foreløpig gjør jeg erfaringer….øvelse gjør mester. 

Som noen muligens har fått med seg, eller ikke, så oppdateres bloggen nå kun en gang daglig, i motsetning til tidligere i vår da jeg delte to om dagen. 5 om dagen er noe annet som jeg sikkert kan krote ned noen linjer om senere. Overgangen til et om dagen, blogginnlegg altså, er en del av mitt forsøk på å få kontroll over energiregnskapet mitt. Tilgangen på energi er såpass begrenset og ser ut til å fortsette å være det ei stund til så det gjelder å prioritere hardt når det gjelder hvor og når å bruke den. Energien. Det vil si at noe av bloggenergien de neste dagene blir brukt på jobbrelaterte oppgaver. Kryss i taket. Det handler dessverre ikke om noe overskudd på nåværende tidspunkt, så for å få til det ene må jeg altså kutte ut det andre. En halvtime blogging skal derfor bli en halvtime jobbing de neste dagene. Sånn er det med den saken og såpass enkelt som det regnestykket er så burde jo det vært mulig å fatte for lenge siden….

Dagens kraftanstrengelse ellers har dreid seg om interiør! Utropstegnet er helt på sin plass. Her er gardiner og duker mildt sagt nedprioritert. Det fungerer da helt fint det vi har, liksom. Men med en balkong med tidenes utsikt har jeg flere år ønsket meg en litt mer innbydende møblering på denne. Det kunne vært fint å ha lyst til å oppholde seg der. Gjøre den mer brukervennlig for late sommerkvelder for eksempel. 

Som vanlig har jeg et sterkt ønske om å se det ferdige resultatet med en gang. Helst i går. Dermed var dagens treningsøkt en realitet. Den ble av det praktiske slaget. Andpusten og svimmel og mye skal bare og bæring, drassing og spikring senere kan jeg si meg mer eller mindre ferdig. Men fy flate. Så mye mer støvsuging, løfting, rydding og rot som avdekkes når en setter i gang et slikt prosjekt. Ikke visste jeg at kottet måtte ryddes og stuegolvet vaskes for at balkongen skulle møbleres!

Nå er fasilitetene oppgradert i beste gjenbruksånd. Seng fra tidlig 90-tall, som etter kjapp beregning i alle fall har «bodd» 5 steder. Tung som ville h….skal definitivt ikke flyttes flere ganger. Teppe fra stuegolvet anskaffet tidlig dette århundret. Med blåbærflekker, evt. rødvinsflekker. Tipper det blir flere. Flamingolyslenker som egentlig skulle vært med på festival eller noe men slapp. Bord fra barnerommet, også tidlig på århundret siden eieren er 21. Gamle og nye puter om hverandre. 

Stetteglassene er på plass og det er bare å vente på varmegradene. Da kommer det muligens ei plante eller to også. Regner med det blir et bra sted å nyte solnedgangene og lade skroget utover sommeren. Kanskje energiregnskapet kan havne på plussida ved å ta fasilitetene i bruk?

Etter. Lurt å forte seg å ta bilde før det ikke ser sånn ut lenger…
Ladestasjon?

 

Før. Say no more.

 

Fantomfrisk.

I dag lot jeg som ingenting. Eller, jeg ignorerte bedre vitende, rettere sagt. Jeg lot som jeg fikk til det jeg trengte å få til og dro i vei for å ordne en del ting. Mye av det har jeg utsatt i 8-9 uker. Ragnhild Holmås som står bak blant annet #serikkesykut på instagram og boka ved samme navn kaller det «fantomfrisk». 

Det betyr at når vi, jeg, altså kronikeren jeg, finner en aldri så liten gnist av energi en plass langt der inne, så kjører vi på og prøver å få utrettet litt. Jeg regner med det koster en del, så i morgen har jeg ikke lagt noen planer. Ikke i overimorgen heller. 

Jeg må innrømme at jeg lå på sofaen en del timer i går også. Jeg hadde jo planlagt å være fantomfrisk noen timer i dag, så det var greit å forberede seg. Ikke desto mindre startet jeg prosjektet med å bokstavelig talt sjangle ned to trapper for å komme til garasjen. Ikke bare svimmel, ustø også. Dette kan bare gå bra.

Det gikk vel som forventet. Fikk faktisk ordnet alt jeg skulle. Bortsett fra en ting. Sikkert lurt å ha med sherpa, les småbrukeren, når den skal inn i bilen uansett. Måtte dessverre drite i alt som heter smittevern og holde godt fast i gelenderet på vei ned rulletrappa på hjemvei. Sorry for det. Kan også melde om at handlevogn i gitte tilfeller kan fungere bra som alternativ til rullator. Ser også antakelig bedre ut med handlevogn enn rullator når en gjør det en kan for å late som om alt fungerer bra.

Sofaen er stedet nå. Venter i grunn bare på at migrenen skal ta over. Den pleier det etter at undertegnede har oppsøkt slike steder. Markedskreftenes høyborg, kjøpesenter. Ikke bare ett, men to. Det gjelder å få brukt noen tusen tvert slik at det kan bli lenge til neste gang. 

Hæsjtægg dronningaavnetthandel.

www.pinterest.com

Ny uke, nye muligheter.

Det er mandag. Ny uke nye muligheter. Jeg leser instagram, #serikkesykut og KK (!) av alle ting til frokost og imponeres av denne damen som i en alder av 32 har kommet milevis lengre en hu sjøl. Ukas ambisjoner for undertegnede blir derfor, etter inspirasjon fra fru Ragnhild Holmås:

https://www.kk.no/livet/jeg-skammet-meg-over-a-vaere-syk/72371998

(siden linkingen min ikke ser ut til å virke: merk og lim i inn i nettleser. Leseverdig!)

  • ikke late som jeg er frisk, det har jeg gjort i 10 år, førte meg hit jeg er i dag…
  • passe på “energiregnskapet” så jeg ikke havner på Luksusfellen the energiedition
  • være tydelig til NAV og lege (o skrekk og gru!)
  • være ute i sola
  • bare være bitteltitt “fantomfrisk”

Innser allerede at dette “energiregnskapet” fort kan føre meg ut i et kraftig uføre, men det er lov å håpe 😉

Stjælt og delt fra instagram.

“Går det bra, egentlig?”

«Går det bra?», spurte avleggeren i går kveld, via messenger fra andre etasje. Hun hadde hørt et brak fra 1.etg og lurte på om mora hadde falt ut av stolen. Neida, bare surret seg inn i et par ladekabler, mistet telefonen i golvet og nesten bikka et tomt glass. Jeg skjønte det var på tide å legge seg, det blir sjelden bedre utover natta. 

«Går det bra, egentlig?», spurte småbrukeren i dag. Spørsmålet var helt betimelig. Det er en av disse dagene. Det hjalp ikke med ei natts såkalt søvn, nei. Kaffe på senga en søndagsmorgen er helt innafor. Og det går bra. Så er det inntak av dagens vitaminer. En tablett på golvet selvfølgelig. «Jaadda!», der er vi i gang. Etter å ha fikla opp den fra lodottene under kanten på kjøkkenbenken er det bare å gi seg i kast med kaviar og eggedeler. Med tuklestælker (les:fingre) som i beste fall ikke samarbeider eller rettere sagt lever sitt eget liv er kaviartuber et rent minefelt. Det gikk som det måtte gå: kaviar eksplodert over hele kjøkkenbenken, golvet, buksa, genseren og armen. Det meste må antakelig brennes. 

Jeg aner at dagen kan by på noen utfordringer, så etter å ha fått i meg eggeskiva sitter jeg nå helt rolig og tar sats før jeg skal gå ut å brenne buksa og genseren.

Ha en finfin søndag!

Den kaviaren som ikke er på meg er i den andre vaskefilla…

Image.

For noen år siden skrev jeg en statusoppdatering på facebook der jeg etterlyste skandaler og saftige statusoppdateringer. Jeg kjedet meg nok en smule og trengte litt underholdning. Svarene førte ikke akkurat til noe å sladre om, men det ble en god samtale med enkelte smarte hoder om akkurat det der. Statusoppdateringer, altså. Hva vi deler og ikke deler og hvorfor. Jeg tenker at temaet er vel så aktuelt i år. I alle fall for meg.

Hva deler vi på sosiale medier? Hva er vi villig til å vise fram av eget liv, egne tanker og følelser? Hva syns vi er innafor? Hva vil vi oppnå og hvorfor deler vi akkurat det? Og hva er det vi ikke deler? 

Og hva i huleste skjer om vi oppnår en reaksjon som vi ikke forventet? Eventuelt ingen reaksjon i det hele tatt? Og usikkerheten vil alltid ligge der: er det greit å dele dette eller vil det slå tilbake på meg på noe vis?

Jeg tror det handler om hvilket bilde vi ønsker å gi av oss selv. Hvem vil vi være i samfunnet og vennegjengen. Og ikke minst, hvordan påvirker det vi deler oss selv personlig? Jeg selv er midt i et eksperiment. Ifølge avleggeren har jeg i årevis spammet ned alt jeg bruker av sosiale medier med tur- og naturbilder. Ergo er jeg en turfriskus! Så «plutselig» deler jeg blogginnlegg med syt og klag og akk og ve om syk kropp og dårlig humør. Ergo er jeg en kroniker. 

Hva om den dyktige bakeren som får luftig gjærbakst med riktig farge på alle instagram-bildene sine begynner å dele bilder av all bakst som er flat og hard som stein og alle bakeboller og slikkepotter rett før det havner i oppvaskmaskina? Hva om alle outfit-bloggerne deler bilde av usminkede fjes og ugredde hår, da mener jeg morratryner, altså, og «mysbyxor» som aldri ser dagens lys utenfor husets fire vegger? Og hva om alle friskusfamilier deler bilder av unger som skriker, sekkebærere som svetter og banner og kaos i heimen i stedet for smilebilder fra idylliske lunsjplasser der alle strikoser seg med pinnebrød og det aldri blåser kaldt og ingen vil hjem?

Eksperimentet og utfordringen min blir jo å finne ut hvordan turfriskusen og kronikeren, altså begge sider av imaget kan kombineres til en levelig hverdag. Det jeg viser fram har plutselig fått en del flere fasetter der den ene delen ikke er mer sann enn den andre. Både turfriskusen og kronikeren er deler av mitt liv. Det ene er ikke mer eller mindre jug enn det andre. Hverdagen består av flere sider og imaget har slått sprekker. 

Liker best denne varianten av meg selv.

Hvordan står det til?

Hvordan er kroppen i dag? Har du vondt i dag? 

Er du helt sikker på at du vil vite det?

De første to spørsmålene har jeg fått ganske ofte i løpet av de siste årene. Oftere og oftere, egentlig. De sier meg noe om at omgivelsene vet jeg har utfordringer. «Du må si ifra!» er omkvedet hos både ekspertisen og de stakkarene rundt som gjør så godt de kan for å legge til rette og ta hensyn. Takk for at dere bryr dere! Det settes pris på, selv om svaret kan være noe unnvikende.

Men, det handler altså ikke lenger om hvorvidt jeg har vondt i dag og om kroppen er bra. Det handler om HVOR vondt er det i dag. Det er aldri «ikkevondt» eller plagsomt i det hele tatt. I alle fall nesten ikke. Men det er ulikt fra dag til dag hvordan eieren av kroppen takler smertene. Hvis jeg sier at det er skikkelig ille, men det går bra, er det greit for deg å høre? Eller skal jeg velge å si bare «det går bra»? 

Den siste varianten velges nok ganske ofte. Rett og slett i håp om å slippe å oppleves som et kasus. Orker ikke det for ofte! Å vite at man er en belastning og må tas hensyn til…jeg hater det! Jeg sier stort sett at det går greit. Det betyr ikke smertefritt. Det betyr sånn passe greit. Så da belemres bloggen med sytinga, da. Lettere det kanskje, så kan den som ikke trenger alt for mye realisme la være å lese. Det er veldig lov. Jeg syns generelt det er en god regel da. Les bare det du vil. Skru av tv eller skift kanal om du syns et program er dust. Men vær forberedt på realisme når du snakker med folk. Skrekk og gru.

Så kommer spørsmålet; «har du vondt der fordi du gjorde det eller det i går?».

Det kan godt hende det. Aktivitetsregulering kan faktisk ha en funksjon av og til. Ikke alltid. Så logisk er ikke denne kroppen bygd opp. Hvis det er høyre håndledd i dag så kan det være venstre kne i morgen, og korsryggen når jeg står opp etter neste natt. Forutsigbarhet er ikke en luksus som tillates meg. Og av og til velges aktivitet selv om jeg vet det har en pris. Kostnad og vinning går ikke alltid opp og selv om hode og kropp henger sammen så er de ikke alltid enige om hva som trengs. Da går det ut over både undertegnede og dere rundt. Til slutt så vet jeg ikke hva jeg skal svare. 

Jeg setter pris på alle som bryr seg og viser det. Så bær over med meg hvis svaret er svada. I beste fall så er det bare en forvirra forenkling.

Hvilken grad av ærlighet er jeg klar til å gi til enhver tid? Og skal omgivelsene lastes med den hele og fulle sannheten? Hvordan i h….skal jeg forklare det her til andre når jeg ikke fatter noe som helst sjøl? 

Kan’ke forklare det her, vøttø…(bilde stjælt fra internettet for så lenge siden at jeg har glemt hvor, beklager)

Flink pike kan du værra sjøl!

Har du tenkt på det, du? Hva er ei «flink pike» for deg? Er det bare jenter som kan være flink pike? Kan man være flink pike på noen områder og ikke så flink pike på andre områder? Er det bra å være flink pike? Er det farlig? 

Ei klok dame jeg kjenner får stadig høre «så flink du er som kommer deg ut!». Hun lurer litt på det. Hun kommer seg da ikke ut fordi hun er flink, sier hun. Hun går ikke på tur for å være flink. Hun går på tur fordi hun har lyst og fordi det gir henne noe. Om det er trim, naturopplevelse, annen rekreasjon eller jatakk begge deler kan sikkert variere, men «flink» ligger ikke i hennes motivasjon.

For henne er ikke å komme seg ut på tur å være «flink pike».

Hva er en «flink pike» da, egentlig? 

Dersom du måler din egen verdi kun ut ifra prestasjon, du nekter å være nest best og du alltid streber etter det perfekte. Ja, da kan det godt hende du er en «flink pike». For meg handler begrepet også om å bedømme seg selv og måle sin egen verdi ut ifra det du tror er omgivelsenes forventninger om hva som er «riktig» eller «vanlig». Valgene dine blir påvirket av dette, mer enn av hva du egentlig selv har lyst til og behov for.

Er du en «flink pike»?

Veldig flinke piker. Og blide…

Du aksepterer aldri å være nest best og må være best i det aller meste av det du gjør. Du må alltid gjøre ditt absolutt beste. Du klarer ikke å slå deg til ro med “godt nok”. Du er veldig pliktoppfyllende og gjør alltid jobben din. Ofte føler du et stadig press i forhold til å oppnå resultater og få ting gjort. I forhold til deg selv, slipper du ikke lett unna. Du lager ikke unnskyldninger for dine feil, men misliker deg selv når du ikke presterer optimalt. Du har så mye å gjøre at det sjelden blir tid til å slappe av. Du er veldig konkurrerende. Velstand og status er viktig for deg. Utseende må alltid være på sitt beste. Du mener du fortjener sterk kritikk når du gjør en feil. Du etterstreber å holde alt i perfekt orden.

Hvis du kjenner deg igjen i opptil flere av disse punktene, kan det ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød hende du har et “flink pike” syndrom. 

Jeg har nok dette syndromet. I alle fall på noen områder. Jeg gjør alltid så godt jeg kan. Jeg vil gjerne være best i konkurranser og liker meg sjøl best når prestasjonene er på topp. Jeg gjør jobben min og er min egen største kritiker. Jeg unnskylder ikke mine feil (tror jeg) og jeg sminker meg hver dag, haha! Alstå, dette er normaltilstanden. Ingen daglig sminke her i gården nå for tida. Og hverdagsambisjonene er i grunn generelt skrudd kraftig ned for tida. 

Og så er ikke alt i perfekt orden rundt meg hele tiden (for eksempel nå) og jeg er ikke overdrevent opptatt av velstand og status. Jeg har den kroppen jeg har, ingen reservedeler eller fiksapåting og utseende deretter. Jeg liker å tro at jeg i mange tilfeller tar mine valg ut ifra hva jeg vil og har lyst til og ikke ut ifra hva jeg tror omgivelsene forventer. Selv om til og med jeg innser at omgivelser og medmennesker faktisk HAR en del å si for hva jeg velger.

Husmora gikk og la seg og lot kjøkkenbenken være slik til dagen etter. Får vel være flink pike og rydde det vekk i dag da, kanskje…

Jeg kjenner en del flinke piker. De fleste er jenter. Jeg er ganske sikker på at det finnes noen gutter også. Lurer på hvordan det er? Å være gutt og «flink pike», altså. Er det som manneinnfluensa så er det jo mer enn dobbelt så ille. Skikkelig fælt med andre ord.

Flinke piker opplever nemlig ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød ofte prestasjonsangst, stress, urolig mage, hodepine, høyt blodtrykk, magesår, kolitt, søvnproblemer, tretthet, panikkanfall, hjertearytmi, ryggsmerter, hudproblemer, leddsmerter, astma og mange andre fysiske symptomer.

Dette syns jeg i grunn høres både slitsomt og farlig ut. For noen av oss ender det med stressnakke og andre kroppslige plager og vi holder fysio- og manuellterapeuter i mer enn full jobb. For enkelte er ikke dette nok og egne og andres forventninger fører til sykdom og det baller i det hele tatt på seg hvis en ikke makter å snu både tankegang og handlingsmønster. Da tror jeg i hvert fall at å være «flink pike» er farlig.

Og vær så snill: ikke si til meg «du er så flink»! Det sier meg så lite. Du risikerer å få spørsmål tilbake «til hva?» Til å komme meg ut, sånn som den kloke dama i innledningen? Jeg kjenner at det ligger lite motivasjon å gjøre noe for å bli omtalt som «flink». Det er så mye mer stas å få tilbakemelding om HVA man er «flink» til. For eksempel: «du er så flink til å lytte». Det gir så mye mer. (da blir det kanskje gode samtaler også).

Jeg tror vi «flinke piker» av begge kjønn med fordel kan lære oss å «gi litt mer faen». Ta valg ut ifra hva du har lyst til og hva som kjennes riktig for deg her og nå. Alt kan ikke prioriteres like høyt og vi må være fornøyd med «godt nok» litt oftere. Jeg øver hver dag og er helt sikker på at jeg kommer til å være skikkelig god til akkurat det, muligens verdensmester, i en alder av bare ca 83!

Ps: innlegget ble opprinnelig postet en gang rundt 2016, tipper jeg. Akkurat nå tenker jeg mitt…

 

Kilde: Psykolog og spesialist i voksenpsykologi Sondre Risholm Liverød

          Klikk.no – Flink pike syndromet

 

 

 

Kan JEG det da?

Du som har så mye helseplager og er sykmeldt. Kan du være så mye på tur du da? 

Jada, jeg kan og jeg vil. Derfor prioriterer jeg det når det fins så mye som en ørliten gnist av noe som kan likne energi eller vilje. Ikke hver dag. Kroppen vil ikke det. Plutselig så vil den helst slippe å gå opp trappa til 2.etg. også, så det begrenser seg med tur. Dessuten har kortreist tur blitt en spesialitet. Ekstremvarianten av kortreist som regel. Som nevnt tidligere så bør bilen helst være innen 50 meter fra leir. Eller i alle fall ikke mer enn en kilometer. Betalinga jeg får er et hode og en kropp som kjenner glimt av behag og dermed en psyke som takler det som ikke er så bra på en noe mer konstruktiv måte enn uten tur. Tror jeg. At det ligger i prisen å kjenne det både her og der i dagevis etterpå får bare gå så lenge hodet har fått en liten luftetur. Sånn er det i dag. Hodet er tilfreds, kroppen verker og ganglaget er alt annet enn sprettent…

Perle som fortsatt er innen rekkevidde. Må kun bære sekken 10 min.

Sover du i det hele tatt inne, har jeg fått spørsmål om. Det kommer av at euforien over utenetter, fine solnedganger og -oppganger og opplevelser i naturen døgnet rundt har fryktelig lett for å havne på sosiale medier. Kan melde at de fleste netter tilbringes innendørs, i ei helt vanlig seng på et helt vanlig soverom. Men jeg tar ikke så mange bilder der som ute.

Du er vel ute og på tur hele tida du, har jeg også fått høre. Jeg er nok en del ute ja. Men jaggumeg har sofaen fått kjenne tyngden av kjærringa de siste månedene også. Men igjen, jeg tar ikke så mange bilder i sofaen heller. 

Jeg tar bilder når jeg syns jeg har det bra. Som regel er jeg oftest på tur alene, så deling av bilder på nett er en liten «hei, nå opplever jeg noe fint som jeg gjerne vil dele med deg!» Det vil ofte si ute i frisk luft. Når kroppen er pjusk og dørstokkmila lang og høy kan det hende jeg henter fram et gammelt turbilde og deler det. Det kjennes unektelig mye bedre enn å dele sofabilder. I mitt hode vil jeg heller fokusere på gode opplevelser, selv om de er små, enn på det som ikke fungerer. Jeg er livredd for at både jeg sjøl og min omgangskrets aldri kommer til å se på meg på samme måte som før hvis jeg lar være. Så da sørger jeg for at jeg kan kikke på mine egne bilder og opprettholde illusjonen. 

Hans Børli sa det slik:

Livet

Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.

 

Sånn er det!

Ubeskrivelig flott, men usikker på om jeg kommer hit igjen…forresten, jeg vet en løsning 😉

 

Verdens sterkeste.

Husker dere han her?

Bamse – verdens sterkeste bjørn. Han var favoritten min i barndommen. Eller i alle fall tegnefilmene om ham. Og bladene. Bamse ordnet alltid opp, sterk som en bjørn(!), moralsk og politisk korrekt som han var. Jeg tror ærlig talt jeg var mest opptatt av at han var sterk. Ikke at han var så moralsk. Det var vi jo vant til at barne-tv var på 70-tallet. Og jeg har lest meg til det på internettet. Han trengte bare en liten porsjon dunderhonning fra bestemor så taklet han både den ene og den andre utfordringen. 

Når man har prøvd å være verdens sterkeste for lenge, men slett ikke liker honning, kan det fort ende med totalkræsj. Ikke bra. Må nok lære meg å like dunderhonning så kanskje jeg kommer ut av denne omveien?

https://miniblogg.no/heidisspace/78448/da-livet-tok-en-omvei.html?fbclid=IwAR0Zo-3pAvlwaZOLxE9Xw_5BMLdmyq9b-zEAHMdUt3s09QmrQAnNVP3KBPc

Da livet tok en omvei.

Mitt liv.

I presentasjonen av denne bloggen skrev jeg at det skulle handle om livet. Mitt liv slik det var og slik det ble. Det ligger litt langt inne å skrive om helheten, kjenner jeg. Sannheten er at livet slik det er akkurat nå ikke alltid er så lett å ta med humor. Jeg er rett og slett ganske lei. Både lei og lei meg.

I dag skulle jeg stått klar i barnehagen og tatt imot en gjeng inspirerende, glade og lekesultne unger etter, for de fleste av dem, flere uker uten barnehage og lek med venner. Det ble ikke sånn. Jeg måtte kaste inn håndkleet allerede i februar, så kom coronaen. Det hjalp ikke og her sitter jeg.

Det kjennes både feil og rart å sitte og blogge midt på en blank mandag. Spesielt om noe både personlig og på grensa til selvmedlidende. La det ikke bli en vane. Men ei som kjenner meg godt foreslo det her som en form for terapi, tror jeg. Så får da prøve. Jeg har riktignok vært en tur i skogen i dag, fra i går faktisk og i hele natt, men vanlig «utebarnehageliv» er det så langt i fra her om dagen. Mye er uaktuelt. Noe kanskje for alltid. Det finnes visst en egen følelse for dette. Sorgen for det som var og det som aldri ble og sorgen over noe som kunne ha vært. Den er der. Den er min, hvor stor eller liten den er.

I februar sa kroppen stopp. Etter snart et tiår med økende og tilbakevendende trøbbel med kroppen, bein og armer og nakke og hue og mage, you name it, så var det stopp. Bråstopp! Alle tidligere forsøk på bot og bedring, både ved hjelp av helsevesen, kurs livsstilsendringer og egeninnsats kjentes forgjeves. Årevis med åndenød hver søndag ettermiddag fordi kroppen slett ikke var klar for ny uke. Med skrekkslagne forsøk på egenmotivasjon: «det er snart fredag», det blir sikkert bra! «Jeg får prøve» og så får jeg heller dra hjem om det ikke går». Jeg klarer litt til. Det er ikke sååå vondt i dag. Du får hvile snart.

Særlig! Det passer aldri å bli sjuk. Og det er alltid en grunn for å henge i stroppen bare litt til. Det er alltid en eller annen som sliter med noe mer akutt. Til slutt venner man seg til smerte og utmattelse og hverdagen blir et maraton som ikke har en ende. Helgene blir for korte til restitusjon, uansett hva du bruker eller lar være å bruke dem til.

Så gjør man så godt man kan og beveger seg etter hvert på en tynnere og tynnere knivsegg. I februar var det slutt. Fastlegen møtte et sjelvende, haltende, pjuskete og på gråten kvinnfolk som rett og slett fikk beskjed om å gå hjem og sove. Hvis jeg ville ut så fikk jeg beskjed om å gå meg en tur rundt huset. Og så legge meg på sofaen igjen. 

Ja. Hurra! Givende. Det er altså denne kroppen jeg har fått. Det synes ikke utapå at jeg ikke er helt hundre. Jeg ser i alle fall ikke påfallende annerledes ut enn jeg hadde gjort uten diagnosen, så vidt jeg vet. Det påstås at jeg ikke ser sjuk ut. Nei takk og pris for det! Det holder lenge å kjennes ut som en har fått juling med stokker. Tror ikke jeg hadde taklet å se slik ut også. Og så er det jo slik: når jeg er på mitt verste er det ingen som ser meg! Det enkleste som fins er å pynte litt på det som syns når en skal ut blant folk. Saccosekkvarianten er forbeholdt husstandsmedlemmene.

Jeg kommer ikke til å krepere av diagnosen. Jeg er tross alt heldig. Jeg kommer til å ha den til jeg dør av noe annet. Spørsmålet er hvor mye den kommer til å påvirke hverdagen. Det finner jeg nok ut etter hvert. Og etter hvert skal denne kampen tas den. Må bare komme opp av denne dalbunnen først. «Det er først når en er på bånn en kan begynne å grave seg ned».

Jeg gjentar: jeg er heldig. Det er fryktelig mange som opplever verre ting og jeg er helt sikker på at de fleste av dem har måttet gått mange runder med seg selv for å takle sitt liv. De har en kjempejobb hver dag. Jeg heier på dem. Noen av dem skriver også blogg. Mange av dem er ungjenter (ja, i forhold til meg er de det) som mammapaahjul.blogg.no osv. Ære være!

Nå sitter jeg her i sofaen og tenker på livet slik det var. Aktiv jobb, fritidsinteressen var tur, reiser, småbruk og sosiale sammenkomster. Nå er det bittelitt tur. Bare ørlite granne lenger enn rundt huset. Livet står ikke helt til forventningene for tida, med andre ord. Håpet er at skroget skal bli så bra at det går an å gjenoppta litt av det. Hvis noen vet hvor de selger tålmodighet, i pakke eller løsvekt, så si i fra. Dette tar tid og det er uvisst hvor det ender. Men veien blir til hvis du går, som Nils og Ronny sa. Og selv om veien ikke var den jeg hadde planlagt, så må jeg bare gå den. Jeg har ikke noe valg! 

Fjellselfie med nattelosji!
Goood morgen!
Morgener jeg håper på fler av.