Hver dag teller. Også denne. En dag som tilbringes stort sett under et pledd i stua. Og litt under dyna.
En dag som både er betaling for en innholdsrik dag i går, og en investering i at morgendagens og resten av ukas gjøremål og planer lar seg gjennomføre. Livet i små doser. Opp-og-ned-livet. Men i min store sammenheng: en nødvendig og tellende dag.
Vi satser på det.
Så at denne dagen også teller i all sin miserable prakt – ja det er det ingen som helst tvil om!
Om noen dager er det 11 måneder siden jeg ble operert og litt mindre siden det ble funnet spredning av det svineriet som hadde satt seg i skrotten min. Det er nesten et år det. Og fryktelig lenge siden på en måte. Men samtidig virker det som om det var i går… og hverdagen i prosjekt #fuckcancer og ikke minst #fuckmultippelsklerose fortsetter med sine ulike krumspring.
I natt måtte jeg jobbe med ettervirkninger etter operasjon igjen. Bandasjen som settes på to ganger i uka med hensikt å hjelpe det litt amputerte lymfesystemet i høyrebeinet til å få litt fart på seg måtte av! Noen timer for tidlig da det helst skulle ha vært på til litt utpå sen morgen i dag. Men denne gangen ble det så vondt inni der at det var umulig å sove. Og siden høyrebeinet har litt dårlig følelse fra før grunnet ms-en, så har jeg fått streng beskjed om å plukke det av om det er det minste ubehagelig eller vondt. Teorien er at når jeg kjenner at det er vondt, så har det vært vondt og for stramt ei god stund. Og det er ikke bra. Hverken for høyrebein med eller uten ms og lymfødem.
Men det er tross alt bare andre gangen surret må av i løpet av natta. Alle de andre gangene, to ganger i uka siden november, har det gått helt fint. Så i prosjekt #fuckcancer så er det her en bagatell. Selv om det å surre av metervis med elastisk bandasje, vatt og innerbeskyttelse klokka 03.43 ikke står veldig høyt på ønskelista. Og heller ikke er direkte gunstig for energinivået på dagtid. Men når bandasjen kan byttes ut med kompresjonsstrømpe OG kompresjonsshorts dagen derpå, så er det vel bare å stå på! Bruk det når du er aktiv, er beskjeden.
Så da vasket jeg badet og trente en liten snutt. Eller, mange vil vel kalle det trim på det nivået her. Jeg ble svett og andpusten, av noe annet enn feber denne gangen, så jeg regner med det hadde treningseffekt. Og kompresjonsutstyret gjorde forhåpentligvis jobben sin. Før det havnet i vaskemaskina igjen. Hverdagen med hæsjtægg fuckcancer en bra januardag det!
I går skrev jeg om tre ting jeg ikke gjorde. Hverdagen er litt sånn. Av og på. Heldigvis kan den være litt på av og til. Det er framskritt. Et framskritt jeg lengtet etter for noen måneder siden og som jeg setter pris på. Tross alt.
For i dag skal jeg gjøre alt det jeg ikke gjorde i går, nemlig. Det er i alle fall planen.
Jeg skal gå ut. Uansett vær. Ikke bare for å koste trappa. Jeg skal gå helt ned, måke meg inn i garasjen, sette meg i bilen og gjøre det andre fra lista i går.
Jeg skal dra på jobb. Riktignok kun for et par timer. Men de timene er sånn omtrent der kapasiteten ligger for tida. Lønn får jeg også. Og det er en seier å kunne møte opp i alle fall av og til. Og ingen selvfølge.
I dag skal jeg snakke med folk også. Andre enn småbrukeren, altså. Og annet enn på sms, mail og blogg. Jobben er proppfull av folk å snakke med. De fleste der er under seks år. Og innhold og form på akkurat disse samtalene er grenseløse. Og ofte ganske interessante. Det blir trivelig å kaste litt ball med kolleger også. Og hos fysioterapeuten skravles det såpass intenst at jeg mistenker at hun burde hatt litt ekstra betalt for den servicen.
Så når alt dette er gjort så blir det nok godt å returnere til småbruk og småbrukeren. Da tenker jeg at jeg er moden for å krype inn i skallet litt igjen. Flere avtaler på samme dag har ikke vært noe særlig aktuelt og gjennomførbart på lenge. Men det skader ikke å teste konseptet. En dag «mot normalt» med andre ord.
Lag deg en god dag! Det skal jeg.
3 ting jeg ikke nødvendigvis må gjøre på en tirsdag kan for eksempel være:
I morgen blir det andre boller. Jeg har planer om å gå ut, dra på jobb og snakke med folk. Både der og etterpå hos fysioterapeuten som prøver å drenere dette lite samarbeidsvillige høyrebeinet mitt for lymfevæske. Og det jeg ikke gjør i dag fører forhåpentligvis til at jeg får gjennomført det som står på planen i morgen.
Så da får jeg la være da! Å gjøre noe. I alle fall på en tirsdag som kommer før en onsdag med avtaler som skal gjennomføres.
Det er det jeg er akkurat nå. Eller, rettere sagt, var i alle fall. I uka som var. Såpass patetisk at jeg ikke engang orket å blogge. Lei av meg sjøl og mitt patetiske og ubrukelige hverdagsliv!
Parkert på sofaen enda en gang. Uten både ork og dermed mulighet til å gjøre hverdagen bedre og mer meningsfull for meg sjøl. Syns synd på meg sjøl, med andre ord. Akkurat som det hjelper. Eller som om det er noen som helst grunn til det.
Jeg ble forkjøla, nemlig. Tvilsomt om det er influensa. Det har jeg ikke hatt nok vondt i kroppen til, tror jeg. Ikke høy nok feber til heller. Så det har jeg nok ikke hatt. Dessuten så er jeg jo vaksinert. I den grad den vaksina treffer på noe som helst av det som florerer i vinter. Men hau så synd jeg syns på meg sjøl a gitt. Patetisk synd på meg sjøl.
Her ligger jeg og har vondt i hue og halsen, nyser og hoster litt og føler meg sånn passe elendig. Imens er folk så sjuke at de kjemper for livet. Eller de bor i deler av verden som blir bombet sønder og sammen eller de har ikke mat. Eller de lurer på om de har råd til å kjøpe mat til ungene sine om de betaler strøm og husleie denne måneden. Mens jeg? Jo jeg ligger på sofaen i et varmt hus. Mett nok for jeg har jo ikke lyst på all verden når formen er slik. Og jeg har mat nok om jeg skulle få lyst på. Varm nok for vi har ved i lange baner. Og så vidt meg bekjent så er ikke forkjølelse direkte farlig. Ikke fryktelig vondt engang. Bare ubehagelig. Og vi er mange for tida. Mange som er myyyye dårligere enn meg av både influensa og forkjølelse og det som verre er. For eksempel omgangssjuken. Men patetisk og lei, det er jeg allikevel.
I utgangspunktet var jeg lei av å ikke ha energi til å gjøre det som jeg vet gir meg mer energi…. Jeg sliter jo i utgangspunktet, grunnet varig sykdom som sagt, med å ha krefter til å gjøre det jeg har lyst til og det som «frisker» meg opp. Selv om jeg ikke engang gjør det jeg bør og må heller.
Sånn er det med varig sykdom og fatigue. Det fins ikke krefter til det jeg vet jeg hadde hatt godt av. Når jeg da får sår hals, tett nese, hoster og nyser og hoster enda mer og føler meg generelt dårlig akkurat når jeg innbiller meg at jeg er i ferd med å ta noen grep som kan føre til bedre kapasitet og mer vettug bruk av energi, ja da blir det litt svart da. Mørkesvart. Og jeg blir en patetisk og destruktiv utgave av en figur. En utålmodig, patetisk og destruktiv versjon. Som syns synd på meg sjøl.
Jeg skulle jo opp nå! Ikke ned! Nå er jeg faktisk så drittlei denne sofaen at jeg snart ikke orker å se den. Stakkars meg. Nå har det definitivt bikka. Rimelig patetisk å være rasende på en sofa!
PS! Dette ble tastet rett før helga. På mitt mest leie. Og mest patetiske. Livet går opp og ned og består av både gode og mindre gode dager. Gårsdagens blogginnlegg forteller en annen hverdagshistorie. Heldigvis 😉
Endelig kom dagen da jeg fikk det til. Jeg skriver om det og prater til meg selv for å på et eller annet vis få innprentet i meg sjøl det som fagfolka sier. «Prioriter å gjøre det du har lyst til og det som gir glede og energi», sier de. Når du har energi til å gjøre noe som helst da vel og merke. Ja, det må skrives om og det må sies høyt og det må jobbes med hode og hjerte. Jeg får det til. Innimellom. Men det kjennes som det kunne vært oftere.
Og i dag klarte jeg det. Jeg ga blanke i noe jeg egentlig skulle og prioriterte det jeg hadde lyst til. I og med at jeg hadde en ørliten gnist av energi et minutt eller to. Det er noe med at når nysnøen ligger der helt jomfruelig ren med bare rådyr- og ekornspor. Når sola skinner over vinterhvite trær og fjellene lyser vakkert langt der borte. Når dagen er så gnistrende som bare en vakker januarmandag kan være. Da er det vanskelig til og med for en hysterisk hostende friluftsheidi som er enda mer skrøpelig enn vanlig å holde seg pal på sofaen.
Harde prioriteringer ble gjort og valg ble tatt. Det kommer en dag i morgen også, men da med betraktelig dårligere vær, sier yr. Alt i meg hylte dermed skogstur for full guffe og endelig, endelig en dag fant jeg både energi, gjennomføringsevne og mulighet til å få det til. Jeg fikk dratt meg sjøl opp etter nakkehåra, eventuelt gitt meg sjøl et kraftig spark bak og kom meg ut.
Og så langt så takker i alle fall hodet mitt for prioriteringen. Tette bihuler og hoste er en konsekvens, men det får heller koste det da. Enda tettere bihuler og enda mer hoste tipper jeg. Sånn er det med alle prioriteringer. En får igjen noe og må betale noe annet. Sånn er det. I dag kjenner jeg veldig godt at gjennomført prioritering var ekstremt riktig. Og det vet jeg jo fra før: jeg angrer aldri på en tur! Så får vi se om pesing i relativt kald luft og bålrøyk gjorde godt for forkjølelsen.
Men jeg klarte det i dag! Jeg gjorde det! Jeg orket det! Det jeg hadde lyst til! Og det var dette:
La deg ikke lure av det du leser på internett. Ikke av nettaviser og i alle fall ikke på sosiale medier der vi vanlig dødelige velter ut av oss hva enn vi vil helt etter eget forgodtbefinnende. La deg ikke lure. Ikke av meg engang.
To sider av samme sak, eller samme hverdagsliv: Noen gange ligger jeg i hengekøye…
Hvilken virkelighet er sann? I går leste jeg et innlegg på blogg der akkurat dette var tema. Vedkommende hadde lest egne relativt ferske blogginnlegg og inntrykket av at den siste tida hadde vært en lykkelig tid var tydelig. Bloggeren visste derimot bedre. Hun visste jo altfor godt at de lykkelige øyeblikkene som ble formidlet på blogg var glimt fra et hverdagsliv som inneholdt både lykke og sorg. For å si det kort.
Innlegget som inspirerte ligger her:
Tenker du at glimtene du leser på blogg, facebook og i nettaviser for den saks skyld er den hele og fulle sannheten? Er du den som tenker at det vi deler er fasiten?
Vi som skriver og deler vet så alt for godt at hverdagen inneholder hele pakka. Både gode stunder, mye gruff, håpløse tanker, sorg, sinne, glede, harmoni og alt på en gang i ei salig røre. Ei røre som skal leves med og innimellom overleves. Og vi skriver. Noen av oss for å ventilere. Eller for å prøve å overbevise oss selv om at det fins lykke. Det fins positivitet og det fins håp.
Som pedagog har mantraet i årevis vært «gi fokus og oppmerksomhet til det du vil ha mer av». I praksis så vil det si at jeg kommenterer og skryter av et barn som for eksempel hjelper et annet barn. Aller helst så andre hører det og sånn at barnet får med seg at andre hører det! Det er jo atferd vi vil se mer av, ikke sant?
Så når jeg skriver at jeg var i skogen og var både friluftsheidi på ekte og frisk og sprek, så var det kun et glimt av dagen. Det er myyyye morsommere å dele glimt av slikt noe enn å dele alle timene som tilbringes på sofaen og i stolen fordi formen ikke tillater noe annet. Og så kan det jo hende jeg lurer meg selv til å tro at det er fasiten på hvem jeg er, ikke sant? Og når det ventileres og sytes, ja da kan det godt hende at det ikke oppleves så ille akkurat da. Det kan godt hende dagen er relativt god, men at det var akkurat da det både passet og fantes overskudd til å skrive om det som var traurig. Glimtene som deles er ikke jug. I alle fall ikke for min del. Hva andre juger om på nett har ikke jeg hverken evne eller interesse av å avdekke. Men selv om det ikke er snakk om jug så er det kun deler av sannheten. Også for min del. Noen ganger hoveddelen, andre ganger bare nemlig; et glimt.
Så ja, blogg og andre sosiale medier er et vindu der du kan dele, ventilere og der leseren kan få et glimt av hverdagen din. Men, i alle fall for min del, det er et glimt! Og det er det jeg velger å dele! Både rått og røti, for å si det sånn. For mye i følge noen, for lite syns andre. Med de konsekvenser det gir for meg. Og på et eller annet vis filtrert gjennom ei sil som for min del kan være både ustabil og inkonsekvent. Hverdagen består av både sofa, uteliv, bål, sykehusbesøk, fest, mat, kanyler, medisiner, jobb og snømåking. Og hverdagsbloggen består av alt sammen. Ujamnt fordelt stort sett etter innfallsmetoden.
Jeg leser en del sjøl. Både blogg, andre sosiale medier og nettaviser. Og jeg går på limpinnen og lar meg lure. Garantert. Selv om jeg vet. Denne uka har jeg ikke skrevet blogg i det hele tatt. Av ulike både bevisste og ubevisste årsaker. Hva tenkte leseren da?
Jeg mistenker at ingen tenkte over det i det hele tatt. Hverken kjente i «detvirkeligelivet» eller mer eller mindre faste blogglesere. Det er jo ikke sånn at en selvopptatt blogger som meg selv nødvendigvis er noe som helst midtpunkt eller ligger høyt i bevisstheten i noen andres hverdag. Jeg håper egentlig ikke det. Og om en «nestenikkelest» blogger som meg glimrer med sitt fravær på bloggen noen dager er ikke akkurat det noen big deal. Og betyr fraværet at jeg er i spesielt dårlig forfatning for tida? Eller betyr det at jeg er i slaget og har det så travelt med et aktivt liv at jeg ikke har tid til å blogge? Tja, her er det uante muligheter for å la seg lure. Konkludere eller ikke bry seg i det hele tatt. Mulig jeg har lurt meg sjøl også!?
Jeg har blogget både i gode og skikkelig dårlige stunder. Jeg har blogget fra sykehussenga med kanyler i armen og medisiner flommende inn i skrotten. Ofte da i såpass dårlig form at det var de fem minuttene jeg skrev som var dagens eneste aktivitet. Jeg orket ikke engang lese eller ha øynene åpne utover de minuttene for den saks skyld. Jeg har også blogget under ei furu med hengekøya bak hodet og utsikt over et vann. At jeg blogger behøver med andre ord hverken å bety at ting er bra eller at de er dårlig. Det er i alle fall feil å tenke at «hun blogger» dermed vet jeg hvordan hun har det og hvordan det går. Vi bloggere er som andre folk: vi deler det vi vil der og da. Og noen ganger angrer vi. Andre ganger ikke. I beste fall er blogginnlegget et lite bilde av hvordan ting er akkurat der og da, andre ganger slik vi skulle ønske det var eller hvordan ting opplevdes i går eller forrige uke.
I nettavisene kan vi skylde på journalistenes tabloide og STORE bokstaver når vi blir lurt. Vi bloggere og andre som ferdes på sosiale medier er våre egne journalister og korrekturlesere. Hvorvidt vi bruker huet, stikker fingeren i jorda og både leser og skriver med et nyansert filter er opp til oss selv. «Å være eller ikke være», sa’n… å lure eller bli lurt, er kanskje passende omskrivning!?!
Det var sikkert mange som hadde en blåmandag denne uka. Mandager kan visst være sånn. Blå. De som kommer etter vanlig helg og ikke minst de som kommer etter jul og andre høytider. Blåmandager.
Noen hadde sikkert blåonsdag i går. Antakelig noen som kjørte bil, eller prøvde å kjøre bil. Eller noen som sto i kø fordi noen andre hadde mislykkes med å kjøre bil.
Her kom det blå på torsdagen. I dag. Denne dagen har nemlig vært en sånn dag. Klatreturen opp fra søvn til sittende og derfra til å stå opp og kle på seg var helt ekstremt tung i dag. Såpass at da ullgenseren og tøfla var på og morgenmedisinene inntatt så bar det rett til sofaen. Tilstanden var såpass skral i dag at jeg fryktet jeg hadde pådratt meg noe mer enn vanlig og at det ikke var «bare» de vante ms-symptomene og senvirkningssymptomene, type fatigue blant annet, som herjet.
Jeg trodde egentlig jeg kom til å bli der i dag. Under teppet. Men selv om matlysta er så som så før midt utpå dagen, så sa fornuften at en liten innsats for å heve blodsukkeret nok kunne være på sin plass. Frokost.
Småbrukeren hadde «hjemmeverksted» i dag. Det tilsvarer vel et alternativ til hjemmekontor. Men da tilpasset håndtverkere som kan produsere utstillingsmontre og slikt til museet «sitt» fra nettopp «hjemmeverksted». Men først måtte han brøyte. For min del kunne jeg godt være innesnødd et døgn eller to. Det spiller ikke så stor rolle når en ligger på sofaen. Men litt dumt neste gang bilen må ut…
Brøytinga var så vidt i gang og vi skulle ikke være innesnødd denne gangen heller. Eller? Da røk firhjulingen. Eller rettere sagt vinsjen som beveger snøplogen opp og ned. Da var rådyra gode, eller gode råd dyre, for å si det sånn. Jeg kunne observere en grublende, konfererende (på telefon) og skruende småbruker drive leeeeenge å fikle med sakene. Til slutt ga jeg opp. Og neste gang jeg kikket ut hadde Reodor Felgen, aka småbrukeren, funnet en brukbar løsning, brøytet mer eller mindre ferdig og forsvunnet inn på hjemmeverkstedet.
Og etter min saktefrokost fikk jeg på meg alt som er av kompresjonsmateriell som undertegnede er utstyrt med, både bukser og strømper. Lymfedrenasje etter kreftoperasjon er tidkrevende og omfattende greier og ei treningsøkt å iføre seg. Jeg fikk slept meg opp trappa og inntok treningsrommet!!! Ja, faktisk, og mot både alles og egnes tiltro. Etter å ha gjennomført ei rimelig lett økt med kun et tilfelle av «bakoverkne» kunne jeg faktisk si meg fornøyd. «Bakoverkne» er når du tråkker feil og overstrekker kneet feil vei, det vil si at det kjennes som det går bakover. For meg skjer det minst et par ganger daglig. Det henger sammen med ms-diagnosen og handler om at muskulaturen som stabiliserer kneet ikke får beskjed om at den skal det. Dermed tråkker jeg feil, også på flatmark, jeg får «bakoverkne» og hvis jeg ikke har noe å holde meg fast i så går jeg på snørra. Det er ikke så vondt egentlig, kun når jeg har full tyngde og trøkk på beinet. I dag hadde jeg jo det. Det er ofte slik når det trenes. Men jeg klarte meg med en runde og er jo i grunn fornøyd med det.
OG, bare det å få gjennomført ei slags økt var en STOR seier! Og nesten som vanlig så gikk formkurven oppover underveis og etter treninga også. Og det har jeg heldigvis erfart såpass mange ganger nå, at jeg tror jeg har lært at det KAN skje. I alle fall når dagen starter slik. Da er det å tvinge seg i en eller annen form for aktivitet og blåse litt liv i legemet som gjelder. Noen ganger i alle fall.
Å få noe som helst ut av en såpass dårlig dag er en seier. Så selv om skrotten verker nå så ble heldigvis ikke hele dagen tilbrakt på sofaen. Bare halve. Og dårlige dager kommer rett som det er. Det gjelder å dra seg sjøl opp etter nakkehåra slik at det mørkeblå ikke får overtaket. I alle fall ikke over lengre tid. Noen ganger går det. Andre ganger er det (enda) verre.
Torsdagen er fortsatt rimelig blå. Men nå er den hakket lysere. Ikke «likkisteblåsvart» som vi fortsatt ler av at vi leste i pensum på videregående. Men kanskje mer lyseblå?
Ukas oppturer og nedturer har avløst hverandre på rekke og rad. Jeg har prestert å stige opp som en løve opptil flere ganger. Og falt ned igjen som en skinnfell nøyaktig like mange. Sånn er det. Men at det i alle fall varierer ser jeg på som en opptur!
Mandag startet jeg med ei treningsøkt. Kondisjonstrening av type intervall. Første økt på en måned omtrent. DET var ikke akkurat en opptur. Så hardt kan jeg nesten ikke huske at det har vært før og svimmelheten og uvelhelten etterpå var såpass påtrengende at det gikk lenge før jeg turte ta den påkrevde dusjen. Men fokuset er på oppturen. Oppturen som det tross alt var bare å få gjennomført ei økt! La gå da at det viste seg å bli ukas eneste.
Onsdag var det ut og spise og ikke minst konsert med en strålende gjeng damer. Å gjennomføre alt det der på en og samme dag, og enda ha vært en tur på jobb og kjøpesenter først – ja det må sies å være en opptur. Konserten var som forventet meget bra. Både band og gjeng var oppegående og jeg rakk tilbake på hotellrommet før jeg bikka. Mange timer som løve før jeg inntok skinnfell-varianten, med andre ord. Og hotellrom? Erfaring tilsier at det er lurt med en enkel retrettmulighet når slike som meg skal ut på livet. Dessuten er det fryktelig dyrt med taxi hjem til småbruket.
Uka ble avsluttet med frisk luft. I dag har småbrukeren og jeg holdt åpen dag i juletrefeltet. Små og store har kommet, lett, akt, vurdert, diskutert, saget og tatt med seg ei gran hjem. Jeg har tatt imot, brent bål, veiledet, tatt betalt og bidratt til pakking av julegran. Og fått sol, frisk luft og etter hvert rimelig rød farge i kinna. Og dermed havnet skinnfellen, altså jeg, på sofaen igjen.
Men jammen har mye latt seg gjennomføre denne uka. Det har vært mange harde energiprioriteringer. En del nedturer og ting som ikke har gått helt etter planen. Og flere oppturer.
Og oppturer blir enda mer stas om de fokuseres på. Så jeg stålsetter meg herved for nedturen som sniker seg på etter dagens innsats. Inntar rollen som skinnfell med rutine, for å si det sånn. Og med ei god uke, og ikke minst dagens dose vintersol og friske luft i opplevelsesbanken, så går jeg allikevel inn i neste uke som en løve. Med skinnfellen på.
Og bilder av opp- og nedturer? Jadagitt!
I dag måtte jeg gå til skogs og skamme meg. Ganske kraftig. Denne meldingen tikket nemlig inn nøyaktig klokken 12.19:
«Hei. Har du glemt meg? Hadde time i dag kl 12. Mvh fysioterapeuten»…
For andre gang på to uker!
Og for andre gang time klokken 12. Mens jeg tenkte klokken 13. Da hjalp det heller ikke at jeg egentlig var klar, sekken med løse deler pakket og jeg bare ventet på at det skulle passe å dra. 13 minutters kjøring pluss parkering og buksering inn ville sendt meg langt inn i nestemann sin time. Så: greit.
Og jeg gremmes. For en slik som meg som ikke forsover meg, ikke kommer for sent til avtaler, ikke glemmer viktige ting (det kan selvfølgelig diskuteres hva som er viktig og hva som kan glemmes uten skam) og anser meg selv for rimelig ryddig og pålitelig så gjør slike blemmer fysisk vondt. Selv om det i utgangspunktet er så bagatellmessig som det nesten er mulig å få det. Helt ekstremt i retning i-lands-problematikk egentlig. For det går i grunn bare ut over meg sjøl. Og jeg får ny time.
Jeg som har husket blodprøver, legetimer, spesialistavtaler, ultralyd, mr-bilder, ct-biler med og uten kontrast av ulike slag, behandlingstimer og møter og skrytt av at jeg inntil videre har full kontroll er direkte flau når samme fagperson må sende denne sms-en til meg. To ganger på mindre enn to uker!
Hau! Men, ikke så ille at det ikke er godt for noe. Jeg var så skamfull at jeg rett og slett måtte finne på noe. Så etter å ha ringt aktuelle fysioterapeut og vrøvlet ut av meg en klein unnskyldning samt bestilt nye timer for neste uke (wish me luck!), så stakk jeg av. Jeg fikk meg en ørliten skogstur før sola ble borte bak åsen. Med 12 blå så ble det ikke så lenge, men jeg skammet meg såpass hardt at jeg holdt varmen!
Fatigue, hjernetåke, alderdomsglemskhet…ikke vet jeg! Men skamfull og frustrert blir jeg! Nå er det lagt inn varsling på telefonen før timene neste uke. Forhåpentligvis til riktig klokkeslett.
