I dette gamle huset skjer det ting. Det er stadig aktivitet som ikke kan tillegges husets to beboere, altså småbrukeren og undertegnede. Det er helt klart bevegelse selv om småbrukeren er ute og det kan bekreftes at kjærringa definitivt sitter helt rolig. Bevegelsene skaper lyder. Det rasler, smeller og vi hører fottrinn. Og det verste: noen har begynt å forsyne seg av potetene i kjelleren. Som de fleste andre gamle hus så er også dette utstyrt med en sann labyrint av vegger av alle slag, hulrom, kriker og kroker. Jeg ser for meg skjulte ganger som rommer et helt samfunn. Omtrent som i Gubben og katten.
Vi kommer ikke til å ringe åndenes makt for å sørge for ro i huset! Slikt har vi småbrukere til. Han er tross alt jeger. Utstyrt med valnøtter og peanøttsmør skrider han stadig til verket. Fristende tilbehør, det skar’n ha. Og omsvermet er’n.
De første forsøkene på å få mus var relativt tilfeldige. Musa stakk av med åtet, for eksempel ei nøtt, og hele fella forsvant. Til og med da fella ble tjoret fast med snor. Stri mus. De siste dagene har han imidlertid gått rimelig systematisk til verks. Fellene er stroppet fast til vegg eller annet med ståltråd. Ikke snor. De er i tillegg plassert inne i bokser tilpasset fella slik at ingen mus kan snike seg til å vippe nøtta med seg uten å utløse giljotinen. Eller snike seg opp bakfra og slafse i seg peanøttsmøret mens fella forholder seg like rolig.
Så da er det bare for småbrukeren å ta runden et par ganger om dagen og samle seg mus. Hvor det ble av fella som er gnagd løs fra snora i veggen og har forsvunnet, vet vi ingenting om. Men vi kjenner det nok på lukta om et par måneder.
Og for en gangs skyld får småbrukeren mer mus enn han kan drømme om, faktisk.
Veggene her i huset og veggene hjemme hos Gubben og katten ser omtrent slik ut inni, tipper jeg. Illustrasjon fra Da katten Findus var liten, Sven Nordqvist.