Det er spørsmålet. Jeg ser av og til tilbake og leser egen blogg fra ett, to eller flere år tilbake. Og i fjor på denne tida klappet jeg meg selv på skuldra og gratulerte meg med ferie. Ferie fra timer på sykehus hos nevrologer, radiologer, onkologer, fysioterapeuter, kirurger og alle mulige andre eksperter. Jeg hadde sju ukers ferie foran meg! Ingen helseavtaler i umiddelbar nærhet. Hipp hurra!

Her ligger innlegget fra i fjor.

Altså, vi som er heltidsansatt i egen helse kan jo ikke regne med ferie. Den varige sykdommen tar ikke ferie. Smerter, funksjonsnedsettelser og hjernetåke holder stand og bryr seg ikke nevneverdig om at det er sommer og ferietid. Og fri fra jobben for de som driver med lønnet arbeid. De greiene der bryr seg overhodet ikke om 37,5 timers uke eller helgefri eller noe slikt heller. Det surrer og går, 24/7. Men jeg har valgt å kalle det ferie når den varige sykdommen ikke krever oppmøte hos helseinstanser. I alle fall når det sammenfaller sånn rimelig med småbrukerens ferie fra jobb.

I år visste jeg om en avtale i slutten av måneden. Bortsett fra det så tenkte jeg at jeg hadde ferie allerede nå. Akkurat som i fjor. Det har i grunn hopet seg opp med slike avtaler de siste ukene, så det var godt at det meste var gjennomført. Men så kom posten. Og sms’en.

I dag tikket det inn ikke mindre enn tre innkallinger på rappen. Så da vet jeg hva jeg skal drive med den stunda. Og jeg avlyste umiddelbart ferien fra helseinstitusjonene denne sommeren. Litt molefonken og oppgitt et lite sekund der altså.

MEN, så kom jeg på noe. Fra den 2. juli og muligens hele den måneden og et par uker av august er foreløpig kontroll- og behandlingsfri. Dermed blir det ferie i år også! Bare litt senere enn i fjor. Og hvisomattedersomatte kontrollene i slutten av måneden viser det jeg forventer; nemlig «ingenting spennende å se», som radiologen beskrev det forrige gang.

Heldigvis var det mulig å snu tanken fra «ikke ferie» til «ferie så klart». Og det må jeg takke hagen for. For det er utrolig hva litt graving i jorda i lett regnvær og vind kan gjøre for mentalhelsa. Og evnen til å rydde litt plass i topplokket for en smule positivitet.

Min lille avreagering i hagen førte til enda flere potter å vanne resten av sommeren. Men jeg kunne også høste både reddik og salat til middag og nyte noen av de greiene som allerede blomstrer. Og bare det er ikke så ferst, uavhengig av ferie eller ikke:

Den dyprosa peonen står i full blomst og den rosa kommer like etter.

Gressløken får også lov til å blomstre med sine lilla bustehoder.

Løytnantshjerter.

Disse margerittene ble plantet til 17.mai og har allerede inntatt en litt “soltørket” look.

Og nå kommer disse også, og parfymerer med sin duft. Duftskjærsmin.