Hahaaa! Dagens sykehusvisitt ga gode svar. Blodprøvene ser bra ut og infeksjonen er bortimot bekjempet. Kirurgen er fornøyd, medisinering og dren har gjort jobben så langt. Ti dagers hestekur har gjort nytta si. Drenet er ute og mobiliteten på opptur!
Og hva skjer hos friluftsheidi da? Joda. Det legges planer. Morgendagen skal brukes til både rydding, vasking og litt vårpuss her og der. Og ikke minst skogstur. I alle fall fabler innsida av hue om alt det der. Stooore planer, med andre ord. Hårete mål. Overdrivelse er tross alt en av mine få sterke sider…
Så tok jeg en tur til postkassa. Sola skinte og det så både varmt, vårlig og deilig ut. Da slo realiteten inn. For det første holdt jeg på å fryse i hjel. Selv om jeg hadde bukse på. Det har ikke vært noen selvfølge de siste par ukene. Bukse, altså. For det andre så ble jeg andpusten og rett og slett ganske gåen. Kvalm ble jeg også. Før jeg gikk inn igjen. I følge helseappen var det snakk om i underkant av 900 skritt.
Nå sitter jeg i stolen igjen. Litt sånn smålykkelig over å være kvitt kabler og poser og koblinger og svineri, altså dren. Litt som da jeg inntok senga for dagens siesta, det vil si halvannen times helt nødvendig soving midt på ettermiddagen. En kompresjonsbandasje på et en smule bulkete lår er i grunn omtrent tusen ganger bedre å leve med. Både med og uten bukse. Og gleden over å kunne snu seg i senga uten å omorganisere poser, slanger og koblinger er til å ta og føle på!
Men jeg innser at jeg må prioritere. Og da kjenner jeg meg sjøl såpass godt at jeg vet hva som kommer øverst på prioriteringslista i morgen: skogstur! Jeg vet jeg klarer 900 skritt. Og det gleder jeg meg til! Tipper jeg kan klappe meg på skuldra og innkassere 2-0 til friluftsheidi i morgen. Tipptopptommelopp!
Skal i alle fall karre meg forbi denne bjørka i morgen.
Forrige uke kan jeg på mange måter tenke meg å glemme. Ta hele opplevelsen, pakke den sammen og kaste den ned i et høl der sola aldri skinner, eller noe slikt. Og ikke tenke mer på det.
Men jeg sitter selvfølgelig igjen med mange inntrykk og opplevelser. Og ikke minst mange refleksjoner og tanker. Spesielt refleksjoner over «englene i hvitt». Disse notorisk arbeidsomme, oppofrende og omsorgsfulle medmenneskene som har sitt daglige virke på sykehusene i landet vårt. De som sørger for at vi blir tatt vare på når vi er på det aller mest sårbare og ikke er i stand til å sørge for oss sjøl og vårt eget ve og vel. Sykepleierne. Og selvfølgelig legene, renholdspersonalet, kjøkkenpersonalet og alle som gjør at sykehusene i AS Norge går rundt. Men akkurat i dag aller mest sykepleierne.
Jeg er i alle fall ytterst takknemlig. Min opplevelse er at systemet fungerer. Når du er skikkelig sjuk så står de der. Klare til å hjelpe. Klare til å drive omsorg og klare til å behandle.
Jeg bøyer meg i støvet. Men jeg klapper ikke. Klapping har det blitt en del av de siste par åra. Det gir ikke smør på brødskiva for noen av dere. Men dere skal vite at slike som meg som plutselig ble helt avhengig av hjelpa deres er fryktelig glad for at dere er der. Hadde jeg fått bestemme så skulle dere blitt verdsatt mye høyere, både i kroner og øre og ikke minst i status.
1.påskedag ble jeg altså hasteinnlagt på sykehus med en infeksjon etter operasjon. En infeksjon som sendte meg inn i feber, smerte og generelt elendig allmenntilstand. Turen gikk via legevakt, til akuttmottak og videre til sengepost. Ikke akkurat den påskeavslutningen jeg hadde sett for meg.
Mitt førsteinntrykk da jeg liggende i senga ble trillet opp på avdeling denne ettermiddagen var som følger:
Jeg ble liggende på gangen i noen minutter slik at akuttsykepleieren kunne avlevere rapport og avdelingens sykepleiere skulle finne et rom til meg. Der overhørte jeg følgende fra et rom bak hue mitt et sted:
Sykepleier, av type smørblid og sprudlende: «Skal vi lage ei pen flette i håret ditt?»
Pasient: «Nei, je vil itte ha flette. Je er lei ta flette!»
Sykepleier, fortsatt blid og sprudlende; «Da kan vi lage en fin hestehale da!»
Pasient: «Nei, je vil ha flette!» (!)
Så foregikk det en del romstering og småprat som den febersvimete friluftsheidi ikke helt fikk med seg, før friseringen var ferdig og neste punkt på agendaen kom:
Sykepleier smørblid kvitrer: «Så pen bluse du har».
Pasient: «Den er dritvond å ha på seg!»
Sykepleier smørblid ler og sier noe mer hyggelig, like blid. Pasienten kjefter litt mer og sykepleieren kvitrer tilbake, like blid og tålmodig.
Pasient: «Nei nå får det være NOK altså, Anne!» Med trykk på Anne. Som jeg går ut fra at hun hadde lest på navneskiltet til sykepleier smørblid.
Og så lo begge to. Så kom «Anne» ut fra rommet. Like blid. Og var akkurat Anne. Også kalt sykepleier smørblid. Akkurat denne «Anne’n» kjente jeg litt fra før. «Du skulle jo ikke vært her», sa hun til meg. «Nei, men det er jeg», sa jeg. «Og du også».
«Ja og det har jeg vært hele påsken», sa hun. Før hun hastet videre til neste flette eller neste dostol.
Tenk så heldige vi er her i dette landet, som uansett helligdager eller natt eller hva som helst har «Anne’r» som står på, øser av sin tålmodighet, gir medisiner og stell, hjelper med dogåing og dusj, skifter på sår, henter mat, rer senger, kler av og på og bare er et trekk i snora unna når vi trenger dem. Takk for tålmodigheten og takk for den gode hånda å holde i når smertene satte kroppen i helspenn.
Takk for den utrettelige innsatsen både dag og natt. Og takk for at du, så vidt jeg har opplevd, gjør alt dette med et smil og et godt ord til den som trenger det. Jeg håper dere alle har gode sko som bærer dere lett gjennom både dagvakter og nattevakter.
Og jeg håper at alle vi både med og uten flette viser vår takknemlighet. Dere er gull verdt.
Så takk til «Anne», Martine, Kari, Mina, Randi, Dyveke og alle dere som har navn som har blitt borte både i febertåke og vanlig glemsel. Jeg husker flere fjes enn navn.
God vakt! I dag kommer jeg tilbake. Jeg satser på bare for noen timer, men jeg vet dere er der om det skulle trengs.
Når medisinene ikke vil inn i armen er det godt med en hvitkledd Reodor Felgen, Anne om du vil, som finner en løsning der tyngdekraften kan bidra.
Ikke vet jeg. Det jeg vet er at det fins like mange forskjellige pupper som det fins forskjellige damer. Og noen menner. Noen er lange, noen er små, noen er slappe, noen er spretne og noen er store. Og noen er nesten ikke der.
Hvorfor jeg er så opptatt av pupp at jeg må skrive om det? Jo, i går var jeg nemlig på puppekontroll. Jeg har nådd en såpass framskreden alder at mammografiprogrammet har plukket meg opp. Da får slike som meg, altså damer, tilbud om puppescreening annethvert år. Puppene blir fotografert og de som tolker og vurderer bildene avgjør om alt ser normalt ut. Gjør det det så er jeg good to go et par år til.
Jeg møtte opp, ble geleidet inn av en dame i hvitt, svarte på noen spørsmål, betalte en beskjeden sum og kledde av meg. Så var det armene over hodet for en visuell sjekk, litt sånn som enkelte av oss gjør når vi står på en fjelltopp.
Så bar det inn i et rom med tre nye hvitkledde damer. Den ene satt bak en skjerm og styrte med teknikken. De to andre dyttet og dro, klemte og vrei og fikk puppestellet på plass imellom glassplatene slik at bilder kunne tas. «Stå slik og snu hodet den veien». «Sett rompa ut og senk skuldrene».
Jeg gjorde stort sett som jeg fikk beskjed om, bildene ble tatt og det hele var over på ti minutter.
Uansett om du har små, store, lange eller stutte: møt opp når du får innkalling fra Mammografiprogrammet. Det er fort gjort, lite plagsomt og en god forsikring for å få beholde begge puppene, og livet, resten av den tida du var tiltenkt.
Jeg tror forresten at jeg har de perfekte puppene. I alle fall for mammografi.
Påsken fikk en rimelig brå slutt for undertegnede 1.påskedag. Legevakt, akuttmottak og innleggelse tok over for påskeegg, blåveisplukking, tur i sola og påskekrim. Men så ble det heldigvis kveld den 5. dag og jeg fikk lov til å returnere til heimen med både kyllinger og gule servietter fortsatt på vakt. Og det skal de få lov til å være hele helga. Endelig blir denne påsken avsluttet på et vis. Litt forsinket for påskekyllingene i kjøkkenvinduet.
Og endelig kunne jeg nyte solnedgangen fra egen terrasse. Antrekket er nytt. Jeg gikk fra relativt klam sykehusskjorte og – badekåpe til tøfler og egen badekåpe. Bukse vurderer jeg sterkt å slutte med for godt 😉. Det blir et for det meste bukseløst liv til drenet i lysken er ute i alle fall. Det håper jeg skjer på onsdag. Da håper jeg å gå ut av sykehuset et dren fattigere og med normal cpr og null infeksjon i skrotten.
Utsikten er skiftet ut. Det er samme solnedgang, men endret vinkel. Fint er det. Og det beste er at den nå kan nytes fra egen balkong. Det er samme skrotten også. Litt oftere i vertikal i dag. Men fortsatt aller mest i delvis eller helt horisontal. Resten av behandlingen skal forhåpentligvis foregå hjemme. Jeg satser i alle fall på at det går bra. 5 døgn innlagt på sykehus holder for meg i denne omgang.
Nå er det småbrukerens tur til å være sykepasser. Jeg er spent på om han dukker opp i hvit kjortel og insisterer på sjekk av blodprøver, oksygenopptak, blodtrykk og temp hver morgen og kveld. Uansett så skal han vel få kjørt seg. En 5-dagers tid eller noe 😉
Kan da nyte solnedgangen hengende ut av vinduet i alle fall.
Når var det egentlig verdigheten forsvant?
Var det da jeg nyoperert og ustø tok meg over gangen og inn på sykehusdoen og måtte ha følge av to sykepleiere som heldigvis ventet utenfor døra?
Eller var det da jeg vagget tilbake med den oppklipte sykehustrusa og “noe” udefinerbart annet hengende nedover låret?
Eller var det da jeg oppdaget at det som hang ned var ei halv oppklipt sykehustruse med et bind i? Digg.
Var det kanskje da jeg fortsatt måtte ha følge på do grunnet svimmelhet et halvt døgn etter operasjonen?
Eller var det da jeg pent spurte om jeg kunne få slippe å ha på meg bukse da jeg skulle hente meg mat? Alt for vondt å drive å kle på seg hver gang en vil ha noe å bite i.
Var det kanskje da jeg fikk tilbud om dostol ved senga eller hjelp til å vaske meg i dag tidlig? Jeg var ikke helt klar for det…
Jeg er ikke helt sikker på når det skjedde. Det spiller egentlig ikke så stor rolle heller. Og akkurat her er det ingen som byr seg. Jeg trekker på smilebåndet, i alle fall en slags rykning, og begir meg ut på tokt til do eller matsal iført sykehusskjorte, lånt badekåpe, dreneringspose på låret men definitivt uten bukse.
Verdigheten består for tida av å kunne stabbe seg på do og forsyne seg med det en vil i buffeten sjøl. Uten bukser.
Dagens outfit. Ingen bukse. Og det gule er altså drenert sårvæske, ikke tiss😉
I går skulle jeg egentlig inntatt både bobler og tullprat på en egnet terrasse. Muligens utført litt rekkverkyoga. Har tradisjon for slikt.
En infeksjon etter kreftoperasjonen sendte meg derimot via legevakt til akutten og så til innleggelse. Det neste døgnet, snaut håper jeg, blir det intravenøs antibiotika, vann og sykehusmat.
Men tradisjonen tro har jeg et tremannsrom for meg sjøl i alle fall. Inntil videre👍
Denne uka begynte jeg virkelig å dra på åra. Altså, det er jo for så vidt ikke noe nytt. Heller noe som har skjedd gradvis, vil jeg si. Ikke desto mindre så kommer påminningene rett som det er. Og denne gangen litt sånn overtydelig, syns jeg.
Jeg fikk puppebrev. Det syntes ikke utenpå at det var det. Og brev fra sykehuset er ikke så helt uvanlig her i huset for tida, så overraskelsen var i grunn stor da det viste seg at det var akkurat det. Et puppebrev. Jeg hadde ikke forventet det enda. Ikke på mange måneder. Jeg har jo akkurat rukket å bli 49!
Men puppebrev fikk jeg. Et viktig sådan! Jeg fikk brev fra mammografiprogrammet. Det skjer det året du fyller 50. Altså hvis du har pupp da. Damepupp. Du undersøkes for uregelmessigheter for å avdekke eventuell brystkreft. AS Norge har bestemt seg for at det er verdt å sjekke puppene våre når vi kommer til en viss alder. De vil ha meg inn til mammografiundersøkelse. Puppeundersøkelse. De understreker at det er frivillig da. Fint det. Men for meg er det ikke noe å tenke på!
Ja, de sier det er ubehagelig. Direkte smertefullt, vil en del påstå. Men som’n sa i Kompani Lauritzen: «smerte er midlertidig…». I alle fall denne typen, vil jeg tillegge. Og en slik midlertidig smerte vil aldri skremme meg fra å ta den undersøkelsen. Konsekvensene ved å gå med uoppdaget brystkreft skremmer meg mye mer!
Det er ingen i min familie som har fått brystkreft, hevder du kanskje. Det gjelder meg også. Men det hjelper ikke. Det er ingen i min familie som har hatt hverken MS eller hudkreft heller. Men jeg fikk det for det.
Så jenter! Du ja! Om du er 50 år ung og nettopp har fått tilbudet, eller om du er eldre men aldri før har gått: møt opp! Eller ring mammografiprogrammet og be om time! Du har ikke råd til å la være! Og de som bryr seg om deg har ikke råd til at du lar være heller!
For nøyaktig ett år siden så fikk jeg altså brev fra helsetjenesten her i AS Norge. I følge dette blogginnlegget reagerte jeg visst med å bli forbanna:
Jeg hadde ikke behov for utredning og behandling, sto det der…. Slik ble jeg altså vurdert for et år siden. Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller grine. Akkurat nå kjenner jeg at jeg kan strekke meg så vidt til å dra på smilebåndet. Sånn kan det altså gå.
Men som jeg skrev den 6.april 2021; trass.no hadde ikke lagt opp! Dermed ble det klaget og anket både fra meg selv og fastlegen. Og her sitter jeg i dag. Joda, AS Norge, jeg hadde visst behov. Det gjaldt bare å utrede litt. En utredning som sendte meg ut på en rimelig vill og ikke så veldig velkommen klatring på statusstigen for diagnoser, egentlig. Men som også sendte meg i fanget på de rette folka. De som virkelig har potensiale til å møte mine behov!
Jeg kjenner ikke akkurat noen trang til noe «den som ler sist ler best» i dette tilfellet. I går brukte jeg helsevesenet godt. Selv om jeg ikke fikk utrettet noe som helst og det hele i grunn kan kalles bomtur både for meg og fagfolka. Jeg hadde faktisk FOR store behov.
Med litt hygge attåt så ble det omtrent nøyaktig ti timer på farten. I dag lå jeg under dyna til klokka var 13.30. Dagen derpå, kan man vel trygt si. Så jadda, nå er vi i alle fall enige om at jeg har behov!
