I strålende sol og med våren inderlig og påtrengende til stede, på en fin måte, la vi i vei. Målet var tur med bål og skravling. Avtalen var å gå kort og sakte. For som Anne Grete Preuss sang:

«Av og til, av og til er en millimeter nok

Lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok.»

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Så da ble det kort og sakte. Vi syns egentlig selv at vi gikk i et godt tempo. Hadde bra driv og var skjønt enige om at vi orket litt til. Helt til vi bestemte oss for at her, her er det fint. Da ble det bål mellom noen steiner, egnede sitteplasser både på og ved siden av andre steiner og etter hvert bålkaffe, appelsin og medbrakt annet snadder.

Sola varmet og siden vi selvfølgelig er drevne og erfarne friluftsfolk var bålet velplassert i forhold til vind. Ingen bålrøyk som tvang oss til å skifte sitteplass, med andre ord. Bare velstand.

Vi løste ikke et eneste verdensproblem. Vi holder ikke på med sånt. Vi er mye mer opptatt av direkte lokale utfordringer. Det er nok å ta tak i. Ikke bare er vi erfarne friluftsfolk, vi er storforbrukere av helsevesenet også. Så erfaringsdeling sto på agendaen. Og ventilering. Iblandet en smule filosofering, gjensidig oppdatering om den siste tidas uhorvelig spennende opplevelser, økonomisk rådgivning og ren skjær tullprat så gikk timene. Og er vi i tvil om noe så kan vi ringe en journalist….eller jurist, var det visst det var. Men det er nok bare nødvendig når det gjelder ting vi ikke har så god greie på.

Til slutt så kom frykten for at vi hadde grodd fast. At vi ikke skulle klare å reise oss og gå hjem, rett og slett. I alle fall var det en mer eller mindre reell tanke for undertegnede. Etter å ha fått stablet oss opp på mer eller mindre brukbare bein og pakka det vi ikke hadde klart å spise opp ned i sekken peilet vi oss inn på hjemturen. Den var akkurat like kort som andre veien. Og antakelig kunne vi gått enda saktere om vi absolutt ville. Men siden vi er så unge og spreke så gikk meterne unna så lett som bare det. Så lettbeinte som vi er. Heldigvis møtte katta oss midt i bakken så vi «måtte» ta ei pause og kose litt med den før vi nådde toppen…

Og nå? Nå befinner jeg meg på sofaen. Og jeg blir nok der mer eller mindre til det blir sengetid. For øyeblikket er jeg ikke lenger sikker på hva som er migrene, de siste dagers overforbruk av migrenemedisin, ren skjær formsvikt eller bivirkninger fra nye medisiner. Og ikke har det så mye å si heller. Det gjelder bare å ta konsekvensen. Altså bli på sofaen.

Regner med det går over. Og takk for turen!

Er det mulig å ta litt hensyn, eller? Det holder nå! Jeg syns egentlig denne kroppen har fortjent en bitteliten smule fred. Litt fri fra plager og sykelighet. Men neida. Fred, sa du? Jammen da passer det bra å sette kjærringa fullstendig ut noen dager. DET skal JEG sørge for! Sa migrenen. Nå er det min tur!

Dermed har den holdt sitt krampaktige grep om både nakke, kropp og hode i tre dager til ende. 72 timer! Den opererer ofte slik, migrenen. 24, 48 eller 72 timer. Gjerne 72.

Akkurat nå drikker jeg te og eter frokost og er ute av migrenehengemyra for denne gangen. Håper jeg!

Som erfaren slagmark for migrene så har denne figuren nettopp kommet hjem fra dagens undersøkelser på sykehuset. Hun har kjørt bil, fortsatt med migrene, spist lunsj i sola og drukket kaffe. Lettere medisinert for både migrene og annet snadder. Og ca et kvarter etter at bildet ble tatt lå hun med ørepropper under dyna på et mørkt rom og distanserte seg fra verden. Solveggen er som vanlig ikke egnet oppholdssted for kjerringer med migrene.

Og migrenen tok ikke hensyn denne gangen heller. Stadig tilbakevendende, som en nisse på lasset, men heldigvis forbigående.

Forrige mandag skrev jeg at jeg skulle planlegge å gjøre tre gode ting for meg sjøl hver dag. Og så ble jeg minnet om at det var lurt å tenke på tre ting som hadde vært bra hver kveld før sovetid. Det er ei hel uke siden.

Og hvordan har det egentlig gått med all den gledinga? Har jeg fått det til? Eller har det kokt bort i kålen?

Jeg har ikke skrevet statistikk. Men jeg vet at jeg ikke har fått det til. Ikke hver dag. Ikke engang de fleste dagene. Det skal litt mer til enn å bare bestemme seg. Litt standhaftighet, konsentrasjon og gjennomføringsevne.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men jeg har fått det til en dag eller to.  Altså, jeg er helt sikker på at jeg har gjort tre positive ting for meg sjøl hver dag. Og jeg er sikker på at hver dag har hatt minst tre gleder. Og det er jeg da egentlig ganske fornøyd med. Selv om jeg ikke har satt det i noe som helst system. Og ikke ført statistikk.

Denne mandagen har brakt med seg disse tre opplevelsene som jeg velger å nevne her:

1. Avleggeren «is in da house». Etter både en visitt i østeuropa samt covid så rakk hun halvannet døgn på småbruket. Det er usedvanlig trivelig og litt sånn endelig.
2. Nevnte avlegger kreerte en nydelig frokost som sto klar da mora fant det for gått å velte seg ut av bingen på morgenkvisten. Eller egentlig litt utpå formiddagen…
3. Lunsj ved bål i skogen er aldri feil. I alle fall ikke i vårskogen, med strålende sol, vindstille og godprat med verdens beste avlegger.

Tre gode ting som rett og slett kom rekende! Er det noen sak?!

Takk for alle gode ord. Både her på blogg, på sosiale medier, sms og i levende live. Jeg leser og setter pris på alle. Jeg er nå lettet og en smule roligere. Denne helga er bedre å gå inn i enn den forrige, for å si det sånn. Fysisk like mørbanket, men muligens hakket mer harmonisk psykisk.

Jeg er rimelig åpen om helseutfordringene jeg står overfor. Jeg skriver i utgangspunktet ikke for å generere medlidenhet eller for at du skal syns synd på meg. Og i alle fall ikke for å framstå som en tragisk skikkelse som har all verdens problemer. Jeg skriver for å ventilere og som egenterapi. Det jeg klarer å sette ord på blir i alle fall til en viss grad enklere å forholde seg til. Heldigvis er det en strategi som fagfolka anbefaler slike som meg. Så jeg skriver. Og dere heier. Takk. Og det gjør faktisk overraskende godt med heiing og gode ord. Det betyr noe. Så fortsett med det.

Akkurat nå lader jeg for denne krigen. Og det er ingen tvil om at når fienden er kjent og av typen overkommelig motstand, så er det lettere å motivere seg og stålsette seg for fighten. Som sagt før: jeg er ladet med både binders og trass.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Finn 5 feil.

I dag har jeg klargjort «champagnebalkongen» for sesongen. Men jeg kjenner at jeg venter med å sprette de mest kostbare boblene til Radiumhospitalet har sagt sitt. Antakelig til behandling er fullført og onkologen har erklært meg kurert. En gang uti 2023 antakelig.

#hatruadåttenno

Noen ganger er det til forveksling likt, egentlig. Gårsdagens lavterskel kulinariske og sosiale innslag ble avtalt for et par dager siden. Med forbehold om hvisomatte dersomatte. Det vil si med mulighet for avlysning grunnet lite sosial evne.

Jeg forventet nemlig beskjed om funn ved pet-ct i går. Det kunne dreie seg om alt fra null funn, altså ingen spredning, spredning til flere lymfer, eller full spredning til andre organer i kroppen. Så det var snakk om en god del hvisomatte dersomatte i grunn. Med følger for den sosiale evnen…

Heldigvis så ble det hvisomatte. Det vil si feiring! Legen ringte nemlig med gode nyheter. Ingen videre spredning til flere lymfer eller til øvrige organer ble funnet på gårsdagens scanning av det radioaktive legemet. Dermed blir videre behandling av type kurativ. Jeg skal bli frisk av dette her!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ei flaske bobler hadde egentlig vært på sin plass. Det funker med pizza, cola og sjokolade også! Takk for maten og takk for timene!

Og til Fennec og Trinity. Dagens visitt på nukleærmedisinsk avdeling var tidkrevende, men takket være denne gjengen så gikk tida. Ikke at noen av dem var der. Det var stort sett meg og en haug med gubber på 70+. Det var mer assosiasjonene som var tilstede. Mulig jeg er rimelig far out og ting kan tyde på at jeg har sett nok slik film, men i dag tok hjernen virkelig over.

Trinity var radiologen som satte kanyler og passet på at jeg ble koblet opp til det jeg skulle. Så bar det inn på det forseglede rommet der radioaktivt stoff skulle inn i skrotten. Dermed kom Trinity, ææææh Stine het hun tror jeg, med BB-8. I alle fall likna’n nok til at assosiasjonen kom. Selv om han i dette tilfellet var firkantet. Inne i denne BB-8’n befant radioaktiviteten seg. Det var bare å trykke på displayet så ble riktig mengde porsjonert og fylt i åra mi. Stine Trinity passet på.

Etterpå var det bare å ligge der. Litt som Matrix som er koblet på maskina si. Og litt som Fennec Shand som av og til trenger service på maskineriet sitt. Etter ventinga så var det på tide å plassere seg i den riktig solide maskina. CT-maskina. Ikke sånn badebasseng-kiste som Bobba Fett har. Heldigvis. Jeg er glad i å bade, det hersker det vel ingen tvil om, men akkurat nå er det badeforbud til operasjonssårene er garantert tette. I motsetning til Bobba så fikk jeg beholde buksene på, selv om beina ble tapet sammen.

Jeg tror jeg duppa av i alle fall tre ganger inni den ct-maskina. I alle fall skvatt jeg som bare rakkeren da den plutselig var ferdig og automatikken kjørte meg ut. Ikke sånn som Bobba Fett som alltid ser ut som han våkner harmonisk og fin. Selv etter tidenes mareritt.

Nå er jeg koblet fra det meste og radioaktiviteten i kroppen halveres time for time. Jeg skulle selvfølgelig utnyttet superkreftene den sikkert ga noen timer mens jeg hadde dem. Men de gikk med til å avtale enda en sykehustime samt kjøre hjem. Halvering av radioaktivitet er ettermiddagens prosjekt for denne skrotten. Dermed ble det sofaen. Og sjokolade.

Så takk til Bobba, Matrix, Trinity, Fennec og BB-8. Slike prosesser blir enklere å gjennomføre når hjernen kan gå amok i assosiasjoner. Men aller mest takk til Stine som tok imot og veiledet meg trygt gjennom både den ene og den andre filmscenen.

I morgen er jeg klar for neste kapittel. Kjenner jeg blir skeptisk om opplevelsene gir assosiasjoner til Ringenes Herre eller noe…

Kjemisk krigføring? www.wikipeida.com, 

BB-8,  www.vrmaritime.net

Trinity og Neo. www.vox.com

www.hottoys.com

Det handler ikke om hvordan du har det, det handler om hvordan du tar det. Tenk positivt så skal du se det går bra. Ta en dag av gangen og tenk bare på det du kan gjøre noe med. Nyt hverdagen.

Det er utvilsomt mange læresetninger som selvfølgelig har mye for seg. Jeg klarer det en gang i blant. Innimellom. Glimtvis. Plutselig. Holder det, folkens?

Hva gjør det med meg når jeg ikke får til akkurat det? Jeg makter ikke hverken å tenke positivt, «ta det pent», fokusere på det jeg kan påvirke eller nyte hverdagen. Det går ikke. Blir det enda en ting jeg ikke får til, liksom? Enda en ting som går på selvtilliten løs?

En kollega sa: tillat deg selv å være dårlig, nå da. Jeg må nok det innimellom. Men det er ikke et sted jeg kan være for lenge om gangen, for da er jeg redd jeg blir der. Jeg kjenner at jeg mister all form for initiativ.

I går ble det en ekstra tur på sykehuset. Det er for så vidt nok slikt fra før, så å måtte ringe for å komme og få hjelp en ekstra gang ligger langt inne. Det beste hadde jo vært om det årna seg av seg sjøl. Jeg kjenner at slike ekstra komplikasjoner går ut over pågangsmotet.

Jeg er dypt imponert over de som jobber i disse systemene. Poliklinikkene. Hvordan de får dagen og timene til å gå opp er for meg ufattelig. De må jo løpe beina av seg. De har planlagt timene og innkalt pasienter så dagen er fylt til randen. Og de løper. Og så ringer slike som meg. Slike som trenger hjelp litt akutt og ikke kan vente til neste uke. Da tryller de fram både sykepleiere og kirurger som kan stille opp og hjelpe meg på noen timers varsel. Jeg får time ei lita stund etter og det er bare å møte opp. Håper ingen måtte avlyse timen sin for min skyld. Jeg vet hvor mye det betyr å få gjennomført det en har forventning om.

I går hadde jeg hjemmebesøk av kommunens kreftkoordinator. Og jeg fikk hastetime på kirurgisk poliklinikk. De stiller opp for meg. Akkurat det er jeg fryktelig takknemlig for. To veldig positive elementer i den hverdagen jeg befinner meg i akkurat nå.

Og positiviteten må jeg finne inne i meg selv. For eksempel så velger jeg å anse meg selv som heldig som fikk ekstratime på dagen. Heller enn å irritere meg over at det ble forsinkelser og ventetid. Det var det ikke noe å gjøre med hverken for meg, sykepleieren eller kirurgen. De ble bokstavelig talt observert løpende.

Det hjelper ikke at folk sier «du er så sterk», «så bra du er positiv» og «du tar det så fint». Jeg gjør ikke det. Jeg tar det innimellom tilsynelatende helt rolig, andre ganger har jeg panikkangst, ofte er jeg både lei meg og kje og innimellom er jeg optimist. Og hvordan jeg klarer å «ta det» i det hele tatt? Vel, har jeg noe valg? Jeg tar jo gjerne positive tilbakemeldinger fra folk, det er ikke det, men vit at det kun er deler av historien dere ser.

Det finnes ingen forskning som tilsier at pasientens positive innstilling påvirker sjansen for helbredelse, skriver kreftforeningen. Allikevel tror jeg at det å finne noe positivt med jevne mellomrom gjør hverdagen min litt bedre. Og så øver jeg på å ta en dag av gangen. Et kvarter om gangen rett som det er. Da er det lettere å ha fokus på det jeg kan påvirke og å nyte hverdagen.

Dagens høydare på «positivlista» var:

Kakao med utsikt.

Midt i kaoset så har jeg foreløpig klart å fokusere. I alle fall en og annen gang innimellom. Jeg har bestemt meg for å gjøre minst tre gode ting for meg sjøl, eller som gjør meg godt, hver dag. Uansett.

Det har som regel gått bra. Men i dag fikk jeg en påminnelse. Det er viktig å gjøre opp litt status når dagen har gått også. Det er lurt å tenke på hva som har vært bra med denne dagen før jeg tar kvelden. Så dermed skal jeg fokusere litt på akkurat det framover. Altså gjøre minst tre ting som gjør meg godt hver dag OG tenke på minst tre ting som har vært bra med dagen som har gått før jeg legger meg til å sove.

I dag tenker jeg på disse tingene:

1. Jeg har hatt hjemmebesøk av kommunens kreftkoordinator i dag. Veldig bra person på rett sted. Godt å lufte tenketanken til noen som har erfaring!
2. Hevelse etter lymfeoperasjon er tømt for 60 ml sårvæske som ikke hadde noe der å gjøre. Og det ser ikke ut til at det fyller seg opp med en gang i alle fall. Godt. Da blir det forhåpentligvis lettere å gå framover.
3. Jeg fikk til en tur i solnedgangen. Det var godt. Og skikkelig pent. Og isen og snøen er i ferd med å smelte. Sakte men sikkert. Det er vår!

Enda så har jeg både drukket god te, snakket med avleggeren i telefonen og spist fårikål. Det bugner av positive ting denne mandagen, egentlig! Og det hjelper å tenke på dem!

God mandagskveld!

Det er meg. Jeg syns ikke jeg gjør annet enn å ringe og melde rundt til familie, venner, kolleger og bekjente for tida. Og alltid med dårlige nyheter.

Denne uka var det gode kollegaer sin tur. Planen var egentlig å fortelle folket på jobb hvordan ståa var med MS’en og litt mer om hvordan arbeidskapasiteten min kom til å arte seg på kort og lang sikt. Så langt jeg visste. Planen var at det skulle framstå litt klarere etter å ha tilbrakt 4 uker på rehabilitering med aktivitetsregulering, hvile og fysisk trening. Jeg hadde til og med forberedt meg på det. Skrevet ned stikkord og greier.

Det ble ikke sånn. Rehabiliteringen ble avbrutt og utfordringene fikk en ny dimensjon. På under et halvt år gikk det fra «Jeg er utmattet og har fibromyalgi» til «jeg har ms» og videre til «det er en sekundær progressiv ms som er vanskelig å bremse». Videre til «det er funnet kreftceller og jeg skal opereres» og så «det er spredning og jeg må undersøkes og behandles videre».

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Nå gidder jeg ikke mer. Jeg gidder ikke være «dronninga av dårlige nyheter». Det er ikke gøy når folk begynner å frykte å se nummeret mitt i displayet når telefonen ringer eller får bange anelser når jeg kommer inn døra.

Så: gode nyheter denne veien, takk!

PS! Hjertet viste seg i alle fall å være helt kurant, etter denne ukas hjertesjekk. One down, et par andre greier to go…

Bilde: www.stavanger.kommune.no

I rekken av mer eller mindre ålreite og varierende lærerike ting jeg aldri hadde fått oppleve om jeg ikke hadde fått kreftdiagnosen, så oppdaget jeg i dag en ny.

Dagens nyoppdagelse er hvordan det er å ha noe hardt liggende nedover lyske og lår under buksa… Noe som buler mistenkelig ut. Endatil på skogstur.

Aldri kjent det før. Hadde gått heeelt glipp av det uten kreftdiagnosen!

For de som lurer: det dreier seg altså om et par sokker som rulles sammen og  legges strategisk skal legge press på såret etter lymfeoperasjon og fortrinnsvis begrense opphopning av sårvæske. Jeg har hørt at enkelte har brukt sokketrikset helt uten sår. Til andre formål, altså. Dem om det.