Er en kunst. I kveld stakk jeg ut og kjente på den. For et par dager siden tenkte jeg det var en god ide å pakke sekken og rusle hit i kveld:

Fyre i ovnen inni der. Drikke litt kakao. Stikke en tur ut og nyte stjernehimmelen. Kløve litt mer ved og legge på varmen. Lese litt bok i lyset av hodelykt og levende lys før jeg krøp ned i soveposen og la meg til å sove på brisken. Kanskje se et elgspor eller to når jeg sto opp i morgen tidlig. Spise litt frokost mens jeg fortsatt var inntullet i sovepose og dun, og så rusle hjem og ta helga.

Det tenkte jeg at jeg skulle. Før i uka. Men så kom dagen i dag. Med møte hos NAV, Nesten Alltid Villedning, samt hyggelig og givende lunsj med en venninne etterpå, så ble det nok. Selv om alt gikk fint og etter planen for så vidt. Det er faktisk nesten ingenting jeg blir så utmattet av som slike møter der det skal snakkes om meg og min kapasitet, legges planer og diskuteres forventinger. Til meg.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Der jeg i ettermiddag lå på sofaen og ikke orket hverken se tv eller lese så innså til og med jeg at bare det å pakke den der sekken var uaktuelt. Å styre med ved, sovepose, liggeunderlag og litt passe vond soveplass fristet heller ikke. Så da bestemte friluftsheidi seg for å kjenne sin begrensning og bli inne. Avlyse. Ikke min sterkeste side det heller. Men jeg øver.

Jeg ombestemte meg der jeg lå. Helt til jeg altså måtte ut. Jeg fikk meg en vakker og frisk kilometer på truger. Det er noe eget med å rusle rundt under stjernene og se lysene fra sivilisasjonen på avstand, mens jeg er rimelig usynlig så lenge hodelykta ikke tennes. Måneskalken, Karlsvogna, Orion og alle de andre lyste ned på meg mens jeg gikk der og kjente på min egen begrensning.

Sekken fikk fri. Soveposen også. Jeg fyrer i ovnen, men slipper å kløve og bære ved. Jeg skal lage meg en kopp kakao og kanskje orker jeg å lese litt i ei bok etterpå. Dessuten skal jeg ligge godt i natt. Soveposen er der neste gang muligheten byr seg også. Tipien også. I dag gikk grensa før sekkepakking. Og jeg kjente min egen begrensing. Gratulerer til meg!

Det går opp og ned her i verden. Og hverdagen er rimelig uforutsigbar. Men endelig så ser det ut som jeg er på vei mot en ekte friluftsheidifredag snart. Enda en gang. I alle fall tror jeg det enda en gang. Det er en fredag der det meste av tida tilbringes ute. Gjerne inkludert måltidene, samt at jeg helst legger meg til å sove i en sovepose i nærheten av et bål når det blir kveld. Jeg er der ikke riktig enda. Men jeg håper veien dit ikke er så fryktelig lang. Og forresten så trenger det ikke være fredag. Friluftsheididag, er det riktigere å kalle det. Og det gir jo sju muligheter hver uke. Heldige meg!

I dag har jeg vært så heldig at jeg har opplevd litt ekte friluftsheidifredag. En liten porsjon i alle fall. En trugetur i strålende sol. Med akkurat riktig kombinasjon av fast snø til såle under og med et passe lag med løs nysnø oppå. Perfekt.

Formen er ikke perfekt. Og ettervirkningene i form av spasmer og «dødt» høyrebein jobbes det med akkurat for øyeblikket. For et par uker siden leste jeg om det å «leve i små porsjoner». Det var så godt sagt at setningen har surret i hodet mitt hver dag etterpå. Og jeg er snart klar for en ekte porsjon friluftsheidiekspedisjon.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Denne uka har jeg levd litt slik. I små porsjoner av litt av hvert. Og i dag fikk jeg meg en liten porsjon av noe av det beste jeg vet. En liten porsjon friluftsheidifredag. Jippi!

Korte skritt og litt av gangen. Spesielt i oppoverbakke (selv om det ser flatt ut på bildet)

Endelig kom dagen da jeg fikk det til. Jeg skriver om det og prater til meg selv for å på et eller annet vis få innprentet i meg sjøl det som fagfolka sier. «Prioriter å gjøre det du har lyst til og det som gir glede og energi», sier de. Når du har energi til å gjøre noe som helst da vel og merke. Ja, det må skrives om og det må sies høyt og det må jobbes med hode og hjerte. Jeg får det til. Innimellom. Men det kjennes som det kunne vært oftere.

Og i dag klarte jeg det. Jeg ga blanke i noe jeg egentlig skulle og prioriterte det jeg hadde lyst til. I og med at jeg hadde en ørliten gnist av energi et minutt eller to. Det er noe med at når nysnøen ligger der helt jomfruelig ren med bare rådyr- og ekornspor. Når sola skinner over vinterhvite trær og fjellene lyser vakkert langt der borte. Når dagen er så gnistrende som bare en vakker januarmandag kan være. Da er det vanskelig til og med for en hysterisk hostende friluftsheidi som er enda mer skrøpelig enn vanlig å holde seg pal på sofaen.

Harde prioriteringer ble gjort og valg ble tatt. Det kommer en dag i morgen også, men da med betraktelig dårligere vær, sier yr. Alt i meg hylte dermed skogstur for full guffe og endelig, endelig en dag fant jeg både energi, gjennomføringsevne og mulighet til å få det til. Jeg fikk dratt meg sjøl opp etter nakkehåra, eventuelt gitt meg sjøl et kraftig spark bak og kom meg ut.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Og så langt så takker i alle fall hodet mitt for prioriteringen. Tette bihuler og hoste er en konsekvens, men det får heller koste det da. Enda tettere bihuler og enda mer hoste tipper jeg. Sånn er det med alle prioriteringer. En får igjen noe og må betale noe annet. Sånn er det. I dag kjenner jeg veldig godt at gjennomført prioritering var ekstremt riktig. Og det vet jeg jo fra før: jeg angrer aldri på en tur! Så får vi se om pesing i relativt kald luft og bålrøyk gjorde godt for forkjølelsen.

Men jeg klarte det i dag! Jeg gjorde det! Jeg orket det! Det jeg hadde lyst til! Og det var dette:

La deg ikke lure av det du leser på internett. Ikke av nettaviser og i alle fall ikke på sosiale medier der vi vanlig dødelige velter ut av oss hva enn vi vil helt etter eget forgodtbefinnende. La deg ikke lure. Ikke av meg engang.

To sider av samme sak, eller samme hverdagsliv: Noen gange ligger jeg i hengekøye…

Hvilken virkelighet er sann? I går leste jeg et innlegg på blogg der akkurat dette var tema. Vedkommende hadde lest egne relativt ferske blogginnlegg og inntrykket av at den siste tida hadde vært en lykkelig tid var tydelig. Bloggeren visste derimot bedre. Hun visste jo altfor godt at de lykkelige øyeblikkene som ble formidlet på blogg var glimt fra et hverdagsliv som inneholdt både lykke og sorg. For å si det kort.

Innlegget som inspirerte ligger her:

Pust inn, pust ut

Tenker du at glimtene du leser på blogg, facebook og i nettaviser for den saks skyld er den hele og fulle sannheten? Er du den som tenker at det vi deler er fasiten?

Vi som skriver og deler vet så alt for godt at hverdagen inneholder hele pakka. Både gode stunder, mye gruff, håpløse tanker, sorg, sinne, glede, harmoni og alt på en gang i ei salig røre. Ei røre som skal leves med og innimellom overleves. Og vi skriver. Noen av oss for å ventilere. Eller for å prøve å overbevise oss selv om at det fins lykke. Det fins positivitet og det fins håp.

Som pedagog har mantraet i årevis vært «gi fokus og oppmerksomhet til det du vil ha mer av». I praksis så vil det si at jeg kommenterer og skryter av et barn som for eksempel hjelper et annet barn. Aller helst så andre hører det og sånn at barnet får med seg at andre hører det! Det er jo atferd vi vil se mer av, ikke sant?

Så når jeg skriver at jeg var i skogen og var både friluftsheidi på ekte og frisk og sprek, så var det kun et glimt av dagen. Det er myyyye morsommere å dele glimt av slikt noe enn å dele alle timene som tilbringes på sofaen og i stolen fordi formen ikke tillater noe annet. Og så kan det jo hende jeg lurer meg selv til å tro at det er fasiten på hvem jeg er, ikke sant? Og når det ventileres og sytes, ja da kan det godt hende at det ikke oppleves så ille akkurat da. Det kan godt hende dagen er relativt god, men at det var akkurat da det både passet og fantes overskudd til å skrive om det som var traurig. Glimtene som deles er ikke jug. I alle fall ikke for min del. Hva andre juger om på nett har ikke jeg hverken evne eller interesse av å avdekke. Men selv om det ikke er snakk om jug så er det kun deler av sannheten. Også for min del. Noen ganger hoveddelen, andre ganger bare nemlig; et glimt.

Så ja, blogg og andre sosiale medier er et vindu der du kan dele, ventilere og der leseren kan få et glimt av hverdagen din. Men, i alle fall for min del, det er et glimt! Og det er det jeg velger å dele! Både rått og røti, for å si det sånn. For mye i følge noen, for lite syns andre. Med de konsekvenser det gir for meg. Og på et eller annet vis filtrert gjennom ei sil som for min del kan være både ustabil og inkonsekvent. Hverdagen består av både sofa, uteliv, bål, sykehusbesøk, fest, mat, kanyler, medisiner, jobb og snømåking. Og hverdagsbloggen består av alt sammen. Ujamnt fordelt stort sett etter innfallsmetoden.

Jeg leser en del sjøl. Både blogg, andre sosiale medier og nettaviser. Og jeg går på limpinnen og lar meg lure. Garantert. Selv om jeg vet. Denne uka har jeg ikke skrevet blogg i det hele tatt. Av ulike både bevisste og ubevisste årsaker. Hva tenkte leseren da?

Jeg mistenker at ingen tenkte over det i det hele tatt. Hverken kjente i «detvirkeligelivet» eller mer eller mindre faste blogglesere. Det er jo ikke sånn at en selvopptatt blogger som meg selv nødvendigvis er noe som helst midtpunkt eller ligger høyt i bevisstheten i noen andres hverdag. Jeg håper egentlig ikke det. Og om en «nestenikkelest» blogger som meg glimrer med sitt fravær på bloggen noen dager er ikke akkurat det noen big deal. Og betyr fraværet at jeg er i spesielt dårlig forfatning for tida? Eller betyr det at jeg er i slaget og har det så travelt med et aktivt liv at jeg ikke har tid til å blogge? Tja, her er det uante muligheter for å la seg lure.  Konkludere eller ikke bry seg i det hele tatt. Mulig jeg har lurt meg sjøl også!?

Jeg har blogget både i gode og skikkelig dårlige stunder. Jeg har blogget fra sykehussenga med kanyler i armen og medisiner flommende inn i skrotten. Ofte da i såpass dårlig form at det var de fem minuttene jeg skrev som var dagens eneste aktivitet. Jeg orket ikke engang lese eller ha øynene åpne utover de minuttene for den saks skyld.  Jeg har også blogget under ei furu med hengekøya bak hodet og utsikt over et vann. At jeg blogger behøver med andre ord hverken å bety at ting er bra eller at de er dårlig. Det er i alle fall feil å tenke at «hun blogger» dermed vet jeg hvordan hun har det og hvordan det går.  Vi bloggere er som andre folk: vi deler det vi vil der og da. Og noen ganger angrer vi. Andre ganger ikke. I beste fall er blogginnlegget et lite bilde av hvordan ting er akkurat der og da, andre ganger slik vi skulle ønske det var eller hvordan ting opplevdes i går eller forrige uke.

I nettavisene kan vi skylde på journalistenes tabloide og STORE bokstaver når vi blir lurt. Vi bloggere og andre som ferdes på sosiale medier er våre egne journalister og korrekturlesere. Hvorvidt vi bruker huet, stikker fingeren i jorda og både leser og skriver med et nyansert filter er opp til oss selv. «Å være eller ikke være», sa’n… å lure eller bli lurt, er kanskje passende omskrivning!?!

I dag skulle jeg ut på truger. Det skrev jeg om i går. Det var helt fantastiske forhold med nysnø og vakker vinterskog, helt til i natt. Med mildværet kom regnet. Og hålka.

Men det var jo fortsatt snø i skogen, selv om den ikke akkurat var fjærlett lenger. Og det gjelder jo ikke å bare være stor i kjeften, men ha en viss form for gjennomføringsevne også. Dermed spente jeg på meg trugene for å ta meg en tur.

OG den grønne lua. For noen år siden, ganske mange egentlig, faktisk snart 9, gikk Den Norske Turistforening ut og oppfordret folk til å fargekode luene sine når de gikk på tur i fjellet. Rød for den som var opptatt. Gul eller oransje for den som kanskje var interessert i noe nytt. Og grønn for den som var ledig og klar for kontakt! Slik skulle det bli enklere å treffe likesinnede mellom hytter og topper, mente de. På den tida kjørte jeg mye lilla lue, husker jeg. Aner ikke hva det skulle bety.

Jeg hadde grønn lue i dag. Og siden jeg er rimelig opptatt, i alle fall sist jeg sjekket, jeg var nesten et tiår for sent ute OG jeg gikk et sted jeg hadde blitt mer en overrasket hvis jeg møtte noen, så ble det ingen nye bekjentskaper på meg. For det hadde nok helt sikkert ikkeno’ med meg å gjøre.

Neida, jeg måtte lage’n sjøl. Mannen altså. Og da endte jeg med han tvilsomme og en smule splittede typen her:

Og moralen? Skal en oppnå noe så må en gjøre det sjøl! Det gjelder det meste. Både når det gjelder nye bekjentskaper og ikke minst når det gjelder å gjøre det beste ut av situasjonen. Slik som værsituasjonen. Været er en av de greiene jeg utsettes for som jeg ikke har noen påvirkning på. Det jeg får gjort noe med er hvordan jeg forholder meg til det. Været, altså. Og ikke minst kan jeg utnytte det jeg får servert, blant annet av vær, til min fordel. I dag ble det trugetur og en tvilsom kar. I regnvær. Ingen av delene hadde gått for seg uten snø. Og hadde det vært kaldt så hadde jeg ikke klart å konsturere noen mann.

Han med paraplyen har allerede gitt opp og ligger i en haug utover plenen her. Men broddene er klare til i morgen. Og trugene. Så får vi se hva morgendagen byr på av forhold for det ene eller det andre. Eller for paraply.

Det har komet snø. Mye snø. I alle fall alt for mye for media, busser og andre godt vante østlendinger. Det har vært kaos. Til og med jeg har kjent at bilkjøring på dette føret ikke er det morsomste jeg driver med. Det er pes å måke bilen ut og inn og vintersko type vadere hadde vært mest formålstjenlig. Men det er nå engang vinter. Og fortsatt byr den på snø. Også her i innlandet. Og gjerne alt på en gang.

Og hvilke muligheter den snøen byr på!?! I Hamar sentrum har det vært skirenn og hopprenn for unger og ungdommer i dag. Masse natursnø og glitrende forhold for gutter og jenter. Ikke hverdagskost i lavlandet de siste åra egentlig.

Og jeg? Snøen har gitt meg muligheter til å bruke kroppen. Puste og pese og ta i til jeg måtte ha ei pause. Eller sju. Snømåking. Nødvendig og nyttig. Og alternativ til styrketrening. Et godt og foretrukket alternativ for meg i alle fall. Snøen har gitt meg mulighet til å være til nytte i samme slengen. Hvilke muligheter!

Og gjett om jeg gleder meg til trugeturer i masse snø. Ingenting er som stemningen og lyden i snøtung skog der jeg stabber avgårde på trugene med snøen fra tunge grener dryssende ned over lua. Masse snø gjør turer utenfor allfarvei og sti enda mer tilgjengelig. Herlig. Nå gjelder det bare at mildværet ikke har meg seg for mye regn og hålke og ødelegger idyllen. Men kommer det så står jeg klar med gulrot og passende hodeplagg. For da blir det snømann!

Vi får se. Hvilke muligheter sier jeg bare. Akkurat nå ser det ut som om jeg må ut med snøskuffa i morgen også! Mulighetene skal utnyttes!

Jeg skulle til fjells i dag. Eller i alle fall opp i høyden, tenkte jeg. Yr meldte sol og forholdene lå godt til rette for en trugetur med innlagt bål – og dermed en av de beste måtene å tilbringe en januartirsdag på. I alle fall for friluftsheidi.

Med sola på vei opp var verden rimelig lyserosa og vakker i dag tidlig. Termometeret derimot – det var så definitivt på den blå skalaen. 17 minus sa den. Føles som 19, sa yr. Og det er her på bruket. Erfaring tilsier at da er det i alle fall 22 i høyden. Antakelig minst 25. Minus.

Så jeg feiga ut. På tross av sol og snøføre så var ikke denne tirsdagen dagen for langtur. ikke med øyebetennelse og med min skrale kropp i alle fall. Ikke min type langtur engang. Det er jo mer en lengetur. Langtur fordi den varer lenge. Men ikke nødvendigvis så lang i avstand.

Dermed ble dagens trugetur i nærskogen igjen. Og jeg gikk nedover i stedet for å dra opp i høyden. Det var ikke akkurat noe mindre kaldt der. Heller kaldere der som sola ikke strakk fram. Men det varme huset var i nærheten og jeg kunne bryte av og stikke inn igjen så fort jeg kjente behov for det. Det behovet kjente jeg jo forsåvidt ganske fort. Ikke nødvendigvis på grunn av kulda. Mer på grunn av kondisen.

Det var fint i nærskogen også. Og på tross av 17 minus så var det en som badet! Neida, ikke friluftsheidi! Ikke denne gangen. Men etter at jeg hadde krysset elva på isen – jeg tok sjansen der som rådyr og rev hadde gått før meg. Og tenkte at her er det grunt, dessuten har jeg truger. Og det gikk fint. Altså etter elvekryssing og da jeg kom opp til min egen kulp så møtte jeg dagens bader. Den satt og vippet ei lita stund med stjerten før den fløy litt lenger opp til neste råk. En tøffing.

Og en flott opplevelse. De større dyra som hadde satt spor både i skogen, stien og på isen over elva var ikke å se. De lot seg nok skremme av levenet trugene lager. Men den tøffeste av de alle, fossekallen, holdt på med bading og kikket bare litt spørrende på meg. «Hva i all verden gjør du her i kulda?», liksom. «Jeg nyter skogen, elva og den friske lufta. Og jeg gjør dagen tellende! Takk for at du spør».

Å nei, det skal snø! Hva skal vi gjøre? Stenge? Holde oss inne? Emigrere. Rope om hjelp? La oss snø ned? Slutte å dra ut med bil mellom november og april? Ja for det er vel i praksis det som blir resultatet? La bilen stå, skriver mediene. Spesielt på onsdag.

Det snør. Rett som det er. Og vi kan like det, elske det eller mislike det og hate det intenst. Vi bor i et land og i en verdensdel som fortsatt har kompromissløse årstider. Nå er det januar. Og dermed kan det snø. På Østlandet kan det komme 15-30 cm på et døgn, sier media. 15 cm snø på 24 timer. Media kjører full «skrekk og gru» og «hvordan skal vi overleve dette»-oppslag.

Ja, det blir utfordrende kjøreforhold. Glatt og subbete og til og med uframkommelig her og der. Ja, her på bruket må vi nok måke oss både ut og inn av dører og hus. Og ja, det blir pes, da. Som vanlig. Men det ER januar, folkens. Det ER vinter. Og dermed snø om det kommer ned noe ovenfra. Stort sett. Hvis det ikke er såkalt underkjølt regn da, men det blir det så mye fuzz av at det må nok ha eget blogginnlegg eventuelt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Snø, ja. Nrk sier at det samiske språket har minst 300 ord for snø. Og det kan jeg godt skjønne. Og innimellom både misunne og fascineres over. Lever og jobber du i snøen mye av livet så blir ordforrådet rikt rundt temaet. Snø er ikke snø. Akkurat nå for eksempel så er det snø her på småbruket. Steinhard snø med enda hardere skorpe. Det har regnet på snøen og vært mildvær og nå er det kaldt igjen. Hardsnø. Det er fryktelig glatt både her og der. Både brodder og piggdekk har fått prøvd seg her i dag.

I jula derimot så var det puddersnø. Nysnø og vakkert. Både på trær og bakken. Noen ganger kommer det jeg kaller issnø. Det minner mest om regn som har frosset til is på vei ned. Mye mulig det er akkurat det det er. I alle fall pisker det godt i kinna om en er smågal og våger seg ut i slikt noe. Kram snø og snøkjerringer kan ofte observeres samtidig. Snøstorm er det lite av her i traktene, men det hender.

En ting er sikkert: noen ganger er snøen som blonder. Andre som bomull. Den kommer som is og som fjon, og den legger seg både i skavler og som engler som faller stille ned fra himmelen eller «korrekturlakk over feilstavet sommer» som i Anne Grete Preuss sin sang. Sludd fins også. Jeg syns snø er vakkert. Og stilleheten som bare kan kjennes i skogen i stille snøvær…den er magisk.  Men innimellom er det mye bal med den også. Selv om jeg liker å lage både snømann og snølykt så skulle jeg også ønske at snøen kom ferdig måkt rett som det er.

Og kommer gjør den jo i større og mindre grad. Men spesielt oppsiktsvekkende er det vel ikke, Dagbladet? Selv om det krisemaksimeres intenst. Det er januar og det kan komme snø. En hel haug samtidig, faktisk. Vi får se da vettu. Og de gærne av oss må nok plutselig ut å kjøre bil allikevel. Vi får ta sjansen og få i gang adrenalinet.

I går, det vil si i natt for å være helt ærlig, så skrev jeg at mitt mål for 2023 var å la hver dag telle. De som kjenner meg og min relativt ferske historie vet at den tanken ikke har kommet rekende på ei fjøl helt av seg sjøl.

Og en annen ting som er sikkert: hver dag har aller størst sjanse for å telle om jeg sjøl gjør noe for å oppnå det. Året startet med et nyttårsbål og kakao under månen mens raketter og varmluftsballonger gikk til værs og bobler ble delt med ønsker for et godt 2023. Det var en perfekt start. For meg fortsatte det da dagslyset kom med en bitteliten tur på truger. Og heldigvis liker jeg å gå på disse trugene. For nå er snøen steinhard og mye av underlaget består av is. I alle fall i skogen der det lar seg gjøre å bruke trugene i det hele tatt. Så føret var ikke perfekt, det kan ikke påstås.

Jeg har tatt et valg i dag: jeg kledde på meg uteklær, gikk ut i sola og kuldegradene og fikk en halvtime i skogen med kombinert mentalhygiene og trim. Jeg gjorde noe for meg selv som fikk dagen til å telle. Litt tv, sjokolade og blogglesing teller også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I min higen etter utfordringer så passer det godt å gå på jakt. På jakt etter det som teller. Jakt etter gode opplevelser og gode valg.

I dag var det så enkelt som en skogstur. Og litt sjokolade. For i dag måtte jeg ingenting. Det kommer først i morgen. Men den dagen teller også. Det skal jeg sørge for.

Året startet med nyttårsbål i natt.

Sesongen er endelig i gang. Også for «den avskyelige snømannen» som trenger føre for slikt rett utafor døra. Helst. Altså meg. Akkurat i dag, akkurat nå, er det nok snø her i lavlandet til at den bittelille skogsturen jeg tar omtrent daglig, best foregår med truger på beina.

De første trugesporene er satt i nærskogen. Og planene er at de skal bli mange flere i løpet av 2023. Både rett utafor døra og litt lenger avgårde. Den første sporrekka for korte turer på dager det ikke er bruk for noe mer er klar. Planen er at det skal bli en relativt lettgått sti for de dårligere dagene.  «Den avskyelige snømannen» har lagt igjen spor. Jeg gleder meg til at akkurat den snømannen skal lage spor i litt mer fjerntliggende terreng også.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen