Det er alltid lys i enden av tunnellen, sier de. Ikke i denne. Noen tunneller slutter aldri. De fortsetter og fortsetter. I ring eller nedover mot mørket. De er bare sånn.
Tuller du deg inn i en slik så er det ikke sikkert du finner ut igjen. Går du rett fram så hender det at tunnellen svinger og går tilbake dit du kom fra. Og det er jo ikke alltid dit du skal, ikke sant? Du har vært der før og er vel kanskje ferdig der? Og du vil jo ikke tilbake for det er ikke noe godt sted å være.
Plutselig så oppdager du, kanskje fordi noen ga deg et tips, at du kan svinge. Du, eller jeg, kan velge å gå til høyre. For eksempel. Der er det lys. Om jeg velger å gå dit. Og akkurat det kan jeg velge. Rett fram, venstre eller høyre.
Dagens tur overrasket. Ikke bare klarte jeg å planlegge at jeg skulle gå en litt lettere trugetur i dag enn den jeg tok sist jeg pakket sekken og trugene i bilen. Det i seg sjøl var jo en overraskelse. At det var tungt selv om det var kortere og lettere terreng enn sist – DET var derimot ikke noen overraskelse. Truger er fint det. Og jeg kan gå nesten overalt det er snø. MEN; med mye løssnø i åpent terreng der underlaget under snøen er kvist og rot etter skogsmaskiner, DET er tungt. Truger kan også gå dypt i snøen. Veldig dypt.
Men ok. Det var jo ingen overraskelse. Ikke var det spesielt overraskende at det var en del dyrespor å finne heller. Elg, rådyr, mus, ekorn, rev…de fleste hadde vært en tur uti snøen og gjort si greie. Spist litt her, svinset litt rundt, bæsja litt og så forsvunnet videre. Inne i et skogholt møtte jeg imidlertid på noen spor som skilte seg en smule fra resten.
Et rådyr hadde så definitivt hatt det travelt. Det hadde bykset av gårde i løssnøen, rett på og gjennom kvist og kratt. Jeg så for meg panikk! Og sporene som gikk delvis i samme rute og litt ut til sida fortalte meg en historie som så absolutt handlet om panikk og ren dødsangst. For meg så de sporene ut som ulvespor. Avstand, størrelse og merker etter klør gjorde i grunn mistanken stor. Her hadde Storeulv eller eventuelt Lilleulv jaget etter Bambi. Begge hadde forsvunnet nordover, og jeg vurderte bare et nanosekund å følge etter. Det er for så vidt ikke ukjent at det finnes gråbein i området, men litt overraskende var det allikevel å finne så tydelige og ferske spor etter kampen om tilværelsen. Om det ble middag på ulven eller om rådyret slapp unna kan jeg bare fantasere om.
For å være helt ærlig så er det mye mulig sporene var fra bikkje. I så tilfelle ei på walkabout langt fra folk og vei. Og med en usportslig jeger som har bikkje som jager rådyr i uhorvelig djup snø. Meeen, ulveterorien er jo litt spennende å beholde!
Jeg skulle videre, orket ikke forfølge sporene særlig lenge, hadde kun et doggete mobilkamera å dokumentere med, og kom til slutt fram til dagens mål. Det var skikkelig tilfredsstillende å gå rett på og ikke minst at den siste biten gikk inne i skogen med hardere underlag og mindre løssnø. Rene autostradaen. Det var DER det flyktende rådyret skulle ha stormet av gårde!
Dagens mål var ikke ukjent for friluftsheidi. Hele tre ganger, tre forskjellige år, har jeg overnattet ved tjernet i skogen for å oppleve fugleleik om våren. Både under tarp og i hengekøye. Og jeg har både hørt og sett orrhanene spille og danse på isen. Da har det som sagt vært vår og mer eller mindre barbakke. Overraskelsen var derfor stor da jeg hørte den umiskjennelige gobligobligo-spillinga til orrhanen i en eller annen tretopp i dag. I starten av februar. I flere kuldegrader. Og i snø og tåke. Den slo av en melodi opptil flere ganger. Muligens kun til ære for meg, men det var nok også antakelig en noe forvirret utgave som ikke hadde tålmodighet til å vente på våren.
Da jeg reiste meg opp etter å ha tent bålet hørte jeg baksing og braking bak meg! Jippi, nå får jeg se elg, tenkte jeg. Men da jeg snudde meg så jeg bevegelse i en tretopp. Ikke elg, med andre ord. De har det sjelden med å klatre opp i trærne, har jeg hørt. Neida, det var en diger orrhane som landet i toppen av ei furu bare 10 meter fra leirplassen min. Den var tydeligvis bare sånn passe god på multitasking. Å gå inn for landing samtidig som den klarte å oppdage bål og folk, DET fikk den ikke til. Da den hadde landet fikk jeg studert den i flere sekunder før den fikk bål og kjerring i fokus og fant det for godt å stikke. Jeg er usikker på om det var denne som hadde spilt noen minutter tidligere, men fin var’n. (Nå etter at jeg kom i hus så har jeg lest meg opp til at orrhanen starter å spille allerede i januar-februar. Dermed lærte jeg noe nytt i dag også!)
Jeg fikk jobbet til jeg nærmet meg makspuls, sett spor og dyreliv, kjent på utenfor-allfarvei-følelsen, brent bål og spist lunsj, sett lyset i tåka forandre seg for hvert minutt, tryna i løssnøen et par ganger og sett sola. Det siste bare så vidt. Alt på en bitteliten ekspedisjon. Villmarksliv light! Med innlagte overraskelser. God tirsdag!
Lunsjbål.Rådyret har bykset av gårde i panikk.Ulven, i alle fall den eller det som fulgte etter, valgte ei parallell rute gjennom skogen deler av forfølgelsen. Trugespor på sida.Klør hadde’n ihvertfall.Skikkelig utsikt!Skrekkfilm med elgspor?Sjeggete.Vinterkunst.Akkurat så mye så jeg til sola.
I dag arrangerte DNT, Den Norske Turistforening, Kom-deg-ut-dagen. Med oppfordringen å komme seg ut på et eller annet vis. Og med arrangementer i anledning dagen landet rundt for dem som både ville komme seg ut og komme sammen.
Jeg tipper det var mange arrangementsansvarlige her i innlandet som var rimelig fornøyd med turværet i dag.
Jeg kom meg også ut. Enda mer nysnø lokket trugeentusiasten i meg til skogs. Grevlinghiet jeg skrev om i går ble sjekket, uten konklusjon, og det ble bål. I strålende sol og vindstille.
Kommer jeg meg ikke ut slike dager så blir jeg grinete! Og det slapp jeg heldigvis i dag.
Trenger ikke langt for å finne bålplass her på bruket.Stien er gått opp. Igjen.Vinterkunst.
Lørdagsturen i formiddag var ganske så vakker. Sola stakk fram akkurat da jeg gikk ut. Og selv om den ble borte bak et skydekke bare noen minutter etterpå så er skogen umåtelig vakker etter nattas snøfall. Hvit, stille og ren. Ikke alle hadde holdt seg i ro inne selv om snøen lavet. Det var blant annet spor etter rådyr, mus, ekorn og rev. Og nå er det trugespor.
Vintervakker utsikt.Mulig de som bor her har lakenskrekk. De har ihvertfall vært ute i vinter.
Grevlingen hadde derimot ikke vært ute i dag. Jeg trodde jo helt sikkert at grevlingen lå i dvale i hiet sitt hele vinteren. Grevlinghiet, jeg mener i alle fall at det er det, i skogen her forteller en litt annen historie. Der er det en hardtrampet sti, mest som ei renne, fra en av hiåpningene og bort i krattet. Enten så lurer grevlingen seg ut en gang i blant, eller så er det reven som har tatt over boligen. Men stien, eller renna, tolkes av meg som grevlingskapt. Nysnøen skjuler sporene ellers, så det er vanskelig å si hvem som har labbet fram og tilbake utenfor der. Bortsett fra at det hadde vandret en elg over hiets «tak».
Det blir nok en tur borti der i morgen også. Må sjekke om det er nye spor. Og om sporene er rev eller grevling. Og så lurer jeg jo litt på om det var en av beboerne i dette hiet som skremte meg vekk fra leirplassen min for noen år siden. Eller en etterkommer. De bor visst hele familier i et hi, har jeg lest meg til.
Grevling er jo det eneste som har klart å skremme meg bort fra en overnattingsplass i skogen noen gang. Mulig det er derfor den fascinerer. Og grevlingskriverier har det jo vært på bloggen opp til flere ganger. Litt smalt tema antakelig. Mest for spesielt interesserte. Men det er man jo. Spesielt interessert.
Og lørdagsturen ble bra.
Jeg skrev jo på en måte om grevling senest denne uka:
Rekk opp hånda du som vet hva det er! Eller rekk opp hånda om du har lekt det i det siste!
Jeg visste ikke hva det var før i dag. Men i dag lærte jeg det, og jeg kjente på kroppen hvordan det foregikk. «Hvorfor tok du den trangeste veien inn da?», var spørsmålet etterpå. Det kom mens jeg satt inne i «rundkjøringa» i snøhula. Der det var mange tunneller ut til åpen himmel. Noen altså litt smalere enn andre, noen gikk bare en runde inne i hula og kom tilbake til midten, mens andre var i god «krabbehøyde» også for oss over 50. Leker du sisten inni der så er det «grevlingsisten». Jeg vet at rev har flere utganger fra hiet sitt. Om grevling har det, vet jeg ikke. Men disse grevlingene har det i alle fall!
Akkurat her har denne grevlingen gått litt i hi.
Dagens aktivitet passet ypperlig for gjengen som gikk ut da det enda sto minus 18,4 grader på termometeret. Det sto i skyggen på baksida. Og i sola var det definitivt mye mildere. Da grevlingene begynte å leke sisten, en gang på tredje timen ute, så sto det – 9. Mildvær for grevlinger. Det var grevlinger på taket, i tunnellene og inne i midten. Og det var grevlinger på ski og akematter i bakken.
Her står det blant annet at mange barnehager har en utetid på ned mot en time per dag om vinteren. Og det er snittet. Det vil si at slike dager som dette rimelig sikkert vil trekke ned. Da er det nok mange barnehager som velger inneaktivitet hele dagen, vil jeg tro.
Ikke alle har muligheter til grevlingsisten. Til å lage grevlinghi så stort at alle som vil aktiviseres. En isete firkant av en lekeplass midt mellom hus innbyr ikke til hverken grevlingsisten eller annet uteliv. De fysiske forutsetningene er en viktig variabel. De som planlegger nye arealer for slikt som barnehage bør og MÅ ta hensyn til dette. Vi som er så heldige å ha plass, naboforeldre med traktor som kan dytte snøen i haug, samt gravevillige kollegaer har fått i både pose og sekk. Som et kinderegg for grevlinger.
Men etter min mening er det aller viktigste for å få til uteaktivitet også når temperaturen er på den blå sida: Barneveiledere og barnehagelærere som ønsker, vil og brenner for å være grevlinger! Også i gnistrende snø og minus ni en knirkete januardag. Der det er vilje er det stor sjanse for å lykkes. Også for grevlinger som egentlig skulle gått i hi på denne tida av året!
Vær alltid deg selv. Med mindre du kan være grevling. Da må du alltid være grevling!
Fritt etter «Batman-ordtaket» som florerer i ulike varianter på det o store internettet.
Med lite energi til å gjøre noe som helst annet så har tv-en stått på en god del mer enn normalt her de siste par åra. Der går det mye rart. Og i den antakelig evigvarende serien som følger mer eller mindre einstøinger som lever av jakt og fangst i Alaska (tror jeg) og der omkring, så sier de det mye. «It’s a storm coming». Det er nemlig alltid en storm på vei eller dramatisk nære på at den kommer i serien «Ødemarkens menn». Det er en og annen dame der også. Bare i biroller. Men været er tilsynelatende alltid på grensa til livsfarlig.
I går gikk jeg ut fordi det var så fint vær. Ikke så langt og ikke så lenge. For da jeg snudde meg vestover så så jeg det. Det var en storm på vei. I det minste skyer og snøvær. Godt jeg ikke var i ødemarken. Ingen fare for å måtte grave meg ned eller annen dramatikk denne gangen. Denne gangen heller, får jeg vel si. Det er forsvinnende lite storm her i innlandet, selv om det så absolutt fins både snø og kuldegrader.
Men gårsdagen hadde så definitivt et «It’s a storm coming»-moment.
I går kom jeg over et åsted. I alle fall var det det jeg fikk assosiasjoner om.
Noen hadde velta i snøen. Usikkert av hvilken årsak, men det er vel det krimteknikere eventuelt skal finne ut. Jeg tipper de ikke gidder akkurat i dette tilfellet. Forrige uke var det jo jeg som lå rett ut i snøen akkurat der. Jeg skulle ta et bilde eller to… Æresord. Jeg snubla ikke. Ikke denne gangen. Ellers er det nok stort sett individer uten mulighet for å varsle øvrigheta som ferdes akkurat der.
Jeg reiste meg opp og gikk videre. Det hadde den som lå her gjort også. Uansett om han eller hun hadde snubla eller ikke. Heldigvis.
Jeg har aldri hverken følt meg som en prinsesse eller hatt noe som helst ønske eller behov for å være det heller. Jeg må kanskje innrømme at tanken om å bli indianerprinsesse nok slo meg tidlig på 80-tallet en gang. Sølvpilen og mer konkret Månestråle må ta skylda for det. Ellers har livet og tankevirksomheten vært lite kongelig glamorøst og klesskapet vært rimelig kjemisk fritt for ballkjoler.
Så jeg kommer altså ikke til å kaste de her opp i lufta, knipe sammen øynene og håpe på glitrende ballkjole når jeg slo opp gluggene igjen. Ikke brudekjole heller, forresten. Ei tam ugle kunne jo vært interessant. Men jeg får vel nøye meg med den gedigne lappugla jeg har hatt som nabo på to av overnattingsturene mine.
Nei, det er nok ikke nøttene til Askepott det her. Men tre er de. Og de passer nok bedre til meg. Jeg kom på at jeg faktisk har blir kalt «Prinsessen på erten» i en spesiell sammenheng. Forhåpentligvis ikke fordi jeg er så pysete at jeg ikke tåler en ert i senga. Eller….? Betegnelsen kom da jeg la på det tredje liggeunderlaget under soveposen en kveld det skulle overnattes ute. Det var ikke rart at sekken var tung, mente turkompisen. Det var jo ingen som hadde sagt at det var sekken til «Prinsessen på erten».
I dag lå disse tre i alle fall rett foran meg da jeg gikk en bitteliten tur ut på trugene mine. Ikke nøtter, som hos Askepott. Dessuten så er det ikke helt sesong for akkurat nøtter og Askepott. Kongle fra or. Or, older eller ørder. «Ørdderkongler» som vi kaller det heromkring. Mye mer eksklusivt enn vanlige grankongler eller furukongler. Hilsen friluftsheidi 8 år.
Disse beina, og armene som har styrt med stavene, har tatt meg over 5 kilometer i snøhaugen. Offensivt!
Jeg leser i dag egen blogg fra nøyaktig et år siden. Og jeg ler. Jeg gidder ikke grine. Ikke for dette i alle fall. Og litt vittig må jeg jo få si at det er. Sjøl i alle fall.
For et år siden var jeg altså offensiv. Jeg påberoper meg egentlig fortsatt å være det. Tross alt. Tross en multippel sklerose som etter å ha blitt oppdaget en smule sent ikke har fått allverdens med god tilnærming fordi den har rykket ned til andreprioritet. Tross et malignt melanom med spredning som haster mer. Jeg har nok flere alter ego. Det ene er glad til om kreftene holder til å rydde ut av oppvaskmaskina. Den andre vaser kilometervis rundt i løssnøen på truger. Begge glimter til med en smule lykkefølelse. Det er ikke og har i alle fall ikke vært en selvfølge å orke noe av det.
Og jeg leser jo også i grunn at jeg holder på med akkurat det samme i dag som jeg gjorde i januar 2022. Vaser rundt i snøen, går for langt, får vondt, blir sliten og betaler prisen. Trasser meg til å gjennomføre greier som ikke nødvendigvis er innafor, men muligens bidrar til å flytte grensene litt. Forhåpentligvis i alle fall. Jeg går i ring, ofte bokstavelig talt. Gjentar meg selv til det kjedsommelige. Det har i grunn blitt en vane. Og rutinen på slike stunt, forberedelser og etterarbeid blir jo etterhvert omfattende. Jeg holder fortsatt på med 50-skritts-metoden rett som det er. Og jeg har foreløpig ikke snødd ned.
Dagens kurs hadde bratt læringskurve. I alle fall potensielt. Og deles her på blogg fordi jeg ikke på noen måte tror jeg er så unik at jeg er den eneste figuren i verden som kan ha nytte av innholdet. Og jeg mistenker at de fleste vil ha såpass bratt læringskurve, at kunnskapen, for ikke å si erfaringen vil feste seg. Jeg er noe tregere i oppfattelsen. Det har jeg erfart i dag. Igjen.
Bratt altså. Det var et bratt kurs i dag. Til dels bratte bakker. Jada, dette er et turinnlegg. Kamuflert, eller maskert som et innlegg om kurs. For meg var det to sider av samme sak i dag. Som det ofte er.
Her er sju greier som jeg lærte, eller i alle fall erfarte, på dagens ekspedisjon. Hvorvidt erfaringene fører til ekte læring er jeg usikker på. Det er jo ikke slik at temaene ikke har vært berørt på tidligere kurs, les turer. Det er vel i grunn mer gjengangere. Bortsett fra punkt sju.
Jeg er fortsatt dårlig til å lese både avstand og høydekoter på kart. Luftlinje er ok. Og jeg kan se på kartet at det er bratt. Hvor bratt derimot!?! Jeg blir alltid lurt. Og stier, enn si andre ruter, går sjelden i luftlinje, det vet jeg jo. Men den beregninga, altså…
Jeg undervurderer stort sett alltid hvor tungt det er å gå på truger i løssnøen i forhold til å gå på beina på barmark.
Jeg legger meg aldri ned for å snø ned. Det ligger liksom ikke naturlig å gi opp. Jeg har ikke så mye valg heller. Når jeg først har tullet meg så langt til skogs så må jeg jo tilbake til vei. Så nedsnøing er ikke et alternativ. I dag fant jeg ikke målet før jeg egentlig hadde gitt opp og bestemt meg for at det var på tide å finne letteste vei tilbake til bilen. Jeg var egentlig alt for kje til å vite hva som var opp og ned. Men akkurat da fant jeg jo fram. Så da ble det noen meter til. Fant fram til slutt, men endte med å gå omtrent dobbelt så langt som planlagt.
Når jeg har velta i den djupe snøhaugen og ligger og kaver uten å klare å komme meg opp i vertikal igjen, så er det greit at jeg stort sett ferdes i rimelig folketomme strøk. Og alene. Det kommer lydeffekter, nemlig. «Special effects» og slikt.
Jeg tar aaalt for lite pauser når jeg går alene. Dumt!
Det er potensiale for en del sliting i denne kroppen, tross alt. Trass kan det også kalles!
Det er dumt å ikke ha med sjokolade. Punktum.
Skulle noen som leser dette tulle seg ut på liknende ekspedisjon så husk for all del sjokolade. Og tenn gjerne bålet mens du er såpass oppegående enda at du gidder å spise matpakka mens du sitter der. Da blir det bra. Uten alt balet med det bratte kurset først også, egentlig! Bål og sjokolade er egentlig det viktigste!
Vaklet to meter bort for å dokumentere galskapen.Vintervakkert.Disse måtte bære dobbelt så langt som planlagt i dag. De som kjenner meg vet at det var krevende.
Dette synet! Kaputt men fornøyd. Og alternativet – å legge meg og vente på våren – var ikke noe alternativ.
