Kake, sa dama. Og det ble kake. Jeg tror jaggu meg jeg gjorde det, gitt. Nailed it! Så er det bare å håpe at den smaker.
Friluftsheidi gjør ting hun ikke kan… I dag; Kakelag! Hurra! Og god første adventssøndag, folkens!
Gruppearbeid: avleggeren og friluftsheidi.
Bilde: pepperdelight.com
Det ryktes at jeg fyller år. Rundt tall. I dag. På bursdagen min i år skal jeg spise kake. Har du lyst på og stikker innom så får du også! Vil du i tillegg eller i stedet støtte Kreftforeningen, vipps #2277 eller MS-forbundet, vipps #96977 så kan det gjøres her uten at det står på det «o’ store internettet» hvor mye du har spandert!
Frøken lettbent har nå blitt enda mer «lett i beina så a ikke kan stå stille». Ødemer etter fjerning av lymfe med kreftceller behandles nå med blant annet bandasjer. Etter hvert så kommer mer permanent daglig kompresjon visstnok. Men først intensivbehandling. Så nå mangler jeg vel bare «sextrusa» så er helga reddet?
Og til dere som tror jeg tuller og slett ikke eier noe slikt plagg. Dere har rett, men dere tar feil. Navnet fikk trusa under en uteovernatting med ei god venninne. Hun ble ikke videre imponert over undertegnedes rosa, litt sidrompa ullboxer, nemlig. Det var hun som lurte på om jeg hadde hatt på meg «sextrusa». Og det var til og med før hun så den i kombinasjon med den matchende ullbh-en. Men nå er det sånn at ved uteovernattinger på annet enn varme midtsommerdager så er ull på skinka og nærliggende områder helt nødvendig. Nødvendig for å holde både rompa og dalstroka innafor gode og varme gjennom natta. Ull.
Jeg tror den trusa i kombinasjon med lymfedrenasje-bandasjering blir helt uimotståelig. Og med bandasje og rosa «sextruse» så er det vel bare å glede seg til resten av fredda’n?
I morgen starter det. Tidenes mest bisarre sirkus. Et sirkus som setter sinnene i sånn passe kok rundt omkring i verden. Fotball-VM i Qatar.
Qatar altså. Slik jeg forstår en pøl av korrupt enevelde der menneskerettigheter generelt overhodet ikke er noe landets ledere og systemet mener de trenger å ta hensyn til. Homofili er forbudt. Kvinnfolk er så vidt lov men har du innovertiss så har du bare lov til å gjøre så og så. I alle fall må du spørre far din eller mannen din om lov først. Fremmedarbeidere er fint. Men de må brukes til de brukes opp og om et par av dem, eller noen tusen, skulle komme til å avgå ved døden underveis, så pytt pytt. Litt svinn må man regne med. Lønn trenger de heldigvis heller ikke. I alle fall ikke hele tida.
Ja, verden har stilt spørsmål. Og sinnene har vært i kok. Men det var ikke før i går det tok fullstendig av. Da oppdaget nemlig de engelske avisene, OG fotballfansen, at de ikke får servert øl på fotballkampene. DA ble overskriftene tabloide da! Drit i fremmedarbeidere og menneskerettigheter og slikt. Skal vi ikke få ØL lenger heller nå, liksom?
Jeg lurer på om hovedsponsor Budweiser vil tenke seg om en runde til neste gang FIFA skal tildele VM til et land? Et land der det sitter en emir og sier ja og forresten nei etter å ha bestemt seg og ombestemt seg da han kom på at alkohol egentlig var forbudt. Og så lurer jeg litt på hva de tørste engelskmennene egentlig gjør der i Qatar? Og var egentlig det så innmari overraskende da?
Og hva er egentlig problemet med lettøl? Ifølge mediene så består jo tilskuermassene i Qatar av betalte (bittelitt sikkert da) fremmedarbeidere som later som de heier på for eksempel England. Og de drikker vel ikke alkohol uansett? Eller?
Sirkuset ble komplett i dag. Da FIFA-president Infantino klarte å lire av seg tidenes mest suspekte tale der han i komplett rabiate ordelag både rosemalte Qatar-VM og ellers kom med utsagn så ulogiske at alle som hørte på helt sikkert lurer på hva som var i morgenkaffen.
Jeg trodde infant betydde barn… Jeg kjenner ingen barn som kunne komme på å lire av seg samme svada. Så det er mulig vi må sette vår lit til Budweiser og ikke til FIFA når det gjelder tildeling framover… Tipper Budweiser har såpass mye penger å slå i bordet med at meninga deres muligens teller.
Jeg ønsker lykke til med idretten! Ja, for det er vel fortsatt det? Fotball også?
Skal vi som tv-seere boikotte VM og la være å se på? Jeg har akkurat som han ingen tro på at det spiller noen som helst rolle hverken for FIFA eller emiren av Qatar om jeg ser fotball-VM på tv eller ikke. Så naiv er jeg ikke. Men som det skrives i kommentaren: uansett så vil det gi en bismak om jeg ser på. Og jeg håper virkelig at jeg står imot og klarer å finne på noe bedre. Om ikke noe annet for mitt eget velbefinnende og min egen integritets skyld.
Jeg har muligens sirkusbillett. Men det er lov å ikke bruke den!
Nå som det går mot slutten for en såkalt tredagers, så er det vel på tide med litt refleksjon. Jeg har nettopp fått en påminnelse om at det er viktig med restitusjon. Den må prioriteres like mye som forberedelser og gjennomføring. Helst mer. I alle fall tidsmessig.
Så dagen i dag har gått med til akkurat det. Restitusjon. Soving, spising, kjøre hjem, mer mat, sitte på rompa. Intens restitusjon forhåpentligvis.
Og siden vorspielet startet allerede på fredag. Gjennomføring ble gjort i går kveld og natt sammen med 23 andre damer med passe skravle-, kjole- og boblebehov. Senga ble inntatt omkring 02.00 i natt, mens nachspielet enda foregikk i etasjen under. Og restitusjonen har foregått utover dagen og kvelden i dag – vipps så ble det en tredagers.
Ei slags langhelg.
Både kjole, veske og smykker er lagt vekk og ullgenser og -sokker gjeninnført. Sånt må også til på en tredagers.
Neste uke tenker jeg at jeg skal skrive litt om fatigue. En ganske så underkommunisert og lite vektlagt del av fryktelig mange varige sykdommer. Men en rimelig invalidiserende og frustrerende del av hverdagen for alt for mange kronikere. Og faktisk en grunn til at innlegg om slike tunge greier ikke kan skrives midt i forberedelser, kall det vorspiel, til annen moro. Men neste uke, da skal jeg rope (i alle fall skrive) litt sånn passe høyt om fatigue.
Dagens forsøk på å «lure» egen fatigue startet i går. I kveld skal jeg nemlig være sosial. I alle fall gjøre et forsøk. Dermed var det bare å begynne vorspielet i går. Det vil si legge opp både gårsdagen og dagen i dag slik at det er størst mulig sjanse for at kvelden blir både morsom og givende og med grei boblefaktor. Gjøre minst mulig på lengst mulig tid. Helst ikke snakke engang. Ingen fysiske eller mentale utskeielser. Og helst sove litt lenger enn nullfemettellerannet i dag.
Med fatigue i kroppen er det slett ingen selvfølge at lureriet virker. Fatigue er ikke forutsigbar. Men gjør jeg for mye annet først, så er det nesten garantert at det siste på agendaen må utsettes eller avlyses. Det er i alle fall sikkert. Da fatiguen kom inn så røk impulsiviteten ut, for å si det sånn. Sammen med forutsigbarheten.
Men i kveld blir det bobler. Det er jeg rimelig sikker på. Jeg håper å bidra bittelitt til en festlig kveld. Og det er jo bra at utholdenheten til slikt, altså fest, i utgangspunktet var rimelig bra. I og med at vorspielet uansett form og innhold startet allerede i går…
Eplejuice og bris – funker til fatigue-vorspiel. I alle fall med stett.
Det er dagen i dag. Den 11.november 2022. Morten, Martin og Martine har navnedag. Det er Mortensmesse. Til ære for den romerske helgenen, biskopen og klostergrunnleggeren Martin av Tours. Sier wikipedia. Det er ikke allmennkunnskap for mitt hjernearkiv det her, altså. Det er slikt vi har google til.
Jeg kjenner en del Morten’er. Av ulike typer. Martin’er og Martine’r også egentlig. Noen av dem er troende til å feire litt rett som det er. Og de som trenger en unnskyldning kan jo si at de feirer Mortensmesse eller navnedag. Samma for meg. Leonardo di Caprio har bursdag i dag også. Blir 48. og Demi Moore blir 60. Det kan jo feires om du vil.
Men folkens, om du heter Morten eller ikke, det er fredda’n. En ny dag med nye muligheter. Jeg skal lage meg en fin en. Lag deg en fin fredag du også, uansett hva du heter og om du feirer eller ikke.
I går hørte jeg Therese Johaug si: «det er så godt å kjenne på syra!». Jeg tror ikke det er den syra som kommer som et direkte og umiddelbart resultat av å stå opp fra senga hun mente. Neida, hun hadde løpt bakkeløp i sand, hu! Og ja, jeg har såpass begrenset med underholdning at utsagnet kom fra en rimelig tilårskommen episode av «Landskampen» på nett-tv. Måtte ha noen med mer syre enn meg å se og høre på mens jeg trente. Jeg skal snart velte meg ut fra senga og ta fatt på fredagen. Med eller uten syre. Er det uten så kan jeg i alle fall feire det.
Jaja, syrefest i går – Mortensmesse i dag! Lag deg ei god helg!
Martin av Tours var mest kjent for å skjære ridderkappen sin i to med sverdet sitt for å gi det til en fattig og frossen tigger.
Det kan være mange grunner til å stikke av. Og det kan etter min mening innimellom være helt nødvendig for mange av oss. Å stikke av mentalt eller fysisk. Det kan være å fjerne seg fra situasjonen fysisk eller krype inn i skallet som en snegle. Gjøre seg selv utilgjengelig på en eller annen måte.
I dag har jeg hatt flere grunner til å stikke av, syns jeg. Og jeg har gjort det:
I dag var dagen for mine første jobbtimer på litt over 9 måneder. Jeg har jo vært der på besøk. Men nå var det altså klart for lønnet arbeid. Etter et par timer stakk jeg av. Midt i det største garderobe-kaoset. Med unger på do eller delvis nede i gummibuksene. Noen virret rundt seg selv, andre skulle hatt litt hjelp til glidelåsen. En fant ikke genseren sin og et par stykker skulle ha ny bleie mens en skulle legge seg for en formiddagsdupp. Og jeg hadde jobbet de avtalte timene i dag og stakk av…bare sa hade’ og gikk. Som planlagt. Det er nemlig en del av rehabiliteringen og gjeninnføring av en viss form for normalitet. Gå hjem når det er planlagt. Eller stikke av, som det føltes som.
Ny fysioterapeut og ny problemstilling i dag. En telefon i går førte meg rett inn på prioritert pasientliste med time allerede i dag. Hjelp. En time jeg endte med å ha lyst til å stikke av fra. Jeg valgte å gjøre det kun mentalt der jeg lå på behandlingsbenken. Rimelig kraftig behandling av en hysterisk stram lårmuskel i beinet med operasjonsarr og lymfødem var svinaktig vondt! Såpass at det å stikke av mentalt var den eneste løsningen for å stå det ut. Fysisk tilstede men mentalt avskrudd. En ofte brukt og helt nødvendig overlevelsesteknikk.
Generell avstikking er en fristende metode når virkninger og ettervirkninger av diagnoser og behandlinger dukker opp med jevne og ujevne mellomrom. Jeg har mange ganger i kampens mer eller mindre hete tenkt at «nå holder det, nå gidder jeg ikke mer!» En fristende, men rimelig lite effektiv metode. Jeg har ganske så lyst til å stikke av rett som det er. Men jeg gjør jo ikke det. I alle fall ikke fysisk. En smule mental avstikking bedriver jeg stadig vekk. Planen er at stadig mer av den typen avstikking skal skje til skogs. I alle fall oftere og oftere.
Og moralen i blogginnlegget er? Ikke vet jeg. Annet enn at det er fristende å stikke av en gang iblant. Eventuelt relativt ofte. Og argumentene både for og imot kan være mange og overbevisende. Godt det fins mange måter å stikke av på også, når skroget krangler og generelt egner seg dårlig til rask tilbaketrekking.
I går stakk jeg til skogs. En både fysisk og psykisk avstikker. Og nå er det søkke vått og definitivt senhøst. Fristende å stikke av til varmere strøk også, kanskje?
Tirsdagen kom og gikk. Det er vel ikke så mye mer å si om den egentlig. Annet enn at den var rimelig grå og at den bar kraftig preg av mandagen. En mandag der denne bloggeren var på farten i seks timer i strekk og dermed lå rimelig pal på sofaen resten av det døgnet. Det betydde altså at også tirdagen måtte brukes til restitusjon. Det kalles hverdag. Slik den fortoner seg for meg.
Påminnelsen om at kravene til oppturer ikke er så alt for avanserte kom i form av et lite blaff av pur glede. Høydepunktet var nemlig å finne fram arbeidsklær. For første gang på ni måneder. Og jeg må vel skylde på mangel på fersk erfaring når haugen med klær tiltenkt formålet var av såpass størrelse. LITT beslutningsvegring, kan man vel si.
Det er vel begrenset med skift jeg trenger for et par timer, eller? Uansett. Jeg anser det som et høydepunkt denne tirsdagen. Og jeg gleder meg til å ta i bruk deler av det potensielle jobbantrekket i dag. Til lønnet arbeid. PÅ jobb! Om enn bare så vidt og ei lita stund.
Når tåka og regnet driver over taket og regnbygene kaster seg rundt hushjørnene på tvers av tyngdekraften – hva gjør jeg da? Jo, da er det vel på tide med en skogstur. En tur med et bestemt formål denne gangen.
Det er jo tross alt november og her på bruket så nærmer det seg sesong. Om ikke alt for lenge går småbrukeren og kompani løs på årets modne avling. Sesongen er kort og hektisk. Noen uker der vær og vind aller helst skal spille på lag slik at prosessen går rimelig greit og harmonisk for seg. Granene skal hogges og selges. Helst hogges før snøen kommer. Og selges før jula ringes inn. Gjerne med litt snødryss på torget slik for stemningens skyld.
Men ikke «my precious». It’s mine! Den er min. Det vil si; de er foreløpig to. Jeg klarte ikke bestemme meg så inntil videre er to potensielle graner merket. Tradisjonen tro så blir et av de hogget før publikum slippes til i juletrefeltet for selvhogst. Innen da må jeg ha bestemt meg. Og erfaring tilsier at jeg muligens kan ha flyttet både den ene og den andre merkinga opptil flere ganger innen den tid. Det er nemlig mange kandidater å ta av.
Men inntil videre har jeg altså to «my precious» stående med navn på. I regnet. Om sju uker eller der omkring skal et av de inn. Mens kompisene det henger med til da havner i stua di. Via torvet om du ikke kommer og hogger det sjøl.
It’s mine!Foreløpig får det henge med de andre i regnværet.
Det er slik vi vil at juletretorget skal se ut når det nærmer seg. Hæsjtægg krysserfingrafordet.
