Det er den o-store-nyttårsaften i dag. Sies det. Dagens aller siste dag. Finstasen skal lufte seg, bobler skal sprettes og drikkes, stjerneskudd tennes og «hæppinjujeer» snøvles…eller?

For min del er jeg i grunn glad det er over. 2022 har på mange måter vært et møkkaår. Det året det var så bratt, uansett når det egentlig var, ble enda brattere dette året gitt. Det har vært flere utfordringer enn jeg kan huske å ha hatt før og nesten ingenting har gått etter planen eller slik det var tenkt. Så nå er jeg i grunn glad for å kunne legge mye av det bak meg, i alle fall datomessig.

MEN! Og det er alltid et men. Heldigvis.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det har vært mye stusslig i år. Spesielt sykdom, sykehusinnleggelser, avlysninger, og plan B, C, og for så vidt Å har det vært mye av. Men jammen har det vært gjennomføringsevne i år også. Mer på tross av enn på grunn av har både ferieturer, fjellturer, familieselskaper og friluftsheidi-stunt med hengekøye og lavvo latt seg gjennomføre. Det meste veldig tilrettelagt, riktignok. Men vil jeg så kan jeg. DET har dette året vist meg. Og når året kan avsluttes med en perfekt bursdagsfeiring midt i ei ellers rimelig stusslig jul så er ikke livet så verst.

Nå gleder jeg meg til å ta fatt på 2023. Nesa vendes ut og opp. Bagasjen fra 2022 blir med. Noe kan legges igjen i året som har vært, men det meste må bli med. Forhåpentligvis vil det ikke ta alt for mye fokus. Jeg har lagt planer! Det er skummelt, men et kjempeframskritt fra tidligere i år da slikt noe var alt for usikkert. Jeg gleder meg til tur og turer. Jeg gleder meg til at badesesongen starter. Kanskje i april? Eller mai?

Prosjekt «hold deg i så god form at du takler det som kommer» fortsetter. Det er en «neverending story» og det spiller ingen rolle hvilket tall det står på året. Men jeg gleder meg til å ta for meg av verden iført truger også denne vinteren. Det er trening og hygiene både for kropp og sjel.

Det er noe litt merkelig og uvant med å stå på perrongen 3 ½ time før det nye året ringes inn. Men det gjelder å være på plass når toget går. Toget som går inn i 2023. Det som går inn i hverdagen igjen.

Og jeg er med. Ikke med toget, men inn i 2023. Og jeg har mye å glede meg til. Hæppinjujeer!

En skulle vøri 50 år

I romjul’n

Og kjint no’n jinter som var

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Noenogførr (pluss/minus)

Og ælle skulle klædd seg ut med kroner

Og feire jøbburs

Slik bære dassa kæn.

Og klokka skulle vara

Ætter planen.

Og vægen skulle vara

ferdig strødd (alderen tatt i betraktning).

Og ælle bikkjer skulle ta seg sammen

Og ælle biler måtte bære stå (ingen er sjåfør i MIN bursdag, ama).

Bæssmorhusa i nærheten sov forhåpentligvis over alt det her og litt til. Og den som kikka bak gardina måtte være forberedt på sterke scener. For noen måtte helt sikkert justere litt på «maska» på vei inn før dom garantert klampet en del med høge hæler. Helt til skoa av praktiske årsaker ble kastet rett før de fysiske stuntene. Komiteen hadde lagt opp til både taktile, sanselige, fysiske og intellektuelle (?) utfordringer. Allsidig og pedagogisk. Akkurat som klientellet. Med konkurransetilsnitt og premiering. Og selvfølgelig vant den smarteste, også kalt «ulv i fåreklær».

Da sushi, opptil flere desserter som også fungerte som pynt, og en god del lettdrikkelig vare var konsumert, gikk restene i dattera som kom hjem fra jobb… «Nei, nå tror jeg at jeg legger meg», kvinket hu. Med «jugebukkmål» og lett ironisk blikk. Mens sjefsjugebukkene, både de på noenogførr, de i 50-60 åra og de adopterte slett ikke var ferdig med romjulsfeiringa.

For akkurat slik foregikk det, nesten, i går. Da hu som for nøyaktig en måned siden, ifølge omverdenen og helt sikkert fødselsattesten, rundet 50. Den fødselsattesten er forresten såpass godt arkivert at ingen har sett den på mange år, så hva som egentlig står der er jo ikke godt å si… Muligens er det jug.

Men det skulle altså bli romjul før jubilanten ble feiret. «Hold av dagen», var beskjeden. Jeg startet hvilinga sent julaften 😉 For tidenes romjulsdrøm!

“Hva står det egentlig på de brillene? Det står Happy Birthday!”, sa a.

Blindtesting av smaksløker hos de i 50-åra. Marsipan er ikke marsipan! Og kamferdrops er vondt til og med med bind for øya.

Sekretariatet holder styr på statistikken. Juryen hadde visst utfordringer med kriteriene…

Når deltakerne beveger seg så fort at det ikke er mulig å få tatt et klart bilde.

“Klar, ferdig, gå!”

Bildene ble tatt av: AØ, ACM og ÅS. Og meg.

Det er 2.juledag og her i huset betyr det ofte hipp hurra og gratulerer med dagen. Og kake. Og fine og instagramvennlige bilder med hygge og familiekos. Sånne bilder som sosiale medier flommer over av. Som jeg har sagt før: det gjelder å vinkle fotograferingen riktig. Så bilen ikke syns når bilder fra fjelltur deles. Og slik at den ødelagte juletrebelysningen dyttes inn mellom grenene på treet slik at bildene ser perfekte ut. De fleste av oss gjør det. De færreste snakker om det. Alt det som skjuler seg bak bildene av stivpyntede folk, juletrær pyntet etter alle kunstens regler og uregler, delikate ribbebilder med knasende svor og julesnø som daler ned i akkurat passe mengde. Glansbildet er avlyst. I alle fall helt lokalt her i huset.

Han som har bursdag og skulle hatt kake sitter værfast hjemme i Sverige. Julebesøket ble avlyst grunnet advarsel om elendige kjøreforhold. For de fleste, og enda mer for de som har feiret ganske mange bursdager opp igjennom, så tenker man seg om en ekstra gang før det legges ut på 40 mils biltur når forholdene er slik. Så det julebesøket ble avlyst. Og dermed er det ikkeno’ bursdagsbarn her.

Såpass ofte som brøytebilen og “saltørsa” passerer her i dag, samt hvor ofte nettavisene oppdaterer med stengte veier på grunn av uvær og glatt føre, så er det vel igrunn ikke noe mer å tenke på. Sånn ble det.

I dag tidlig, eller egentlig i natt, kom influensaen og kastet seg over avleggeren. Ei dårlig natt resulterte i at hun snublet rimelig groggy ut av senga en gang i formiddag. Med tett nese, vond kropp og generell dårlig allmenntilstand. Dermed ble dagens tradisjonelle juleselskap avlyst for hennes del. Kjett, da det var noe hun hadde gledet seg til. Og en smule irriterende da hun kunne ha truffet noen av deltakerne i går, men flyttet det til i dag fordi det passet bedre med sverige-besøket avlyst. Det blir spennende å se hvor mange andre ting hun må avlyse i løpet av romjula og nyttårshelga…

Og da var det vel i grunn det samme om svenske-besøket ikke kom også. Litt dumt å dra folk i hus bare for å potensielt smitte dem med uhumskheter. Så nå ligger avleggeren under dyna i 2.etasje. Småbrukeren er kriblete i halsen. Influensa eller sympatisyk – det vet vi ikke enda. Han har lagt seg nedpå litt han også. Og jeg er i sofaen. DET er ikke akkurat noe spesielt. Mer hverdagslig, egentlig.

Med det været så er det jo greit at avleggeren ikke skal ut å kjøre bil også…og at vi har ved til ovnen, pinnekjøtt til middag og kake til dessert. Alt innomhus.

Vi vurderer å avlyse resten av jula. Egentlig resten av året, når jeg tenker meg om.

Men pinnekjøttet står til damping, så mat blir det. Og kake. Den ble heldigvis bakt før bursdagsavlysningen. Så kaka er dermed ikke avlyst!

I følge både kalender, tv’n og verden ellers så er det “kvelden før kvelden” i kveld. Og det er en fin kveld. Jeg avslutter personlig med en stor kopp te og en av de største musikkfavorittene mine på denne tida av året:

“Stjernesludd”
(originally by DumDum Boys)

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

November har vært her
Lagt igjen sludd
Ser solen går ned i svarthvitt
Gatene her er bare brente broer
I kveld blinker byen som et mareritt
Året så langt har vært bare myke pakker
Er redd det er for sent til å ta det pent
Glorien falmet før bladene falt
Grenene hvisket jeg fikk som fortjent
Det er ikke alt jeg har sagt som er bull
Hadde jeg gods skulle du fått gull

For i natt
Når snøen laver ned
Lager vi engler
Og vi er i himmelen

Alle snille barn er kjøpt og betalt
På skjermen har sjarmen gått tom
Gatens løse fugler er lagt under tre
Herberg er lagt ned så ingen har rom
Jeg trenger noen svar
Så jeg ringer en svarer
Stemmen lyder kjent
Så lenge det varer

For i natt
Når snøen laver ned
Lager vi engler
Og vi er i himmelen

Hva er likheten mellom Nasse Nøff og William Wallace? Nasse Nøff kjenner de fleste. Den søte og litt engstelige rosa grisen som stort sett dilter etter Ole Brum rundt omkring i Hundremeterskogen. William Wallace på sin side var skotsk ridder og revolusjonær i oppstanden mot engelskmennene rundt år 1300. Udødeliggjort på film av Mel Gibson.

Ikke så mye likhet mellom de to der, sier du? Og et meningsløst spørsmål. Men kanskje definitivt et hverdagsspørsmål? I alle fall for slike som meg som har et hode som liker å assosiere og gruble helt uhemmet.

Nei, de er ikke så like, de to. Men de har noe til felles. Begge henger på juletreet mitt. I fjor hang William der alene sammen med kuler, engler og norske flagg. I år henger han litt under og til høyre for Nasse Nøff.

Sånn er juletreet mitt. Fullt av alt mulig. Veldig mye er kjøpt på reiser, slik som William. Andre ting har jeg fått i gave. Blant annet Nasse. Det er et tre fullt av minner fra mange ulike land og byer. Og det er et tre fullt av minner om mennesker jeg har møtt og epoker i livet. Det henger et hjerte fra Asbjørn der. Asbjørn gikk i barnehagen jeg jobbet i på midten av 90-tallet. Det henger heklepynt fra både bæssmor og Tallin der. Og det fins fargerike kuler fra husets tidligere generasjoner. Minner om opplevelser og menneskemøter.

Alle er de forskjellige. Akkurat som deg og meg. Du er deg og jeg er meg. Vi er ulike både utapå og inni. Vi ser forskjellige ut og tenker ulikt om saker og ting. Men er vi egentlig så forskjellige? Vi har tanker og følelser, ønsker og behov. Både for jula og livet. For både fest og hverdag. Uansett hvordan utsida vår ser ut, og hvilket århundre vi er født så har vi verdier og overbevisninger som vi i ulik grad står opp for. Akkurat som Nasse og William.

En ting er sikkert. Nasse og William har ikke så mye til felles. Men de har likheter. En er at de henger på samme tre! Det er litt fint, tenker jeg. Og et eksempel til etterfølgelse.

William Wallace og Nasse Nøff er relativt langreiste. Fra Edinburgh og Paris. Grana derimot er ekstremt kortreist. Den har vokst opp på småbruket.

…i stille grender, og rundt omkring ellers også har jeg sett. I dag er det vintersolverv. 21.desember. Årets korteste dag. Noen sier at «sola snur», men så langt har akkurat det heldigvis til gode å skje.

Mange timer med mørke er det. Til og med her i innlandet. Men det finnes lys. Sola skinner vakkert over rim og snø i alle fall et par timer midt på dagen. I skogen er skyggene lange og roen total. Og i morgen er dagen og sola allerede på vei mot sommer.

«Er du ferdig til jul?», fikk jeg spørsmål om i dag. «Ferdig?». Med hva? Jeg har ikke bakt hverken smultringer eller goro eller noe som helst annet. Alle julegavene er langt fra i hus og enda mindre levert. Småbrukeren har sørget for at julegrana er et sted på vei inn i stua og søster og mor har bakt lefse.

MEN, jeg kan berolige alle bekymrede kontakter om at det BLIR jul i huset i år også. Jeg har nemlig full kontroll på julevasken.

I dag har jeg nemlig støvsuget bestikkskuffen. Og da er det jul! Reidar tar resten! Reidar må ikke forveksles med småbrukeren. De er ikke spesielt like.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Reidar tilhører derimot småbrukeren og er forresten rund og hvit, både støvsuger og mopper og trenger bare litt lading og påfyll av grønnsåpevann innimellom. Og at noen trykker på knappen. Bestikkskuffen derimot fikser han ikke. DEN må jeg ordne sjøl.

Og nå har jeg gjort det!

Ukas oppturer og nedturer har avløst hverandre på rekke og rad. Jeg har prestert å stige opp som en løve opptil flere ganger. Og falt ned igjen som en skinnfell nøyaktig like mange. Sånn er det. Men at det i alle fall varierer ser jeg på som en opptur!

Mandag startet jeg med ei treningsøkt. Kondisjonstrening av type intervall. Første økt på en måned omtrent. DET var ikke akkurat en opptur. Så hardt kan jeg nesten ikke huske at det har vært før og svimmelheten og uvelhelten etterpå var såpass påtrengende at det gikk lenge før jeg turte ta den påkrevde dusjen. Men fokuset er på oppturen. Oppturen som det tross alt var bare å få gjennomført ei økt! La gå da at det viste seg å bli ukas eneste.

Onsdag var det ut og spise og ikke minst konsert med en strålende gjeng damer. Å gjennomføre alt det der på en og samme dag, og enda ha vært en tur på jobb og kjøpesenter først – ja det må sies å være en opptur. Konserten var som forventet meget bra. Både band og gjeng var oppegående og jeg rakk tilbake på hotellrommet før jeg bikka. Mange timer som løve før jeg inntok skinnfell-varianten, med andre ord. Og hotellrom? Erfaring tilsier at det er lurt med en enkel retrettmulighet når slike som meg skal ut på livet. Dessuten er det fryktelig dyrt med taxi hjem til småbruket.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Uka ble avsluttet med frisk luft. I dag har småbrukeren og jeg holdt åpen dag i juletrefeltet. Små og store har kommet, lett, akt, vurdert, diskutert, saget og tatt med seg ei gran hjem. Jeg har tatt imot, brent bål, veiledet, tatt betalt og bidratt til pakking av julegran. Og fått sol, frisk luft og etter hvert rimelig rød farge i kinna. Og dermed havnet skinnfellen, altså jeg, på sofaen igjen.

Men jammen har mye latt seg gjennomføre denne uka. Det har vært mange harde energiprioriteringer. En del nedturer og ting som ikke har gått helt etter planen. Og flere oppturer.

Og oppturer blir enda mer stas om de fokuseres på. Så jeg stålsetter meg herved for nedturen som sniker seg på etter dagens innsats. Inntar rollen som skinnfell med rutine, for å si det sånn. Og med ei god uke, og ikke minst dagens dose vintersol og friske luft i opplevelsesbanken, så går jeg allikevel inn i neste uke som en løve. Med skinnfellen på.

Og bilder av opp- og nedturer? Jadagitt!

Onsdagsmiddag.

Ned som en skinnfell. Foto: ACM

I dag er det sju dager igjen. 7. Nøyaktig ei uke før vi stuper inn i ribbetåka. Etter å ha snublet i juletrelysa som for de heldige av oss fortsatt lyser og svettet over gorojernet som kortsluttet. Etter å ha kjøpt alt for dyre julegaver til tante og fetteren til kusina fordi vi som vanlig skulle ordne det hele sammen med en trillion andre som også skulle bare på det lokale kjøpesenteret akkurat da vi skulle det. Da ble det panikkhandling og budsjettet røyk. I år igjen.  Vi ser fram til lukta av kokt ullsokk hele 2. juledag, les damping av pinnekjøtt, og vi satser alt på at julekjolen fra i fjor funker i år også…den hadde jo stretch, hadde den ikke?

Sju dager igjen. Det er den 17. i dag. den 17. desember er den 351. dagen i året, Inga og Inge har navnedag, noen har bursdag og det er 14 dager igjen av året. Bhutan har nasjonaldag og Valentourettes Speller Jokke på Union Scene. (noen gir seg aldri, heldigvis)

Verden, desember og livet går sin gang, med andre ord. Her på bruket er det åpen dag i juletrefeltet og vi håper mange tar turen, låner ei sag og tilbringer ei stund på juletrejakt før de sager ned og tar med seg ei helt perfekt, uperfekt og kortreist gran hjem til stua. Og jeg håper alle finner igjen juletrelysa i løpet av de neste sju dagene, og ikke minst at de virker.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er 7 dager igjen, folkens. Uansett om du stresser deg fullstendig og totalt av skaftet eller ikke. Hvilket prinsipp har du planlagt de sju dagene etter? Husk, du KAN prioritere slik:

1. Første prioritering er det du har LYST til å gjøre. Jeg skal for eksempel bake pepperkaker kun fordi jeg liker å spise pepperkakedeig (hjemmelaget) og jeg skal tenne bål.
2. På andreplass på prioriteringslista kommer det vi MÅ. Og hva er det egentlig vi må? Og hvem bestemmer det? Jeg MÅ ha gran fra egen skog i stua, tror jeg, med lysa som jeg har arvet etter en for lengst avdød onkel og som en gang har blitt reparert av en for lengst avdød bæssfar. Hvis de ikke virker, må jeg vel panikkbesøke en annen onkel med greie på slikt…
3. Til slutt kommer det vi BØR. Det er ting vi trygt kan hoppe glatt over. Jeg skal for eksempel hverken feire jul innerst i kjøkkenskapene eller bak vaskemaskina. Så spesielt mye vasking av slike totalt uviktige flater blir det ikke her. Det er en viss mulighet for at jeg tar den helt ut og støvsuger bestikkskuffen på kjøkkenet. Men det er bare kanskje. Glitter har jo en tendens til å klistre seg fast på det meste, så at det er litt spindelvev i krokene gjør bare effekten større.

Og skulle planlegginga og gjennomføringa av disse sju dagene gå rett åt skogen og stressnivået ligge å nikke mot hjerneblødning om ei uke…husk: når alle har pakket ut leker, nips, sokker og airfryer( årets julegave har jeg hørt) og gått og lagt seg neste lørdag; DA setter du deg stille ned i lyset fra juletreet, legger beina høyt og skjenker deg et stort glass vin. Eller noe annet du liker. DET kan etter erfaring anbefales! I alle fall om du er så heldig at juletrelysa virker…

Lag deg en god lørdag!

Jeg har ikke gått Lucia i dag. Ikke i år heller. Det har så langt i livet ikke hjulpet hverken med blondt hår eller forsøk på stjerner i blikket. Lucia har jeg til gode å være. Men jeg har gått Lucia-tog. Mange ganger. På jobb.

I år var det så kaldt at hele toget ble avlyst der også. I alle fall den delen som skulle foregå ute. Det er over gjennomsnittet stemningsfullt når de hvitkledde og lysblinkende ungene dukker opp i snøen og synger «Santa Luciaaaaaa…» for foreldre og andre tilskuere.

Ikke at jeg hadde planer om å delta. Det fungerer dårlig både med tog-gåing og generelt med uteklær utenpå bandasjen jeg har på leggen. Lymfedrenasje-bandasje, som rimer, og som er omtrent så tjukk og nesten like stiv som en gips.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kunne kanskje vurdert å slenge på meg et par lyslenker og tatt en Lucia-runde for småbrukeren før han sto opp i dag tidlig. Men en skal være forsiktig med slike stunt så småbrukere ikke ryker på noen form for akutte hjerteproblemer. Spesielt nå i førjulstida. Jeg var forresten mer opptatt av å koke morgenkaffe og ikke minst fyre opp i ovnen også. Med 11 grader på soverommet så var ikke «lys i hår» akkurat prioritert. «I see fire», i vedovnen, var en mer motiverende «låt».

Ikke har jeg bakt i dag heller. Jeg har spist et par småkaker må jeg innrømme. Det sørget mora mi for. Godt. Men lussekattene har glimret med sitt fravær. Og det er i grunn helt i orden. Jeg skal bake pepperkaker en gang før julaften, tror jeg. Eventuelt etter julaften, hvis det passer bedre. Og jeg lager egen deig. Det må jeg. Jeg som smaker såpass ivrig på deigen underveis. Da må den være skikkelig god både før og etter steking! Og kakene blir bedre. Sådetså.

Så slik gikk vel årets 13.desember. Hverken lussekatter eller Lucia i sikte. Og jada, jeg er nok i ferd med å innta et hint av grønnfarge. Grinche-grønn 😉