Da jeg kom hjem i går og skulle rydde ut av sekken min så måtte jeg le godt og lenge. Av meg selv. Og av alt jeg fant i den sekken. Sekken er som ei litt stor håndveske. Og den blir brukt i stedet for veske. For slike som meg som foretrekker begge hender og armer fri så fungerer det best.
Men altså; det er utrolig hva man kan få med seg i en slik sekk. Men hvorfor!?!
Det er altså slik at når jeg skal på kontroller og timeavtaler på sykehus så har det opptil flere ganger vist seg at jeg ikke alltid slipper ut igjen med en gang. Så da jeg skullel i vei på noe slikt for første gang på nesten to måneder så tok jeg altså ingen sjanser. Sekken ble fylt, for å si det sånn. Det mest latterlige er vel at jeg følte meg helt ok så at jeg måtte noe mer enn inn og gjøre det jeg skulle og så ut igjen og hjem var rimelig usannsynlig. Men når jeg ikke stoler på logikk da så, ja da blir det sekk a la alltid beredt!
Vannflaske, lesestoff type bok, medisiner jeg vet de ikke har på avdeling, reservesokker og -truser (!) toalettsaker, briller til alle anledninger og sist men ikke minst: øretelefoner til telefonen og ørepropper for bittelitt privatliv om jeg skulle havne på rom med en eller annen medpasient med i overkant mye lydeffekter. Og en hel haug med andre greier. Inkludert nødmat. Jeg fikk ikke brukt den engang. Kom inn før tida og var ute igjen i løpet av 40 minutter.
Denne gangen fikk jeg ikke bruk for noe av det. Heldigvis. Men en god latter, det fikk jeg! Og jeg kan fint multitaske, jeg. Jeg kan både riste på hodet og le samtidig!
Til og med den mest hardnakka av oss granentusiaster, les småbrukeren, har nå klart å kaste ut juletreet. Og julepynten og alle ekstra lyslenker, stjerner, lykter og lysestaker som hører advent og jul til. Og da blir det mørkt og fargeløst.
Så forrige helg da alt for på dør bestemte jeg meg for å gå til innkjøp av litt blomster og grønt til stua. Og da endte jeg med bæssmorblommen.
Jeg kjøpte primula. Primula er nemlig ikke bare en ost. Rettere sagt en smøreost som vi som ikke er født i går i alle fall husker fra ei svunnen tid. Primula er også bæssmorblommen. Mi bæssmor hadde bursdag 22. januar og i alle fall de siste åra så var det helt standard at en sammenplanting av fargerike primulaer var et must til hennes bursdag. Den dama var eksepsjonelt glad i blomster ellers også. Alle slag, tror jeg. Både inne på bordet og i vinduskarmen og ute i hagen. Det blomstret frodig overalt. Men til bursdagen i januar var det alltid primula. I dag ville hun har fylt 94. Men den siste januarprimulaen havnet hos henne i 2020.
Jeg har bestemt meg for å herme. Så dermed har jeg kjøpt meg primulaer nå i januar. En annen ting som a bæssmor hadde tradisjon for var å kjøpe en blomsterbukett til hver helg. Antakelig var det n’bæssfar som kjøpte den så lenge han var i stand til det. Og det var gjerne roser. Ofte fargerike. Jeg tenker det var en god tradisjon. Så de siste to ukene har jeg kjøpt blomster også. Det er så trivelig å erstatte julelysene med noe som fargelegger og lyser opp. Og noe som bærer bud om vår.
Jeg har foreløpig gått for fargerike tulipaner. Og primula. Bæssmorblommen. Gratulerer med dagen!
I kategorien «jobber jeg ikke ville hatt» støtte jeg på denne i dag. For å si det bokstavelig så havnet jeg i dag under den karen her:
Luftig.
Etter å ha innfunnet meg på jobb et par timer så var det tid for et besøk hos fysioterapeuten. Da jeg parkerte bilen utenfor oppdaget jeg en kar i ferd med å iføre seg klatresele, hjelm og ei hel røys med karabinkroker bak bilen. Før han forsvant inn på byggeplassen på nabotomta. Jeg somla med vilje litt for å muligens se hva han skulle, men måtte til slutt gå inn til timen min. Dermed ble det bare spekulasjoner.
Litt senere, da jeg lå på benken i andre etasje hos min eminente fysioterapeut, fikk jeg øye på nevnte kar gjennom vinduet. Han skulle IKKE sitte i hytta og styre heisekrana. Neida, han skulle klatre utover svingarmen og gjøre et-eller-annet. Greia si.
Både jeg, fysioterapeuten, de andre fysioterapeutene og pasientene var rimelig klare på at det der var en jobb vi ikke ville ha. I alle fall ikke jeg; som blir svimmel på det andre trinnet i ei gardintrapp. Og gjett hvor svimmel jeg ble av å se opp på han karen her!?!
Nei, det er bra vi er forskjellige. Jeg har strikost meg i akebakken et par timer i dag. Det er også jobb. Fysisk jobb. Turen ned bakken krever i grunn bare at du klarer å sitte eller ligge på ei akematte og at du tåler snøsprøyt i fjeset og fart. Helst masse fart! Turen(e) opp igjen gjennom løssnøen i bratta kjennes litt mer ut som ei treningsøkt. Men med en treåring eller to som fartsholdere, så klarer til og med slike som meg å holde følge med feltet.
Og jeg halser gladelig etter en treåring eller 18 opp bakken maaaaange ganger heller enn å ikle meg klatresele og bevege meg utover ei heisekran!
Men en ting er jeg sikker på: treåringene hadde også syns det var stas å kikke opp på mannen i krana. Og de hadde garantert ikke blitt så svimle som det jeg var!
Høyt henger han, og det er i grunn umulig å si om han var sur eller ikke…Der nede er det bål og kakao. Og jeg er klar for avgang…
La deg ikke lure av det du leser på internett. Ikke av nettaviser og i alle fall ikke på sosiale medier der vi vanlig dødelige velter ut av oss hva enn vi vil helt etter eget forgodtbefinnende. La deg ikke lure. Ikke av meg engang.
To sider av samme sak, eller samme hverdagsliv: Noen gange ligger jeg i hengekøye…
…andre ganger i sykehusseng.
Hvilken virkelighet er sann? I går leste jeg et innlegg på blogg der akkurat dette var tema. Vedkommende hadde lest egne relativt ferske blogginnlegg og inntrykket av at den siste tida hadde vært en lykkelig tid var tydelig. Bloggeren visste derimot bedre. Hun visste jo altfor godt at de lykkelige øyeblikkene som ble formidlet på blogg var glimt fra et hverdagsliv som inneholdt både lykke og sorg. For å si det kort.
Tenker du at glimtene du leser på blogg, facebook og i nettaviser for den saks skyld er den hele og fulle sannheten? Er du den som tenker at det vi deler er fasiten?
Vi som skriver og deler vet så alt for godt at hverdagen inneholder hele pakka. Både gode stunder, mye gruff, håpløse tanker, sorg, sinne, glede, harmoni og alt på en gang i ei salig røre. Ei røre som skal leves med og innimellom overleves. Og vi skriver. Noen av oss for å ventilere. Eller for å prøve å overbevise oss selv om at det fins lykke. Det fins positivitet og det fins håp.
Som pedagog har mantraet i årevis vært «gi fokus og oppmerksomhet til det du vil ha mer av». I praksis så vil det si at jeg kommenterer og skryter av et barn som for eksempel hjelper et annet barn. Aller helst så andre hører det og sånn at barnet får med seg at andre hører det! Det er jo atferd vi vil se mer av, ikke sant?
Så når jeg skriver at jeg var i skogen og var både friluftsheidi på ekte og frisk og sprek, så var det kun et glimt av dagen. Det er myyyye morsommere å dele glimt av slikt noe enn å dele alle timene som tilbringes på sofaen og i stolen fordi formen ikke tillater noe annet. Og så kan det jo hende jeg lurer meg selv til å tro at det er fasiten på hvem jeg er, ikke sant? Og når det ventileres og sytes, ja da kan det godt hende at det ikke oppleves så ille akkurat da. Det kan godt hende dagen er relativt god, men at det var akkurat da det både passet og fantes overskudd til å skrive om det som var traurig. Glimtene som deles er ikke jug. I alle fall ikke for min del. Hva andre juger om på nett har ikke jeg hverken evne eller interesse av å avdekke. Men selv om det ikke er snakk om jug så er det kun deler av sannheten. Også for min del. Noen ganger hoveddelen, andre ganger bare nemlig; et glimt.
Så ja, blogg og andre sosiale medier er et vindu der du kan dele, ventilere og der leseren kan få et glimt av hverdagen din. Men, i alle fall for min del, det er et glimt! Og det er det jeg velger å dele! Både rått og røti, for å si det sånn. For mye i følge noen, for lite syns andre. Med de konsekvenser det gir for meg. Og på et eller annet vis filtrert gjennom ei sil som for min del kan være både ustabil og inkonsekvent. Hverdagen består av både sofa, uteliv, bål, sykehusbesøk, fest, mat, kanyler, medisiner, jobb og snømåking. Og hverdagsbloggen består av alt sammen. Ujamnt fordelt stort sett etter innfallsmetoden.
Jeg leser en del sjøl. Både blogg, andre sosiale medier og nettaviser. Og jeg går på limpinnen og lar meg lure. Garantert. Selv om jeg vet. Denne uka har jeg ikke skrevet blogg i det hele tatt. Av ulike både bevisste og ubevisste årsaker. Hva tenkte leseren da?
Jeg mistenker at ingen tenkte over det i det hele tatt. Hverken kjente i «detvirkeligelivet» eller mer eller mindre faste blogglesere. Det er jo ikke sånn at en selvopptatt blogger som meg selv nødvendigvis er noe som helst midtpunkt eller ligger høyt i bevisstheten i noen andres hverdag. Jeg håper egentlig ikke det. Og om en «nestenikkelest» blogger som meg glimrer med sitt fravær på bloggen noen dager er ikke akkurat det noen big deal. Og betyr fraværet at jeg er i spesielt dårlig forfatning for tida? Eller betyr det at jeg er i slaget og har det så travelt med et aktivt liv at jeg ikke har tid til å blogge? Tja, her er det uante muligheter for å la seg lure. Konkludere eller ikke bry seg i det hele tatt. Mulig jeg har lurt meg sjøl også!?
Jeg har blogget både i gode og skikkelig dårlige stunder. Jeg har blogget fra sykehussenga med kanyler i armen og medisiner flommende inn i skrotten. Ofte da i såpass dårlig form at det var de fem minuttene jeg skrev som var dagens eneste aktivitet. Jeg orket ikke engang lese eller ha øynene åpne utover de minuttene for den saks skyld. Jeg har også blogget under ei furu med hengekøya bak hodet og utsikt over et vann. At jeg blogger behøver med andre ord hverken å bety at ting er bra eller at de er dårlig. Det er i alle fall feil å tenke at «hun blogger» dermed vet jeg hvordan hun har det og hvordan det går. Vi bloggere er som andre folk: vi deler det vi vil der og da. Og noen ganger angrer vi. Andre ganger ikke. I beste fall er blogginnlegget et lite bilde av hvordan ting er akkurat der og da, andre ganger slik vi skulle ønske det var eller hvordan ting opplevdes i går eller forrige uke.
I nettavisene kan vi skylde på journalistenes tabloide og STORE bokstaver når vi blir lurt. Vi bloggere og andre som ferdes på sosiale medier er våre egne journalister og korrekturlesere. Hvorvidt vi bruker huet, stikker fingeren i jorda og både leser og skriver med et nyansert filter er opp til oss selv. «Å være eller ikke være», sa’n… å lure eller bli lurt, er kanskje passende omskrivning!?!
Sånn så det ut 22.12. Og sånn ser det i grunn ut 06.01. også.
I fjor skrev jeg om det den 6.januar. I år er den 6. en fredag, og jeg gidder ikke bruke dagen eller kvelden på å rydde ut jul i år heller. Ikke har jeg noen katt som tar ansvar for nedrigging heller. Så dermed får småbrukeren det som han vil: juletreet står et par dager til. Dessuten så har ikke amaryllisen slått ut i blomst enda. Den har prioritert å bli sånn ca en meter lang i stedet. Som vanlig.
Snømåking er høyere på prioriteringslista enn stripping av stua den 6. januar i år. Så jeg tipper at om jeg skal gjøre noe som helst i helga så er det det. Ikke juleutrydding. Men om noen vil komme og gjøre det for meg: Feel free! Du kan få betalt i både vin og sjokolade, jeg er raus sånn!
Nyttårsforsetter sluttet jeg i grunn mer eller mindre med for mange år siden. Og jeg har vært fornøyd med akkurat det. Spise sunt, trene mer, bli snillere eller andre gode forsetter er erfaringsmessig noe som ikke nødvendigvis bør komme opp i samme setning som ordet «nyttårsforsett» spør du meg. Så nei, det driver jeg ikke med.
Men i år har jeg faktisk nyttårsforsetter. Andre nyttårsforsetter. Jeg skal gjøre mitt for å få masse ut av 2023. Det viktigste jeg lærte i 2022 tror jeg var følgende: «Hver dag teller!» Så enkelt, men så fryktelig vanskelig noen ganger. 2023 er året jeg skal jobbe med å få til det. Jeg skal bli flinkere til å la hverdagen bli god. Jeg skal lage hverdagen min god. Og jeg skal la hver dag telle. Får jeg til det – ja da skal jeg ikke kreve noe mer av deg 2023. Og ender det med at jeg fortsatt spiser det jeg har lyst på, trener når jeg orker og går tur når jeg har lyst, så er det helt greit. For hver dag teller. Livet er nå og det skal leves etter beste evne. Så uansett hva du kaster på meg, 2023; jeg er motivert for en rimelig kvass opptur!
Og neida, jeg tror ikke på noen måte at jeg klarer det hver dag. Sååå naiv har jeg slutta å være. Eller aldri vært. Men det er lov å ha litt hårete mål, ikke sant? Og det er lov å prøve så godt en kan. Godt nok.
Så kjære 2023: Vær grei mot oss alle og behandle hver enkelt av oss pent. Og la hver og en lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat ham eller henne. Jeg skal gjøre mitt og jeg håper at du, 2023, bidrar med ditt!
Sammen kan vi lage magi! Jeg er klar.
Der! Med gode ønsker for det nye året.Mens verden lyser opp natta med stjernesmell…
…nyter vi bålet.
Bål, måne, snølykt og lysende juletre skinner på overgangen til det nye året. Godt nytt år!
Det er den o-store-nyttårsaften i dag. Sies det. Dagens aller siste dag. Finstasen skal lufte seg, bobler skal sprettes og drikkes, stjerneskudd tennes og «hæppinjujeer» snøvles…eller?
For min del er jeg i grunn glad det er over. 2022 har på mange måter vært et møkkaår. Det året det var så bratt, uansett når det egentlig var, ble enda brattere dette året gitt. Det har vært flere utfordringer enn jeg kan huske å ha hatt før og nesten ingenting har gått etter planen eller slik det var tenkt. Så nå er jeg i grunn glad for å kunne legge mye av det bak meg, i alle fall datomessig.
Det har vært mye stusslig i år. Spesielt sykdom, sykehusinnleggelser, avlysninger, og plan B, C, og for så vidt Å har det vært mye av. Men jammen har det vært gjennomføringsevne i år også. Mer på tross av enn på grunn av har både ferieturer, fjellturer, familieselskaper og friluftsheidi-stunt med hengekøye og lavvo latt seg gjennomføre. Det meste veldig tilrettelagt, riktignok. Men vil jeg så kan jeg. DET har dette året vist meg. Og når året kan avsluttes med en perfekt bursdagsfeiring midt i ei ellers rimelig stusslig jul så er ikke livet så verst.
Nå gleder jeg meg til å ta fatt på 2023. Nesa vendes ut og opp. Bagasjen fra 2022 blir med. Noe kan legges igjen i året som har vært, men det meste må bli med. Forhåpentligvis vil det ikke ta alt for mye fokus. Jeg har lagt planer! Det er skummelt, men et kjempeframskritt fra tidligere i år da slikt noe var alt for usikkert. Jeg gleder meg til tur og turer. Jeg gleder meg til at badesesongen starter. Kanskje i april? Eller mai?
Prosjekt «hold deg i så god form at du takler det som kommer» fortsetter. Det er en «neverending story» og det spiller ingen rolle hvilket tall det står på året. Men jeg gleder meg til å ta for meg av verden iført truger også denne vinteren. Det er trening og hygiene både for kropp og sjel.
Det er noe litt merkelig og uvant med å stå på perrongen 3 ½ time før det nye året ringes inn. Men det gjelder å være på plass når toget går. Toget som går inn i 2023. Det som går inn i hverdagen igjen.
Og jeg er med. Ikke med toget, men inn i 2023. Og jeg har mye å glede meg til. Hæppinjujeer!
G0dt nyttår R10 til Drammen. Ta godt vare på denne. Hun er det beste 2023 kommer til å oppleve.Skal 2023 gå på skinner?
Og ælle biler måtte bære stå (ingen er sjåfør i MIN bursdag, ama).
Bæssmorhusa i nærheten sov forhåpentligvis over alt det her og litt til. Og den som kikka bak gardina måtte være forberedt på sterke scener. For noen måtte helt sikkert justere litt på «maska» på vei inn før dom garantert klampet en del med høge hæler. Helt til skoa av praktiske årsaker ble kastet rett før de fysiske stuntene. Komiteen hadde lagt opp til både taktile, sanselige, fysiske og intellektuelle (?) utfordringer. Allsidig og pedagogisk. Akkurat som klientellet. Med konkurransetilsnitt og premiering. Og selvfølgelig vant den smarteste, også kalt «ulv i fåreklær».
Da sushi, opptil flere desserter som også fungerte som pynt, og en god del lettdrikkelig vare var konsumert, gikk restene i dattera som kom hjem fra jobb… «Nei, nå tror jeg at jeg legger meg», kvinket hu. Med «jugebukkmål» og lett ironisk blikk. Mens sjefsjugebukkene, både de på noenogførr, de i 50-60 åra og de adopterte slett ikke var ferdig med romjulsfeiringa.
For akkurat slik foregikk det, nesten, i går. Da hu som for nøyaktig en måned siden, ifølge omverdenen og helt sikkert fødselsattesten, rundet 50. Den fødselsattesten er forresten såpass godt arkivert at ingen har sett den på mange år, så hva som egentlig står der er jo ikke godt å si… Muligens er det jug.
Men det skulle altså bli romjul før jubilanten ble feiret. «Hold av dagen», var beskjeden. Jeg startet hvilinga sent julaften 😉 For tidenes romjulsdrøm!
“Hva står det egentlig på de brillene? Det står Happy Birthday!”, sa a.
Blindtesting av smaksløker hos de i 50-åra. Marsipan er ikke marsipan! Og kamferdrops er vondt til og med med bind for øya.
Sekretariatet holder styr på statistikken. Juryen hadde visst utfordringer med kriteriene…
Når deltakerne beveger seg så fort at det ikke er mulig å få tatt et klart bilde.
Det er 2.juledag og her i huset betyr det ofte hipp hurra og gratulerer med dagen. Og kake. Og fine og instagramvennlige bilder med hygge og familiekos. Sånne bilder som sosiale medier flommer over av. Som jeg har sagt før: det gjelder å vinkle fotograferingen riktig. Så bilen ikke syns når bilder fra fjelltur deles. Og slik at den ødelagte juletrebelysningen dyttes inn mellom grenene på treet slik at bildene ser perfekte ut. De fleste av oss gjør det. De færreste snakker om det. Alt det som skjuler seg bak bildene av stivpyntede folk, juletrær pyntet etter alle kunstens regler og uregler, delikate ribbebilder med knasende svor og julesnø som daler ned i akkurat passe mengde. Glansbildet er avlyst. I alle fall helt lokalt her i huset.
Han som har bursdag og skulle hatt kake sitter værfast hjemme i Sverige. Julebesøket ble avlyst grunnet advarsel om elendige kjøreforhold. For de fleste, og enda mer for de som har feiret ganske mange bursdager opp igjennom, så tenker man seg om en ekstra gang før det legges ut på 40 mils biltur når forholdene er slik. Så det julebesøket ble avlyst. Og dermed er det ikkeno’ bursdagsbarn her.
Såpass ofte som brøytebilen og “saltørsa” passerer her i dag, samt hvor ofte nettavisene oppdaterer med stengte veier på grunn av uvær og glatt føre, så er det vel igrunn ikke noe mer å tenke på. Sånn ble det.
I dag tidlig, eller egentlig i natt, kom influensaen og kastet seg over avleggeren. Ei dårlig natt resulterte i at hun snublet rimelig groggy ut av senga en gang i formiddag. Med tett nese, vond kropp og generell dårlig allmenntilstand. Dermed ble dagens tradisjonelle juleselskap avlyst for hennes del. Kjett, da det var noe hun hadde gledet seg til. Og en smule irriterende da hun kunne ha truffet noen av deltakerne i går, men flyttet det til i dag fordi det passet bedre med sverige-besøket avlyst. Det blir spennende å se hvor mange andre ting hun må avlyse i løpet av romjula og nyttårshelga…
Og da var det vel i grunn det samme om svenske-besøket ikke kom også. Litt dumt å dra folk i hus bare for å potensielt smitte dem med uhumskheter. Så nå ligger avleggeren under dyna i 2.etasje. Småbrukeren er kriblete i halsen. Influensa eller sympatisyk – det vet vi ikke enda. Han har lagt seg nedpå litt han også. Og jeg er i sofaen. DET er ikke akkurat noe spesielt. Mer hverdagslig, egentlig.
Med det været så er det jo greit at avleggeren ikke skal ut å kjøre bil også…og at vi har ved til ovnen, pinnekjøtt til middag og kake til dessert. Alt innomhus.
Vi vurderer å avlyse resten av jula. Egentlig resten av året, når jeg tenker meg om.
Men pinnekjøttet står til damping, så mat blir det. Og kake. Den ble heldigvis bakt før bursdagsavlysningen. Så kaka er dermed ikke avlyst!
Ostekake med pepperkakebunn, revet appelsinskall og hvit sjokolade.
I følge både kalender, tv’n og verden ellers så er det “kvelden før kvelden” i kveld. Og det er en fin kveld. Jeg avslutter personlig med en stor kopp te og en av de største musikkfavorittene mine på denne tida av året:
November har vært her
Lagt igjen sludd
Ser solen går ned i svarthvitt
Gatene her er bare brente broer
I kveld blinker byen som et mareritt
Året så langt har vært bare myke pakker
Er redd det er for sent til å ta det pent
Glorien falmet før bladene falt
Grenene hvisket jeg fikk som fortjent
Det er ikke alt jeg har sagt som er bull
Hadde jeg gods skulle du fått gull
For i natt
Når snøen laver ned
Lager vi engler
Og vi er i himmelen
Alle snille barn er kjøpt og betalt
På skjermen har sjarmen gått tom
Gatens løse fugler er lagt under tre
Herberg er lagt ned så ingen har rom
Jeg trenger noen svar
Så jeg ringer en svarer
Stemmen lyder kjent
Så lenge det varer
For i natt
Når snøen laver ned
Lager vi engler
Og vi er i himmelen
