Det er mandag igjen. Hva uka bringer vet jeg ikke noe om. Det kan bli dager med store tanker, vid utsikt, dyp innsikt og luftige svev. Eller det kan bli stunder for de enkle og nære ting. Jeg sier ja takk begge deler. Forrige uke kan for eksempel oppsummeres på makro-vis med både farger, bling og andre detaljer som satte sine spor. «Hver dag teller» og det kan jammen de små detaljene også. Det gjelder å bruke øya og SE dem:
Valgmulighetene var der de. Og selv om mange av de så litt flekkete og slitne ut på bilde så var det ikke akkurat noen som var oppbrukt. Og i skapet var det flere…
Men så var det vurderinga da:
ELLER:
Det ble ikke lange interne diskusjonen. Når alternativet står mellom eleganse kombinert med stillesitting og komfort kombinert med gøy – ja da var det ikke mer å tenke på.
«Sitteskoene» som en tidligere kollega kalte et par av dem, ble hjemme. Det samme ble «LadyGaga»-skoene, som en annen kollega kalte et annet par. Komfort framfor stil, og kvelden ble rimelig mye bedre bare av det!
Og det er jeg glad for. Holder vettet på å slå inn? At jeg i tillegg bare drakk litt over halvparten av den av disse som var min kan tyde på det…
I dag er jeg tilbake i dette fottøyet – og det kan jeg nok takke et par valg fra i går for:
Bålet tenner omtrent en million ganger lettere om man bruker en pose….
God helg!
Det var kanskje ikke tidenes skuffelse. Men skuffelse var det.
Før helga gikk jeg til innkjøp av en hyggelig rosebukett. Trodde jeg. Erfaren som jeg er så visste jeg jo godt at blomster – jo det er det lurt å kjøpe sjøl. I alle fall om jeg vil ha noen. Så før helga handlet jeg, og tenkte at da har jeg jo noen pene blomster både til morsdag og valentines. To fluer i en smekk og alle hjerter gleder seg.
Det slapp jeg, for å si det sånn. I dag er det valentines day. Og rosene ser slik ut:
Disse er ferdige. De startet sammenbruddet lenge før morsdagen. Står vel i stil med eieren. Men det var jo ikke meningen. Skuffadåttenno….
Vi skulle aldri ha gjort det – så nå angrer vi. Litt. Tror jeg. Kanskje.
Beklager fra småbrukeren og meg. Det var ikke meningen. Vi skulle jo bare…. feire nyttår😉
Denne mora er sørgelig lite opptatt av tradisjonelle feiringer, for eksempel morsdag. Noe egen mor rett og slett må lide for.
Men i dag har a fått både vaniljeboller, kake og koreansk crispy chicken. Og litt kunstopplevelse. I tillegg til litt solnedgang og slikt, selvfølgelig.
Og etter slike uvante utskeielser:ja da er det jaggu bra de har sofa på Grønland også👍
Da jeg kom hjem i går og skulle rydde ut av sekken min så måtte jeg le godt og lenge. Av meg selv. Og av alt jeg fant i den sekken. Sekken er som ei litt stor håndveske. Og den blir brukt i stedet for veske. For slike som meg som foretrekker begge hender og armer fri så fungerer det best.
Men altså; det er utrolig hva man kan få med seg i en slik sekk. Men hvorfor!?!
Det er altså slik at når jeg skal på kontroller og timeavtaler på sykehus så har det opptil flere ganger vist seg at jeg ikke alltid slipper ut igjen med en gang. Så da jeg skullel i vei på noe slikt for første gang på nesten to måneder så tok jeg altså ingen sjanser. Sekken ble fylt, for å si det sånn. Det mest latterlige er vel at jeg følte meg helt ok så at jeg måtte noe mer enn inn og gjøre det jeg skulle og så ut igjen og hjem var rimelig usannsynlig. Men når jeg ikke stoler på logikk da så, ja da blir det sekk a la alltid beredt!
Vannflaske, lesestoff type bok, medisiner jeg vet de ikke har på avdeling, reservesokker og -truser (!) toalettsaker, briller til alle anledninger og sist men ikke minst: øretelefoner til telefonen og ørepropper for bittelitt privatliv om jeg skulle havne på rom med en eller annen medpasient med i overkant mye lydeffekter. Og en hel haug med andre greier. Inkludert nødmat. Jeg fikk ikke brukt den engang. Kom inn før tida og var ute igjen i løpet av 40 minutter.
Denne gangen fikk jeg ikke bruk for noe av det. Heldigvis. Men en god latter, det fikk jeg! Og jeg kan fint multitaske, jeg. Jeg kan både riste på hodet og le samtidig!
Til og med den mest hardnakka av oss granentusiaster, les småbrukeren, har nå klart å kaste ut juletreet. Og julepynten og alle ekstra lyslenker, stjerner, lykter og lysestaker som hører advent og jul til. Og da blir det mørkt og fargeløst.
Så forrige helg da alt for på dør bestemte jeg meg for å gå til innkjøp av litt blomster og grønt til stua. Og da endte jeg med bæssmorblommen.
Jeg kjøpte primula. Primula er nemlig ikke bare en ost. Rettere sagt en smøreost som vi som ikke er født i går i alle fall husker fra ei svunnen tid. Primula er også bæssmorblommen. Mi bæssmor hadde bursdag 22. januar og i alle fall de siste åra så var det helt standard at en sammenplanting av fargerike primulaer var et must til hennes bursdag. Den dama var eksepsjonelt glad i blomster ellers også. Alle slag, tror jeg. Både inne på bordet og i vinduskarmen og ute i hagen. Det blomstret frodig overalt. Men til bursdagen i januar var det alltid primula. I dag ville hun har fylt 94. Men den siste januarprimulaen havnet hos henne i 2020.
Jeg har bestemt meg for å herme. Så dermed har jeg kjøpt meg primulaer nå i januar. En annen ting som a bæssmor hadde tradisjon for var å kjøpe en blomsterbukett til hver helg. Antakelig var det n’bæssfar som kjøpte den så lenge han var i stand til det. Og det var gjerne roser. Ofte fargerike. Jeg tenker det var en god tradisjon. Så de siste to ukene har jeg kjøpt blomster også. Det er så trivelig å erstatte julelysene med noe som fargelegger og lyser opp. Og noe som bærer bud om vår.
Jeg har foreløpig gått for fargerike tulipaner. Og primula. Bæssmorblommen. Gratulerer med dagen!
I kategorien «jobber jeg ikke ville hatt» støtte jeg på denne i dag. For å si det bokstavelig så havnet jeg i dag under den karen her:
Etter å ha innfunnet meg på jobb et par timer så var det tid for et besøk hos fysioterapeuten. Da jeg parkerte bilen utenfor oppdaget jeg en kar i ferd med å iføre seg klatresele, hjelm og ei hel røys med karabinkroker bak bilen. Før han forsvant inn på byggeplassen på nabotomta. Jeg somla med vilje litt for å muligens se hva han skulle, men måtte til slutt gå inn til timen min. Dermed ble det bare spekulasjoner.
Litt senere, da jeg lå på benken i andre etasje hos min eminente fysioterapeut, fikk jeg øye på nevnte kar gjennom vinduet. Han skulle IKKE sitte i hytta og styre heisekrana. Neida, han skulle klatre utover svingarmen og gjøre et-eller-annet. Greia si.
Både jeg, fysioterapeuten, de andre fysioterapeutene og pasientene var rimelig klare på at det der var en jobb vi ikke ville ha. I alle fall ikke jeg; som blir svimmel på det andre trinnet i ei gardintrapp. Og gjett hvor svimmel jeg ble av å se opp på han karen her!?!
Nei, det er bra vi er forskjellige. Jeg har strikost meg i akebakken et par timer i dag. Det er også jobb. Fysisk jobb. Turen ned bakken krever i grunn bare at du klarer å sitte eller ligge på ei akematte og at du tåler snøsprøyt i fjeset og fart. Helst masse fart! Turen(e) opp igjen gjennom løssnøen i bratta kjennes litt mer ut som ei treningsøkt. Men med en treåring eller to som fartsholdere, så klarer til og med slike som meg å holde følge med feltet.
Og jeg halser gladelig etter en treåring eller 18 opp bakken maaaaange ganger heller enn å ikle meg klatresele og bevege meg utover ei heisekran!
Men en ting er jeg sikker på: treåringene hadde også syns det var stas å kikke opp på mannen i krana. Og de hadde garantert ikke blitt så svimle som det jeg var!
La deg ikke lure av det du leser på internett. Ikke av nettaviser og i alle fall ikke på sosiale medier der vi vanlig dødelige velter ut av oss hva enn vi vil helt etter eget forgodtbefinnende. La deg ikke lure. Ikke av meg engang.
To sider av samme sak, eller samme hverdagsliv: Noen gange ligger jeg i hengekøye…
Hvilken virkelighet er sann? I går leste jeg et innlegg på blogg der akkurat dette var tema. Vedkommende hadde lest egne relativt ferske blogginnlegg og inntrykket av at den siste tida hadde vært en lykkelig tid var tydelig. Bloggeren visste derimot bedre. Hun visste jo altfor godt at de lykkelige øyeblikkene som ble formidlet på blogg var glimt fra et hverdagsliv som inneholdt både lykke og sorg. For å si det kort.
Innlegget som inspirerte ligger her:
Tenker du at glimtene du leser på blogg, facebook og i nettaviser for den saks skyld er den hele og fulle sannheten? Er du den som tenker at det vi deler er fasiten?
Vi som skriver og deler vet så alt for godt at hverdagen inneholder hele pakka. Både gode stunder, mye gruff, håpløse tanker, sorg, sinne, glede, harmoni og alt på en gang i ei salig røre. Ei røre som skal leves med og innimellom overleves. Og vi skriver. Noen av oss for å ventilere. Eller for å prøve å overbevise oss selv om at det fins lykke. Det fins positivitet og det fins håp.
Som pedagog har mantraet i årevis vært «gi fokus og oppmerksomhet til det du vil ha mer av». I praksis så vil det si at jeg kommenterer og skryter av et barn som for eksempel hjelper et annet barn. Aller helst så andre hører det og sånn at barnet får med seg at andre hører det! Det er jo atferd vi vil se mer av, ikke sant?
Så når jeg skriver at jeg var i skogen og var både friluftsheidi på ekte og frisk og sprek, så var det kun et glimt av dagen. Det er myyyye morsommere å dele glimt av slikt noe enn å dele alle timene som tilbringes på sofaen og i stolen fordi formen ikke tillater noe annet. Og så kan det jo hende jeg lurer meg selv til å tro at det er fasiten på hvem jeg er, ikke sant? Og når det ventileres og sytes, ja da kan det godt hende at det ikke oppleves så ille akkurat da. Det kan godt hende dagen er relativt god, men at det var akkurat da det både passet og fantes overskudd til å skrive om det som var traurig. Glimtene som deles er ikke jug. I alle fall ikke for min del. Hva andre juger om på nett har ikke jeg hverken evne eller interesse av å avdekke. Men selv om det ikke er snakk om jug så er det kun deler av sannheten. Også for min del. Noen ganger hoveddelen, andre ganger bare nemlig; et glimt.
Så ja, blogg og andre sosiale medier er et vindu der du kan dele, ventilere og der leseren kan få et glimt av hverdagen din. Men, i alle fall for min del, det er et glimt! Og det er det jeg velger å dele! Både rått og røti, for å si det sånn. For mye i følge noen, for lite syns andre. Med de konsekvenser det gir for meg. Og på et eller annet vis filtrert gjennom ei sil som for min del kan være både ustabil og inkonsekvent. Hverdagen består av både sofa, uteliv, bål, sykehusbesøk, fest, mat, kanyler, medisiner, jobb og snømåking. Og hverdagsbloggen består av alt sammen. Ujamnt fordelt stort sett etter innfallsmetoden.
Jeg leser en del sjøl. Både blogg, andre sosiale medier og nettaviser. Og jeg går på limpinnen og lar meg lure. Garantert. Selv om jeg vet. Denne uka har jeg ikke skrevet blogg i det hele tatt. Av ulike både bevisste og ubevisste årsaker. Hva tenkte leseren da?
Jeg mistenker at ingen tenkte over det i det hele tatt. Hverken kjente i «detvirkeligelivet» eller mer eller mindre faste blogglesere. Det er jo ikke sånn at en selvopptatt blogger som meg selv nødvendigvis er noe som helst midtpunkt eller ligger høyt i bevisstheten i noen andres hverdag. Jeg håper egentlig ikke det. Og om en «nestenikkelest» blogger som meg glimrer med sitt fravær på bloggen noen dager er ikke akkurat det noen big deal. Og betyr fraværet at jeg er i spesielt dårlig forfatning for tida? Eller betyr det at jeg er i slaget og har det så travelt med et aktivt liv at jeg ikke har tid til å blogge? Tja, her er det uante muligheter for å la seg lure. Konkludere eller ikke bry seg i det hele tatt. Mulig jeg har lurt meg sjøl også!?
Jeg har blogget både i gode og skikkelig dårlige stunder. Jeg har blogget fra sykehussenga med kanyler i armen og medisiner flommende inn i skrotten. Ofte da i såpass dårlig form at det var de fem minuttene jeg skrev som var dagens eneste aktivitet. Jeg orket ikke engang lese eller ha øynene åpne utover de minuttene for den saks skyld. Jeg har også blogget under ei furu med hengekøya bak hodet og utsikt over et vann. At jeg blogger behøver med andre ord hverken å bety at ting er bra eller at de er dårlig. Det er i alle fall feil å tenke at «hun blogger» dermed vet jeg hvordan hun har det og hvordan det går. Vi bloggere er som andre folk: vi deler det vi vil der og da. Og noen ganger angrer vi. Andre ganger ikke. I beste fall er blogginnlegget et lite bilde av hvordan ting er akkurat der og da, andre ganger slik vi skulle ønske det var eller hvordan ting opplevdes i går eller forrige uke.
I nettavisene kan vi skylde på journalistenes tabloide og STORE bokstaver når vi blir lurt. Vi bloggere og andre som ferdes på sosiale medier er våre egne journalister og korrekturlesere. Hvorvidt vi bruker huet, stikker fingeren i jorda og både leser og skriver med et nyansert filter er opp til oss selv. «Å være eller ikke være», sa’n… å lure eller bli lurt, er kanskje passende omskrivning!?!
