Å teleportere seg sjøl tilbake til hytta var ikke et alternativ. Dessuten var det jo ikke dekning for slik teknikk oppi der… Og vi hadde jo tatt med rumpeakebrett! Det var ikke overraskende like steinete og ugreit ned igjen som opp. Antakelig noe verre. Men etter enda ei real økt sto vi på kanten av breen og kikket nedover. Ingen bresprekker i sikte. Stemningen i gruppa var rimelig euforisk. Aking og barnehageansatte…trenger jeg egentlig å utbrodere mer?

Norges lengste naturlige akebakke hadde vi hørt om fra før. Og selv om den var betraktelig kortere enn for bare fem år siden så fikk vi akt, ja! Både langt og fort. Og når det er såpass bratt og glatt så gjør det i grunn ikke noe om en slik som meg ikke klarer å løfte beina der på rumpeakebrettet. De kunne fint rettes ut på snøen og ga akkurat nok brems til at jeg slapp å bråstoppe i stein eller bresprekker. Det var morsomt, det!

Neste gang blir nok etter neste istid. Da er planen å ake helt ned 😉

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Lørdag ble det altså litt mindre aking. Det ble mer stein. Først over bekken eller elva eller hvadetnåvar, oppover lia og bortover platået for å finne tilbake til stien. Ett skritt om gangen. Og bare en velt i steinrøysa. Heldigvis innover i terrenget da HMS-avdelingen, les sherpaene, var på jobb på nedsida….

Det begynte å bli kvelden. Sola var borte. Først bak noen skyer, så bak fjellet og så gikk den ned. Pausene ble hyppigere. Friluftsheidi hadde gått tom for lenge sida. Timevis sida faktisk. Før toppen egentlig, men siden hun var lovet aking så var det jo ikke aktuelt å snu. Ærru gæern!

Med svinnende dagslys og enda noen kilometer i steinur nedover ble det av et genialt hode foreslått at tre av sherpaene skulle begi seg i forveien tilbake til hytta. DET viste seg å være dagens beste beslutning. Litt ompakk og avtaleinngåelse senere forsvant de nedover i godt driv. Da tror jeg klokka nærmet seg 20. Oppdraget var å si i fra at vi ikke rakk middagen, men ville ha mat når vi kom om mulig. Og at leteaksjon skulle iverksettes om vi ikke var framme klokka 23. Mens friluftsheidi og to gjenværende sherpaer stabbet etter. Stabbinga sto selvfølgelig friluftsheidi for, de andre gikk mer eller mindre sidelengs ved siden av det lille som var av sti for å støtte og passe på at undertegnede ikke ramla feil vei. Det vil si på hue nedover i ura. Vi så ikke noe til andre folk lenger. Og vi så fortsatt ikke noe til hytta. Men nedover gikk det. Ett skritt om gangen.

Så ble det mørkt! Bekmørkt. Vi hadde to hodelykter. Og det var bra! Og det var bra de bare skulle deles av tre hoder, ikke seks. Den ene sherpaen gikk uten hodelykt. Det er for spesielt interesserte, tror jeg. Undertegnede hang i hæla på hu med den andre hodelykta og dermed ble det akkurat nok lys til å fortsette nedover ura. Ett skritt av gangen. Da var vi nede i 5/2. Altså fem minutter jobbing slæsj stabbing, og to minutter pause. Jeg var så kje og tom på alle måter at jeg ikke klarte å holde hodet oppe da jeg hadde pause. Sherpaene sto for tvangsforing av nøtter, sjokolade og vann. Muskulaturen ristet helt ukontrollert og høyrebeinet hadde jeg ikke kjent noe til siden en eller annen gang før toppen. Men da tilbudet kom om å sitte på ryggen til den ene sherpaen resten av turen nedover, DA kviknet jeg til. NEI, DET SKAL JEG I ALLE FALL IKKE! Ikke pokker om jeg turte det. Så da var det bare å tvinge seg sjøl opp i vertikalen igjen, etter et bittelite fall, og fortsette med ett skritt om gangen.

Og så kom månen! Det var en ny opplevelse. Å traske rundt på T-stier i snaufjellet i måneskinn. For spesielt interesserte det også, selvfølgelig. Men det er vi jo. Og plutselig så vi lys. To hodelykter var på vei oppover imot oss. Vi regnet med det var folk. Reinsdyra har det vel ikke med å bruke lykt. Mulig Rudolf har gått over til det. Men ham var det ikke.

Det var et par unggutter som kom imot oss. «Kommer dere for oss?», sa vi. «Vi bare gikk oss en tur oppover, vi», sa de. «Går det bra?». Jada det går. Ett skritt om gangen, sa vi. Da sa de hade, snudde og forsvant nedover igjen. Vi skjønte at fortroppen vår hadde kommet fram til hytta og at gutta var sendt ut for å rekognosere. Hytta var bare bak haugen der, sa de før de gikk.

Ett skritt av gangen en trillion ganger til og vi så fortsatt ingen hytte. «De hadde ikke sagt det og snudd og gått igjen om det var igjen veldig langt», sa den ene sherpaen til meg. På det punktet trodde jeg mitt om det meste. Det eneste jeg visste var at jeg ikke ville være i den steinrøysa noe mer. Men jeg ville ikke sitte på ryggen til noen heller. Så ett skritt om gangen var fortsatt metoden.

Langt om lenge og endelig til slutt kom vi over den omtalte haugen og fikk øye på lys! DER var hytta. Det viste seg at den fortsatt lå et par tre økter og pauser unna. Fjellet er som regel sånn. Det er lenger enn man tror. Og lenger enn man husker. Men ett skritt av gangen førte oss til slutt til målet. Vi så et par hodelykter ved hushjørnet før vi kom helt fram. Det var fortroppen som ventet. Velkomstkomiteen! Vi snublet inn omtrent nøyaktig klokka 22.20. 13 timer og 17 minutter etter at vi hadde gått fra hytta samme dag. Eller i forrige liv. Jeg husker ikke lenger.

Friluftsheidi hadde vært tom de siste sju timene. Kvalm også. Ikke «laktoseintollerantkvalm». Tom for krefter kvalm. Og svimmel. Selv om jeg ble tvangsforet og -vannet. Men heldigvis er disse sherpaene eksperter i å serve folk som ikke får til alt sjøl. De jobber i barnehage, selvfølgelig. Noen tok av meg skoa, åpnet døra og pekte på stolen jeg skulle sitte på. En insisterte på å tømme i meg et glass saft. Rask og effektiv blodsukkerøkning, ama. Da rompa landet kom det eggerøre, spekemat, rømmegrøt og Glitterheim lager fra Lomb bryggeri på bordet. Og det ble mer latter! Takk og pris!

Ett skritt av gangen. Masse ekstremsamarbeid og trettenogenkvart time senere hadde vi klart det! FOR en opplevelse. FOR en dag. FOR en gjeng.

Så kom Glitterheim-verten, han Knut sjøl bort:

«Du klarte det du!», sa han.

Ja jeg gjorde det!

Og hva som skjedde etterpå kommer senere. For nå må jeg grine litt igjen. Ett skritt om gangen. Ikke ett ord om gangen – ett skritt!

Bildene er tatt av fotoansvarlig Ane Cecilie. Og av Maren, Hanne og Markus. 

Ett skritt av gangen, kan føre deg til toppen av Glittertind. 2452 meter over havet. Uten is for tida.

Det gikk! Så vidt! Jeg kom opp på «ingen grenser»-vis med fem hjelpere og støttespillere som gjorde ALT, og da mener jeg ALT for at vi skulle klare det. Sammen. Utfordringen nå er å finne ord slik at magien kan beskrives. For magisk er akkurat hva det var.  Som klovner i kamp synger: «Det kan’ke gå galt, bare man har trua på at det skal gå bra.» Og det hadde vi. I alle fall de fleste. Og i alle fall innimellom. Det var en lang tur. Så da blir det et langt blogginnlegg. Flere faktisk. Her begynner det:

Det startet på fredag. Fem stykk motiverte og glassklare supermenn og -kvinner sto klare i Løten da friluftsheidi ankom. Og hun kom ikke tomhendt. Bilen var full av sykkel, turutstyr, fjellsko og staver. Og ikke minst pizza donert til prosjektet av den lokale og legendariske Nye Pizza La Italia.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Med pizza i magen og to fullpakkede biler kjørte vi i godt driv til fjells. Laaaangt til fjells. Til slutt innover den vakre dalen der sætervoll etter sætervoll ble avløst av uendelige vidder fulle av beitende kyr og reinsdyr. Med solnedgang over snøkledde topper i synsranda. Da vi endelig kom til parkeringsplassen, ganske fort egentlig for turlederen begynte å bli bekymret for om det skulle bli mørkt underveis på sykkelturen inn, var vi rimelig effektive med sykkelrigg og ompakking. Sykkelturen inn gikk som en lek. I alle fall for meg med trehjuling og elmotor 😉 Og vi rakk det før det var skikkelig mørkt i alle fall.

Vel framme fikk vi første gode beskjed. Vertskapet på Glitterheim hadde tatt hintet! De forsto at fred og ro og hvile er gode ingredienser for å få slike som meg i god nok skikk til å bestige fjelltopper. Vi fikk eget rom i sovesalen, med hver vår celle/seng. Fem av oss rigget oss til der mens sjettemann og bikkja slo opp teltet i sin egen verden litt lenger borti høgget. Bak en haug slik at de kunne leke at de var på alenetur.

Dermed ble det så vidt tid til en lokal øl og litt vin før vi krøp under dyna og gikk inn for fredagslanding og ei god natts søvn før toppen skulle utfordres neste morgen.

Lørdag våknet vi til strålende sol, som meldt, rim på bakken og ikke ei sky å se. Nesten vindstille var det også. Vi fikk oss frokost, fylte termoser og i alle fall jeg lagde tidenes største matpakke. Turguiden i teltet dukket opp og etter en del vas, ompakking og tilstrekkelig med doturer var vi klare til avgang oppover lia. Klokka var 09.03 og vi var i rute.

1062 høydemeter skulle vi forsere. I løpet av 6 kilometer. Det betyr: ikke nedoverbakke, akkurat! Det gikk oppover. Med en gang. Først med litt sti. Etter hvert med mer og mer stein. Noen store, noen runde, noen små men de fleste kantete og store. Men det skal de ha, steinene: de var av typen som stort sett lå rolig da vi tråkket på dem i alle fall. En stor fordel. Og med varmende sol var de fine å tråkke på også.

Når friluftsheidi går på langtur så gjelder 20/10 systemet. Det handler om 20 minutter jobbing, avløst av 10 minutters sitting. Tidtaking og fotografering var delegert. Det samme var termos og matpakkebæring. Vannflaske og camelback, snacks og ekstra klær. Sitteunderlag og jakke og bittelitt annet bar jeg sjøl. En kilometer eller to. Så gikk det over. Sherpaene tok over det også. Jeg kunne fortsette ett skritt av gangen.

Etter et par kilometer var jeg kvalm. Det var ikke siste gangen! Men når man spiser brunost og glemmer å ta tablett mot laktoseintolleranse samtidig, så blir det sånn. Det gikk heldigvis over ei stund. Mer og mer av Jotunheimen og alle snødekte topper viste seg fram etter hvert som vi spiste høydemeter. Ett skritt av gangen! Endelig og langt om lenge passerte vi 2000 meter. En milepæl. Da var vi i alle fall over halvveis opp.

Turguiden ble litt betenkt. For fem år siden, da han gikk der sist, var det rimelig mye mer snø og is enn i år. Planen hans var jo at vi skulle gå på den snøen, ikke klatre rundt i steinura slik vi måtte. Men sånn ble det.

Friluftsheidi trengte etter hvert en og annen dytt i rompa da «trinnene» opp til neste fotfeste og stein ble for høy for henne. På et punkt måtte fjellet ommøbleres en smule da gummiknotten på vandrestaven ble igjen nedi ura. Men gutta fant den de! Et par steder måtte den som gikk bak hjelpe meg å løfte høyrebeinet mitt også, da det ikke ville bli med videre oppover av seg selv. I de verste partiene fikk en av de andre bære stavene mens jeg krabbet videre på alle fire. Ett skritt av gangen. Det ble mer og mer «ingen grenser».

Det var en lykke å endelig komme fram til snøen. Da hadde vi allerede møtt mange som var på vei nedover igjen. De hadde hatt vind og litt surt vær på toppen, sa de. Så sherpaene som hadde valgt shorts dro på seg langbuksa, mens andre tok på jakke og lue. Men det var sol. Snø var det så alt for lite av. Det ble fortsatt både stein, klatring og pausene kom oftere og oftere. 20/10 gikk over til 10/5 eller noe der omkring. Og det føltes som om vi aldri kom fram. I alle fall for meg. Da vi endelig kom til  ryggen og kunne titte over kanten kom de første tårene. Både for meg og oss, og for den som ikke får muligheten. Akkurat da spesielt for en av dem. Naturen er heftig. Og setter i gang både refleksjoner og følelser. Et helt magisk og majestetisk syn. Det er vilt i Norge. I alle fall på 2200 meter over havet.

De siste høydemeterne var ekstremt steinete, bratt og de gangene vi fikk snø under fjellskoa var det  en lettelse, samtidig som det var innmari glatt. Friluftsheidi holdt seg på beina så vidt, men det ble et aldri så lite «sidesprang» på den ene sherpaen. Han spratt fort opp igjen, og ingen hadde pust nok til å disse ham så innmari akkurat da. Bare spredt latter. Flaks!

Endelig kom pålen på toppen til syne!

Vi klarte det! Jubel, grining, lettelse, manisk latter og det meste av hysteri fikk fritt utløp. Og det kom fram diverse fra sekker og lommer. Det var turakevitt, fjellbaylies og ikke minst dukket det opp en hjemmebrygget juleøl som den ene sherpaen hadde spart til et spesielt øyeblikk. Og det øyeblikket var da! Jeg kommer ALDRI til å glemme det!

Glittertind har ifølge verten på Glitterheim sånn ca fire klarværsdager i året. Da er det sol og så å si vindstille. Lørdag var en av de fire. På toppen var det helt stille! Det var god temperatur, bare litt bris i håret innimellom. Og selv om det var skyer i synsranda så var det stort sett sol. Snø og sol.

Ekstremvakkert!

Bilder: Stort sett Ane Cecilie Myklevik, fotoansvarlig. Markus Johansen, Maren Trønnes, Hanne Grimsrud. Og et og annet har jeg tatt. Og til sammen er det ikke få…

Sammen skapte vi og Norges tak magi! Hvordan det hele gikk for seg – turrapporten kan du si – jo den kommer når bloggeren “lander”!

Takk for turen Ane Cecilie, Markus, Maren, Hanne og Marius! Dere er tidenes mest magiske gjeng!

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Foto: Ane Cecilie Myklevik

Om 40 minutter bærer jeg sekken ut i bilen, henter sponset mat til turen, og setter nesa mot Glitterheim og Glittertind. Og dette venter hvis de har rett:

Jeg sier bare: Hæ! Err’re mulig? Jippiiiii!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Forsidepiker må også hvile seg i form. Eller hva det nå heter. Så i dag sitter jeg mest mulig på rompa. Sola skinner men jeg er stort sett inne. Jeg spiser når jeg er sulten og akkurat det jeg har lyst på. Jeg er like enspora som jeg har vært de siste dagene (inkludert bloggen).

Og jeg snakker kun til katta. Et slags fokus? Satser på at det holder for å oppnå formtopp fra i morgen. En som kulminerer til det helt ustoppelige på lørdag helst.

Tror dere det holder med en dag? Eller to halve, kanskje? Det MÅ det.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Kjære friluftsheidi-leser!

For mange år siden, eller i alle fall noen år siden, leste jeg denne for første gang. Den siste tida har media minnet meg på historien. Delt av folk med erfaring! Enkelt og pedagogisk forklart. Verdt å dele, syns jeg, og absolutt verdt å bruke et par minutter på hvis du har tid og lyst.

Det er akkurat sånn det fungerer for meg. Enkelte dager er bestikkskuffen tom, andre dager er det meste i oppvaskmaskina og en og annen gang finner jeg akkurat det jeg trenger. Og det er aldri godt å vite hvordan det står til før skuffen åpnes. En tur på Ikea vil neppe hjelpe på utfordringen…

Historien er skrevet av Christine Miserandino, omhandler en spesifikk diagnose, men er i høyeste grad gjeldende for ulike kroniske lidelser. Teksten er kopiert fra  siljeantonsen.com. Så enkel – så klok.

«Min bestevenninne og jeg satt på cafè, og skravlet om løst og fast. Mens jeg tok medisinene mine, så venninnen min alvorlig på meg. Samtalen stoppet opp. Ut fra ingenting, sa hun: «Hvordan føles det å være syk?».

Jeg ble overrasket, både over spørsmålet hennes og det faktum at jeg trodde hun visste alt om sykdommen min. Vi hadde kjent hverandre i en årrekke, hun hadde vært med til legen og vi hadde bodd sammen. Hva mer ville hun vite?

Jeg bablet i vei om medisiner og smerter. Hun gransket meg nysgjerrig, men fortsatt ikke tilfredsstilt. «Men hvordan føles det å være syk, egentlig?»

Forvirret prøvde jeg å finne tilbake fatningen. Jeg lette etter de riktige ordene. Hvordan skulle jeg svare på et slikt spørsmål? Jeg kunne selvfølgelig vitse og le det bort, slik jeg pleide, og bringe samtalen over på noe annet. Men om jeg ikke kunne forklare det for henne, hvem skulle jeg da kunne forklare det til?

I det øyeblikket ble skje-teorien født. Jeg samlet sammen hver skje som lå på bordet vårt. Jeg rasket deretter med meg skjeene som lå på bordene ved siden av. Jeg så på henne, og sa: «OK. Du er syk». Hun så forvirret på meg.

Jeg ville at hun skulle holde i skjeene, slik at jeg kunne ta vekk en og en. Jeg ville demonstrere det tapet som kronisk syke mennesker ofte opplever. Jeg skulle hele tiden kontrollere hvor mange skjeer hun hadde. Akkurat som sykdom kontrollerer livet mitt, og ikke jeg.

Jeg forklarte henne at den største forskjellen i det å være frisk og syk, er at man må ta valg. Man må hele tiden ta hensyn til ting som friske ikke trenger tenke på. Friske mennesker er priviligerte i den forstand at de slipper å gjøre disse valgene. En gave mange tar for gitt.

Hun tok engasjert imot skjeene jeg overrakte henne. Jeg ba henne telle dem. Jeg forklarte at en frisk person har en uutømmelig mengde skjeer. Men når man er syk, har man ikke lengre det. For å planlegge dagen, må man vite nøyaktig hvor mange skjeer man disponerer.

Hun talte 12 skjeer. Hun lo, og sa at hun ville ha flere. Hun så skuffet på meg da jeg sa: «Nei, ikke flere». Allerede nå kjente hun på noe jeg har følt i flere år. Jeg forklarte henne at det ikke fantes flere skjeer, og at hun hele tiden måtte være oppmerksom på hvor mange hun hadde i hånden. At hun måtte passe godt på dem, og aldri la noen gå til spille.

Jeg ba henne liste opp dagens oppgaver. Jeg forklarte henne at hver eneste ting hun valgte å gjøre, plikt eller moro, kostet henne en skje. «Jobb!» repliserte hun. Jeg korrigerte henne umiddelbart mens jeg nappet vekk en skje. «Nei. Du går ikke bare på jobb. Først må du vekke kroppen, du må gjøre helsemessige vurderinger, og du må våkne etter alt for få timers søvn. Du må spise, for uten mat kan du ikke ta medisinene dine. Og tar du ikke medisiner, kan du gi bort alle skjeene dine med en gang. Morgendagens inkludert». Jeg fjernet en skje til, og hun innså at hun ikke hadde fått på seg klærne enda. Dusjen kostet henne også en skje.

Jeg tror hun tok poenget mitt da hun bare satt igjen med 6 av de 12 skjeene, og fortsatt ikke var kommet seg på jobb. Jeg ba henne tenke nøye over valgene for resten av dagen, siden tapte skjeer aldri kan fås tilbake. Noen ganger kan man låne en skje fra morgendagens bukett, men prøv å forestille deg hvor tøff morgendagen blir med en skje i manko.

Jeg forklarte henne også hvordan en kroniker alltid bærer med seg tanker og bekymringer for morgendagen. Blir man sykere? Møter man noen ekstra utfordringer? Mange ting å tenke på. Man vil ikke ha for få skjeer, i tilfelle man plutselig skulle trenge dem. Slik er realiteten for en kroniker. Man må være forberedt på alt.

Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at å hoppe over lunsjen kostet henne en skje. Og å vente på toget. Med kun èn skje igjen etter jobb, fikk hun enten velge å gjøre litt husarbeid eller noe morsomt. Ikke begge deler. Hun ble tvunget til å ta valg og tenke konsekvenser på en ny måte.

Til sist satt hun med tårer i øynene. «Hvordan klarer du dette? Må du tenke slik hver eneste dag?» Jeg forklarte henne at noen dager har jeg flere skjeer, andre dager har jeg færre. Uansett hvor mange jeg har, må jeg alltid ta hensyn. Jeg har lært meg å leve et liv med en reserveskje i lomma. Så er jeg alltid beredt.

Det vanskeligste jeg har måttet lære meg, er å begrense aktivitetene mine. Jeg hater følelsen av å være på sidelinjen og å måtte velge å være hjemme istedenfor å gjøre noe jeg har lyst til.

Jeg ville at hun skulle kjenne på frustrasjonen. At alt må planlegges for å ikke gå tom for skjeer. Det som er den største selvfølge for friske, er en strategikamp for mange kronikere. Det er her forskjellen mellom frisk og syk er så tydelig. Jeg savner friheten. Jeg skulle ønske jeg slapp å telle skjeer.

Da vi forlot cafèen, var hun oppriktig lei seg. Jeg ga henne en klem, og stakk til henne en skje jeg hadde gjemt i hånden. «Jeg er heldig! Jeg ser på dette som et privilegium. Jeg må tenke gjennom hver eneste ting jeg gjør. Vet du hvor mange skjeer friske mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke kapasitet til å kaste bort dyrebare skjeer. Men jeg valgte å bruke skjeen min på å være sammen med deg».

(Teksten er oversatt og forkortet)»

Kjære leser. Uansett hvor mange skjeer du har til disposisjon – nyt og vær glad for hver eneste èn!

Innlegget ble også postet på min blogg 30.08.2020.

Jeg er i mål! I alle fall har jeg nådd delmålet! To dager før tida var ute rundet jeg i dag 240 kilometer. Telleverket står nå på 240,5 kilometer, og de neste to dagene skal jeg hvile meg i form!

Etter MS-forbundet sin kampanje i april «Gå 60 km i april» så har jeg fortsatt å trå til. Jeg tenkte det var en god ide å fortsette i den gode stilen. Og utfordringer motiverer! Derfor har jeg i de fire månedene som har gått fortsatt å bevege meg 60 kilometer i måneden.

Til sammen blir det 240 kilometer. En distanse som tilsvarer avstanden mellom huset mitt her hjemme og foten av Glittertind. Lørdag skal jeg nemlig på toppen. På 2457 meter over havet. Toppen av Glittertind. DET blir det gøy å få til! For er jeg heldig så går det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I august har jeg samlet inn, og holder fortsatt på å samle inn, penger til MS-forbundet sentralt og lokalt. Spleisen har gått over all forventning, lokalavisa har vært på besøk og flere lokale bedrifter har støttet så langt. Og veldig mange privatpersoner.

Forhistorien er som følger:

Jeg ble diagnostisert med MS i november 2021. Mange år med smerter, gangvansker og ulike andre kroppslige utfordringer hadde kulminert og funnene i hjerne og ryggmarg ga ikke noe tvil. MS-en fikk «skylda» for det meste. To og en halv måned etterpå kom neste etappe. Det ble konstatert malignt melanom i en føflekk på leggen og den og en lymfekjertel i lysken ble fjernet kirurgisk. Malignt melanom er dessverre en av de farligste formene for føflekkreft og hos meg var det spredning til lymfe.

Med rimelig fersk MS-diagnose og kreftdiagnose ble behandlingen en liten nøtt for ekspertene på to lokalsykehus og på Radiumhospitalet. Immunterapien jeg egentlig skulle fått mot tilbakefall var uegnet pga. MS-en, og kuren jeg prøvde i stedet måtte jeg avbryte på grunn av kraftige bivirkninger og sykehusinnleggelse. Andre forsøk gikk på samme måte. Men nå har jeg vært uten kreft i kroppen i halvannet år og inntil det motsatte blir bevist så er det sånn! Neste runde med undersøkelser starter om et par uker. Min MS er en progressiv variant som heldigvis er rimelig rolig for tida, så bremsemedisin er ikke aktuelt. Den er der, det er symptomene også, men «sovende» til det motsatte blir bevist der også.

Dermed er det jo opp til meg å gjøre noe mer eller mindre fornuftig med hverdagen. Og da er fysisk aktivitet viktig. Derfor utfordrer jeg meg selv. Nå med Glittertind! Og nå er jeg framme! Takket være en god del trass, mange korte turer samt sykkelturer! I perioder har det holdt hardt! Noen uker har det vært mye avtaler som har spist opp den lille energien jeg har. Andre perioder har formen vært så dårlig at utstrakt fysisk aktivitet har vært umulig. Men i sommer fikk jeg trehjulssykkel med hjelpemotor. Fikk låne da. Og takket være den så har jeg nå klart målet om 240 kilometer innen utgangen av august. Selv om jeg regner kun halvparten av kilometerne jeg sykler. Syns jeg må det når jeg har motor jeg kan skru på i oppoverbakkene 😉

Jeg får ikke gjort noe med at jeg er varig syk. Både MS og melanom ligger der som en udetonert bombe i skrotten. Det jeg kan gjøre noe med er å sette kroppen i så god stand som mulig slik at utfordringene som kommer med dette eller annet. For utfordringene de kommer, det har de lovet meg både nevrologen og onkologen. Og utfordringer er jo tilstede hver dag. Hverdagen som varig syk og til dels rimelig puslete er vanskelig å forestille seg og en fulltidsjobb å finne ut av. Mange dager er ganske gode. Da kan jeg gå tur, sykle eller gjøre andre ting som trengs eller som jeg har lyst til. Andre dager er ubrukelige. Men jeg lærer hver dag tilstanden min bedre å kjenne slik at jeg kan ta hensyn til kroppen og hva jeg trenger. Og da vil alltid dårlige perioder etterfølges av gode! Om den ene eller andre sykdommen begynner å røre på seg igjen så tenker jeg det er viktig å kjenne at jeg har tatt vare på de timene som har vært gode. Det er mer krevende å finne livskvalitet, men den er der!

Fram til da så holder jeg meg i aktivitet. Og når aktivitet kan kombineres med noe som gir mening både for meg og kanskje for for eksempel MS-forbundet, så er det ganske så motiverende for meg. Alle som heier meg fram og skriver støttende meldinger er også en enorm motivasjon. Og gjengen med kolleger som tente på ideen som ble lansert av en av dem, er planleggere og ikke minst blir med til topps er gull verdt! Rett og slett både rørende og inspirerende. Jeg er så takknemlig for alle sammen!

Og nå er jeg framme. Ved foten av fjellet. I alle fall symbolsk. Selve transporten til utgangspunktet, med bil og sykkel foregår på fredag. Lørdag skal jeg til topps! Da skal de siste seks kilometerne og de siste snaut 1100 høydemeterne forseres. Jeg klarte det første målet! Tenk om jeg klarer det andre!?!

Nå har det stått i avisa, så da er det nok sant! Ikke sant?

I alle fall så har det stått i nettutgaven. Og så kommer det i den tradisjonelle papirutgaven neste uke.

Men jammen er det litt rart i grunn. At en som jeg, som blogger om det meste av surt og søtt og deler fra livet som det leves, syns det er såpass skummelt å dele i media ellers. I alle fall lokalt. Men sånn er det. Det kjennes nærere og mer personlig på en måte. Og jeg observerer hvordan det oppleves og tenker at dette er også en erfaring å ta med seg. En utfordring som jeg ikke helt så komme slik, men en utfordring jeg ikke er i tvil om at var riktig. For saken! Og for meg sjøl.

Fint det – at det kan kombineres. Vinn, vinn. For både meg og for saken. Og avisartikkelen den deler jeg selvfølgelig på bloggen når den åpnes for ikke-abonnenter. Etter at papirutgaven er utgitt.

Nå gjelder det bare at formen, været og det meste er på min side i slutten av neste uke. For nå har det stått i avisa, så da er det sant. Friluftsheidi skal til Glittertind!

Bilder: stangeavisa.no ved Lars Kristian Seierstad. 

«Jeg er heltidsansatt i egen helse». Det er det jeg pleier å si når folk lurer på hva jeg driver med. Det er jo det vi spør hverandre om når nye folk møtes og slår av en prat for å bli kjent for kortere eller lengre tid. «Hva gjør du?». Underforstått: «hva jobber du med?» Noen ganger sier jeg at jeg jobber i barnehage. Da føler jeg at jeg juger. Jeg kommer jo på at det gjør jeg jo ikke. Nå. Og jeg har i grunn ikke gjort det på ei rimelig lang stund. Denne uka fikk jeg spørsmål om hva jeg «egentlig» jobber med. Når jeg ikke er heltidsansatt i helsa, med andre ord.

Jeg er imidlertid ansatt i egen helse på fulltid. Langt inn i fjerde året nå. Grøss. I perioder er dagene travelt opptatt med å konferere med fastlege, legespesialister på minst to sykehusavdelinger på to forskjellige sykehus, ta mr og ct og ta blodprøver. Periodene med slikt noe kommer i bolker. Det har vært stille i sommer før det nå braker løs igjen i løpet av de neste ukene. Så er det dagene som bruker fire våkne timer før de kommer i gang. Slik som i dag. Våken før 05.30. Ferdig med frokost 10.15. Og de dagene som fungerer et kvarters tid og så blir det sofa og pledd og dyne resten. Og så er det alt imellom da. Frisk luft, sykkeltur, restitusjon, mat, hus, gjesteopptreden på jobb, fysioterapi…. En fulltidsbeskjeftigelse for meg og mange flere.

Men som heltidsansatt i egen helse så gjør jeg så godt jeg kan. Det ER krevende å være varig syk. Det ER vanskelig å stå på sidelinjen. Det ER vondt og slitsomt. Og det ER kjett. Men innimellom så kan jeg få til ting. Og det vanskelige og krevende kan avløses av noe moro. I alle fall med en del tilpasninger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen dager klarer jeg mye og noen dager mindre. Som mange andre så gjør jeg så mye jeg orker og jeg er med på så mye jeg kan som kan bidra til å gjøre hverdagen min bedre. Jeg velger og jeg velger bort. Men jeg prøver og feiler til jeg finner en vei som passer meg og den skrotten jeg lever med. Det syns jeg systemet kan og skal forvente av meg. Og det forventer jeg av meg selv.

Jeg vil utnytte dagene så godt jeg kan for å gjøre meg sjøl så godt rustet som overhodet mulig for å møte de utfordringene som venter. For de kommer. Det er ikke noe å lure på. Men for å få til det så må jeg ta ansvar. Ansvar for meg sjøl, egen aktivisering og eget utbytte. Og ikke minst må jeg innse at noen dager handler det meste om å gjøre minst mulig på lengst mulig tid.

Er jeg ansatt i en bedrift så forventes det at jeg gjør jobben min og bidrar med egeninnsats slik at produktet vi leverer blir så bra som mulig. Som heltidsansatt i egen helse så er jeg vel det en kan kalle min egen sjef. Som sjef forventer jeg at jeg gjør så godt jeg kan og bidrar med det jeg faktisk har mulighet til. Jeg må ta ansvar. Ansvar for egen aktivitet og initiativ til å fylle min dag med et meningsfullt innhold. For meg handler det om å finne ut hva jeg kan klare med riktig balanse mellom aktivitet og hvile. Det betyr at når jeg legger meg i senga så er det også en «aktivitet» som er nødvendig for at jeg skal kunne sy sammen en hverdag som fungerer. I alle fall på et vis. Akkurat det å måtte ligge rett ut på dagtid sliter jeg fortsatt med å forstå. Selv om jeg skjønner det og det er helt nødvendig, så oppleves det veldig rart. Og det er jo da jeg skjønner at jeg i grunn er sjuk. Varig sjuk på heltid, kan det se ut som.

Jeg prøver å se etter muligheter – ikke begrensninger. Og noen ganger er viljen sterkere enn vettet! Utfordringen er å finne realistiske mål som er fleksible nok til at jeg kan oppleve mestring tross rett som det er invalidiserende sykdom. Jeg leter etter det som kjennes meningsfullt for meg. Mestring og mening gir motivasjon. Livet skal leves. For det er nå. Jeg kan ikke gjøre noe med at jeg har MS. Jeg kan heller ikke gjøre noe med kreftdiagnosen. De greiene der er jeg på en måte litt prisgitt. Men jeg kan bestemme hva jeg bruker de kreftene jeg faktisk har på. Jeg kan gjøre valg. Og selv om jeg bommer en del så hender det også rett som det er at jeg treffer på valgene.

For å få til det så kreves det innsats. Av meg. Ganske mye innsats egentlig. På fulltid faktisk. Heltid. JEG må ta ansvar. Og JEG må utnytte hver dag. For hver dag teller! Livet er nå! Og det skylder jeg meg selv å ta i bruk! Takk for muligheten! Og takk for hver dag!

I august i fjor fikk jeg til ei hel alenehelg i lavvo på ei strand innpå Finnskogen. Ikke skjønner jeg nå hvordan jeg orket… Men for meg gir det mening, motivasjon og mye glede. Og viljen til å få det til er det jo ikke noe å si på.

Gjør som jeg sier ikke som jeg gjør. Et kjent dillemma for oss som jobber med barns utvikling. For hjelper det egentlig å si de riktige tingene hvis vi ikke er et godt forbilde i praksis?

I dag har jeg snakket om tur. Jeg har uttrykt meg varmt om å være i aktivitet, gå på tur i skog og fjell, sykle og se muligheter. Jeg har vist fram den nye sykkelen min som hjelper meg å komme meg litt lenger av gårde. Den gir meg enormt mye større rekkevidde enn tramping type gåing gjør. Jeg har snakket om å trene seg opp fra å gå tur rundt huset til å planlegge tur til Glittertind. Og jeg har snakket om å holde skroget i gang.

Etter å ha snakket engasjert om dette som vanlig både på utpust og innpust i minst 45 minutter gikk jeg inn og tok på treningstøy. Jeg hadde jo tenkt å røre meg litt. Egentlig. Så gikk jeg ut og trillet sykkelen inn i garasjen igjen. Det ble ingen sykkeltur. Og det ble rett og slett ikke så mye mer aktivitet i dag. Jeg beholdt treningstøyet på ei stund. Litt usikker på om det var fordi jeg trodde jeg kom til å ombestemme meg og ta ei økt allikevel eller om jeg rett og slett ikke orka å skifte en gang til. Men nå er i alle fall «mysbyxarna» på igjen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Tanken var tom. Batteriet utladet. Energien brukt opp. Meeen det kommer en dag i morgen, og en etter det.

Ikke gjør som meg i dag. Gjør heller som Karsten. Warholm, så klart. «Godt gjort er bedre enn godt sagt» sier treneren til han. Enig!

I morgen er en ny dag. Da skal jeg vurdere å gjøre som jeg sier også!