Noen ganger kjenner jeg det er komplett uforståelig at denne kroppen var på Glittertind for bare to uker siden. I dag var det tungt med to kilometer i nærskogen. Riktignok var det vær tilpasset spesielt interesserte, med vind og regn og søkkbløtt underlag. Men allikevel! Det er rett og slett rimelig uforståelig.
Som alle skjønner så sliter jeg fortsatt ganske kraftig med ettervirkninger. Jeg tenker at akkurat det må være med i oppsummeringa når konklusjonen om det der egentlig var mulig skal gjøres opp. Men en liten tur i skogen i regnvær er i grunn både deilig og nødvendig. Hodet får en luftetur og hjertepumpe og muskler får jobbet bittelitt mer enn når jeg sitter ved pc-skjermen eller leser bok.
Og nå kjenner jeg at akkurat det jeg gjorde i månedene, ukene og dagene før toppturen var nødvendig. Helt essensielt for å få det til. Og når alt lå til rette så gikk det an å få til magi. For jeg tror det var det. I alle fall opplevdes det slik når jeg tenker tilbake i ettertid. Akkurat der og da var beinhard jobbing hovedinntrykket. Men når en bitteliten nærtur oppleves som hard jobbing, så tenker jeg at Glittertind-turen var magi.
Den turen var jo egentlig også for spesielt interesserte. I alle fall ble den det etter hvert som vi passerte både ti og elleve og tolv timer på tur. Så dermed er det vel bare å fortsette med turer for spesielt interesserte. I regn og vind. Det er lite hjortelusflue i slikt vær da, DET er jo relativt magisk det også! Og masse dråper å ta bilde av. Da blir det rimelig ofte pauser. Magisk!
Vær for spesielt interesserte.Dråpefest i kløverenga.Når skinne først er nødvendig, så er det egentlig bare en fordel å måtte ha støttestrømpe under grunnet lymfødem.
Enda en! Må innrømme at jeg er ganske så lei av dem. Drit lei! For å si det rett ut. Men i dag er det igjen en sånn typisk «dra-meg-sjøl-etter-nakkehåra»-dag. Fram til nå rett og slett for å orke å stå opp i det hele tatt. Klokka er snart halv elleve, og jeg har i grunn dratt i de nakkehåra fra klokka 05.10.
Migrenetabletter og smertestillende har gjort såpass nytte for seg at jeg faktisk har klart å frigjøre meg fra dyna og fått i meg litt frokost. På kjøkkenet leses det makroøkonomi. Rentepolitikk og slik moro… Godt med alt noen andre kan ta seg av. Katta ligger foran ovnen som det fyres i. Vi er helt klart allerede i midten av september og det er ikke direkte lunt i lufta heromkring i disse dager.
Og jeg sitter rimelig rolig og leser blogg. På denne datoen for to år siden skrev jeg om “Ta-seg-sammen-hverdagen”. Den er fortsatt slik, hverdagen. Bare at nå kreves det mer enn at annenhver dag er restitusjonsdager. Det varierer veldig, men nå er det nok sånn at minst 4-5 av ukas dager må være av typen restitusjon hvis jeg skal fikse for eksempel en dag med sykehusavtaler, en dag med et par timers jobb og en dag med trening eller tur eller husarbeid innimellom. Og for å fikse en tur til Glittertind? Måneder med opptrening. Og foreløpig; to uker restitusjon etterpå. Jeg er fortsatt spent på hvor mange uker DET blir…
Men jeg fortsetter jeg. Å dra meg opp etter nakkehåra. Som jeg sa til avleggeren i sta: det er sjelden jeg har en hel dag som er bare god. Så det gjelder å ta vare på de par timene som fungerer når de kommer. Og som jeg skrev før denne uka: heldig er jeg som kan leve livet i alle farger. I gode perioder kan jeg faktisk oppnå magi. Så får jeg heller bruke den tida det tar å dra meg sjøl opp av hengemyra etter nakkehåra i de dårlige periodene.
I skrivende stund er jeg på vei opp! Jeg vet det er fint på toppen. Og jeg vet at jeg er relativt god til det der nakkehår-greiene. Nå skal jeg i alle fall ta meg sammen nok til å få postet dette blogginnlegget.
Kjærringkoken er i ferd med å ta meg. Eller overgangsalderen eller menopausen eller kall det hva du vil. Mora mi kalte det undergangen…
I alle fall koker det stadig vekk. Så mye som jeg svetter så skulle jeg ha god treningseffekt, ikke sant? Men neida! Om natta går dyna av og på. Enten er det for kaldt eller så er det så hysterisk varmt at jeg får lyst til å henge ut gjennom vinduet, legge meg i duggvått gress eller helst i snøen om jeg hadde hatt noen. Så sovner jeg uten dyne – for å våkne igjen etter noen minutter; iskald! Genser og t-trøye går på og av i rasende fart. Bh og kortbukse er mer enn nok når slike som meg skal sitte rolig og harmonisk og se tv om kvelden. Sokkene og tøflene går av og på i en rasende fart og om du treffer på meg pesende så er det nok slett ikke nødvendigvis fordi jeg er sliten. Neida, det er mer sannsynlig at det er ei hetetokt som tvinger fram høy puls og pesing som en sedat labrador etter et anfall av jaktinstinkt.
I samme slengen kjøres det på med migrene. Når østrogennivået i skrotten går ned, så slår hue seg vrangt oftere og oftere. Migrene, kvalme, svimmelhet og hetetokter…. Jommen sa jeg salat!
«Det jeg egentlig plages mest med i det daglige er overgangsalderen», sa jeg i vår til et par venninner. Hu ene holdt på å dette av stolen: «du har ms og kreft og så sier du at DET er det verste!?!». Akkurat da, og rett som det er, er det faktisk akkurat det som er aller mest plagsomt, ja. Underkommunisert i samfunnet. At skrotten er i ulage, varmereguleringa fullstendig på bærtur og verk på linje med timevis jobbing i ei umulig blautmyr, på grunn av kjærringkoken – DET er liksom ikke noe vi snakker om.
Jeg skal slett ikke la meg knekke av dette heller. Men jeg blir helsikes frustrert! Er det mulig, liksom!?! Nå har jeg igjen mast på fastlegen om at NOE må kunne gjøres. Fram til nå har jeg ikke fått lov til å ta noe som helst mot detta skitet her nettopp på grunn av ms og kreft.
Og når kjærringkoken kommer så blir man jo ikke akkurat mindre forbanna! Så får jeg hetetokt av rent raseri også da… Og slik går no dagan!
Ikke tas det så mye bilde når det koker, og ikke er det så mye å ta bilde av heller. Derfor et bilde der kjærringa ikke koker…i alle fall ikke av kjærringkoken.
Jeg har mye å takke for. Den siste uka har jeg takket mange. Både heiagjeng, andre støttespillere og sponsorer som har bidratt både med mat, transport og overnatting. Og ikke minst takk igjen til den fantastiske gjengen som var med til Glittertind. De som ikke bokstavelig talt bar meg til topps, men som allikevel gjorde akkurat det. Bar meg til topps!
I dag takker jeg ellevetusenåttehundreganger! Spleisen ble avsluttet ved midnatt og fører til at kroner 11 800 går til blant annet MS-forbundets arbeid for å skape gode møteplasser for MS-syke og pårørende og til forskning for å løse MS-gåten. Pengene fordeles likt mellom forbundet sentralt og lokalforeningen. Innsamlet sum nådde målet, nesten 5 ganger! Og det nådde neste mål. Jeg er imponert og takknemlig!
Mange armbånd med «Fuck MS» er sendt og levert til rause givere. Flere kommer i postkassa og leveres i slutten av uka.
Tusen takk til alle privatpersoner og firma som har gitt penger til spleisen!
Og Maslow hadde rett. Nå, etter å ha klart å gått både langt og bratt og vært på toppen av fjellet kan jeg bekrefte min noe lokale forskning: den menneskelige ambisjon følger behovspyramiden. Det røde og oransje må være på plass før det gule og så det grønne og det blå er aktuelt.
Nå har jeg akkurat vært en liten tur i det blå. På alle måter. Og der er det fint! Men aller finest og blåest tror jeg jammen meg det er for meg som var både i det oransje og det røde senest i fjor. Innimellom nå også altså, men i fjor var det mer varig…Jeg kjenner at slik livet er så får det ikke hjelpe om jeg akkurat nå er nedom både oransje og rødt litt. Det er prisen jeg betaler for å stikke innom det blå. Glittertind som det heter for meg!
Toppen var blå. Også i pyramidesammenheng. Og for å klare å komme dit måtte jeg kjenne på hvordan det var på gult og på grønt. Og der var det fint! For hvor avhengig er ikke jeg av sosialt samarbeid, livet på gult, for i det hele tatt å lukte på det grønne og det blå? Til slike stunt trenger jeg folk. Sånne bra folk som jeg treffer på gult.
Og for å orke det gule og sosiale, så må både rødt og oransje være under rimelig kontroll. Først da er det mulig å ta en svipptur til det grønne og blå: Selvaktelse og selvrealisering!
Livet foregår i alle farger. Som ms-sykepleieren sa til meg allerede for halvannet år siden: «Nå skal vi bare se om det er mulig å skape flere gode enn dårlige dager for deg». En tur til Glittertind er jo en god dag. Dagen før og dagen etter var også god. Etter det har det vært mange dårlige. Men de er ikke bare dårlige de heller. For midt i alt det røde så kan jeg koste på meg både et blått og et grønt flir. Litt høy både på meg sjøl og opplevelsen der, ja. For jeg har akkurat vært der. I det blå. Og da gjør det ikke noe at labyrinten inni pyramiden tar meg både framover og bakover, oppover og nedover og på tvers. Noen ganger blir alt helt stillestående også. Så lenge jeg kan skape meg noen blå opplevelser en gang iblant, så er det en viss balanse. Jeg lurer på om Maslow egentlig skrev noe om det? At det er normalt å virre rundt mellom etasjene i pyramiden, altså? Og at det at en legger rødt bak seg ikke nødvendigvis betyr at jeg ikke skal dit igjen? Som dere skjønner; jeg er ikke helt oppdatert på Maslow. Det er ei stund sida, for å si det sånn!
For de som lurer: jeg er ikke frisk og jeg blir det ikke heller. Selv om jeg innimellom er bedre. Jeg virrer fremdeles rundt i alle etasjene i pyramiden, jeg. Men en gang iblant kan jeg få til å stikke til topps, det vil si både til grønn og blå etasje. DET er ikke verst!
For nøyaktig en uke siden i skrivende stund var jeg godt i gang med oppstigingen til Glittertind. Jeg befant meg et eller annet sted oppi steinrøysa. Antakelig fortsatt nærmere starten enn målet. Og målet var jo egentlig bare halvveis inn i turen. Og muligens, men bare muligens, fortsatt selv bærer av både jakke og sitteunderlag. Det gikk over. Sherpaene tok over ansvaret for det også.
Som alle vet så kom vi i mål. Til slutt. Det kostet på forhånd. Og det kostet underveis. Men det er nå, etterpå, at prisen er høyest. Som forventet.
Det var egentlig veldig godt å sykle i regnvær tilbake til bilen dagen etter toppturen. Det var ikke godt å sitte i bil i timene etterpå, men som dødvekt klarte jeg det bra. Det var egentlig godt å trene bevegelighet med fysioterapeut på mandagen også. Selv om det både var vanskelig, til og med vanskeligere enn ellers, å komme seg både ned og opp fra gulvet. Utpå tirsdagen begynte den verste stølheta å gi seg. Det ble lettere å gå nedover trapp, blant annet. Onsdagen var grei nok. Fikk meg en liten tur på jobb.
Spørsmålet kom: «Er du i form igjen nå, eller? Er du 80% av normalen for eksempel?». Skjevt smil fra meg: «Ånei, mer 40%, kanskje. Av MIN normal». Som kanskje er 40% av det som før var normalt… Det var onsdag.
Og etter det så har det gått så som så. Jeg vet ikke hvilken prosentandel jeg er nede i nå. Under 40 % antakelig. Det er sånn restitusjon kan fungere på en med kraftig fatigue og skrøpelig funksjon. En slik som meg. Og jeg var forberedt, heldigvis. I alle fall hadde jeg sagt til meg sjøl at jeg måtte regne med å være rimelig dårlig i alle fall de to første ukene etter dette stuntet. Omtrent som forventet foreløpig, som sagt. Kjett, men slett ikke overraskende.
Hva består uka av? Jo, bittesmå porsjoner av livet og hverdagens krav. Ligge i senga under dyna både på dagtid og natta. Krype til sengs minst en time før jeg pleier om kvelden. Ingen fysisk aktivitet utover det jeg må for å få handlet og jobbet et par timer. Den lengste gåturen har vært til postkassa. Egentlig mest for å hente avisa og lese om meg selv 😊. Mye stillhet. Prøve å få i gang normal spising og normalt næringsinntak igjen. Utsette oppgaver som ikke haster. Spise nok smertestillende til at det går an å puste rimelig normalt. Pakke kroppen inn i ull og pledd da den ikke klarer å holde varmen selv. Rett og slett gjemme meg i hula mi.
Det er det vanlige: masse skriverier, blogg, oppmerksomhet i lokalmedia og sosiale media når formen og mestringa er på topp. Radiostillhet når den er på bånn. Sånn er det med oss varig syke. Du ser oss bare når vi mestrer. Når vi så velger å krype inn i hula vår igjen, så er det fordi dagene er såpass krevende at det er rimelig uaktuelt å vise fram både seg selv og hverdagen. Det æk’ke så morsomt å ta bilder fra sofaen, nemlig!
En frisk person som har løpt maraton på en 4-5 timer trenger et visst antall dager for å restituere. Swix.no sier at muskulaturen trenger omkring 14 dager på det. Da kan du trene litt lett etter 3 dager, men de fleste vil kjenne det hele perioden. Er du over 40 år så trenger du lenger tid (!). Så det er fort gjort å komme opp i både 3 og 4 uker, sier runnersworld.no. Her fins det ulike teorier og variabler, så det er bare å google og lese seg opp. Eventuelt ned. Så hvor mange dager trenger en MS-syk kropp på 50 + som er kreftfri inntil det motsatte er bevist på å restituere etter 13,5 timers innsats? DET er jeg i ferd med å finne ut.
Det gjenstår å se! De siste dagene har smertene økt i takt med at energien har dalt. Hipp hurra! Men om både utstyr og kropp er utslitt så får det ikke hjelpe. Mentalt kjennes det som jeg er på et godt sted uansett. Det er jo ofte slik det er med mestring. Gleden overdøver det som er ubrukelig. Det er jo derfor jeg setter meg slike mål. Og det er håp om å komme seg ut av hengemyra igjen: torsdag tok jeg meg selv i å brette ut et kart og lese om sykkelruter i fjellet. Jeg tolker det som at det mentale har begynt å bli seg sjøl igjen….:-) Fortsatt noe frynsete, ydmyk og lettrørt, men tross alt på tankekjøret om neste tur allerede. På tross av en kropp som muligens ikke er direkte klar før ved juletider.
Denne uka er også en del av historien. Neste også. Medaljens bakside vil mange si. Vel, det ligger i prisen, det vet jeg så godt. Sånn er realiteten. For meg er det ikke noe alternativ. Så velkommen restitursjonsuke ll. Hva kommer du med?
Gjørmete og slitne sko, fillete staver.Fillete kjærring.
Det kanke gå galt, bare man har trua på at det skal gå bra.
…
Men så hender det at for selv de beste menneskenene
At det som før var lett og spennendene
Har plutselig blitt en skrekk og skremmendene
Det er da man trenger de beste vennenene
…
Det er dem man trenger, når dassen brenner
De kom og gikk sammen med meg! Det var det de gjorde, de 5 gode hjelperne!
Til og med intravenøs’en måtte de ordne. Neida. Joda. Neida….Men væskebalansen: Så absolutt :-)!
Jeg klarte å både spise, drikke og pusse tenna sjøl da jeg kom i mål. Riktignok måtte jeg ha hjelp til å få av meg skoa, og alle greiene mine som folk hadde bært med seg på tur havnet på magisk vis på plassen min på sovesalen også. Jeg kledde av meg sjøl altså, og hadde bare et lite sippeøyeblikk på senga etter at lyset var slukket.
Morgenen etter våknet vi av naboens vekkeklokke. Jaja, sånn kan det gå når en ligger på sovesal med bare ei tynn dør inn til neste sal. Det ble kaffe og frokost før det skulle pakkes for sykkeltur tilbake til bilen. Kaos. Friluftsheidi var rimelig bortreist i hodet og fant i grunn ikke fram i noe som helst av greier. Men til slutt var sekk og sykkelvesker pakket, og i god stil jobbet sherpaene som helter og fikk bært alt ut til sykkelen før friluftsheidi hadde fått på seg skoa. Det var tid for å betale for oss og komme oss til bilene 8 kilometer unna.
Da kom neste overraskelse! Jeg hadde jo mast om behov for ro og god madrass på forhånd og vertskapet på Glitterheim stilte med eget rom til oss. Selv om alt egentlig var bortbestilt. Jeg hadde altså sovet på eget rom, spist to frokoster, fylt termos, laget tidenes største matpakke og benyttet det meste av tilbud ellers. Og jeg hadde fått både rømmegrøt og spekemat til middag sånn i 22.30-tida. Lenge etter at de skulle vært ferdige med å servere den slags. Jeg fikk alt gratis! Det eneste jeg betalte for var ølen. Tusen takk, Glitterheim! Penga går i stedet rett til saken.
Lettere rystet fikk vi til slutt satt oss på syklene og vendt nesa mot parkering og bil og sivilisasjon. Det var rimelig grått. Helt noe annet enn toppdagen før! Men litt regnvær i fjeset gjør ikke så mye når temperaturen er rimelig grei og vi visste jo at vi skulle inn i bilen etterpå.
Og takk og pris for spesialsykkel med elmotor, sier jeg bare. Det var ikke akkurat mye saft i kroppen på den sykkelturen. Så motoren fikk kjørt seg, for å si det sånn. Syra i låra innbød ikke akkurat til å tråkke spesielt hardt i oppoverbakkene.
Eplekjekk og lettere ekstatisk skulle jeg bare svinge elegant opp bak bilen og parkere doningen. Og endte i en skråning med løs sand – bikka og ble liggende 😊
Ikke lenge. Gjengen var lynraskt på plass og både friluftsheidi, sykkel sekk og sykkelvesker kom på rett kjøl før jeg egentlig rakk å le ferdig. Sånn er det når en drar på tur med verdens beste arbeidslag. Akkurat dette laget jobber jo til daglig i barnehage. Det vil si at de er rimelig vant til å ta vare på og serve de som trenger litt ekstra hjelp. Slike som meg. Jeg er dem evig takknemlig og kan ikke få sagt hvor enormt jeg setter pris på all innsatsen de gjorde hele helga.
Jeg vet hvilke folk jeg vil ha med meg i krigen, for å si det sånn! Who do you wanna call? Neida, ikke Ghostbusters. Glittertind-geitene. Det er slike man trenger når dassen brenner!
Gult lag.
Rødt lag stilte med handicap.
Framme.
Jada, jeg ligger bak der og ler.
Oppe igjen.
Hade, fjellet! Bilde: Heidi, alle de andre: Ane Cecilie.
Å teleportere seg sjøl tilbake til hytta var ikke et alternativ. Dessuten var det jo ikke dekning for slik teknikk oppi der… Og vi hadde jo tatt med rumpeakebrett! Det var ikke overraskende like steinete og ugreit ned igjen som opp. Antakelig noe verre. Men etter enda ei real økt sto vi på kanten av breen og kikket nedover. Ingen bresprekker i sikte. Stemningen i gruppa var rimelig euforisk. Aking og barnehageansatte…trenger jeg egentlig å utbrodere mer?
Norges lengste naturlige akebakke hadde vi hørt om fra før. Og selv om den var betraktelig kortere enn for bare fem år siden så fikk vi akt, ja! Både langt og fort. Og når det er såpass bratt og glatt så gjør det i grunn ikke noe om en slik som meg ikke klarer å løfte beina der på rumpeakebrettet. De kunne fint rettes ut på snøen og ga akkurat nok brems til at jeg slapp å bråstoppe i stein eller bresprekker. Det var morsomt, det!
Neste gang blir nok etter neste istid. Da er planen å ake helt ned 😉
Lørdag ble det altså litt mindre aking. Det ble mer stein. Først over bekken eller elva eller hvadetnåvar, oppover lia og bortover platået for å finne tilbake til stien. Ett skritt om gangen. Og bare en velt i steinrøysa. Heldigvis innover i terrenget da HMS-avdelingen, les sherpaene, var på jobb på nedsida….
Det begynte å bli kvelden. Sola var borte. Først bak noen skyer, så bak fjellet og så gikk den ned. Pausene ble hyppigere. Friluftsheidi hadde gått tom for lenge sida. Timevis sida faktisk. Før toppen egentlig, men siden hun var lovet aking så var det jo ikke aktuelt å snu. Ærru gæern!
Med svinnende dagslys og enda noen kilometer i steinur nedover ble det av et genialt hode foreslått at tre av sherpaene skulle begi seg i forveien tilbake til hytta. DET viste seg å være dagens beste beslutning. Litt ompakk og avtaleinngåelse senere forsvant de nedover i godt driv. Da tror jeg klokka nærmet seg 20. Oppdraget var å si i fra at vi ikke rakk middagen, men ville ha mat når vi kom om mulig. Og at leteaksjon skulle iverksettes om vi ikke var framme klokka 23. Mens friluftsheidi og to gjenværende sherpaer stabbet etter. Stabbinga sto selvfølgelig friluftsheidi for, de andre gikk mer eller mindre sidelengs ved siden av det lille som var av sti for å støtte og passe på at undertegnede ikke ramla feil vei. Det vil si på hue nedover i ura. Vi så ikke noe til andre folk lenger. Og vi så fortsatt ikke noe til hytta. Men nedover gikk det. Ett skritt om gangen.
Så ble det mørkt! Bekmørkt. Vi hadde to hodelykter. Og det var bra! Og det var bra de bare skulle deles av tre hoder, ikke seks. Den ene sherpaen gikk uten hodelykt. Det er for spesielt interesserte, tror jeg. Undertegnede hang i hæla på hu med den andre hodelykta og dermed ble det akkurat nok lys til å fortsette nedover ura. Ett skritt av gangen. Da var vi nede i 5/2. Altså fem minutter jobbing slæsj stabbing, og to minutter pause. Jeg var så kje og tom på alle måter at jeg ikke klarte å holde hodet oppe da jeg hadde pause. Sherpaene sto for tvangsforing av nøtter, sjokolade og vann. Muskulaturen ristet helt ukontrollert og høyrebeinet hadde jeg ikke kjent noe til siden en eller annen gang før toppen. Men da tilbudet kom om å sitte på ryggen til den ene sherpaen resten av turen nedover, DA kviknet jeg til. NEI, DET SKAL JEG I ALLE FALL IKKE! Ikke pokker om jeg turte det. Så da var det bare å tvinge seg sjøl opp i vertikalen igjen, etter et bittelite fall, og fortsette med ett skritt om gangen.
Og så kom månen! Det var en ny opplevelse. Å traske rundt på T-stier i snaufjellet i måneskinn. For spesielt interesserte det også, selvfølgelig. Men det er vi jo. Og plutselig så vi lys. To hodelykter var på vei oppover imot oss. Vi regnet med det var folk. Reinsdyra har det vel ikke med å bruke lykt. Mulig Rudolf har gått over til det. Men ham var det ikke.
Det var et par unggutter som kom imot oss. «Kommer dere for oss?», sa vi. «Vi bare gikk oss en tur oppover, vi», sa de. «Går det bra?». Jada det går. Ett skritt om gangen, sa vi. Da sa de hade, snudde og forsvant nedover igjen. Vi skjønte at fortroppen vår hadde kommet fram til hytta og at gutta var sendt ut for å rekognosere. Hytta var bare bak haugen der, sa de før de gikk.
Ett skritt av gangen en trillion ganger til og vi så fortsatt ingen hytte. «De hadde ikke sagt det og snudd og gått igjen om det var igjen veldig langt», sa den ene sherpaen til meg. På det punktet trodde jeg mitt om det meste. Det eneste jeg visste var at jeg ikke ville være i den steinrøysa noe mer. Men jeg ville ikke sitte på ryggen til noen heller. Så ett skritt om gangen var fortsatt metoden.
Langt om lenge og endelig til slutt kom vi over den omtalte haugen og fikk øye på lys! DER var hytta. Det viste seg at den fortsatt lå et par tre økter og pauser unna. Fjellet er som regel sånn. Det er lenger enn man tror. Og lenger enn man husker. Men ett skritt av gangen førte oss til slutt til målet. Vi så et par hodelykter ved hushjørnet før vi kom helt fram. Det var fortroppen som ventet. Velkomstkomiteen! Vi snublet inn omtrent nøyaktig klokka 22.20. 13 timer og 17 minutter etter at vi hadde gått fra hytta samme dag. Eller i forrige liv. Jeg husker ikke lenger.
Friluftsheidi hadde vært tom de siste sju timene. Kvalm også. Ikke «laktoseintollerantkvalm». Tom for krefter kvalm. Og svimmel. Selv om jeg ble tvangsforet og -vannet. Men heldigvis er disse sherpaene eksperter i å serve folk som ikke får til alt sjøl. De jobber i barnehage, selvfølgelig. Noen tok av meg skoa, åpnet døra og pekte på stolen jeg skulle sitte på. En insisterte på å tømme i meg et glass saft. Rask og effektiv blodsukkerøkning, ama. Da rompa landet kom det eggerøre, spekemat, rømmegrøt og Glitterheim lager fra Lomb bryggeri på bordet. Og det ble mer latter! Takk og pris!
Ett skritt av gangen. Masse ekstremsamarbeid og trettenogenkvart time senere hadde vi klart det! FOR en opplevelse. FOR en dag. FOR en gjeng.
Så kom Glitterheim-verten, han Knut sjøl bort:
«Du klarte det du!», sa han.
Ja jeg gjorde det!
Og hva som skjedde etterpå kommer senere. For nå må jeg grine litt igjen. Ett skritt om gangen. Ikke ett ord om gangen – ett skritt!
Bildene er tatt av fotoansvarlig Ane Cecilie. Og av Maren, Hanne og Markus.
Ett skritt av gangen, kan føre deg til toppen av Glittertind. 2452 meter over havet. Uten is for tida.
Det gikk! Så vidt! Jeg kom opp på «ingen grenser»-vis med fem hjelpere og støttespillere som gjorde ALT, og da mener jeg ALT for at vi skulle klare det. Sammen. Utfordringen nå er å finne ord slik at magien kan beskrives. For magisk er akkurat hva det var. Som klovner i kamp synger: «Det kan’ke gå galt, bare man har trua på at det skal gå bra.» Og det hadde vi. I alle fall de fleste. Og i alle fall innimellom. Det var en lang tur. Så da blir det et langt blogginnlegg. Flere faktisk. Her begynner det:
Det startet på fredag. Fem stykk motiverte og glassklare supermenn og -kvinner sto klare i Løten da friluftsheidi ankom. Og hun kom ikke tomhendt. Bilen var full av sykkel, turutstyr, fjellsko og staver. Og ikke minst pizza donert til prosjektet av den lokale og legendariske Nye Pizza La Italia.
Med pizza i magen og to fullpakkede biler kjørte vi i godt driv til fjells. Laaaangt til fjells. Til slutt innover den vakre dalen der sætervoll etter sætervoll ble avløst av uendelige vidder fulle av beitende kyr og reinsdyr. Med solnedgang over snøkledde topper i synsranda. Da vi endelig kom til parkeringsplassen, ganske fort egentlig for turlederen begynte å bli bekymret for om det skulle bli mørkt underveis på sykkelturen inn, var vi rimelig effektive med sykkelrigg og ompakking. Sykkelturen inn gikk som en lek. I alle fall for meg med trehjuling og elmotor 😉 Og vi rakk det før det var skikkelig mørkt i alle fall.
Vel framme fikk vi første gode beskjed. Vertskapet på Glitterheim hadde tatt hintet! De forsto at fred og ro og hvile er gode ingredienser for å få slike som meg i god nok skikk til å bestige fjelltopper. Vi fikk eget rom i sovesalen, med hver vår celle/seng. Fem av oss rigget oss til der mens sjettemann og bikkja slo opp teltet i sin egen verden litt lenger borti høgget. Bak en haug slik at de kunne leke at de var på alenetur.
Dermed ble det så vidt tid til en lokal øl og litt vin før vi krøp under dyna og gikk inn for fredagslanding og ei god natts søvn før toppen skulle utfordres neste morgen.
Lørdag våknet vi til strålende sol, som meldt, rim på bakken og ikke ei sky å se. Nesten vindstille var det også. Vi fikk oss frokost, fylte termoser og i alle fall jeg lagde tidenes største matpakke. Turguiden i teltet dukket opp og etter en del vas, ompakking og tilstrekkelig med doturer var vi klare til avgang oppover lia. Klokka var 09.03 og vi var i rute.
1062 høydemeter skulle vi forsere. I løpet av 6 kilometer. Det betyr: ikke nedoverbakke, akkurat! Det gikk oppover. Med en gang. Først med litt sti. Etter hvert med mer og mer stein. Noen store, noen runde, noen små men de fleste kantete og store. Men det skal de ha, steinene: de var av typen som stort sett lå rolig da vi tråkket på dem i alle fall. En stor fordel. Og med varmende sol var de fine å tråkke på også.
Når friluftsheidi går på langtur så gjelder 20/10 systemet. Det handler om 20 minutter jobbing, avløst av 10 minutters sitting. Tidtaking og fotografering var delegert. Det samme var termos og matpakkebæring. Vannflaske og camelback, snacks og ekstra klær. Sitteunderlag og jakke og bittelitt annet bar jeg sjøl. En kilometer eller to. Så gikk det over. Sherpaene tok over det også. Jeg kunne fortsette ett skritt av gangen.
Etter et par kilometer var jeg kvalm. Det var ikke siste gangen! Men når man spiser brunost og glemmer å ta tablett mot laktoseintolleranse samtidig, så blir det sånn. Det gikk heldigvis over ei stund. Mer og mer av Jotunheimen og alle snødekte topper viste seg fram etter hvert som vi spiste høydemeter. Ett skritt av gangen! Endelig og langt om lenge passerte vi 2000 meter. En milepæl. Da var vi i alle fall over halvveis opp.
Turguiden ble litt betenkt. For fem år siden, da han gikk der sist, var det rimelig mye mer snø og is enn i år. Planen hans var jo at vi skulle gå på den snøen, ikke klatre rundt i steinura slik vi måtte. Men sånn ble det.
Friluftsheidi trengte etter hvert en og annen dytt i rompa da «trinnene» opp til neste fotfeste og stein ble for høy for henne. På et punkt måtte fjellet ommøbleres en smule da gummiknotten på vandrestaven ble igjen nedi ura. Men gutta fant den de! Et par steder måtte den som gikk bak hjelpe meg å løfte høyrebeinet mitt også, da det ikke ville bli med videre oppover av seg selv. I de verste partiene fikk en av de andre bære stavene mens jeg krabbet videre på alle fire. Ett skritt av gangen. Det ble mer og mer «ingen grenser».
Det var en lykke å endelig komme fram til snøen. Da hadde vi allerede møtt mange som var på vei nedover igjen. De hadde hatt vind og litt surt vær på toppen, sa de. Så sherpaene som hadde valgt shorts dro på seg langbuksa, mens andre tok på jakke og lue. Men det var sol. Snø var det så alt for lite av. Det ble fortsatt både stein, klatring og pausene kom oftere og oftere. 20/10 gikk over til 10/5 eller noe der omkring. Og det føltes som om vi aldri kom fram. I alle fall for meg. Da vi endelig kom til ryggen og kunne titte over kanten kom de første tårene. Både for meg og oss, og for den som ikke får muligheten. Akkurat da spesielt for en av dem. Naturen er heftig. Og setter i gang både refleksjoner og følelser. Et helt magisk og majestetisk syn. Det er vilt i Norge. I alle fall på 2200 meter over havet.
De siste høydemeterne var ekstremt steinete, bratt og de gangene vi fikk snø under fjellskoa var det en lettelse, samtidig som det var innmari glatt. Friluftsheidi holdt seg på beina så vidt, men det ble et aldri så lite «sidesprang» på den ene sherpaen. Han spratt fort opp igjen, og ingen hadde pust nok til å disse ham så innmari akkurat da. Bare spredt latter. Flaks!
Endelig kom pålen på toppen til syne!
Vi klarte det! Jubel, grining, lettelse, manisk latter og det meste av hysteri fikk fritt utløp. Og det kom fram diverse fra sekker og lommer. Det var turakevitt, fjellbaylies og ikke minst dukket det opp en hjemmebrygget juleøl som den ene sherpaen hadde spart til et spesielt øyeblikk. Og det øyeblikket var da! Jeg kommer ALDRI til å glemme det!
Glittertind har ifølge verten på Glitterheim sånn ca fire klarværsdager i året. Da er det sol og så å si vindstille. Lørdag var en av de fire. På toppen var det helt stille! Det var god temperatur, bare litt bris i håret innimellom. Og selv om det var skyer i synsranda så var det stort sett sol. Snø og sol.
Ekstremvakkert!
Bilder: Stort sett Ane Cecilie Myklevik, fotoansvarlig. Markus Johansen, Maren Trønnes, Hanne Grimsrud. Og et og annet har jeg tatt. Og til sammen er det ikke få…
