Enda en! Må innrømme at jeg er ganske så lei av dem. Drit lei! For å si det rett ut. Men i dag er det igjen en sånn typisk «dra-meg-sjøl-etter-nakkehåra»-dag. Fram til nå rett og slett for å orke å stå opp i det hele tatt. Klokka er snart halv elleve, og jeg har i grunn dratt i de nakkehåra fra klokka 05.10.

Migrenetabletter og smertestillende har gjort såpass nytte for seg at jeg faktisk har klart å frigjøre meg fra dyna og fått i meg litt frokost. På kjøkkenet leses det makroøkonomi. Rentepolitikk og slik moro… Godt med alt noen andre kan ta seg av. Katta ligger foran ovnen som det fyres i. Vi er helt klart allerede i midten av september og det er ikke direkte lunt i lufta heromkring i disse dager.

Og jeg sitter rimelig rolig og leser blogg. På denne datoen for to år siden skrev jeg om “Ta-seg-sammen-hverdagen”. Den er fortsatt slik, hverdagen. Bare at nå kreves det mer enn at annenhver dag er restitusjonsdager. Det varierer veldig, men nå er det nok sånn at minst 4-5 av ukas dager må være av typen restitusjon hvis jeg skal fikse for eksempel en dag med sykehusavtaler, en dag med et par timers jobb og en dag med trening eller tur eller husarbeid innimellom. Og for å fikse en tur til Glittertind? Måneder med opptrening. Og foreløpig; to uker restitusjon etterpå. Jeg er fortsatt spent på hvor mange uker DET blir…

Men jeg fortsetter jeg. Å dra meg opp etter nakkehåra. Som jeg sa til avleggeren i sta: det er sjelden jeg har en hel dag som er bare god. Så det gjelder å ta vare på de par timene som fungerer når de kommer. Og som jeg skrev før denne uka: heldig er jeg som kan leve livet i alle farger. I gode perioder kan jeg faktisk oppnå magi. Så får jeg heller bruke den tida det tar å dra meg sjøl opp av hengemyra etter nakkehåra i de dårlige periodene.

I skrivende stund er jeg på vei opp! Jeg vet det er fint på toppen. Og jeg vet at jeg er relativt god til det der nakkehår-greiene. Nå skal jeg i alle fall ta meg sammen nok til å få postet dette blogginnlegget.