Jeg har hatt bloggpause. Ja, det er nok lurt å si i fra, tenker jeg. Sånn at de som ikke har lagt merke til det er fullt oppdatert! Jeg har ikke ansett at mitt bloggfravær på noen som helst måte trengte noen offentliggjøring på forhånd. Ikke at det ville sette noen dype spor, eventuelt noe stort tomrom heller, så dette har ikke vært noe «annonsert» bloggpause. Jeg har bare ikke blogget. Men da kjenner jeg at det vel er greit å si i fra at jeg har hatt pause. Så vet folk det, lissom.
Huet har ikke følt for blogging, rett og slett. Det har vært behov for å bruke energien både i kropp og hue til noe annet. Og det har jeg gjort. Og jeg har skrevet om det. Men ikke publisert. Så da vet alle hva som kommer: gamle men upubliserte innlegg skrevet etter innfallsmetoden gjennom de siste par ukene. Og dermed rimelig uaktuelle også. I alle fall enkelte av dem. Som innlegget fra før i dag: et 17.mai og bunadsinnlegg. Nesten ei uke «for sent» og i alle fall lenge etter at andre bloggere har delt fra seg om den o store dagen.
Det har vært kjemisk fritt for pausefisker i denne pausa. Ingen fisker men en og annen aha-opplevelse har det vært. Noen forventede også. Hva vet bare jeg 😉 . Men friluftsheidi har pauset seg til skogs, selvfølgelig. Vel, akkurat pause vil jeg nok ikke kalle akkurat den turen som er dokumentert på bildene. Det var årets lengste, så langt. Jeg øver nemlig. På å gå lengre enn før. Jeg skal jo på topptur. Og jeg fucker nemlig både cancer og ms. Og det gjør jeg ved blant annet å gå. Denne dagen ble det rekord. Og den rekorden satt i et par dager. Som forventet. Jeg så både rådyr, hauk og firfisle. Men ingen pausefisk. Det er det nok lite av på Glittertind også 😉
Ser ingen fisk selv om innlandshavet så vidt stikker fram langt der borte.
I dag, for å være en smule mer dagsaktuell, så ble en del av forberedelsene til Glittertind gjort på romaskina. Det er fint når beina (beinet i og for seg) ikke vil gå lenger. Og jeg tenkte nesten ikke på Olaf Tufte i det hele tatt, altså…men med både dictusbånd, kompresjonsplagg og armbånd så ble det både #fuckcancer og #fuckms. Men ingen pausefisk. Og det er “bare” 190 km igjen til Glittertind.
I alle fall ikke til bunadpolitiet. I vår har det florert med innlegg og meninger på sosiale medier. Er det lov å bruke solbriller til bunad? Er det ok med andre sko enn bunadsko? Hva om du trenger jakke? Det er noen som til og med påstår at det ikke er lov med løst hår! Det skal være oppsatt, forståss. Og ikke minst: hva med broderte og mønstrete bunaskjorte i stedet for den tradisjonelle hvite linskjorta?
Jeg har bestemt meg for ikke å ha noen mening. I alle fall ikke om hva andre gjør og så sant ingen spør meg direkte. Jeg kjenner det ikke er så fryktelig viktig for meg.
Undertegnede unngikk glatt hele diskusjonen og hele kostebinderiet. Hu unngikk både stryking, pussing av søljer og ikke minst dytting av mage og resten av skroget inn i noe litt for trangt i ull og lin…. For det ble skogstur. Også denne 17.maien. Uten bunad og bunadskjorte. Hun unngikk til og med å blogge om dagen da “alle” andre gjorde det😉🇧🇻
Og så kaldt som det blåste – nordavind fra alle kanter, tror jeg – så var det fryktelig ålreit med ulltrøye og allværsjakke framfor linskjorte. I stedet for mønstrete skjorte også, tipper jeg.
Men søljene var på. Et par i alle fall. Så sei itt’nå tel pol’ti – i alle fall ikke bunadspolitiet.
(uttrykket “sei itt’nå…” er selvfølgelig knabbet fra en annen rebelsk handling…)
MED sølje, og allværsjakke.Og årgangsbunadsørepynt.Apropos årgang…
Med tog i fugleperspektiv og såpass med zoom så spiller det forsåvidt ingen rolle hvilken skjorte disse har…
Det gjelder å holde seg på den riktige sida. Ikke sant?
Her jeg bor så er den «riktige sida» uløselig knyttet til Mjøsa. Jeg holder heldigvis til på den rette sida. Den «gærne sida» ser jeg i horisonten. Det er greit. Sånn på avstand 😉
Det kan også være en god ide å holde seg på den riktige sida av loven. Være lovlydig, som det heter. Om det dreier seg om å kjøre etter forhold og fartsgrense, følge retningslinjer i det samfunnet vi alle er en mer eller mindre velvillig del av, eller betale sin skatt med ulik grad av glede. Være på riktig side av lover, regler og retningslinjer rett og slett.
Heier du på et fotballag så gjelder det også å være på riktig side. Eller? Nei det er kanskje såkalte medgangssupportere det. «Riktig side» som supporter handler vel om å stå lojalt ved sitt lags side uansett resultat. Dette har jeg forsvinnende liten greie på, så det jet tror er riktig side kan like godt være feil side. Eller feil jorde…
Det gjelder å være på «riktig side» i krig også. Det var det mange av våre forfedre som opplevde her i landet på 40-tallet og i tida etter. Den «vanlige» russer som har jobb i vesten opplever nok den problemstillingen rimelig ofte i hverdagen og har ganske sikkert møtt både forventinger og krav om å proklamere seg på «riktig side» de siste åra. Det er ingen av oss som naturlig og mer eller mindre automatisk befinner oss på det som majoriteten i verden opplever som “riktig side” som misunner dem.
Men som sagt; jeg bor på riktig side! I dag var det rett og slett rimelig overtydelig. På «riktig side» av elva var det bart. Sola varmet i bakken stien var bar og nesten tørr, og det bugnet av blåveis, hestehov og hvitveis. Det var godt å leve. På «gæli side» var det ikke riktig så stas. Is og snø dominerte på bakken. Stien lå under mange centimeter av det hvite stoffet og den som skulle bevege seg langs den måtte forsiktig sette beina i de frosne fotsporene til en eller annen sta figur som hadde trosset løssnøen før i vinter eller vår. Det er mange dager igjen før det er mulig å bevege seg tørrskodd på den sida.
Så foreløpig så gjelder det å holde seg på riktig side. Her også. I denne sammenhengen på solsida. Der er det strålende vår med intens aktivitet blant maur og meis. Blomstring og lysegrønne knopper på bjørka er det også tilløp til. Her er det bare å sette seg ned og ta et dypt åndedrag eller flere. Og nyte. Nyte den riktige sida, vår og liv.
Og med inspirasjon fra et bilde som zoeticworld delte her: https://zoeticworld.blogg.no/jeg-mista-over-et-halvt-dogn.htmltp://, så har jeg lagt meg ned i lyngen i dag og pustet vår og frisk luft. Det er jo en favorittøvelse for meg og kan ofte hjelpe meg fra «the dark side» og over til «riktig side».
Midt mellom “riktig” og “ikkesåriktig” side. Av elva.
På “riktig side” blomstrer det.Her er innflyttingen i full gang. På tross av stakittet som ble ødelagt under transport til tomt, desverre.Skal jeg våge meg over på “feil side”?Stien er både riktig og gæli…
Utsikt som oppnås ved ligging i lyngen. Får ofte huet over på “riktig side” for min del.
I dag ble det lekt kysseleken på jobben. Og det var mange som var med. Foregår det ikke slikt på jobben din, sier du? Det gjør det på min. Helt uten noe ramaskrik, metoo-opprør eller noe annet fuzz. Litt drama kan det jo alltids bli. Muligens sjalusi om det skulle dra seg til med at feil 5-åring blir kysset eller noen andre komplikasjoner. Men blant de eldste i barnehagen er det ikke en helt uvanlig lek.
Den leken er det aldri noe spørsmål om vi voksne vil være med på. DER går nok grensa, liksom. Vi bør helst ikke vise for tydelig at vi ser på heller. Dette har vi ikke noe med 😉
«Ja, men er det greit om jeg ikke kysser?», sa den andre.
«Jada», sa førstemann, en hel gjeng potensielle kyssere eller ikke ble rekruttert, og leken var i gang. De som overhodet ikke ville bli «fanget» tok beina fatt og løp alt de maktet da «kysserne» prøvde å innhente dem. Og hun som ikke ville kysse? Hun var med. Det er som regel jentene som styrer slike show. Så risikoen for å bli overrumplet av en 5-årig smågutt med kyssemunn var forsvinnende liten. Om vegringen mot kyssing kommer som senskade, eventuelt vane, av sosial distanse etter covid-livet vites ikke. Disse her var tross alt bare tre år da vi havnet i den gata. Ei heller om det var et forsøk på en viss form for hevding av intimsone, moralsk integritet eller om hun rett og slett ikke hadde lyst til å kysse på akkurat de kandidatene som var til stede.
Men det som var fint: det var null problematisering rundt temaet. At det gikk an å leke kysseleken uten kyssing var en selvfølge. Helt udramatisk og ikke noe å lage styr over! Ingen ble krenka, alle fikk være med, og moro så det ut at det var.
Så ja, det er greit om du ikke kysser! Jeg så forresten ingen som egentlig gjorde det…. Et tips til både russ og realitydeltakere muligens?
Om det var et forsøk på å flykte fra hverdagen, tankekjør og livet som av og til tar en litt heftig vei eller om det var for å feire at aprilmålet mitt var nådd vet jeg ikke. Mulig det igjen kun var behovet for å utfordre seg litt, eller «krattsjuka», som småbrukeren kaller det. Denne gangen tror jeg det var litt av det meste. Selv om den opprinnelige planen var å feire.
Og noen ganger må jeg bare ta med kroppen min og hodet mitt og gå inn i skogen. Og så må jeg bli der ei stund. Sånn er det bare. I går kjente jeg at det var minst to uker på overtid. Den ustabile og lite troverdige våren får ta noe av skylda. Noen kaller det «vårens vakreste eventyr». Jeg syns i alle fall det er stas.
En ting er sikkert; av de 5 turene for å bivåne fugleleik jeg kan huske å ha tatt de siste årene, så er dette den eneste jeg har tatt iført truger. Og det er den eneste som har foregått så sent som i mai. En selvmotsigelse, men allikevel et fakta. Det er fortsatt snø i fugleterrenget. Noen steder ganske mye. Så kombinasjonen med dårlig motorikk og tung sekk fordret stødige truger som bar meg oppå all det lumske underlaget.
Behovet for å ha såpass mye grunnleggende greier å beskjeftige meg med at hodet fikk litt pause er ivaretatt. Det er alltid sånn når camp skal settes og alt skal tilrettelegges for å få en rimelig behagelig uteovernatting. Slurv fører som regel til ubehageligheter utpå natta. Frysing, å måtte stå opp for å gå på do, glemt hodelykt, regn eller snø i hengekøya….you name it. Jeg har prøvd det meste.
I natt gikk det bra. Selv uten tak. Og selv om skogen var rimelig knyst stille klokka 03.30 så var det full konsert klokka 03.40. Og slik holdt det på. Ikke så mange å se, men et par tre som holdt det gående helt til lenge etter det var lyst og friluftsheidi hadde inntatt morgenkaffen.
Jeg fikk det til i år igjen. I fjor ble det ikke noen skogsnatt med fugleleik på denne tida. Men i år er mestringen tilbake. I alle fall fikk jeg til dette! Og hodet har fått litt andre ting å tenke på noen timer. Så da gjør det ikke så mye at kroppen kjennes en smule mørbanket ut.
Og forresten: nå er det igjen bare 234 km til Glittertind 😉
Når sola går ned faller skogen til ro. Ikke helt. Det var noen som ville spille litt før vi la oss.Og senga er klar.03.40 startet konserten for fullt.Noen holdt det gående i timesvis. I alle fall til det var lyst nok til å fange dem på bilde.Kjølig og is på vannet i kjelen. Men nå er kaffen snart klar.Der ja!Et par slike kom og ga klart uttrykk for at jeg skulle gå hjem med meg.Trugeføret var bedre på skaren i dag tidlig enn i den råtne snøen i går kveld.
2452 eller 2457. Nei, det handler ikke om hvor langt jeg har gått i dag, eller hvor langt det er til butikken. Det handler selvfølgelig ikke om noen sin høyde hverken med eller uten møkkete sokker heller. Jeg er omkring 164 cm, så å komme seg til over 2000 er et gap. Og det gjør meg nok ikke akkurat høy og mørk tipper jeg. Men det gir mestring. Det er i alle fall planen. Og om det er 57 eller 52 eller det høyeste eller ikke spiller ingen rolle. Det er utfordringen som er viktig for meg.
I går lurte noen på hvilket fjell det egentlig var jeg på død og liv skulle opp på. Snøhetta ble foreslått. Godt forslag egentlig. Snøhetta har stått og står fortsatt på den høye og mørke ønskelista. Den med de en smule langhårete målene.
Men Snøhetta skal ikke til pers i år. Nei; friluftsheidi skal til Glittertind. Og 52 eller 57 meter er visst regnet med og uten isbre. For det har noen sagt at er en ganske grei tur. Til topptur å være vel og merke. Bratt, så klart. Det ligger liksom i prisen når det er snakk om topptur. Men ikke så hysterisk lang, i alle fall ikke for funksjonsfriske. Og så gulrota mot slutten: jeg har blitt lovet at med rumpeakebrett i sekken så kan vi sette oss og ake de fleste av kilometerne ned igjen. På breen!
DET tror jeg er genialt. Og latterlig moro. I alle fall hvis jeg kan stroppe fast høyrebeinet som på det tidspunktet helt sikkert er mer i veien enn brukelig. Stroppe det fast slik at det ikke krøller seg i veien for farten i «akebakken», les på breen. I dag har jeg til og med bestilt tilpasning av mer ganghjelpemiddel, så kanskje jeg får noe som kan komme til nytte på turen?
Dato er bestemt og jeg har startet både trening og nedtelling. Det som mangler er jo alternative turer. Skal en til fjells må en regne med at været har litt å si. Og snør det horisontalt, tåka ligger tett og dørstokkmila er avskrekkende, så må det finnes alternativer. Alternativer der været spiller mer på lag. Så et par andre fjelltopper må på plass. Antakelig et atskillig lettere alternativ også. Det er helt umulig å forutse hva som kan skje med kapasiteten til denne skrotten på fire måneder.
Planen er å gå til topps! Nesten til toppen av Norge. Ikke bare opp trappa til 2.etasje…
En gang i vinter, jeg husker ikke helt når, så kom ideen opp. «Vi skulle jo fått deg opp på en fjelltopp igjen!?!» Det hadde jo vært et tema for meg i lang tid, det. Og jeg hadde ytret akkurat det ønsket i opptil flere sammenhenger blant ulike folk. Så ønsket var jo kjent. Foreløpig har gjenomføringsevnen ikke stått helt i stil med drømmen. Det har ikke vært mulig, av ulike årsaker. Oddsene for at akkurat det skulle skje har vært dårlige, elendige og sånn passe.
Så kom denne våren. I alle fall kom våren på papiret. Ute er det alt annet enn vårlig. Det snør på tvers. I april har jeg gått for MS. Jeg har trådd til, frontet saken og utfordringen, gått og registrert kilometer som avtalt og ikke minst samlet inn penger underveis. Nå er april over. Jeg klarte det. Både antall kilometer og innsamlingsutfordringen. Det kjennes tilfredsstillende. Og jeg kjenner på mestring.
Nå er det mai. I utgangspunktet uten mål for noe som helst. Ingen kilometermål og ingen penger som skal samles inn. Mulighet for å legge seg på sofaen og i alle fall ikke skrive opp kilometer og aktivitet. Men så er det nå engang sånn at jeg trigges av mål. Konkrete mål. Gjerne litt utenfor komfortsona, men også gjerne oppnåelige mål. Så i løpet av de siste dagene har tankene samlet seg og jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter.
Jeg skal opp på en navngitt topp på en bestemt dato. 2.september 2023!
Mai, juni, juli og august skal brukes til å gå til foten av fjellet. (!!!)
Jeg leker med tanken om å lage en innsamlingsaksjon eller to for prosjektet. Da tror jeg rett og slett jeg må gå både for MS-forbundet og Kreftforeningen.
Naturlig nok starter jeg med punkt 2: Men jeg skal ikke gå dit på årntli’, altså. Jeg skal imidlertid gå avstanden fra sofaen min til fjellets fot. Jeg skal i løpet av disse fire månedene gå til sammen 240 kilometer. I følge Google maps er det så langt dit. Sånn ca. Maps sier også at det skal ta 49 timer å gå dit på beina. 2 dager og en time, sier de. Jeg skal bruke 4 måneder. Og det skal jeg klare. Aprilutfordringen på 60 kilometer fra MS-forbundet viser det.
Om jeg kommer meg til fjelltoppen den 2. september gjenstår å se. Det er det delte meninger om. Også hos meg og hos meg. Noen dager tenker jeg at det er helt borti natta bare å tenke på det. Hårete mål er bra, men sååå til de grader langhårete er vel strengt tatt en utopi? Andre dager, særlig etter å ha gått lette turer i enkelt terreng (!) så kan jeg finne på å tenke «hvorfor ikke?». Det klarer jeg vel, det også!
Innehaveren av ideen har ikke vært på tur med meg de siste par åra. Vedkommende har aldri sett hvordan høyrebeinet slepes over alt av steiner og røtter når det ikke lar seg løfte. De fleste har heller ikke sett meg kollapse i dagesvis etter fysiske eller mentale utfordringer. Heller ikke har denne personen opplevd hvor lang tid det tar å ta seg fra a til b når 50-skrittsmetoden er tatt i bruk. Altså 50 skritt, hvile, 50 skritt, hvile….osv. Er jeg litt i siget kan jeg øke til 100 skritt. Da går det så det suser! Metoden kan gjerne slå inn etter et par kilometer enkelte dager. Men vedkommende, muligens på grunn av uvitenhet, mener bestemt at dette skal vi klare. Så da så.
Da ideen ble presentert, i et litt tullete tonefall, for fysioterapeuten som jevnlig behandler meg for lymfødem etter kreftoperasjon, var hennes respons: “JA, herlig, det syns jeg du skal! Jeg gleder meg til å se bildene!”. Noen har i alle fall trua!
Så har vi de som har litt mindre trua. De som tenker og sier «nei, det der kan dere bare glemme. Det kommer aldri til å gå. Det er helt umulig! Det klarer du ikke!» Mange dager er jeg veldig enig med dem. Mange dager er det helt rett. Og jeg tenker: «Hvordan kan du i det hele tatt tenke tanken, du som holder på å slite deg ut etter både 4, 3 og 2 kilometer!» Slike dager så er det rimelig lett og selvsagt å miste trua både på akkurat denne utfordringen og mye annet.
Men det går fort over, heldigvis. Mest av alt kjenner jeg at jeg tenker: «Jasså, så det er umulig, sier dere! Hah!». Og så skjer det som ofte skjer med meg: Jeg bestemmer meg for å klare det!
Så nå skal jeg gå til foten av fjellet. Hvilket fjell skal jeg skrive om etter hvert. Og de som er kjent ser vel hvilket ut ifra bildet jeg fikk tilsendt etter at noen hadde vært på rekognosering:
Dit skal du, altså jeg, sto det på meldinga som tikket inn. O skrekk og gru og hipp hurra!
Jeg er veldig usikker! Dette er et vel langhåret mål. Til og med for en turglad skrott som meg. Rett og slett en potensiell gedigen overdrivelse. Jeg vet ikke om det er mulig. Hverken med dette fjellet eller med noe som helst annet fjell. Men det skal forsøkes. Og underveis er jeg i grunn avhengig av støttespillere, været, tilrettelegging og flaks. Mye flaks!
Men tenk om det går!?! I skrivende stund er det igjen 238 kilometer av de 240 😉Jeg er i gang. Nå har jeg sagt det! Så da gjenstår «bare» å gjøre det! For tenk om det går!?!
I dag gjennomførte småbrukeren og jeg det som vel kan kalles kanelbolleogleteetterbarmarksøndagstur. Vi fant både barmark, fin og lett sti, og kanelboller. Ja de hadde vi jo i sekken. Sammen med kokeapparatet som fikk sin sesongstart på dagens tur. Bålsesongen er så definitivt over der barmarka dominerer. Det er tørt. Selv om småbruket fortsatt byr på snø nok til litt bål og trugeturer om behovet skulle melde seg.
De neste månedene håper jeg på mange slike søndagsturer. Med kokeapparat i sekken, gjerne på nye stier. Og målet – ja det er 240 kilometer innen utgangen av august. Det blir bra. Spesielt med en og annen kanelbolle i sekken!
April er plutselig over. I alle fall i morgen. I hele april har jeg gått rundt med blå t-trøye. Jeg har telt kilometer og jeg har delt innsamlingsaksjon på nettet. Jeg er fryktelig takknemlig for alle som har støttet aksjonen både med penger, heiarop og tommelopp. Kunnskap om og oppmerksomhet på MS og utfordringene det gir, samt fokus på forskning for å bedre utsiktene til alle som lever med sykdommen hver dag er viktig.
Og trøya har vært på. Under allværsjakke og regnjakke. Eller rett og slett fullt synlig. Det blir jo lagt merke til når det gås tur med t-trøye i regnvær! Den har vært med på handleturer og andre ærend og til og med et par ganger på treningssenter. Noen ekstra blikk og et ekstra «hei» og smil eller to har det nok ført til. Og forhåpentligvis oppmerksomhet. Kanskje noen har sett trøya og undersøkt litt mer da de kom hjem?
For egen del har jeg opplevd gleden med å ha et konkret mål. Og tilfredsstillelsen med å gjøre noe som kan bety noe for flere enn meg sjøl. Slikt noe motiverer meg. Det er helt tydelig.
Og ikke minst: jeg har vært aktiv. Selv om jeg er rimelig mye i aktivitet, i forhold til formen, til vanlig, så har jeg nok akkurat nå i april skrudd opp nivået et hakk eller to. Og det var akkurat det som var meningen.
Jeg gjorde meg en liten tankeprosess før kampanjen dro i gang. Det var viktig for meg at jeg satte meg mål som passet meg. Jeg er ikke av de sprekeste. Jeg kan ikke bevege meg fryktelig mange kilometer hverken på beina, på ski eller sykkel. Men jeg kan gå litt. Og jeg kan gå veldig mye lenger enn mange andre. Og jeg oppdaget, til min store glede, at jeg faktisk mange dager kan ta meg lenger både i meter og tid enn jeg trodde.
På en av turene som ble lenger enn tenkt.
Og med litt vurdering fram og tilbake så fant jeg et mål som viste seg å passe meg rimelig bra ser det ut til. For målet er nådd det!
26 av 30 dager har jeg vært aktiv og «spist» kilometer utenom hverdagsaktiviteter, jobb og gåing inn og ut av butikken, til og fra bilen osv. Jeg hadde bestemt meg for ikke å telle hverken kilometer eller skritt under min «vanlige» aktivitet. Kun når jeg gjorde en ekstra innsats. Den innsatsen har vært skogstur, gåtur langs vei, trugetur, romaskin og elipsemaskin. Med min kapasitet så har det vært perfekt. Jeg har nådd 60-kilometersmålet med litt margin. Ikke mye, men nådd er nådd! Og jeg har delt hvordan det har gått hver dag, tror jeg. Men dette er første og eneste gangen jeg har delt noe som helst om antall kilometer.
Det viktigste er at mitt mål og mine kriterier passet meg. Og jeg har hele måneden øvd meg på ikke å sammenlikne meg med andre enn meg selv. Det har vært fint!
Og jeg er veldig stolt av alle som har fått til dette her! Alle som har gått hundrevis av kilometer, meter eller centimeter. Alle som har samlet inn litt, mye eller kjempemye penger til saken. Alle som har snakket og delt om sin hverdag med MS eller hverdagen som pårørende. Alle som har støttet kampanjen uten å ha det «personlige» forholdet til sykdommen. Og alle som har støttet alle oss som har trått til for MS!
TAKK! Takk for inspirasjon, fellesskap og tommelopp. Takk for heiing og bidrag! Og takk for at jeg er i stand til å gå de meterne jeg kan gå!
Nå er jeg i siget! Det betyr at det plutselig kommer skriverier om et nytt mål herfra. Og jada; jeg kommer nok til å skrive om det. Det setter akkurat såpass press på meg at jeg tar det litt mer alvorlig. Motivasjonen for å klare det øker. Mottoet vil være «Tenk om det går!».
Min nye og høyst personlige «kampanje» starter 1.mai. «Gå 60 kilometer i april» blir til gå 240 kilometer. Hvorfor og hvordan? Følg med, følg med. Det som er sikkert er at aprilkampanjen har bidratt til både motivasjon og tro på at det er mulig.
Vil du bli med meg over målstreken? Det er fortsatt mulig å bidra med penger og eller heiarop via facebooklinken: http://www.facebook.com/donate/1171433513573237/ eller vipps til 22127 og merk «Gå 60 kilometer i april og eventuelt mitt navn». Takk!
I dette innlegget jeg skrev før kampanjen startet beskriver jeg mer om bakgrunnen for mitt engasjement, mine mål og tanker om egen rolle i aksjonen:
