I dag våknet vi her i huset opp klokka…ja altså: den ene var 10.02, den andre var 09.10 og den tredje trodde vi var 11.02. Så helt i takt kan man vel ikke si at vi var. Den ene trodde han hadde rett, han gikk for 09.10. Den andre trodde at den første måtte stilles, mens det viste deg at den hadde stilt seg sjøl. Men vi våkna da, og det var jo bra! Vi tok en kaffe og roet ned takta og vi var enige om at det var lyst ute!
Bilde: www.guyettec.com
Med kne ute av stilling og resten av skroget definitivt ute av normal drift vil jo alt som skal gjøres i takt by på litt utfordring de neste dagene. Men siden hverdag og samfunn er en smule ute av drift sjøl om dagen, så æ’kke det så farlig akkurat. Så får vi se hvilken takt en skal gå for etter hvert: samfunnets eller sin egen….
Når det gjelder tid, altså den som måles, og som vi her i landet velger å manipulere to ganger i året ved hjelp av klokka: Foreløpig har vi ikke stilt noen av de som var 09.10 og heller ikke de som var 10.02. Men vi satser på å finne takta i løpet av dagen, altså. Eventuelt gå for spenning og gå taktløst inn i framtida!
Du må gjerne flytte klokka i natt. Sett den hvor du vil for meg.
Jeg skal stille mine også. I alle fall de jeg får til. Litt spent på hva som skjer i bilen, klokka der har nå gått en time for fort siden i høst. Kanskje den blir riktig det neste halvåret? Vurderer faktisk i år å stille tida fram til sånn ca midt i august eller noe….
Men, det er vel best å følge strømmen. Så da stilles den en time mot sommeren og tenker det får klare seg.
Blir lite kakling ansikt til ansikt for tida, men det kakles så vidt jeg har fått med meg aktivt via sosiale medier. Så dermed kommer en reprise fra utfordret.no i 2016:
Høne sa utfordreren at jeg skulle skrive om. Eller var det noen høner som sa det? Kakling i kjøkkenhagen, eventuelt i hønsegården var en av assosiasjonene da. Høne av typen som bor i skogen og som vårkåte orrfugl og tiur spiller for og gjør seg til for er en annen assosiasjon. Skravlehøner. Kaklehøner. Hvit italiener… og rett og slett høne. Høne er i følge wikipedia en æse i norrøn mytologi. Mer om det senere. Høna har sitt eget opplysningskontor! Opplysningskontoret for høne, må vite. I tillegg så leser jeg på nettet om tre gode grunner til å spise høna. Jeg kan nok komme på i hvert fall tre gode grunner til ikke å spise høna også, kjenner jeg. Og hva kom egentlig først; høna eller egget? Mye artig hønestoff å ta fatt i, som man skjønner. Og da tenker jeg ikke på fjær. Og ikke koffert.
Så heter en bok av Sven Nordqvist som nesten ikke handler om høner i det hele tatt. Derimot handler den om en katt, Findus, og eieren, den noe eksentriske småbrukeren og ungkaren Pettersen. Jeg har med stor iver og glede lest om Pettersen og Findus både til eget barn og andres. Og sett dem på film. Pettersen har høner i hønsehuset. De gjør seg både i bokform og på film. Og de kakler. Både i hønsehuset og i kjøkkenhagen. Om det meste. Spesielt om andre og om noen gjør noe som er litt uvanlig. Da girer de seg opp til et spektakulært nivå der fjæra fyker. Og de kakler om det. Som høner flest.
Det bor ingen hane i hønsehuset til Pettersen. Ergo er de bare damer der. Jeg lurer litt på om det hadde blitt kaklet like aktivt om det hadde vært en hane tilstede. Hadde de dempet seg eller hadde de kaklet enda verre? Jeg mistenker at de hadde kaklet en del for oppmerksomhetens skyld, men viktig kakling hadde de nok tatt når hanen var vekk. Sov eller var på do eller noe.
Høner er som regel flinke til det. Å kakle. Spesielt da det bare er de og de andre hønene tilstede. Damer også. Spesielt når det bare er de og de andre damene tilstede. Jeg vet det er en påstand, og noen er sikkert uenig. Den uenigheten kan du gjerne kakle litt om sammen med venninner eller andre høner, unnskyld damer, som du foretrekker til formålet. Helt innafor. Jeg har imidlertid øvd i over 47 år på å være jente, dame, høne, whatever, så jeg står for påstanden. Kakling er ei hønegreie. Hanene driver med noe annet. Galer for eksempel. Og brisker seg og sparker i bakken. I alle fall et par av de hanene jeg kjenner. Denne for eksempel:
Hønsehus med kakling, og hane.
Damer kakler ikke bare i kjøkkenhagen. Altså i gamle dager, og da mener jeg ikke på 90-tallet eller der omkring, men da a bæssmor var ung, da kaklet de nok en del i kjøkkenhagen, tror jeg. Hun er født i 1929 og kjøkkenhage var derfor et naturlig oppholdssted for jentene og dermed kaklinga på den tida, tenker jeg. Nå for tida er min erfaring at damer kakler en del andre steder også. Over et glass vin, for eksempel. Da kakler vi fælt! Kaklinga kan nok eskalere i både hurtighet, intensitet og ikke minst lydstyrke etter hvert som kaklemiddelet(les: vinen) virker. Ukontrollert kakling kan oppstå. Undertegnede har vært borti både vin ved navn «Skravlevin» og «Brisa» så det ligger liksom i prisen.
Framtidig kakling varsles.
Vi kakler hvis vi sitter sammen med noen på bussen, eller kjører bil sammen. Vi kakler på telefon og chat. Og det kakles på jobb. Både i og utenfor pauserommet. Jeg har opplevd kakling på pauserommet som har vært både i dybde og tema såpass intenst at hanen som ankom så seg nødt til å forlate åstedet. Han var heldigvis såpass ung at det muligens er håp for at han kommer seg i løpet av en 10-15 års tid. Ellers så har undertegnede også deltatt i kakling som var såpass viktig at fjelltur måtte avbrytes. Sekk av og kaffe og sjokolade fram. Kaklingen i dette tilfellet krevde såpass med konsentrasjon at makspuls i tillegg passet dårlig. Fin kakling forresten. Lite tilhørere sånn pluss minus 1500 meter over havet.
Sekk av, kaffe og sjokolade fram: viktig kakling pågår!
Kakling i kjøkkenhagen, hønsehuset, over vinen eller på fjelltur kan være fryktelig tilfredsstillende. Ingenting er som å dele tanker, nyheter og spørsmål med andre høner som en kjenner. Og det beste er hvis medkakleren har både nyheter og tanker å dele. Da kan kaklinga ta nye høyder. Noen ganger så store høyder at en eller flere av hønene nesten detter ned av pinnen sin.
Undertegnede har gått på ei kakleblemme både en og to ganger. Kakling som har kommet ut av kontroll på den ene eller andre måten. Fort gjort å kakle for aktivt over et glass eller i kampens hete ellers. Da er det mulig noen får en høne å plukke med meg eller deg etterpå.
Lurer på om Høne i norrøn mytologi var fæl til å kakle. I følge Voluspå var Høne så heldig å få være med Odin og Lodur å skape de første menneskene, Ask og Embla, ved å blåse liv i to trestokker som hadde drevet i land på en strand. Det var nok vanskelig å ikke kakle om det til både venner og familie etterpå. Høne var også kalt «Odins vakre venn» og da var det sikkert en del som var mer enn villige til å høre på kaklinga hans.
Hva skal til for at du detter ned av pinnen din? Eventuelt oppfører deg som hanen som måtte forlate hønsegården, ehhh pauserommet, tidligere i innlegget? Hvor går grensa di? Hva er det greit å kakle om? Hvem er det greit å kakle om? Trenger det å være sant det vi kakler om? Og ikke minst, hva skjer når ei av hønene eller damene tar kaklinga med seg ut av hønsehuset eller pauserommet og kakler det videre i neste hønsehus eller over neste glass vin?
Jeg har gått så til de grader på trynet. Ikke en gang, ikke to, men mange. Det skal sies at det sjelden blir noen alvorlige skader av denne tryninga. I alle fall ikke verre enn noen blåmerker og litt ribbeinsbrist og slikt. Det meste går over. Det kan hende jeg skal skrive mer om andre måter å gå på trynet på en annen gang, men nå skal det handle om å gå på trynet i den mest bokstavelige varianten du kan tenke deg.
Undertegnedes hobby er tur. Tur og overnattingstur i skog og mark og fjell, med kano, truger, sykkel og beina. Ikke så mye ski for tida. Blir av naturlige årsaker 90% trynings da mot betraktelig mindre prosent ved andre aktiviteter. Derfor.
Men altså: midt i gårsdagens påtrengende idyll, med stjernehimmel over hodet og tyribålet knitrende, der jeg så fram til ei god natt i hengekøye under åpen himmel, klarte jeg altså det man absolutt ikke skal drive med, spesielt i disse tider. Jeg tryna! Midt i trynet gjorde det noe så inni h….vondt i kne og bein at jeg ble liggende i lyngen å ule ei god stund. Godt det er grisgrente strøk på tur!
Jeg tror jeg tenkte tanken «dette skulle jo så absolutt ikke skje nå» før jeg hadde rulla ferdig! Mens jeg lå der og gispa etter luft rakk jeg også å tenke en del andre ting. Det gikk ei stund før jeg turte gjøre noe forsøk på å gjeninnta vertikal posisjon. Jeg tenkte «dette var jo det siste som skulle skje», «hva f…gjør jeg nå», «hvor er kaffekjelen»(hadde den i hånda da jeg stupte) og «hvordan i alle dager skal jeg komme meg opp». Da jeg hadde tenkt litt ble det da til at jeg krabbet meg opp på alle fire og fant igjen kaffekjelen. Deretter opp på to bein der jeg sto og svaia litt før jeg satte meg igjen.
Dårlig balanse og sviktende kne er jeg jo ikke helt uvant med, men her hadde det utvilsomt skjedd noe. Nummenheten i fra hofta og ned med tilhørende kne av typen spagetti var ikke verre enn at jeg etter hvert krøp i soveposen og sovna. Litt merkelig følelse i kneet og en liten utfordring å finne optimal stilling, men det ble da søvn. Tilsynelatende alt vel og hue var tilbøyelig til å fortrenge hele greia og konstentrere seg fullt og helt om stjernehimmelen. Den var sååå fin!
Et par timer med idyll før knehøna bikka i lyngen og ulinga begynte.
Så kom morgenen. Og med morgenstund kommer jo behovet for å stå opp. Naturen krever sitt – altså blæra må tømmes.
Fint. Og kneet er stokk stivt! Har du noen gang buksert legemet ditt ut av et par soveposer (hater å fryse) og ei hengekøye samtidig med at du kler på deg bukse og sko og mens blæra skriker etter hjelp og tyngdepunktet så til de grader er midt bak? Jo det går jo det, men jeg vil påstå at det krever sin kvinne. Legg da på at du kun klarer å bøye og belaste det ene benet. Fikk til slutt både kledd på meg og bikka meg ut ved hjelp av en del klamring til nærliggende trestamme og god og erfaren svingteknikk på hengekøya.
Jeg orker ikke engang påpeke detaljene ved doturen. Kan bare nevne at store steiner, gåstaver og et overdimensjonert venstrebein redda meg fra å måtte bikke meg i egen morrasskvett…. Vakkert!
Fikk etter hvert ei fin frokoststund med bålkaffe og fuglesang, og nedrigging av leir og pakking av sekk fikk a også til.
Optimisten syns da det var helt på sin plass å slenge sekken på ryggen og rusle mot sti og etterhvert hjem. Etter 50 meter svikta kneet første gang. Ikke akkurat godt, men jaja, man skal jo hjem. Det æ’kke så farlig om det tar litt tid. Så gikk det 200 meter til…saakte. Før undersåtten igjen kom ut av stilling så til de grader at ulinga startet igjen! Ikke bra!
Mobildekningen i norske skogsområder er (heldigvis/uheldigvis, stryk det som ikke passer) atskillig bedre enn inne i mitt hus. Mer om det en annen gang. Det var bare å innse at her må ringes etter assistanse. Egen redningspatrulje (les; samboer med firhjuling) ble tilkalt og avtale ble gjort om å møtes der firhjulingen ikke kom lenger. Så var det bare å stabbe videre, livredd for å tråkke feil…..jeg rakk jo selvfølgelig ikke å møte noen firhjuling, men møtte samboer som heldigvis kom og befridde meg fra sekken slik at man kom seg hjem til slutt.
Så nå sitter jeg her. Med et kne som er enda tjukkere enn før og som ikke vil rettes helt ut og definitivt ikke bøyes. Menisk, korsbånd, leddbånd og RICE googles noe oppgitt. Det kan se ut som det blir ei rimelig rolig helg…..sosial distanse er lett! I alle fall for oss som går en del på trynet! PS! Har sjokolade, cheesedoodles, rom og mynte, SCRM kan det godt kalles.
opp mellom to trær og ta ei pause fra verden har blitt en kjær hobby og en nødvendighet for meg. Jeg får fokusert tankene og «vasket» hodet på innsida på en måte som gjør meg i stand til å møte hverdagen igjen etterpå.
Livet Av og til er jeg nødt om å ta livet mitt med på en aldri så liten luftetur.
Jeg pakker sekken, rusler over åkeren og ned i skogen. Fordi jeg vil og fordi jeg kan og fordi hodet har akutt behov for pause fra verden. Jeg regner ikke med å møte noen (i alle fall ingen tobeint) det neste halve døgnet og lar verden og virus gå sin gang. En kveld med bål, kakao i koppen og sjokolade innen passe avstand er helt på sin plass og anbefales på det sterkeste for de som kan og vil.
Dagen startet slik den pleier for tida: en kopp kaffe og så åpne dagens nettaviser. Dagbladet først, tabloid og fint. Og da smalt det! Dagens ord er altså “coronainfluenser”. Såpass ja. Hverken mer eller mindre.
Denne personen, som Dagbladet kaller coronainfluenser, heter egentlig Tomas Pueyo, er bedriftsleder og hverken lege eller epidemiolog, står det. Han har satt seg fore å dele fakta om corona. Å vurdere om det han deler er riktig og relevant ligger over mitt lønnstrinn.
I starten av denne krevende unntakstilstanden må jeg innrømme at jeg leste og hørte alt! Jeg slukte alt som sto om corona, tiltak, utvikling osv. Hadde stålkontroll og full oversikt over alle statistikker og utviklingen av smitte og spredning og var online med tv i bakgrunnen 24-7. NÅ: not so much!
Følg med, folkens! Det gir deg mulighet til å velge riktig! Men ta det du leser med en klype salt! Det florerer ufattelig mye unødvendig coronanytt på alle medier og noe av det er direkte feil og rent svada! Og ikke minst: gi deg sjøl infopauser! Coronafrie aktiviteter der du logger av og legger vekk.
Med andre ord: vær din egen coronainfluenser! Og lytt kun til erfarne fjellfolk!
Ikke fordi de har noe med saken å gjøre. Bare fordi de er pene. Og ja, det er en sprekk i bordet under….
Ifølge en god kollega. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Altså jeg bor på bygda. Ikke sånn 4 mil uten vei med utedo, vann i bekken og nettilgang på en bergknaus 340 meter fra huset. I finvær. Men på bygda. Det med utedo er forresten jug. Jeg har det OG, men har et par inne også. WC.
Akkurat i disse dager er det helt perfekt. Jeg kan se huset til naboen. Jeg kan høre om ungene er ute. Jeg kan se bilene passere og jeg kan gå ut på terrassen. Jeg risikerer ikke å møte en hel gjeng med fremmede joggere eller nysende naboer fra 12.etg om jeg åpner ytterdøra. Jeg har egen skog å lufte meg i når hjemmelivet blir for innestengt. Jeg har tilgang på milevis med turstier der det er et under om jeg møter noen, og jeg kan ta meg en biltur om jeg vil.
Med andre ord. Sosial distanse er ikke så vanskelig her.
Vi er ikke plaget med kollektivtrafikk som vi helst ikke skal bruke per dags dato. Vi er faktisk ALDRI plaget med noe særlig kollektivtrafikk. Skal du «på by’n» på lørdag må du ta siste buss inn fredag ettermiddag (siste skolebuss!) og du kan dra hjem mandag. Lykke til med den festen, lissom. Jobben må du enten kjøre til, sykle ei laaaang stund for å komme til eller eventuelt bosette deg på.
Da jeg vokste opp litt lenger borti høgget her var det ikke uvanlig at vi gikk på ski til skolen. Det var nok før global oppvarming, ja. Frustrasjonen var derimot stor da vi i ukesvis misunte de som kunne starte sesongen for «småsko» omtrent samtidig med at vi i mer grisgrente strøk gikk over fra vintersko til gummistøvler.
Skal du hamstre dopapir, avocado eller smør, må du kjøre bil. Det tvinger oss på en måte til å tenke gjennom handlerutiner, så ukeshandling er ikke et helt fremmed ord. Fin vane å ha når slike butikkbesøk for tida anbefales så sjelden som mulig.
Så: livet i disse korona-tider «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» er ikke helt ulikt livet her ellers. Jeg kjenner meg heldig, slenger på meg jakka og tar en tur til skogs!
Håndvasktips for småbarnsforeldre og alle oss andre som egentlig trodde vi kunne dette!
Sett på vannet, skyll hendene, forsyn deg med et pump såpe, syng og gni ivei….(det er lov å synge inni seg, psykisk helse er viktig både for oss selv og omgivelsene).
Tørk henda godt og skru av vannet, gjerne med albuen, papir eller liknende.
Jeg har øvd i månedsvis(jobber i barnehage!) og er fortsatt ofte ferdig like før eller en eller annen plass midt i søndagsskjørtet….Klarer du å holde på helt til lillebroren(det er anbefalt)? Gratulerer!
Verdens beste treningssenter er fortsatt åpent folkens! Tips kommer nederst i innlegget….
Nå i disse koronatider der vi selvfølgelig overholder prinsippet om avstand og dermed holder oss hjemme og trener der det ikke fins folk så hentet jeg fram et gammelt blogginnlegg fra bloggtiden med utfordret.no. Ser at eget forhold til treningssenter ikke har endret seg nevneverdig. Derimot har hjemmetreningsfasilitetene faktisk fått en ny vår og blir brukt(!) de siste par åra. Innlegget er redigert på et par steder, ellers i 2015-versjon ?
Tanken slo meg da jeg skulle skrive om treningssenter (prinsippet bak bloggen var at vi to som drev den utfordret hverandre på tema). Tanken slo meg at: Jeg burde muligens bedrevet en viss form for research. Kanskje tatt en prøvetime på Espern, Family eller i det minste i Stangehallen… Alt relativt lokale treningssenter som ligger innenfor akseptabel kjøreavstand fra hovedkvarter (les: hjemme). Men, det har jeg vel strengt tatt ikke tid til. Ser for meg at innen jeg har fått ut finger’n, vært innom disse stedene og SKREVET ned mine tanker etterpå, så er det jul. Minst. Så dermed blir dette innlegget basert på skjønn, fordommer, egne erfaringer (stort sett fra nittenpilogbue), gjetning og antakelser. Som et helt vanlig blogginnlegg herfra, med andre ord.
Jeg HAR vært innom treningssenter. En gang i forrige århundre drev vi med aerobic. Humre. Hopp og sprett og tjo og hei og dans deg hit og dit med mest mulig høye kneløft, armene over hodet og den duren. Jeg får bilder i hodet av sykkelbukser uten sykkel, og leggvarmere. Fryktelig mye lange kombinasjoner av armer og bein i mer eller mindre koordinert orden. For en som aldri har vært noe talent på dans fikk jeg til mye. Relativt.
Jeg har prøvd ulike former for andre gruppehappeninger på treningssenter også, jeg. Styrketimer for eksempel. Blir alltid ufattelig støl. Sist var det med nød og neppe jeg fikk inntatt normal stilling på do etterpå. Har noen av dere forsøkt å LEGGE dere på dosetet? Det går an. Når man må. Graden av stølhet KAN ha sammenheng med hyppigheten av deltakelse i ovennevnte aktivitet. Kropp og hodes tradisjon for manglende kommunikasjon om hvilken belasting som er fornuftig kan også ha noe å si.
Spinning er favoritten. Da blir undertegnede lett så revet med at man oppdager ny makspuls! Og at det faktisk er mulig å ligge oppunder den i flere sekunder etter hverandre dersom musikken er kul nok! Fosterstilling er å foretrekke i restitusjonsfasen etterpå.
Det finnes utrolig mange fine apparater på treningssenteret. Jeg har prøvd dem. I perioder både mye og regelmessig. Romaskin for eksemel. Ble aldri noen kvinnelig Olaf Tufte. Tredemølle var favoritten. Og squash. Det siste muligens en avsporing. Selv om tredemølla av en eller annen grunn vendte bort fra tv-en der jeg brukte slik sist. Og så var det jo ufattelig mange andre innretninger der. Slike som garantert ville bidratt til mer strømlinjeformet, sterkere og mere FIT skrog for undertegnede. Når «førti-fit-og-fabulous» ikke skjedde for ganske mange år siden, virker treningssenter som en god, om enn noe desperat idê.
Det pirker i en ørliten kime av dårlig samvittighet her hver gang ordet treningssenter nevnes i min nærhet. Jeg mener bestemt at dette er et sted jeg hadde hatt god nytte av å tilbringe litt tid. MEN, det prioriteres glatt bort. Det kan ha noe med avstand til nærmeste senter å gjøre. Dessuten sier kropp og ikke minst hode at det er en god del fysiske utskeielser ellers som skal prioriteres først. Alltid.
Derfor: i dag har undertegnede gått inn for å dokumentere muligheter for styrketrening i mer kjente (og kjære) omgivelser. Som leseren sikkert legger merke til så finnes det ikke bilde av undertegnede som BRUKER noen av «apparatene». Det skyldes blant annet at skroget for tiden bruker det meste av muskelmasse (om det finnes) og energi til å holde seg oppreist! Styrketrening er ikke noen favoritt da…heller.
Her, for eksempel, er det store muligheter for å få svidd av både kalorier og sinne, dersom det skulle være behov for slikt. Nyttig a gitt. Sterk blir man også. Det er jeg helt sikker på.
Dette er også et fint treningsapparat. Her kan kjernemuskulaturen virkelig få kjørt seg. Vi med høydeskrekk trenger ikke engang late som det er 700 meter ned for å øke motivasjonen.
Dette er en gråsten. Hverken mer eller mindre. Her kan vi som ikke tar all verden med push-ups på tær og flatmark velge hvilken vinkel vi vil jobbe i. Len deg mot steinen og push. Klarer du å flytte den kan du gjerne ringe. Både meg og TV2. Hvis ikke: gjenta til du ikke orker mer.
Rotvelta. Denne er fin. Her kan man ligge under og utføre en form for liggende hang-ups. Skulle stokken komme mot deg og ikke du mot stokken så gjør ikke det noe. Du får trent armene uansett. Og for å trene beina kan du legge deg litt lenger unna med bøyde ben mot stokken og dytte til beina er rette. Denne er nemlig slik innrettet at den har innebygd svikt i alle retninger! Den holder nok et par sesonger til før rota råtner. Valgfrie repetisjoner. Trenger du fortsatt å trene kjernemuskulatur, så er den fin men grisevanskelig å balansere på.
Så hva syns jeg om treningssenter, spurte dama meg. Syns det er fint jeg. Det virker når det brukes til trening, vet jeg. Har et fullt utstyrt treningsrom hjemme, forresten. Med crosstrainer, vekter av alle slag, matter i ulike varianter, strikker, punchingball, pilatesball, speil og greier. Ikke utslitt.
Ps! Fjellskoa derimot. De ser ut som de har vært i krigen!
Så: er du utestengt fra Elixia eller Athletica eller tilsvarende på ubestemt tid – finn deg en skog, eller en bakgård, eller en hage eller bruk noe du har inne. Uansett: Svett for deg sjæl!
