I alle fall på frodiths fargerike catwalk. Og akkurat denne fargen fins det i hauger og lass av her hos friluftsheidi. Turjakka er grønn. Den ene av dem og den som oftest er med på overnattingsturer og slikt i alle fall. Så nærliggende å poste et turbilde til catwalken er det. Men det fins også grønne topper og t-trøyer, skjorter og gensere. Og det fins kjoler. I alle fall en.
Grønt er en favoritt. Det ble i grunn inndoktrinert fra tidlig alder. Med gulrotfarget hår, i alle fall den bittelille flusken jeg hadde midt oppå hodet, ble ettårsdagen feiret i grønn strikkedrakt. Både hårfarge og grønnfarge har siden fulgt meg. I alle år. Nå fordi jeg liker den!
Tydeligvis i skarp kontrast til meg. For her i huset er det fullstendig og komplett støvsugd for gule plagg. De finnes rett og slett ikke! Ikke så mye som en gul sokk var det å oppdrive.
Den som danser på bordet på fester ELLER er jeg den som sitter i dype samtaler kvelden igjennom?
Det kommer an på festen. Og på meg. Og på deg. Og musikken. Og…….
2. Den som tar seg en tur på byen hver helg ELLER den som går lange turer hver søndag morgen?
Jeg går turer. Ikke så lange og ikke så tidlig. Men jeg går. Og jeg er ytterst sjelden «på byen». Hverken tidlig eller sent, egentlig.
3. Den som står timevis og kokkelerer mens jeg nynner en fin melodi ELLER er jeg den som tar med deg takeaway som spises i sofaen til en film?
Jatakk, begge deler. Oftest blir det hjemmelaget mat, gjerne med kortreiste grønnsaker fra hagen. Men, det er rimelig garantert at småbrukeren er kjøkkensjef. Jeg driver mest med salat og slikt. Og som avleggeren tørt uttrykte for en del år siden: «det er større sjanse for at det er noe lettvint om det er mamma som står for middagen…». Busted!
4. Den som melder seg frivillig til å holde et innlegg om et tema du kan litt om ELLER er jeg den som ber om heller å få kle meg ut å være pauseunderholdning?
Jeg er best til å være meg selv og kler meg i grunn sjelden ut, selv om det skjer av og til. Men jeg har holdt innlegg i selskaper der jeg ikke kjenner noen, garantert om noe jeg bare har bittelitt kunnskap om, og slett ikke alltid så innmari godt forberedt.
5. Den som spiser gulrøtter med dip til lørdagsunderholdningen ELLER er jeg den som mumser litt sjokolade så og si hver eneste kveld?
Liker begge deler. Kan godt juge og si at jeg spiser gulrot, men fins det sjokolade, så velger jeg den!
Og akkurat da jeg hadde lagt ut et annet innlegg, samt svart på det her oppdaget jeg at det var en ny utfordring fra den kreative damen: Rosa på catwalken! Det får bli senere i dag.
Hvem er hu her? Hu er i alle fall i sitt ess akkurat her 😉
Endelig kom det noen dråper. De “sweet sixteen” denne gangen. I alle fall var det mengden i formiddag. Ettermiddagens par skurer kom for sent til å bli med på bilde, men bare de seksten gjorde lufta myyye bedre. Det loves mer uti uka.
I min leting etter egnet turmål for den årlige “escape-ekspedisjonen” må det nødvendigvis studeres litt kart. “The great escape vol. 11” står for døren.
For 11.år på rad skal fru M og friluftsheidi gå, sykle eller padle etellerannetsted i fjellheimen. Siden vi har sovet både på tomannsrom og sovesal på DNT- hytte, i lavvo, i telt, under tarp, på ubetjent og selvbetjent hytte, på hotell og i ei matbu på 2168 moh, så er vi vel rimelig fleksible. Bare vi slipper å bære alle greiene så innmari langt.
Og kart og ut.no studeres rett som det er i etterforskningen etter turmål som er enkelt nok, kort nok og fleksibelt nok for akkurat denne skrotten. Aller helst akkurat langt nok fra bilvei til at det kjennes som hverdag, bobiler og kjas og mas er laaaangt unna.
Foreløpig kjennes det ut som den rette kombinasjonen ikke fins. Og når kartlesinga ble utsatt for sabotasje – av typen “ligg-ned-aksjon” så ble det visst en pause i planlegginga. I Femundsmarka.
Sabotøren.
Jeg er rimelig sikker på at det fins et og annet blogginnlegg om tidligere “escape-ekspedisjoner” under Friluftsliv-kategorien her, om det er interessant..
Arbeidsuka mi som fulltidsansatt i egen helse inneholder mye forskjellig. Den er nok veldig annerledes enn din hvis du er av dem som reiser til en arbeidsplass og bedriver lønnet arbeid der. Kanskje du tenker at den er rolig. Arbeidsuka mi altså. For det er den jo. Det er jo liksom hele poenget. Jeg er heltidsansatt i dette helseforetaket, friluftsheidi, av en grunn. En grunn er at alt jeg gjør tar ekstremt mye lenger tid og større prosentandel av energien min enn det ville gjort om jeg var frisk. Og det tar ekstremt mye mer tid å restituere til neste «arbeidsøkt».
Men ei arbeidsuke er nå akkurat over. I alle fall 5 av dagene. Normalt er det helgefri i det yrket jeg har utført, men som ansatt i helseforetaket friluftsheidi så finnes ikke slikt. Hverken helgefri eller fri generelt. Da er det jobb 24/7. Men til og med jeg har det en smule mer fleksibelt i helga! Fri i betydningen ingen avtaler. Helt ok! Og rimelig nødvendig i det enkeltmannsforetaket her.
Mandag: Trening både hjemme og ved frisklivssentralen samt litt forefallende kontorarbeid. Pakking til tur.
Tirsdag: Reise og sjauing av utstyr. Skogstur, også en slags trening, eller aktivitet om du vil, som styrker helsetilstanden. Overnatting på seter.
Onsdag: Også skogstur. Og lesing av bok i hengekøye. Restitusjon og lading. Utpakking av turutstyr.
Torsdag: lønnet arbeid på min eksterne arbeidsplass, les barnehagen, et par timer. Inkludert justering av potethypper og heiing på de som måtte dra og dytte og en lesestund i skyggen med noen 4-6-åringer. Kontraktsmøte og lunsj med sjefen. Fast bitteliten stilling etter form og behov. Tidenes mest fleksible arbeidskontrakt.
Fredag: Sykehusbesøk med ultralyd av operasjonsarr etter kreftoperasjon. Blodprøver slik at kreftenheten kan få sjekket om alt står bra til. Det får jeg svar på neste uke. Så en tur til fysioterapeuten som etter lymfemassasje pakket beinet godt inn i bandasje. Den sitter til i morgen.
De siste to ukene har også inneholdt time og sjekk av ms-ståa hos nevrolog, møte med NAV, testing av forflytningshjelpemiddel og en bisettelse. Tilpasning av skinne og greier til høyrebeinet er startet opp og føring og innsending av dokumentasjon og annet forefallende papirarbeid er fulgt opp. Jeg har bare glemt litt kom jeg på akkurat nå… Neste uke fortsetter det med tilpasning av skinner og sko, trening med fysioterapeut og oppfølging på kreftenheten. Blant annet.
Det er faktisk godt det er fredag. Denne fredagen også. Og bare lymfødembehandling i rimelig stillesittende tilstand det neste halve døgnet. Fagfolka sier at jeg gjør mye. Noen ganger for mye. Jeg liker jo for så vidt det. Å gjennomføre gir mestring. Men av og til blir jeg stressa av det kjenner jeg. Det er de periodene jeg har avtaler og skal følge opp helse, jobb og nav eller andre instanser hver eneste dag. Og da tenker jeg at jeg har godt av å faktisk skrive ned hva jeg gjør og har gjort. Så jeg blir bevisst at jeg ikke bare har slengt rundt, befunnet meg horisontalt på sofaen eller susa rundt i skogen uten mål og mening.
Med til dels invalidiserende fatigue og veldig uforutsigbar og varierende fysikk og motorikk så er det egentlig ingen tvil om at jeg er heltidsansatt. Det er dette jeg driver med og dette jeg skal drive med. Vi er tross alt 24-timers mennesker og for meg tar det her det meste av energien jeg har til rådighet i mine våkne timer. Resten går med til eting og slikt. Og til å skrive blogg. Så jeg kan lese sjøl hva det egentlig er jeg driver med. Og kanskje forstå hverdagen litt!?!
Ferdig på radiologisk. 3 måneder til neste gang. Tror jeg.
Restitusjonsområde.
Potethypping barnehagestyle. Med arbeidsfordeling bestemt av han i tomfåra til venstre…
Det blir nok varmt og godt inni den her til natta…
Som museumshåndtverker så ligger det til småbrukeren å gjøre jobber på de mest avsidesliggende små tun og plasser. Tun som noen holder i hevd og tar vare på for ettertiden. Tun der det har vært virksomhet, folk har levd, arbeidet, grått og ledd ofte i uminnelige tider. Gjerne avsides og utenfor både nett- og mobildekning. Gjerne også innerst i en grusvei, helst milelang. Glemt og forlatt i årevis, helt til ildsjeler samler pågangsmot og tar initiativ til å sette i stand og sette i gang virksomhet igjen.
Natta som var tilbrakte småbrukeren og jeg på et slikt sted. En slags «workation» kan en vel kalle det. Jobb, gjerne fysisk krevende, for småbrukeren. Tur, også fysisk krevende, og ferie, type enkel, for min del. Denne natta tilbrakte vi altså på setra. Ei seter som er tatt vare på som museum og som brukes til setring med vafler, rømme og pultostproduksjon og salg i juli. Men som var ledig til oss og for litt forefallende arbeid i går og i dag.
Dermed ble det ei natt på museet. Ikke den siste, det er jeg ganske sikker på. Muligens min siste i budeiesenga i selet. Den var såpass akkurat passe lang, det vil si kort, at til og med jeg manglet en centimeter eller to for å kunne legge fra meg skrotten avslappet rett ut i sin fulle lengde.
Her i Innlandet er det svett om dagen. Sånne som meg som fungerer best et sted mellom 13 og 19 varmegrader er i alle fall svett rett som det er. Og da tenker jeg ikke på hetetoktene jeg kan glede meg over her jeg befinner meg midt i overgangsalderen. Eller «undergangen» som mora mi kalte det.
Nei, det er varmt! Og dermed svett! Til og med skogen svetter. I alle fall den delen som ikke er knusk tørr og går over til støv når vi tråkker på det.
Neida. Skogen svetter gull! I alle fall denne rota. Ei tyrirot som undertegnede kjenner stor trang til å lage bål av en eller annen gang utpå høsten. Tyri er skogens gull. Så jeg får håpe den ikke svetter ut alt!
Han er muligens ensom han her. Eller så er han kanskje det stikk motsatte. Det skulle ikke forundre meg mye om han rett som det er ønsker seg litt fred og ro i alle fall.
For som jeg fikk beskjed om fra en venninne: det er garantert 5 jenter og 1 gutt! Ensom hane i høneflokken – eller ensom kjøttmeisgutt i jenteflokken, kanskje…
