Friluftsheidi

I går var det fredag og turdag. Avleggeren og friluftsheidi hadde mål om en tur ingen av oss hadde gjort før. Og vi skulle bade. Vi fikk til begge deler.

Vi gikk et par hundre høydemeter opp og kunne nyte en vidstrakt utsikt over de syv blåner, et par små innsjøer og ikke minst innlandshavet i vest.  I sør kunne vi skue et par gedigne vindmølleparker, i øst lå myrene og skogen nesten helt fram til svenskegrensa. Nordover så vi stort sett skog. Et eller annet sted i nord eller vest eller noe hørte vi bjeller. Men ikke ei bjelleku å se.

Vi fortsatte nordover. Ikke ei ku i sikte. Passerte et par lovende multemyrer med et vell av multeblomster. Stien var hardtråkket og skiltingen utvetydig. Det ble ei lita pause ved ei åpen og meget velholdt koie før vi etter noen flere høydemeter nedover kom til det gamle finnebruket vi hadde sett oss ut som lunsjplass. Her var kubjellene på grensa til øredøvende. Kurukene var relativt mye ferskere enn de vi hadde sett før på turen. Men fortsatt ingen ku å se.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi surret litt rundt og kikket på de gamle hustuftene. Bare grunnmuren sto igjen av husene, men i den ene grunnmuren var det bygd en fantastisk gapahuk og bålplass til fri avnyttelse for alle vandrere på sin vei forbi. Praktisk inngjerdet for å holde sau og ku ute. De var fortsatt usynlige, selv om vi hørte dem godt.

Vi rigget oss til med kaffe og matpakke. Fikk skravlet litt, spist og drukket og hvilt både bein og skuldre. Og kuene så vi ikke noe til. Kun en viftende kuhale mellom noen graner i god avstand. Ellers ikke en ku i sikte.

Fornøyde med at kuflokken befant seg i nord, fortsatte vi nedover lia mot vest og sør. Bort fra kuflokken tenkte vi. Det var flere bjeller å høre i ulike retninger, men vi avskrev dem som ubetydelige lyder i hodet… Etter noen minutter fant vi dem. Kuene. Flokken så relativt avslappet ut, bortsett fra den ene som stilte seg delvis ut i veien vi skulle og skulmet i vår retning. Da var rådyra gode, eller gode råd dyre… Vi så for oss tre scenarier:

Alternativ 1:

Vi går relativt raskt forbi, later som ingenting og kuene står igjen og fortsetter med sitt. Litt som når Prøysen synger «og ælle biler skulle bære stå» i Julekveldsvisa.

Alternativ 2:

Vi går fortsatt relativt raskt forbi og kuene kommer mot oss. Eventuelt etter oss. Avleggeren løper som f… og friluftsheidi som ikke kan løpe styrter til skogs og gjemmer seg i et kratt, eventuelt inngår et lynkjapt vennskap med fru Ku og forhandler seg fram til en form for våpenhvile.

Alternativ 3:

Vi går forbi, fortsatt raskt og tilforlatelig. Kuene gjør et utfall. Vi veiver med medbrakte vandrestaver, som vi har delt mellom oss, altså en til hver, mens vi lager et helsikes leven. Kuene stikker av.

Til vår glede, spesielt avleggerens vil jeg påstå, ble det alternativ 1. Hurra! Og selv om avleggeren så seg mer bakover enn framover de neste mangehundre meterne, så var vi fornøyd med passeringen.

«Å neiiii!» sa avleggeren da vi passerte neste sving. Der lå nemlig neste flokk. Med kuer. Og de stirret intenst på oss. Disse ble vi nødt til å passere på et par meters avstand. «Hva gjør vi nå?», utbrøt avleggeren da kuflokken med både kalver og mer voksne individer synkront reiste seg opp og trampet ut i veien. Heldigvis tenkte kuene det samme. Da vi fortsatt var på god avstand bråsnudde de og la ut på en lett joggetur. Vekk fra oss.

Yess! Vi kunne fortsette. Litt spente da vi skulle nettopp den veien flokken hadde forsvunnet. Og de var ikke så langt unna. Bjellene var fortsatt rimelig nære. Heldigvis var kuene mer kjent i området enn oss så de visste en «hemmelig» traktorvei oppover lia. Da vi passerte litt nedenfor hørte vi bjellene klinge bak et skogkratt. Fornøyde med å ha forsert hele tre kuflokker så gliste vi bredt og følte oss rimelig på høyden da vi skjønte at bilen måtte befinne seg bak neste sving.

Det var ikke før vi hørte kubjeller i et skrallende kor litt bak og til venstre for oss at skepsisen begynte å bre seg igjen. Helt tydelig kuflokk på løpetur i vår retning. Hadde de forstått at det nå var de som forfulgte oss og ikke omvendt?

Det var da avleggeren spurte: «Du klarer vel kanskje å løpe LITT hvis det står om livet, eller?»

Av naturlige årsaker så finnes det ikke så mye som ett eneste bilde av ku etter turen. Ikke ei ku i sikte på kamerarullen:

Småbruket leverer i år også. I dag ble det premiere for årets selvdyrkede. Til middag i ettermiddag spiste vi de aller første reddikene fra egen hage. Nam! Jeg gleder meg til fortsettelsen!

På småbruket priser vi sommeren og da hører vannmelon med. Vi spiser den som snacks og vi griller den.

Men hvem har forsynt seg her? Hvem er så gjennomført lat at å skjære av skallet på melonen anses som for mye jobb? Hvem tar sjansen på å utfordre undertegnedes sans for system og orden på denne måten? Og hvem tenker at skall…det får noen andre ta seg av? Hvem er den skyldige?

Siden vi er kun tre personer med melontilgang så utpekte det seg tidlig en hovedmistenkt. Den hovedmistenkte ble både utpekt og konfrontert med ugjerningen. Urettmessig. Den egentlig skyldige lot som ingenting og gjorde gode miner. At den skyldige har en tendens til å forsyne seg noe uortodoks av for eksempel ost også, burde satt meg på sporet av ugjerningsmannen med en gang. Men naiv som jeg er…

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Melonmysteriet er nå løst. Den skyldige er tatt og har innrømmet ugjerningen. Uten å ha møtt noen nevneverdige konsekvenser for så vidt. Annet enn en smule vennskapelig sosial hets rundt middagsbordet. Greit med et melonmysterie som dagens drama på småbruket, kanskje?

I dag ble det et par timer på «stranda». Riktignok fullstendig i skyggen (selvfølgelig) og helt uten noe som helst som liknet bading eller sandslottbygging.

Mellom to sykehusavtaler så var det deilig å synke ned i en passe laidback strandstol i skyggen og nyte utsikt over vannet med båter og kajakker på vei både oppover og nedover langs «kysten». Jeg fikk meg til og med en deilig lunsj der under parasollen. Og «sydenfølelsen» og feriestemningen var så definitivt til stede selv om «stranda» var av typen tilkjørt og tillaget. Og majoriteten av de forbipasserende så mistenkelig ut som typiske «kontorfolk» som fikk seg en tur i frisk luft til lunsj.

Etter et par timer under parasollen bar det tilbake til sykehuset for andre gang i dag. Jeg foretrekker så absolutt strandstolen framfor den lilla sofaen på venterommet. Men skal jeg treffe legen så må jeg jo innom den sofaen. Da er det jo greit å kombinere seansen med strandliv og smakfull lunsj!

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Typisk venteromsofa.

Er kjekt å ha. Og i går, i ei pause i vask og gressklipping, var jeg vitne til hvordan selvtillit kan se ut. I alle fall inntil det motsatte er bevist.

Jeg fikk øye på et rådyr i kanten på åkeren. En kornåker som akkurat nå er på sitt aller grønneste og frodigste. En fristelse for rådyr og andre som liker planteføde. Det er ikke uvanlig med rådyr nedpå der. Det er stort sett ferske spor hver dag og jeg ser dem både fra trappa og når jeg går tur flere ganger i uka. Men denne gangen dukket rådyrmor opp med ikke mindre enn tre killinger! Imponerende. Og bare det er et sjeldent syn. Hun hadde tatt med trioen sin slik at de skulle få smake ferske hvetespirer. De koste seg mens mor holdt utkikk.

Da fikk jeg øye på han med selvtilliten. Snikende i et traktorspor nærmet han seg den lille familien sakte og rykkvis. Helt klart i jaktmodus. Helt til rådyrmor syns han kom for nær. Hun hadde registrert ham for lenge siden, men ventet til han var ganske nære før hun gikk til aksjon. Hun bråvendte og satte etter jegeren. Og dermed var all selvtillit plutselig forsvunnet. Han spratt avgårde og forsvant i ei steinrøys.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Rådyrmor vendte tilbake til ungene, som hadde oppdaget at hun var noen meter unna og rettet på hodet. De spiste ferdig og forsvant i skogen. Han med selvtilliten? Han har jeg ikke sett. Det så i grunn ut som det med selvtillit gikk over.

Mobilkamera i full zoom gir ikke akkurat glassklare bilder. Men her er alle fire. Mor har oppdaget katta for leeeenge siden.

Dette er et rent skryteinnlegg, altså. Dagens treningsøkt(er) er nemlig gjennomført etter planen. Med bare et par eller tre-fire pauser. Badet er vasket og trappa og et par andre rom er støvsuget. Og jeg er både svett, kaputt og fornøyd.

Selv om det antakelig ikke var akkurat dette hun mente, fastlegen, da hun i forrige uke rådet meg til å bruke gjenvunnet energi til å gjøre ting jeg hadde lyst til… Jeg kunne godt ha tenkt meg å dra på skogstur i stedet, altså. Men så handler det jo om å få litt gjort også, da. Vasking og slikt…hau!

Hadde jeg vært mer opptatt av de mye omtalte «voksenpoengene» så hadde jeg kanskje vært motivert til å bruke energien på slikt litt oftere? Men hele begrepet framstår for meg som et mer eller mindre meningsløst tulleord. «Voksenpoeng» liksom? Hva skal jeg med det? Kan jeg bytte det inn i noe om jeg får nok av dem? Vin? Sjokolade? Rabatt på ny mopp?

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Ikke vet jeg. Og nå er jeg i alle fall alt for gammel til å kjenne noe som helst behov for voksenpoeng. Jeg er voksen. Ikke noe å gjøre noe poeng av. Og vasking er ikke min favorittsyssel. Men av og til må det gjøres. Og i dag ble akkurat det altså hele treningsøkta. Det er i grunn hele poenget.

Og siden jeg var så godt i gang og oppvarminga i form av støvsuging og dovasking var unnagjort så fortsatte jeg med litt utearbeid. Denne grønne matta er nemlig klippet av meg i egen ikke så innmari høye person! Etter at jeg med nød og neppe klarte å starte gressklipperen. Og jeg trodde jeg måtte gi meg halvveis da hele maskineriet stoppet og nektet å starte igjen. Men har jeg det med å gi meg? Ikke akkurat… jeg fikk lurt den i gang igjen og jeg klarte ca en tredjedel av gressmatta. Resten må småbrukeren ta seg av. Jeg driver nemlig med en viktig del av treninga. Jeg holder på med restitusjon.

Ny uke og nye muligheter. Og nye, i alle fall ferske, tanker. Tanker som tidvis sender meg svevende opp på ei rosa sky, kanskje. I alle fall nesten. Og det har selvfølgelig med energi å gjøre.

1. Det er ekstremt tilfredsstillende å ha bittelitt mer energi i noen dager. Det er supert å orke både skogstur, trening og klesvask på bare et par dager 😉.
2. Det er sommer. Både klesvask i sommersol og sommervind og ikke minst nyplantede blomster i pottene på terrassen vitner om det. Og igjen: at jeg klarte begge deler og mere til på en og samme dag – ja da ble det hipp hurra og stormende jubel!
3. Hagen er full av liv. Det gnisler og piper både her og der. Noen har det ekstremt travelt på vei fram og tilbake med mat til «gnislerne». Og det gjelder å følge med for plutselig har fuglen fløyet. Bokstavelig talt.

Terrassen har endelig fått litt farge.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her er fuglen fløyet.

Jeg nyter dager med mer energi og jeg gleder meg over det lille jeg får gjort. Så lenge det varer. Nå gjelder det bare å ikke overdrive og gape over for mye. All logikk sier at tilstanden antakelig er i alle fall delvis midlertidig. En ting er bedre enn null ting. Og får jeg gjort tre ting i løpet av en dag så er det jo helt fortreffelig. I alle fall om jeg klarer å stoppe mens leken er god og før kroppen klapper fullstendig sammen. Men at energiøkonomisering og -balanering er hakket mer stas når det faktisk er NOE energi å forvalte i det hele tatt; akkurat det er det jo ikke akkurat noe tvil om.

Og akkurat i dag virket jeg vel så der 40 % av maks. I motsetning til mandagen for 2 uker siden som nok heller skyldte energi. Det er godt jeg kan klatre litt oppover trappa innimellom også. Da blir det rosa sky da 😉

Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, har jeg hørt. I alle fall ikke om en gjenfinner et ørlite snev av initiativ. Det er jo slik at det skjer ikke noe før en begynner. I natt «fant jeg endelig meg selv» igjen en smule. Og ikke minst fant jeg godt selskap.

4 damer på hengekøyetur i skogen. 3 tobente og en firbent. Med bobil og 3 hengekøyer. Sushimiddag takket være initiativ og gjennomføringsevne fra lillesøster, bobler og vin. Bademuligheter og kaffevann med rompetroll og andre proteiner på kjøpet. Samt en frokost a la friluftsheidi.

Bobilen fikk være reserve og backup hele natta. Vi trosset et par tre runder med regndråper så bobilen fikk stå i fred. Det gikk fint i hengekøye selv uten tarp. Bare å snu seg slik at soveposen dekket fjeset så slapp vi å få dråpene midt i planeten. Med lua godt nedover øya, det må til når det er lyst hele natta, så ble det bra med søvn på alle fire. Til og med de som lå to i hengekøya sov tilsynelatende veldig godt. Selv om den firbente nok syns hele konseptet var noe tvilsomt. I alle fall i starten.

Miniferier som dette er gull for slike som meg. Kortreist og lavterskel. Med alle fasiliteter. Medbrakt seng, bademuligheter og ikke minst god mat og godt drikke. Ikke var det plagsomt med mygg heller. Og larven som delte hengekøye og muligens sovepose med både firbent og eier ble ikke oppdaget før morgenen etter og midt i  nedpakkinga. Så den plaget ingen!

Som damen i den blå køya sa for n’te gang: «Hvorfor gjør vi ikke dette oftere?»

Det lurer vi vel alle på. Og vi kan vel bare skylde på livet. Det går. I hundre for noen, litt saktere for andre, og hverdagsutfordringene tar oss alle. Men den som venter på noe godt må bare få ut finger’n og begynne. Veien blir til HVIS du går. Og det skjer ikke noe før JEG begynner. Og vil jeg det skal skje så må jeg pakke sekken 😊 Takk for turen Åshild, Anita og Solfrid.

Hengekøye i solnedgang har aldri vært å forakte.

Dokumentasjon bør aldri undervurderes. Bilde av bilde og fotograf. Og mat og drikke og bikkje…

Høyt hang de ikke og ikke var de spesielt sure heller. Gruppeselfie: Å.S.

Turmeny a la lillesøster.

Sofrid (altså bikkja) hadde garantert ikke hoppet etter for å redde meg. Bilde: Å.S.

Frokost. Arme riddere med standsmessig topping. Bilde: A.Ø.

Turhund. Hengekøyehunden Solfrid gidder ikke stå opp. Bilde: A.Ø.

Frokost a la friluftsheidi.

Jeg har som mange andre, lest artikler i media om barn og voksne med varige såkalte kroniske sykdommer som ikke får optimal medisinering fordi behandlingen de trenger ikke er godkjent i Norge. Eller ikke får prøve behandlinger som brukes i utlandet. De venter på godkjenning, det samles inn penger til utenlandsopphold med behandling og folk vurderer å flytte til andre deler av verden. alt mens de tappert, spente og håpefulle venter. De venter på at AS Norge, beslutningsforum og de som bestemmer skal avgjøre om behandlingen skal godkjennes. Om den er samfunnsøkonomisk er en stor del av den vurderingen. Vi snakker om rene kroner og øre.

Denne uka ble jeg en av dem. Jeg skulle hatt immunterapi. Jeg skulle hatt immunterapi for multippel sklerose for å bremse utviklingen. Nevrologen vurderte å starte med det i løpet av våren.

Jeg skulle også hatt en annen immunterapi som tilleggsbehandling for å hindre tilbakefall av melanomet, føflekkreften jeg fikk påvist i februar. Helst skulle den ha startet innen slutten av mai.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg kan ikke få noen av dem. Terapien som vil forebygge tilbakefall av kreft vil føre til fare for negativ utvikling av den multiple sklerosen. Immunterapien som vil bremse utviklingen av ms vil føre til større fare for tilbakefall av kreften… Dermed kunne jeg, etter å ha blitt sjekket for en spesiell genmutasjon i kreftcellene, kun tilbys en annen målrettet behandling for malignt melanom/føflekkreft. «Heldigvis» for meg så hadde jeg denne genmutasjonen og kunne nyttiggjøre meg av denne behandlingen. Den skulle vare et år fra oppstart.

I slutten av mai startet jeg opp. 4 døgn tok det før jeg ble sjuk. Bivirkningene tok meg og det førte blant annet til innleggelse på sykehus og ikke minst: MEDISINSTOPP!

Så nå kan jeg ikke få den behandlingen heller. Jeg venter. Spesialistene må søke spesielt om å bruke en alternativ medisin som foreløpig ikke er godkjent til akkurat denne bruken i Norge. Den brukes dersom det er påvist tilbakefall og vil etter all sannsynlighet gjøre samme jobben for meg som den andre målrettede behandlingen jeg ikke kunne fortsette med. Men den er altså ikke godkjent.

Og grunnen til at den alternative medisinen ikke er godkjent? Kroner og øre. Prisen. Den koster astronomiske summer. Det gjorde for så vidt den jeg egentlig fikk også…ingen tvil om det. Så jeg vet ikke om det er mulig at denne medisinen blir så mye dyrere…

Jeg klarer meg antakelig bra uansett, har legene sagt. Ikke desto mindre så kjenner jeg at jeg er villig til å gjøre det aller meste for å gi meg sjøl så gode odds som mulig. Til og med et nytt forsøk på de medisinene jeg ble så dårlig av. Og potensielt en ny runde med meget syk friluftsheidi dersom bivirkningene kommer tilbake. Jeg vil ikke ha tilbakefall! Og som onkologen sa: «vi kan jo ikke sette deg på immunterapi om du får tilbakefall senere heller, så det er gode grunner for å få godkjent denne medisinbruken».

I mellomtiden må jeg vente. Forhåpentligvis bare litt. Onkologer og eksperter på lokalsykehus og Radiumhospitalet skal konferere og vurdere. Jeg venter. Og nyter faktisk dagene. Medisinfri kjennes faktisk litt som ferie. Og overskuddet er på oppadgående. «Pass på å gjøre ting du har lyst til nå når du har overskudd», sa fastlegen til meg tidligere i uka. Jeg forsto at jeg er et «tilfelle» da fastlegen ringte meg helt uoppfordret. Og kunne snakke i det vide og det brede. Lenge.

En kropp uten store mengder kjemikalier er absolutt langt å foretrekke. Men skal jeg virke på lang sikt så trenger jeg en kur! Men en som ikke gir verre bivirkninger enn at kroppen klarer å i alle fall til en viss grad samarbeide det året kuren skal foregå. Heldige meg som forhåpentligvis kun må vente litt. Tankene mine går til dem som ikke får medisiner som potensielt er både livsforlengende og livsviktige. Jeg er ikke der enda. På det helt akutte stadiet. Og skulle det virkelig være nødvendig så vil onkologen bruke immunterapi allikevel, sa han. Så får ms’en leve sitt eget liv imens. Da må jeg la det stå til. Jeg satser på å ikke komme dit!

Nå heier jeg på Legemiddelverket og satser på at neste behandlingsforsøk både blir en realitet, at jeg tåler det og at det virker!