På min grundig beskrevne trugetur på torsdag ettermiddag ble jeg forbigått av relativt mange. Etter at jeg kom til skiløypa, vel og merke. Det er nemlig overraskende mange folk i enkelte skiløyper en helt vanlig torsdag ettermiddag i januar.
Noen av de som passerte meg var et par spreke damer på ski. De syns det passet med en stopp der i oppoverbakken. Og det var jeg i grunn helt enig i. Da fikk jeg høre at de var på «hjemmekontor» på hytta, men at de bare måtte ut en liten tur før det ble mørkt. Det holder jeg med dem i.
Jeg har vel for så vidt en mistanke om at hjemmekontoret muligens var et «gjemmekontor». Dem om det. Frisk luft fikk vi alle tre og jeg kom på et blogginnlegg og gjemmekontor jeg skrev for omkring et år siden:
Dagens innlegg blir et «til minne om»-innlegg. På denne dagen, i alle fall på denne datoen, for fire år siden så dukket det opp noen nye bekjentskaper i livet mitt. Nemlig disse tre. Og facebook minner meg jo på viktige hendelser i livet, heldigvis.
Grunnlaget var et strømbrudd. Da strømmen gitt på helseinstitusjonen jeg var så heldig å tilbringe dagene på, så drev kjedsomheten undertegnede, samt en håndfull partners in crime, til denne formen for kreativitet. Jeg går rett og slett ut fra at det var en form for yrkesskade og et sterkt behov for å finne på noe der vi satt langt til skogs. I mørten. «Hvorfor være inne når alt håp er ute?», som det sies.
Om et par uker forsvinner jeg til et liknende sted med mål rehabilitering av helse. Treningsleir, muligens. Jeg lurer på om strømmen kommet til å gå? Og om det er potensielle partners in crime der? Og om det muligens kanskje blir noe kram snø en eller annen gang uti februar?
Tusen takk til @ingridgjessinglinhave som hjalp meg å «komme ut». Jeg har sett det lenge. Og selvfølgelig vært avventende betenkt. Men siden den dyktige optikerassistenten, for øvrig min egen datter @odaengen, insisterte på at det var de rette, så ble det de. Og ifølge Ingrid og brillebutikken hennes så er de trendy. Og slikt er man jo opptatt av. Not!
Og så sitter jeg der da, og ser på pressekonferanse etter pressekonferanse. Litt beskjemmet og betenkt. Men heldigvis ikke krenka.
Ingrid og jeg har politikerbriller. Ingen sammenlikning forøvrig. Men det gir oss i følge Ingrid sine følgere fritt leide for å snakke svada og slippe å innfri lovnader….akkurat som det skulle være noe nytt😉
Men tross alt: jeg vil heller ha @ingridgjessinglinhave-briller enn politikerbriller! Så Ingrid, du slapp meg ut!
Takk til @ingridgjessinglinhave for å kalle en spade for en spade. Og forøvrig til min telefon som automatisk legger inn filter ( gammalkjærringfilter antakelig) på selfiene….
Det var en gang ei oppvaskmaskin. Athur Asko, var hans navn. Han var i grunn en lojal og arbeidsom figur. På linje med Reidar. Enige om arbeidsfordelingen var de også. Reidar tok seg av støvsuging og mopping. Arthur fikset oppvasken. Nesten hver dag. År ut og år inn.
Helt til plutselig en dag så begynte han å lage rallelyder. Gikk du nærme Arthur under vaskingen så kunne du til og med ane en viss vibrering. I tillegg til lyden som ikke hørtes helt frisk ut. Det hørtes rett og slett ikke ut som Arthur hadde det noe særlig bra. Det lovet ikke godt for en som vanligvis gjør pliktene sine uten å kny.
Det ble fundert og diskutert. Arthur fikk renset og fikset sila si, og instruksjonsboka ble rotet fram. Han fikk også en rens. Det ble diskutert om ekspertise måtte tilkalles. I form av en reparatør forståss. Både friluftsheidi og småbrukeren klødde seg bekymret i hodet og så tusenlappene fly.
Men først skulle småbrukeren undersøke litt. Arthur sitt filter og et par andre løse deler ble plukket fra hverandre. Småbrukeren pirket på Arthur på steder der ingen mennesker hadde vært før. Friluftsheidi fungerte som håndtlanger og hadde for øvrig og som vanlig den viktige oppgaven å ikke gå i veien. Og til slutt etter mye pirking og nærgående undersøkelser så kom synderen til syne.
Arthur hadde fått en tannpirker i halsen! Den hadde på fullstendig uforklarlig vis beveget seg gjennom to filtere og en ventil og havnet helt nedi vannpumpa. Og dermed ført til rare lyder, harking og ralling fra Arthur sin side. Synderen, altså tannpirkeren, ble forvist til søppelkassa og Arthur ble skrudd sammen til sitt komplette jeg atter en gang.
Akkurat nå er Arthur igjen i gang med det han fikser og liker best: nemlig oppvasken! Foreløpig uten syting. Arthur er vanligvis grei slik!
Det er mye rart en kan tenke på en mandag midt i januar. Mange tenker på strømpriser og regninga som er gigantisk. Andre tenker på sjukdom, enten det er omikron eller noe helt annet. Media tenker en del på Toska. Ikke toscakake, som jeg hallusinerer om, men han der David Toska. Jeg har akkurat smelt i veg en forbanna klage til NAV. De tenkte å snyte meg for den nette sum av omkring 35 kroner….men jeg var ikke i det humøret i dag.
Heldigvis ble jeg omtrent så forbanna som summen tilsa. Ikke så fryktelig. Men rett skal være rett.
Mens jeg drev med dette så fiklet jeg hele tida med et par briller. Jeg måtte jo få med meg nyhetene på tv. Samtidig som jeg tastet på laptopen. Nå nærmer vi oss nemlig dagens bloggtema.
Jeg måtte innom apoteket en tur i dag. Og jeg måtte legitimere meg. Litt bråkjekk så sier jeg idet jeg legger fram bankkortet med bilde:
«Det er sånn jeg ser ut under munnbindet, da….eller i alle fall sånn jeg så ut. Ha, ha.».
«Ja de sender jo bare ut nye kort med de gamle bildene uansett hvor gamle de er», sa farmasøyten bak disken.
«Hææææ!?! Jeg tok jo nytt bilde for sånn omkring bare 2 (2!!!), år siden», tenkte jeg. Men jeg beit det i meg og mumlet et eller annet der bak munnbindet. Samma det.
Så kom jeg på trening. Ei gruppe med damer i ulik alder. Vi snakket om babyer… Altså, det handlet om stabiliseringsmuskulatur og rotasjon. Noe babyer øver på. Og vi. Så sier da lederen følgende velvalgte ord: «ja de av dere som snart er klare for barnebarn da», og så kikket hun rundt seg. Blant annet på meg.
Her sitter jeg nå og kjenner litt på det. Jeg har jo akkurat vært i 50-årsdag også. Og riktignok så har jeg bitt i det sure eplet og gått til anskaffelse av lesebriller. Dermed en del fikling med briller av og på når tv og laptop skal brukes i kor. Undergangen, det vil si overgangsalderen, tror jeg ikke jeg sier så mye om akkurat nå, annet enn at det er rimelig hett her innimellom. Og selv om avleggeren er i 20-åra så er så vidt jeg vet både jeg og hu enige om at spørsmålet om barnebarn er helt unødvendig å ta opp nå. På ei god stund ifølge henne. Jeg legger til at hun er tidlig i 20-åra…
Når det gjelder alder så velger jeg videre å støtte meg på avleggerens utsagn da hun var omkring 7 1/2 og jeg sånn ca 34. Samtalen forløp omtrent sånn:
Meg: «Jeg som er så gammel får ikke til det, vet du.» Jeg vet ikke hva det var jeg ikke fikk til. En unskyldning for å slippe noe jeg syns var trasig, antakelig.
Avleggeren, heretter kalt A fordi jeg er lat og ikke gidder skrive alt: «Du er jo ikke gammel du, mamma!»
Meg: «Neivel. Men bestemor da, hun er vel gammel?» Tipper hun var omkring 55 på den tida.
A: «Nei. Hun er ikke gammel.»
Meg: «Men oldemor da, hun er vel gammel?» Hun var i 80-åra. Min mormor.
A: «Nei, oldemor er ikke gammel…..»
Meg, som egentlig hadde gitt opp: «Men hvem er det som er gammel da syns du?»
A: «Oldemor på Stjørdal’n er gammel.» Punktum, ferdig snakka.
Oldemor på Stjørdal’n var småbrukeren sin mormor og da godt over 90. Gikk i det som jeg kun har hørt omtalt som «ærmførkle» i et eller annet uslitelig gnistrende syntetisk stoff, filttøfler og tjukke strømper. Og håret var lagt og muligens i hårnett. Og huset hennes luktet en blanding av middagen fra i går, fiskeboller fra i dag eller noe og kattemat. («Ærmførkle» var en slags uniform av en kjole voksne damer iførte seg før i tida. Helt sikkert praktisk. Nesten som en voksduk som du kunne tørke av om uhellet var ute. Jeg tror det var knapper helt ned også. Litt frakk).
Så takke meg til undergangen (altså overgangsalderen), lesebriller og litt knirking i skroget. Gammel blir jeg ikke før om en generasjon eller to.
Hilsen fasiten, altså avleggeren.
“Ikke gammel”, men med lesebriller. Og filteret “klassisk retro” for anledningen.
Torsdag mottok både småbruker og undertegnede tredje skudd av den kjente covid-shotten, eller vaksina om du vil. Effektivt og greit administrert og gjennomført av et velsmurt system her i kommunen. Litt ømme i armen ble resten av dagens gjøren og laden gjennomført etter planen, til og med en liten operasjon i leggen ble unnagjort. Og ingen tenkte så mye mer på det. Bortsett fra muligens småbrukeren da. Han var ikke helt i slaget etter forrige dose, og var nok en smule spent på fortsettelsen.
Fredagen opprant med en småbruker med feber og vondt i skrotten. Jaja, ikke mer enn vi kunne forvente. Friluftsheidi var fortsatt bare øm i overarmen og avskrev vel egentlig hele greia som en smule manneinfluensa. Og regnet med at det ikke skulle bite på kjærringa.
De forrige to dosene har ikke medført noe som helst for meg. Ingen bivirkninger og ikke noe styr. Overrasket ble jeg da jeg plutselig befant meg under pleddet på sofaen. Jeg frøs og hadde «vondt i huden» på hele kroppen. Utpå kvelden begynte synet å svikte. Det var trøblete å fokusere på tv-skjermen og til slutt var det vel best å gå å legge seg.
En liten sjekk av kroppstemperaturen forklarte synsforstyrrelsene og frysinga. Når jeg som så å si aldri klarer å måle mer enn maks 36,5 når jeg måler egen temp får tallet 38,13 på termometeret, så skjønner til og med jeg at jeg ikke er helt som jeg skal. I mitt voksne liv har jeg vel kun hatt temp på over 38 en gang, og det var da jeg hadde blindtarmbetennelse i 2020.
Iført ullsokker og med fortsatt ufokusert blikk var det bare å krype under dyne og pledd og sove av seg hele greia. Det måtte altså 3 doser til før jeg fikk bivirkninger. Og til og med da var kroppen såpass treg i oppfattelsen at småbrukeren allerede var på bedringens vei da friluftsheidi reagerte.
Og siden jeg har hørt at de som får bivirkninger danner mest antistoffer, fakta eller myte, itte vet je, så har jeg vel nå endelig fått antistoffer jeg også!?! Akkurat i tide til å bli smittet, antakelig? Alle gode ting er tre, sies det.
Amputér alt åvå åkla, sa småbrukeren. Han mente det måtte til for å bli kvitt alt som plaget meg… For dere med andre dialekter; han mente amputér alt over anklene… Vel jeg har ikke så mye bruk for et par føtter med spasmer heller, akkurat. I alle fall ikke uten resten.
Jeg slapp å ta alt åvå åkla i dag også. Men det ble 5 sting. Midt oppi alle andre helsegreier som jeg bedriver tida med nå om dagen så måtte jeg altså av gårde å skjære litt i leggen. Det var et par føflekker som ikke oppførte seg særlig harmonisk eller så helt normale ut. Vonde var de også. Men nå er de vekk og jeg har fått plaster.
Skulle hatt et med Star Wars på egentlig, eller i det minste Frost, men jeg fikk aldri tilbudet. Ikke fikk jeg premie da jeg tok ikke mindre enn 12 blodprøver på sykehuset på mandag heller. Men jeg var på nippet til å spørre. Hadde det ikke vært for at bioingeniøren som tok seg av meg tilsynelatende manglet all form for humoristisk sans. Jeg tok ikke sjansen på noe. Jeg skulle i alle fall ikke vippe henne av pinnen.
Påskestemning en helt vanlig januaronsdag er helt ok. Selv om solbrillene var knekt. Urutinert av meg. I dag var det påskestemning på jobb. Bålpanne, akelek og ski. Og egne løyper på jordet er skikkelig stas. Selv om undertegnede lot skiskoa stå i ro og konsentrerte seg om jobben som støtteapparat for unge skiløpere.
Verdens beste venninne fyller 50 denne januaronsdagen. Jeg håper hun har hatt en aldeles strålende bursdag. Feiringa tok vi i helga som var og det er godt, og en smule tullete, å oppleve at vi fortsatt er omtrent som vi var da vi ble kjent som 13-åringer… Enhver 50-åring bør feire med akebursdag. For ikke å snakke om både turbopils og romperakett…
Livet er for øvrig litt som denne skiløypa. Litt rufsete i kanten, noen steder helt most etter diverse fall, og i alle fall svingete. Det er ikke godt å vite hvor løypa og livet går heller. Men når sola skinner på løypa så er livet litt lettere å håndtere. Og så får jeg heller ta en budag når det trengs!
«Enhver 50-åring med respekt for seg sjøl bør feire med akebursdag», sa en klok kvinne for noen timer siden.
Det er ikke enhver 50-åring som gjør det så vidt jeg vet, og det er ikke enhver 50-åring som er så blid når hun velvillig lar seg kidnappe som akkurat denne. Tett snøvær, stummende mørke og mange kuldegrader stoppet ikke hverken nesten-50-åringer eller de som var litt yngre. Muligens fordi vi visste at kvelden skulle ende i ei varm, god hytte med både mat, kake, bobler og smågodt. Selskapet bød på latter, både nye og gamle historier og ikke minst en god del løsing av verdensproblemer og mer personlige utfordringer. Sånn kan det bli en fredagskveld med gjengen. En god fredagskveld.
I den grad vi trengte en konklusjon: vi har alle behov for gode opplevelser i godt selskap og å virkelig være til stede med hverandre. Og aketurer med påfølgende mat og samvær gir mersmak.
En tur i akebakken er ren mindfullness. Frisk luft er godt. Snøvær og mørke er spennende. Og snøsprøyt i fjeset forfriskende. Om bakken esr lang og bratt ut når den skal forseres oppover og veien fra mageligg på akematta til oppreist stilling oppleves rimelig heftig for en stiv kropp, så kan aking anbefales .Og den som har lyst har lov.
«Ved 20-årsalderen bekymrer vi oss for hva andre sier om oss,
Ved 40-årsalderen bryr vi oss ikke om hva andre sier om oss.
På veien mellom 50 og 60 går det opp for oss at de aldri har snakket om oss i det hele tatt»
Fritt etter Ann Landers.
En fredagskveld i akebakken kan absolutt anbefales for alle aldre. Gjerne i snøstorm. Hodelykt og akedress med refleks kan anbefales. Det er lettere å finne igjen hverandre da…
I dag er det 13.dag jul. Eller 6. januar om du vil. Ellers er det torsdag. Et fakta som i grunn ikke har noe som helst med saken å gjøre.
På tv2 spør de om du irriterer deg over at naboen har julepynten oppe enda…. FOR et håpløst spørsmål, tv2. Den som har både tid, overskudd og ikke minst interesse av å irritere seg over slikt kan bare gjøre det for min del. Men jeg vil ha meg frabedt å høre noen akke seg over det. Meningsløst, vil jeg påstå.
Men altså: skal julepynten ut 2. juledag, 1.nyttårsdag, 6. januar, altså i dag, eller 20. dag jul? Tv2 hevder å ha fasiten. Ifølge dem rydder de fleste vekk julepynten når det nye året begynner. 6.januar er Helligtrekongersdag ifølge gammel kristentradisjon og fortsatt helligdag lengre sørover i Europa så vidt jeg vet. Tradisjonelt så skal visst jula «kastes ut» senest da, mener noen. Omtrent akkurat samtidig som de regnet at de tre vise menn ankom Betlehem.
I middelalderen mente de at julefreden skulle vare til 13. januar. 20.dag jul. Det var visst vanlig å reise rundt på gårdene og «feie jula ut» 20.juledag. Dermed har det vært vanlig for mange å beholde julepynten til da.
Her i huset står fortsatt juletreet på sin faste plass i stua. Stjernene henger i vinduet og det skimtes både nisser og engler rundt omkring. Dagens middag ble inntatt på juleserviset. Ingen av delene kommer til å forsvinne ut i dag. Om de blir der til 20.dag er usikkert. Jeg har nemlig tradisjon med å «kaste ut jula» når det passer meg. Altså når jeg har tid og energi til det. Det har sjelden vært rett etter nyttår. Småbrukeren nekter å ta ut juletreet allerede da. Så mye jobb som det er å få den digre grana på fot og inn gjennom små dører og trange ganger så får det jaggu meg stå der litt lenger, mener han. Og det kommer jo ikke i hus før tidligst 22. desember. Så jeg har i grunn full forståelse for hva han mener. Men jeg skjønner også at de som pyntet hus og satte inn tre omkring første søndag i advent, er fornøyd og klare for å strippe stua allerede 1. januar eller før.
Jeg har nå lest hele innlegget hos tv2. Der kan jeg til og med stemme over når jeg syns det er riktig å rydde ut jula. Det akter jeg ikke å gjøre. Like lite som at jeg blandet meg opp i noe statistikk om når det var «riktig» å pynte juletreet FØR jul.
Og fasiten som tv2 lovte? Den kommer de heldigvis ikke med. Det skulle bare mangle. Jeg gjør som jeg vil og det regner jeg vel egentlig med at de fleste andre gjør også. Jula her i huset varer nok ikke helt til påske, men så lenge katta ikke har pyntet av juletreet fullstendig så får det stå i fred et par dager til i alle fall.
Jeg regner med det forsvinner en gang før påske…
Siden nedre del av treet har vært en smule trafikkert av husets pelssjarmør, så er en del pynt flyttet oppover. Ellers ser det tilnærmet likt ut i dag; 13.dag jul.
