Jeg fant utsikt. Luft og rom. Fritt syn og fri pust.
Jeg fant turglede. Akkurat passe langt og akkurat passe bratt.
Jeg fant skare. Og den tillot meg å gå akkurat hvor jeg ville. Utenfor sti og gjennom områder som er vanskelig tilgjengelig ellers.
Jeg fant is. Elva bød på både is og åpent vann. Og iskunst.
Jeg fant akebakke. Om noe ufrivillig. Noen steder er det for bratt for trugene og det er fort gjort å ende på rompa. I alle fall når en slik som jeg skal ut i bushen fordi jeg har fått øye på noe interessant.
I går var det nemlig turdag. Planen er å lage fler av dem utover våren. Jeg håper skaren varer lenge!
Elva lager hjerter.Bålplass i sola.Kakao ved bålet.Iskunst ved elva. Enda flere hjerter?Under brua.Ufrivillig akebakke.
Jeg strever fortsatt med energi. Fatigue og ønske om aktiviteter som tur, jobb, trening og opplevelser er ikke alltid lett å kombinere. Og da kan både den ene og den andre føle seg en smule umenneskelig. Rett og slett både forbanna og deprimert. Sånn er det i alle fall for meg. Men jeg holder på da. Og innser at mye av tilstanden i skrotten er varig. Det har kommet for å bli. Og må leves med.
I går var jeg på trening, akkurat som denne dagen i fjor. Samme trening. Litt bedre enn i fjor på noen områder. Litt verre på andre. Siden mars i fjor har jeg vært på tur, brent bål, overnattet i kratt, spist mat, ledd, grått, kjent meg verdiløs, opplevd mestring og hatt oppturer og nedturer. En berg- og dalbane i grunn. Også jeg som hater karuseller!
I dag har jeg planer om tur. Bare det å orke å ha de planene og makte å gjennomføre dem oppleves som en seier. Jeg har nok av dager og uker da det ikke fins krefter til å planlegge noe annet enn å bevege skrotten fra sofaen til stolen og innom do og kjøkkenet for nødvendige ærend. Slik blir jeg grinete av. Det må jeg visst bare innrømme.
Tur derimot: det blir jeg blid av. Og kje. Fullstendig utmattet og sliten som det kalles. Flere ganger såpass gåen at jeg ikke kan kjøre hjem med en gang, men må slappe av litt i bilen etter endt tur før jeg er «kjørbar». Jeg kjører ikke bil med følelsesløst høyrebein!
Så ja, jeg blir utmattet av disse turene. Men det får gå. Smerter og en ubrukelig kropp takles som regel best av et hode som har fått både frisk luft og turopplevelser. Og de kommer rett som det er uansett de smertene, så en bitteliten tur i dag er en investering i en noenlunde harmonisk psyke. Så frisk luft blir det. Både på tross av og fordi. Og det trenger jeg for å føle meg som et menneske!
En marssøndag av det beste slaget, tror jeg. Marssøndag. Søndag i mars. Pre-påske-søndag. Vårsøndag eller vintersøndag.
For meg: bål- og kakaosøndag! Og restitusjonssøndag etter ukas varierte innhold av både sykdom, sosial moro, trugeturer, avskjeder og kontroller. Godt det kommer slike dager innimellom!
Mandag var det den internasjonale dagen for lykke. “Er du lykkelig?”, spurte journalisten folk på gata. Hva skal man svare på slikt? Og hva er egentlig lykke? Dagens gleder er av de små og uanselige alle sammen. Men alle er med på å gjøre en dag som fort kunne vært mer eller mindre mørkesvart, en liten smule bedre. Det kunne fort ha blitt litt småstusslig med andre ord. Om de gjør meg direkte lykkelig er vel i det minste et definisjonsspørsmål, og ikke er det så farlig å definere det heller, men noen glimt av tilfredshet kan de i alle fall frambringe:
Jeg ble hjemme fra jobb i dag. I utgangspunktet et valg som kan gjøre en dag rimelig kølsvart. Mørkesvart egentlig. For det er som regel en mørkesvart grunn til akkurat det. Men denne gangen kjennes det faktisk mer ut som jeg evnet å ta hensyn til meg sjøl og at jeg tross alt ikke er aldeles helt frisk. En seier. En liten seier på veien mot å skape et liv som fungerer.
Det var ikke glatt! Hverken på gårdsplassen, på veien eller der jeg parkerte for å vagge meg inn til fysioterapeuten. Og ikke minst når jeg skulle vagge meg ut igjen. Med bandasje på legg og fot samt to ulike sko fordi det er bare en sko som passer utapå bandasjen. Men juhu, altså! Det er en glede å kunne bevege seg ned av trappa over gårdsplassen og ut i garasjen uten brodder! Og det samme når bilen er parkert i andre enden. Jeg tror jaggu det blir vår en gang.
Øyekremen jeg skulle kjøpe på apoteket viste seg helt tilfeldig og uten at jeg visste det å være på tilbud. Halv pris faktisk. Flaks! Sånn kan en jo bare bli blid av.
Små greier. Til og med smått i mitt lille liv. Og ubetydelige i den store sammenhengen. Men det gjelder å legge merke til det som går bra, ikke sant? Fokus, fokus, fokus. Og da jeg i tillegg fikk en melding som i alle fall potensielt er positiv, samt at hevelsen i lysken er under kontroll, i alle fall ifølge fysioterapeuten som behandler lymfødemet, ja da er jeg fornøyd. Det æ’kke mer som skal til, serru 😊 Lag deg en god onsdagskveld!
Bål gjør meg som regel sånn akkurat passe happy. Dette er fra helga.
Jeg kom meg ut på søndagstur i dag. Det ble med en halvtimes tid og det holdt med en kilometer. Men det ble frisk luft og litt sporjakt. Og det ble skog.
For hvis MetteJosteinsdatter med nyoperert rygg kan tråkke omkring i løssnøen sånn:
Ja da kan jeg! Og det er det beste med blogg, ikke sant? Inspirasjonen det kan gi. Og motivasjonen vi kan gi hverandre. Takk til bloggere som gir inspirasjon til både det ene og det andre. Fra direkte utfordringer til street-art-safari, mat, strikking, bærekrafttanker eller til skogsturer.
Takk for hjelpa, sier jeg! Og hvis du kan så kan jeg! I alle fall litt og i små porsjoner!
Når fredagen i stor grad tilbringes under et pledd så er det ganske ålreit å ha verdens fineste kopp med flyvende teppe på, med varmende te oppi. Fått av verdens fineste «flyvende-teppe-partner-in-crime». Når jeg ikke kan være oppå teppet så får jeg være under da…
En helt naturlig “bivirkning” og betaling, med renter, for å ha brukt det der teppet litt for mye å fly på i det siste. Er jeg for mye oppå så må jeg finne meg i å krype inn under etterpå.
Det gledes til å suse av gårde, gjerne med teppe både over og under, på nye eventyr. En annen dag.
Jeg kjenner mange sterke kvinner. Kvinner som står på, oppnår ting for seg selv, de nærmeste eller verden. Kvinner som gjør spektakulære ting. Tøffe damer. Damer som har gjennomføringsevne og får til ting og oppnår greier.
Jeg kjenner damer som har en egen evne til å få andre til å føle seg bra. Jeg kjenner kvinner med omsorg. Jeg kjenner mange powerkvinner.
Og jeg kjenner mange litt mer puslete kvinner. Inkludert meg selv. Fellesbetegnelsen er at alle er seg selv. Alle kjemper akkurat sine egne kamper og er powerwomen på akkurat sitt område. Og det skal vi være glade for. Og ikke minst fornøyd med.
Så er det jo sånn at de fleste av oss kan hige etter å bli en bedre utgave av oss selv. Og heldigvis så handler ikke det nødvendigvis om å bli penere eller tynnere. Det handler om å gjøre ting som utfordrer en selv. Ting som er skummelt, nytt eller grensesprengende. For akkurat mine grenser! I helga var jeg litt superwoman. Jeg gjorde noe jeg slettes ikke tør. Og for meg viste det seg at det var utfordring nok. Jeg kjørte gondol. Vi var to stykker som egentlig ikke turde, men som tenkte som Harald Rønneberg «det er begrenset hvor gæernt det kan gå», lissom?
Det handler om å skape mening i sitt eget liv. Sprenge noen grenser uansett hvor de går. Være seg selv på godt og vondt og gjøre noe med det du kan gjøre noe med.
Dronning Sonja inviterte i dag 50 betydningsfulle kvinner til lunsj i anledning kvinnedagen. Jeg har ikke sjekket gjestelista. En klinikk som driver med slikt «feirer» kvinnedagen med 25% tilbud på fillers!!!!! Jeg tror jeg hadde hengt et par timer med Sonja i stedet, altså. Om det skulle ha vært aktuelt med noen som helst av de tilbudene der.
Gratulerer med dagen til Jessie, Sonja, avleggeren, Annica som har bursdag, og meg selv. Vi er alle kvinner. Kvinner med ulike mål, forskjellige planer, ulike utfordringer og ulike utgangspunkt. Vi er mennesker. Og som jeg har sagt utallige ganger: folk er folk. Og alle folk kjemper en kamp, for seg selv eller for noe.
Som sagt og skrevet av Hans Børli i Tankestreif, 1991: «Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger».
Gratulerer med dagen!
To damer jeg kjenner godt som akkurat har utfordret seg selv en smule, og som stadig driver med den øvelsen.
Det lærer vi ungene, ikke sant? Dele på godene, bytte på og låne bort. Da jeg var liten delte vi lørdagsgodt. Det var viktig at 0,33-literen med solo ble fordelt med nøyaktig like mange dråper i kjøkkenglasset, og at toppen på den lille skåla med popcorn eller potetgull var eksakt like høye.
På denne turen har avleggeren og jeg delt. Det har vært helt nødvendig da enkelte porsjoner i størrelse har overgått vår kapasitet så til de grader.
Og i går delte vi med det lokale dyrelivet. Ei nærgående due eller to ble viftet vekk med gåstavene, godt og anvendelig ekstrautstyr, men disse gikk smake:
Ferie er å bryte med det hverdagslige og gjøre noe helt annet enn vanlig, tenker jeg.
For eksempel besøke treningsrommet en sen lørdagsettermiddag eller drikke mimosa til frokost. Ikke noe jeg pleier å fylle hverdagen med akkurat.
Det er mye “annerledesliv” disse dagene. Omgivelser, aktiviteter, lyder og lukter. Det meste er langt fra hverdagen. Bortsett fra kroppen. Den er skremmende hverdagslig, vil jeg påstå. Det er derfor det eneste jeg orker akkurat må er å sitte på hotellrommet og blogge.
“Hvorfor utsetter jeg egentlig meg selv for slikt som det her?”, sa avleggeren i dag. Vi tenkte i grunn i kor. Hvorfor gjør vi det? Enda en gang!?
Vi som er så redd for høyder at det er helt krise. Som har felt tårer i klatreveggen for at det er så skummelt. Og ikke minst jeg som begynner å slite på andre trinnet i gardintrappa…
Ta kabelbane til Monte og videre til den botaniske hagen, sa de. Det blir gøy sa de!
Og jada! Det var gøy! Og vi var panikkslagne. I alle fall innimellom. Men utsikt hadde vi. Og vi fikk god lunsj oppi der til fjells.
Og da dama som satt med øynene lukket ved siden av avleggeren hele veien ned sa “C’est fini!” da vi kom ned. Og mannen svarte “And we survived!”, kunne vi alle lunte lettet ut i varmen. Endelig i stand til å puste skikkelig igjen.
Og såpass rystet var vi at vi måtte rive av oss litt adrenalin på treningsrommet en lørdagsettermiddag😁
