I dag har knehøna og invalidkjærringa fått ei real testkjøring. Undertegnede fysiske katastrofeområde har vært på skogstur med den beste gjengen, altså. Høydemeter og ulendt terreng, både oppover og oppover og så litt til oppover og så nedover etterpå. Inkludert snublefeller for knehøner i form av steiner, røtter og mer eller mindre tørrlagte bekker. Med litt deilig, myk myr innimellom.
Først var det spennende om a kom opp. Det gjorde hu. Med sommertemperatur på øvre 20-tall også over 800 moh var forholdene eksepsjonelle. Svett var det, men med turfølge på 4 år pluss og oppover, så hang a på.Takk til de på 4, 5 og 6 og de bittelitt eldre som bidro.
Så kom den riktige utfordringen. Ville a komme ned igjen samme vei? På egne bein?
Med riktig ekstrautstyr og en halvtimes forsprang på 4-åringene og de andre gikk det. Hu rakk til og med en liten matbit før de andre kom etter oppi lia. Det gikk ikke fort, rett og slett ulidelig sakte, men heldigvis ble det ikke kø, det var bilder å knipse underveis og mange steiner å huke rompa nedpå. Skuldre og armer verker etter å ha klamret seg til gåstaver, eller stokker som ungene kaller det, hele dagen. Beina syns også det er greit at det er fri resten av dagen. Såpass råtten er kroppen at entring av ettermiddagens badevann mer kan kalles å rave uti. Selv med stav til støtte. Heldigvis er badetemperaturen mer enn lunken så det er bare å la tyngdekraften rå! Morgendagen vil muligens gi svar på om testkjøringen ble bestått.
Å få avslutte dagen med et velfortjent bad, var i grunn akkurat på sin plass. Og helt nødvendig når beina har befunnet seg i fjellstøvler med absolutt påkrevet støtte og tilhørende ullsokker hele dagen!!!
Hvitt på hvitt nordover.Gitvola, 852 moh.Tørre sommermyrer er terreng for knehøner.Det var ingen annen mulighet enn å bikke seg uti her etterpå.Både medbrakte og utlagte hjelpemiddel.
Skogen på småbruket har fått en ansiktsløftning. Ikke noe fillers eller botox. Det heter visst skogpleie. Ansiktsløftning altså. Eller: rettere sagt så er den relativt herpa for tida. Mye av våren har ei diger hogstmaskin rådd grunden nedi der. Med påfølgende kaos av kvist, greiner, grøfter og uframkommelighet. Mest minner det om noe en kan se etter at de på film har sluppet ei bittelita atombombe. Heldigvis er det nå ryddet en smule. I alle fall nok til at det er mulig å ta seg fram på enkelte strekninger. Bare jeg ikke roter meg ut i bushen. Da ender jeg nok med kvist og vas til oppunder arma.
I går og i dag har småbrukeren og jusstudenten begynt rehabiliteringsarbeidet. 950 furu- og granplanter er puttet i jorda og skal vokse seg store mens kvisten fra den gamle skogen sakte men sikkert går tilbake til jorda.
Imens kan vi nyte en enda bedre utsikt fra gårdsplass og terrasse. Ettersom skogen forsvant i vår oppdaget vi stadig nye ting i horisonten som vi ikke hadde sett på en generasjon eller noe. Vi oppdaget noen naboer i vest også. Altså: de hadde nok vært der hele tida, men ute av syne for oss.
De er forresten et bra team. Jusstudenten og småbrukeren. I dag var det skogplanting og bilvask. Potetene har de jo fått i jorda før i vår. Det blir spennende å se hva det neste samarbeidsprosjektet deres dreier seg om. Jeg har hintet om at jeg også har bil…
Team skogplanting. Jusstudenten og småbrukeren i aksjon.3 stadier i skogpleien. Ved som bestefar har hogget. Stubbe fra gammelt tømmer. Nysatt granplante.
Kors på hæsjen. Kors og kors. Kneskade. Var jammen usikker på overskrifta på dette innlegget. Men endelig har da både leger og MR-bilder konkludert om dette hersens kneet . Etter mye att og fram og mas og insistering av undertegnede sjøl. Mange timer med trening og forventning om snarlig bedring (tror jo alltid det uansett) senere.
Det viser seg altså at korsbåndet i knehønas berømte kne har fått seg en støkk. Ikke helt av, men rift, raptur eller brist…i tillegg til noe gammelt arrvev (!) i følge bildene. Og væske i kneet da selvfølgelig. Det får man vel på kjøpet. Bivirkning: smerte ved både bøy og strekk og ustabilitet. Jo takk! Gjennomsnittlig forekomst av bikk, da snakker jeg ekte gå-overende og lande med beina opp i lufta og hue ned, har vel ligget på omkring to ganger per tur i det siste…og når turene er på under 4 km forstår alle at det bikkes litt. Minst for annenhver kilometer i alle fall. Holdt på å gå overende på terrassen her i sta også. Men reddet meg inn takket være lynraske reflekser. Sier vi.
Siden man er både gammal og råtten fra før så «slipper» man visst operasjon. Kan ikke skryte på meg noe viktig comeback hverken på fotballbana eller i alpinbakken i nærmeste framtid. Så her må ressursbruken i AS Norge prioriteres. Så jeg får fortsette å trene kne, jeg da. Muligens enda mer spesifikt enn de siste 10 ukene. Moro for en verdensmester i tålmodighet å lese at det kan ta over et år å tilbakeføre nevnte undersått til før-skade-funksjon. Noen som er interessert i å bære meg på fjelltur i sommer?
Jeg regner med at gåstavene som før kun ble brukt ved vading over strie elver i fjellheimen når tung sekk også var en del av ekvipasjen nå blir obligatorisk uansett. I alle fall offroad. Klarer heldigvis å bikke meg oppi kanoen helt på egenhånd. Hvis småbrukeren holder den rolig…
Kjærringa med staven blir nok ikke mindre hyppig å se framover.Mot strømmen.
Jeg er i rett alder for en del diagnoser. En del kroppslige og for så vidt mentale utfordringer som har vært mulig å holde fra livet inntil nå, er helt normalt å stifte bekjentskap med i min alder. Reservedeler blir mer og mer reelt å etterspørre nå, tror jeg. Undertegnedes situasjon bekrefter teorien.
Jeg visste derimot ikke at det var så vanlig med demenssykdom hos 21-åringer. For å være helt ærlig så trodde jeg at det var enormt mye større fare for at jeg sjøl skulle stifte bekjentskap med den utfordringen med det første. Jeg er klar over at det nok kan påstås at det toget allerede har gått. Nok om det. Jeg tar meg friheten å ikke utbrodere akkurat det noe videre.
Det begynte med at student en glemte pc-laderen sin i studentleiligheta da hun i pur glede over å ha gjennomført vårens siste eksamen stakk fra hovedstaden fredag. Ikke noe problem. Student to tok med seg laderen oppover til innlandet da hun kom etter et par dager senere. Student to glemte derimot å ta med laderen så hun fikk levert den til student en da den ene skulle besøke den andre i går. Og i dag skulle student to tilbake til hovedstaden mens student en skulle på jobb og laderen befant seg på bygda 6 mil unna. Student en, i samarbeid med student to, presterte også å glemme å ta med halve gaven til student tre i gårsdagens gaveoverrekkelsesvisitt. Noe som førte til at student en oppsøkte student tre en ekstra gang i dag tidlig før fuggelen feis.
Lurer litt på om denne kanskje egentlig burde i karantene…?
Laderen er nå forent med sin demente eier, student en, etter at student to kastet den ut fra toget på avtalt stasjon da hun passerte på vei til hovedstaden i dag. Den bortimot usynlige mora til student to plukket den opp på stasjonen. Bra man kan brukes til noe…
I dag ser du meg ikke. Ingen gjør det. I dag er jeg usynlig. Jeg var nok usynlig den 20. april også. Derfor kommer blogginnlegget fra den dagen i reprise. Det er det jeg kan få til som usynlig. Og når jeg er usynlig blir det heller ingen selfie. Da er det fint å finne en gammal en. Og det får være bra nok. den gir i alle fall gode minner.
Mitt liv den 20. april:
I presentasjonen av denne bloggen skrev jeg at det skulle handle om livet. Mitt liv slik det var og slik det ble. Det ligger litt langt inne å skrive om helheten, kjenner jeg. Sannheten er at livet slik det er akkurat nå ikke alltid er så lett å ta med humor. Jeg er rett og slett ganske lei. Både lei og lei meg.
I dag skulle jeg stått klar i barnehagen og tatt imot en gjeng inspirerende, glade og lekesultne unger etter, for de fleste av dem, flere uker uten barnehage og lek med venner. Det ble ikke sånn. Jeg måtte kaste inn håndkleet allerede i februar, så kom coronaen. Det hjalp ikke og her sitter jeg.
Det kjennes både feil og rart å sitte og blogge midt på en blank mandag. Spesielt om noe både personlig og på grensa til selvmedlidende. La det ikke bli en vane. Men ei som kjenner meg godt foreslo det her som en form for terapi, tror jeg. Så får da prøve. Jeg har riktignok vært en tur i skogen i dag, fra i går faktisk og i hele natt, men vanlig «utebarnehageliv» er det så langt i fra her om dagen. Mye er uaktuelt. Noe kanskje for alltid. Det finnes visst en egen følelse for dette. Sorgen for det som var og det som aldri ble og sorgen over noe som kunne ha vært. Den er der. Den er min, hvor stor eller liten den er.
I februar sa kroppen stopp. Etter snart et tiår med økende og tilbakevendende trøbbel med kroppen, bein og armer og nakke og hue og mage, you name it, så var det stopp. Bråstopp! Alle tidligere forsøk på bot og bedring, både ved hjelp av helsevesen, kurs livsstilsendringer og egeninnsats kjentes forgjeves. Årevis med åndenød hver søndag ettermiddag fordi kroppen slett ikke var klar for ny uke. Med skrekkslagne forsøk på egenmotivasjon: «det er snart fredag», det blir sikkert bra! «Jeg får prøve» og så får jeg heller dra hjem om det ikke går». Jeg klarer litt til. Det er ikke sååå vondt i dag. Du får hvile snart.
Særlig! Det passer aldri å bli sjuk. Og det er alltid en grunn for å henge i stroppen bare litt til. Det er alltid en eller annen som sliter med noe mer akutt. Til slutt venner man seg til smerte og utmattelse og hverdagen blir et maraton som ikke har en ende. Helgene blir for korte til restitusjon, uansett hva du bruker eller lar være å bruke dem til.
Så gjør man så godt man kan og beveger seg etter hvert på en tynnere og tynnere knivsegg. I februar var det slutt. Fastlegen møtte et sjelvende, haltende, pjuskete og på gråten kvinnfolk som rett og slett fikk beskjed om å gå hjem og sove. Hvis jeg ville ut så fikk jeg beskjed om å gå meg en tur rundt huset. Og så legge meg på sofaen igjen.
Ja. Hurra! Givende. Det er altså denne kroppen jeg har fått. Det synes ikke utapå at jeg ikke er helt hundre. Jeg ser i alle fall ikke påfallende annerledes ut enn jeg hadde gjort uten diagnosen, så vidt jeg vet. Det påstås at jeg ikke ser sjuk ut. Nei takk og pris for det! Det holder lenge å kjennes ut som en har fått juling med stokker. Tror ikke jeg hadde taklet å se slik ut også. Og så er det jo slik: når jeg er på mitt verste er det ingen som ser meg! Det enkleste som fins er å pynte litt på det som syns når en skal ut blant folk. Saccosekkvarianten er forbeholdt husstandsmedlemmene.
Jeg kommer ikke til å krepere av diagnosen. Jeg er tross alt heldig. Jeg kommer til å ha den til jeg dør av noe annet. Spørsmålet er hvor mye den kommer til å påvirke hverdagen. Det finner jeg nok ut etter hvert. Og etter hvert skal denne kampen tas den. Må bare komme opp av denne dalbunnen først. «Det er først når en er på bånn en kan begynne å grave seg ned».
Jeg gjentar: jeg er heldig. Det er fryktelig mange som opplever verre ting og jeg er helt sikker på at de fleste av dem har måttet gått mange runder med seg selv for å takle sitt liv. De har en kjempejobb hver dag. Jeg heier på dem. Noen av dem skriver også blogg. Mange av dem er ungjenter (ja, i forhold til meg er de det) som mammapaahjul.blogg.no osv. Ære være!
Nå sitter jeg her i sofaen og tenker på livet slik det var. Aktiv jobb, fritidsinteressen var tur, reiser, småbruk og sosiale sammenkomster. Nå er det bittelitt tur. Bare ørlite granne lenger enn rundt huset. Livet står ikke helt til forventningene for tida, med andre ord. Håpet er at skroget skal bli så bra at det går an å gjenoppta litt av det. Hvis noen vet hvor de selger tålmodighet, i pakke eller løsvekt, så si i fra. Dette tar tid og det er uvisst hvor det ender. Men veien blir til hvis du går, som Nils og Ronny sa. Og selv om veien ikke var den jeg hadde planlagt, så må jeg bare gå den. Jeg har ikke noe valg!
Jeg er fortsatt på vei. Eller: jeg prøver å finne ut hva som er livet mitt her og nå. Og være fornøyd med det. Og da blir jeg lett litt usynlig innimellom.
Når selfier fra “hangoversøndager” etter fest med påfølgende hengekøyeovernatting er bedre enn dagens selfieforsøk sier det meg at i dag er jeg usynlig…
I mitt liv har ukeplaner fått en relativt stor plass. Jeg lager vanligvis ukeplan for både meg selv, kollegaer, unger og foreldre som jeg har med å gjøre hver eneste uke. Den som leser den får om de er heldige vite både hva ungene deres får servert av mat i løpet av uka, om vi skal i turnhallen, hvem som jobber denne uka og når vi vil at de tar med matpakke og tursekk. Rett som det er fører vi på ukeplanen andre aktiviteter, og det hender også at vi utfører aktivitetene etter planen. Det hender også selvfølgelig både titt og ofte at planen i beste fall anses som veiledende. Det handler om å gripe dagen. Er det sol, går vi ut. Om vi har planlagt inneaktiviteter denne dagen, kan den lett forskyves eller bortprioriteres. Eller tas med ut. Er det regn, kan det også hende vi går ut. Hvem vet. Som sagt: en plan er i beste fall veiledende! Eller til for å brytes. Noen av oss kaller det å gi rom til impulsivitet.
Nå er vi snart i uke 24. Slikt blir en opptatt av når en lever med ukeplanlegging i såpass mange år som meg. Akkurat nå vet jeg det kun fordi jeg får mail fra turnusansvarlig på jobben om hvem som skal jobbe når, hvor og hvordan. Navnet mitt står ikke på den planen. Litt mye rom for impulsivitet når det gjelder oppmøte på jobb der, altså. Ellers er planlegging en litt mindre aktuell problemstilling for undertegnede for tida. Ifølge legen direkte uønsket aktivitet, faktisk.
Uansett; jeg klarer ikke å dy meg. Mot anbefalinger og bedre vitende legger jeg fortsatt planer. Litt mindre omfattende enn før og ofte enda mer fleksible. Eller veiledende, som vi jo har valgt å kalle dem. Og så har jo planene fortsatt en tendens til å endres etter hvert. Modifiseres etter hva som dukker opp, dagsform, forventninger, behov og ren og skjær lyst. Jeg kjenner det er en utfordring å legge disse planene til et realistisk nivå. Fjellturer, jobbvisitter, trening, småbruk…jeg går i planleggingsfella rett som det er.
Å møte enda ei uke uten mål og mening er ei skikkelig nøtt for en planleggingsjunkie for meg. Ingen ukeplan. Det er litt jug, jeg har jo et par ting jeg ønsker å få gjennomført selvfølgelig, men siden det ikke legges ut på nett så er det bare jeg som vet om den planen.Så offisielt sett er uke 24 er foreløpig planlagt til å bli en øvelse i «her og nå» ikke «full fart forover».
Beklageligvis. Dagen i dag har vært av typen skadebegrensning…det vil si mye sofa. Det der energiregnskapet mitt er ikke helt i balanse, for å si det slik. Det koster en dag eller to å virke i fire timer.
Ikke desto mindre er jeg på skrivende tidspunkt på god vei ut i neste felle. Med vitende vilje. Noen feller er det verdt å gå i. Det handler om livskvalitet. Og ganske mye skravling forventes. Og jeg ser for meg noe sånt her:
Akkurat nå lever jeg i spenning. En spenning jeg godt kunne vært foruten, men som er høyst reel. Jeg har i dag, igjen, uttalt de bevingede ordene «jo takk, det går faktisk litt bedre nå». Bittelitt, altså. Sist jeg sa det gikk det skikkelig i svart både fysisk og psykisk etterpå, så at jeg er litt spent nå er nok helt på sin plass.
Men, jeg har vært på besøk på verdens hyggeligste plass i dag. Og fått verdens hyggeligste velkomst. Når du hører klientellet hyler navnet ditt taktfast lenge før du får parkert bilen, så er det lett å føle seg som ei rockestjerne! Siden hilsemetodene også på arbeidsplasser som mine har endret seg en smule i det siste, så ble det med en 3-4 klemmer. Rundt magen. Men de var gode. Og når små varme hender smyger seg inn i min for å vise meg de nye kopplammene, så er det lett å kjenne at; jo nå er det da jammen meg litt bedre med meg!
Men spenningen stiger. Nå har jeg låst døra, sendt bort småbrukeren, dratt ned persiennene i vinduet og inntatt sofaen. Mulig jeg gikk i fella igjen. Vi får se da vettø!
For det hjelper helt sikkert å skrive det på engelsk. Undertegnede skal nå øve seg på å «være her og nå», ta et kvarter om gangen og ikke legge planer eller lure på hva som skal skje til sommeren eller utover høsten.
Jeg må innse at slik er det nå. Ikke mine ord, men jeg har i dag lovet en, riktignok godt betalt, tredjeperson å jobbe med den innsikten. Slik er det nå og det kan bli bra, sa dama. Jeg skriver det ned så det muligens synker inn etter hvert. Læring gjennom flere kanaler, godt pedagogisk virkemiddel. Hør, se, skriv, les, erfar det og si det. Ting ble ikke akkurat som forventet og denne omveien kommer jeg ikke utenom så det gjelder å finne et kvarter her og der som kjennes ålreit. Også underveis. Lykke til med det fra meg til meg!
I mellomtiden, mens jeg øver, prøver jeg å unngå åndenød og hyperventilering. I alle fall for ofte. Det er visst ikke sunt. Som OnklP sa, det hender seg «paniken» tar overhånd. Da er det bra å ha en blogg eller så får jeg gå en tur rundt huset som tidligere nevnte dame sa…
Jeg begynner med lunsj. Den ser god ut. Og alt drikke, bortsett fra kaffe kanskje, inntas heretter fra stettglass. Jeg har bestemt at stettglass bidrar til å forbedre alle situasjoner. Selv om innholdet er dovnet bris med sitronsmak. Det har i alle fall vært bobler der en gang…
Å lade batteriene er viktig for alle. Det er viktig for at vi skal fungere i hverdagen og være en rimelig god utgave av oss selv. Både for oss selv og for alle vi har med å gjøre. Hvordan vi lader er nok fryktelig varierende. Noen lader på fest, andre foran en tv-serie. Noen lader på sofaen, andre på topptur. Noen lader i godt selskap, andre i selskap med bare seg selv.
Jeg leter stadig etter den ultimate ladestasjonen. Altså den som virker aller best for akkurat meg. Jeg tror den varierer.
Noen ganger lader jeg på sofaen. I alle fall er det der jeg havner. Jeg legger meg gjerne ikke, jeg bikker. Å bikke er et dialektord for å velte. Som du skjønner, når jeg bikker på sofaen er det på tide å lade! Som jeg skrev i forgårs så har jeg nå oppgradert med en ny ladestasjon. Balkongen er innredet for bikking! Ikke å forveksle med biking. Oh no! Her er det kun snakk om å innta horisontalen, til nød sitte, mens man drikker noe godt, leser noe interessant, filosoferer over solnedgangen eller bare lukker øya og melder seg helt ut.
Men ofte lader jeg nok aller best her eller på tilsvarende “stasjoner”.
Ladestasjon i et kratt.
I alle fall lader hue mitt som regel best i slike omgivelser. Det tømmes for alt som ikke er her og nå, jeg er konsentrert om å holde meg tørr, varm og mett. Alt annet blir uvesentlig og dermed tømmes hodet. Jeg lytter til alle lydene rundt meg. Og er jeg langt nok offroad lytter jeg til stillheten.
«Å virre formålsløst rundt i skogen alene regnes verken som en sosialt oppbyggelig eller samfunnsmessig konstruktiv aktivitet», som Torbjørn Ekelund skriver i boka «Året i skogen». Det er helt i orden. Det er ikke snakk om sosialisering uansett. Kun lading.
