Det er mandag. Ny uke nye muligheter. Jeg leser instagram, #serikkesykut og KK (!) av alle ting til frokost og imponeres av denne damen som i en alder av 32 har kommet milevis lengre en hu sjøl. Ukas ambisjoner for undertegnede blir derfor, etter inspirasjon fra fru Ragnhild Holmås:
«Går det bra?», spurte avleggeren i går kveld, via messenger fra andre etasje. Hun hadde hørt et brak fra 1.etg og lurte på om mora hadde falt ut av stolen. Neida, bare surret seg inn i et par ladekabler, mistet telefonen i golvet og nesten bikka et tomt glass. Jeg skjønte det var på tide å legge seg, det blir sjelden bedre utover natta.
«Går det bra, egentlig?», spurte småbrukeren i dag. Spørsmålet var helt betimelig. Det er en av disse dagene. Det hjalp ikke med ei natts såkalt søvn, nei. Kaffe på senga en søndagsmorgen er helt innafor. Og det går bra. Så er det inntak av dagens vitaminer. En tablett på golvet selvfølgelig. «Jaadda!», der er vi i gang. Etter å ha fikla opp den fra lodottene under kanten på kjøkkenbenken er det bare å gi seg i kast med kaviar og eggedeler. Med tuklestælker (les:fingre) som i beste fall ikke samarbeider eller rettere sagt lever sitt eget liv er kaviartuber et rent minefelt. Det gikk som det måtte gå: kaviar eksplodert over hele kjøkkenbenken, golvet, buksa, genseren og armen. Det meste må antakelig brennes.
Jeg aner at dagen kan by på noen utfordringer, så etter å ha fått i meg eggeskiva sitter jeg nå helt rolig og tar sats før jeg skal gå ut å brenne buksa og genseren.
For noen år siden skrev jeg en statusoppdatering på facebook der jeg etterlyste skandaler og saftige statusoppdateringer. Jeg kjedet meg nok en smule og trengte litt underholdning. Svarene førte ikke akkurat til noe å sladre om, men det ble en god samtale med enkelte smarte hoder om akkurat det der. Statusoppdateringer, altså. Hva vi deler og ikke deler og hvorfor. Jeg tenker at temaet er vel så aktuelt i år. I alle fall for meg.
Hva deler vi på sosiale medier? Hva er vi villig til å vise fram av eget liv, egne tanker og følelser? Hva syns vi er innafor? Hva vil vi oppnå og hvorfor deler vi akkurat det? Og hva er det vi ikke deler?
Og hva i huleste skjer om vi oppnår en reaksjon som vi ikke forventet? Eventuelt ingen reaksjon i det hele tatt? Og usikkerheten vil alltid ligge der: er det greit å dele dette eller vil det slå tilbake på meg på noe vis?
Jeg tror det handler om hvilket bilde vi ønsker å gi av oss selv. Hvem vil vi være i samfunnet og vennegjengen. Og ikke minst, hvordan påvirker det vi deler oss selv personlig? Jeg selv er midt i et eksperiment. Ifølge avleggeren har jeg i årevis spammet ned alt jeg bruker av sosiale medier med tur- og naturbilder. Ergo er jeg en turfriskus! Så «plutselig» deler jeg blogginnlegg med syt og klag og akk og ve om syk kropp og dårlig humør. Ergo er jeg en kroniker.
Hva om den dyktige bakeren som får luftig gjærbakst med riktig farge på alle instagram-bildene sine begynner å dele bilder av all bakst som er flat og hard som stein og alle bakeboller og slikkepotter rett før det havner i oppvaskmaskina? Hva om alle outfit-bloggerne deler bilde av usminkede fjes og ugredde hår, da mener jeg morratryner, altså, og «mysbyxor» som aldri ser dagens lys utenfor husets fire vegger? Og hva om alle friskusfamilier deler bilder av unger som skriker, sekkebærere som svetter og banner og kaos i heimen i stedet for smilebilder fra idylliske lunsjplasser der alle strikoser seg med pinnebrød og det aldri blåser kaldt og ingen vil hjem?
Eksperimentet og utfordringen min blir jo å finne ut hvordan turfriskusen og kronikeren, altså begge sider av imaget kan kombineres til en levelig hverdag. Det jeg viser fram har plutselig fått en del flere fasetter der den ene delen ikke er mer sann enn den andre. Både turfriskusen og kronikeren er deler av mitt liv. Det ene er ikke mer eller mindre jug enn det andre. Hverdagen består av flere sider og imaget har slått sprekker.
De første to spørsmålene har jeg fått ganske ofte i løpet av de siste årene. Oftere og oftere, egentlig. De sier meg noe om at omgivelsene vet jeg har utfordringer. «Du må si ifra!» er omkvedet hos både ekspertisen og de stakkarene rundt som gjør så godt de kan for å legge til rette og ta hensyn. Takk for at dere bryr dere! Det settes pris på, selv om svaret kan være noe unnvikende.
Men, det handler altså ikke lenger om hvorvidt jeg har vondt i dag og om kroppen er bra. Det handler om HVOR vondt er det i dag. Det er aldri «ikkevondt» eller plagsomt i det hele tatt. I alle fall nesten ikke. Men det er ulikt fra dag til dag hvordan eieren av kroppen takler smertene. Hvis jeg sier at det er skikkelig ille, men det går bra, er det greit for deg å høre? Eller skal jeg velge å si bare «det går bra»?
Den siste varianten velges nok ganske ofte. Rett og slett i håp om å slippe å oppleves som et kasus. Orker ikke det for ofte! Å vite at man er en belastning og må tas hensyn til…jeg hater det! Jeg sier stort sett at det går greit. Det betyr ikke smertefritt. Det betyr sånn passe greit. Så da belemres bloggen med sytinga, da. Lettere det kanskje, så kan den som ikke trenger alt for mye realisme la være å lese. Det er veldig lov. Jeg syns generelt det er en god regel da. Les bare det du vil. Skru av tv eller skift kanal om du syns et program er dust. Men vær forberedt på realisme når du snakker med folk. Skrekk og gru.
Så kommer spørsmålet; «har du vondt der fordi du gjorde det eller det i går?».
Det kan godt hende det. Aktivitetsregulering kan faktisk ha en funksjon av og til. Ikke alltid. Så logisk er ikke denne kroppen bygd opp. Hvis det er høyre håndledd i dag så kan det være venstre kne i morgen, og korsryggen når jeg står opp etter neste natt. Forutsigbarhet er ikke en luksus som tillates meg. Og av og til velges aktivitet selv om jeg vet det har en pris. Kostnad og vinning går ikke alltid opp og selv om hode og kropp henger sammen så er de ikke alltid enige om hva som trengs. Da går det ut over både undertegnede og dere rundt. Til slutt så vet jeg ikke hva jeg skal svare.
Jeg setter pris på alle som bryr seg og viser det. Så bær over med meg hvis svaret er svada. I beste fall så er det bare en forvirra forenkling.
Hvilken grad av ærlighet er jeg klar til å gi til enhver tid? Og skal omgivelsene lastes med den hele og fulle sannheten? Hvordan i h….skal jeg forklare det her til andre når jeg ikke fatter noe som helst sjøl?
Kan’ke forklare det her, vøttø…(bilde stjælt fra internettet for så lenge siden at jeg har glemt hvor, beklager)
Har du tenkt på det, du? Hva er ei «flink pike» for deg? Er det bare jenter som kan være flink pike? Kan man være flink pike på noen områder og ikke så flink pike på andre områder? Er det bra å være flink pike? Er det farlig?
Ei klok dame jeg kjenner får stadig høre «så flink du er som kommer deg ut!». Hun lurer litt på det. Hun kommer seg da ikke ut fordi hun er flink, sier hun. Hun går ikke på tur for å være flink. Hun går på tur fordi hun har lyst og fordi det gir henne noe. Om det er trim, naturopplevelse, annen rekreasjon eller jatakk begge deler kan sikkert variere, men «flink» ligger ikke i hennes motivasjon.
For henne er ikke å komme seg ut på tur å være «flink pike».
Dersom du måler din egen verdi kun ut ifra prestasjon, du nekter å være nest best og du alltid streber etter det perfekte. Ja, da kan det godt hende du er en «flink pike». For meg handler begrepet også om å bedømme seg selv og måle sin egen verdi ut ifra det du tror er omgivelsenes forventninger om hva som er «riktig» eller «vanlig». Valgene dine blir påvirket av dette, mer enn av hva du egentlig selv har lyst til og behov for.
Er du en «flink pike»?
Veldig flinke piker. Og blide…
Du aksepterer aldri å være nest best og må være best i det aller meste av det du gjør. Du må alltid gjøre ditt absolutt beste. Du klarer ikke å slå deg til ro med “godt nok”. Du er veldig pliktoppfyllende og gjør alltid jobben din. Ofte føler du et stadig press i forhold til å oppnå resultater og få ting gjort. I forhold til deg selv, slipper du ikke lett unna. Du lager ikke unnskyldninger for dine feil, men misliker deg selv når du ikke presterer optimalt. Du har så mye å gjøre at det sjelden blir tid til å slappe av. Du er veldig konkurrerende. Velstand og status er viktig for deg. Utseende må alltid være på sitt beste. Du mener du fortjener sterk kritikk når du gjør en feil. Du etterstreber å holde alt i perfekt orden.
Hvis du kjenner deg igjen i opptil flere av disse punktene, kan det ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød hende du har et “flink pike” syndrom.
Jeg har nok dette syndromet. I alle fall på noen områder. Jeg gjør alltid så godt jeg kan. Jeg vil gjerne være best i konkurranser og liker meg sjøl best når prestasjonene er på topp. Jeg gjør jobben min og er min egen største kritiker. Jeg unnskylder ikke mine feil (tror jeg) og jeg sminker meg hver dag, haha! Alstå, dette er normaltilstanden. Ingen daglig sminke her i gården nå for tida. Og hverdagsambisjonene er i grunn generelt skrudd kraftig ned for tida.
Og så er ikke alt i perfekt orden rundt meg hele tiden (for eksempel nå) og jeg er ikke overdrevent opptatt av velstand og status. Jeg har den kroppen jeg har, ingen reservedeler eller fiksapåting og utseende deretter. Jeg liker å tro at jeg i mange tilfeller tar mine valg ut ifra hva jeg vil og har lyst til og ikke ut ifra hva jeg tror omgivelsene forventer. Selv om til og med jeg innser at omgivelser og medmennesker faktisk HAR en del å si for hva jeg velger.
Husmora gikk og la seg og lot kjøkkenbenken være slik til dagen etter. Får vel være flink pike og rydde det vekk i dag da, kanskje…
Jeg kjenner en del flinke piker. De fleste er jenter. Jeg er ganske sikker på at det finnes noen gutter også. Lurer på hvordan det er? Å være gutt og «flink pike», altså. Er det som manneinnfluensa så er det jo mer enn dobbelt så ille. Skikkelig fælt med andre ord.
Flinke piker opplever nemlig ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød ofte prestasjonsangst, stress, urolig mage, hodepine, høyt blodtrykk, magesår, kolitt, søvnproblemer, tretthet, panikkanfall, hjertearytmi, ryggsmerter, hudproblemer, leddsmerter, astma og mange andre fysiske symptomer.
Dette syns jeg i grunn høres både slitsomt og farlig ut. For noen av oss ender det med stressnakke og andre kroppslige plager og vi holder fysio- og manuellterapeuter i mer enn full jobb. For enkelte er ikke dette nok og egne og andres forventninger fører til sykdom og det baller i det hele tatt på seg hvis en ikke makter å snu både tankegang og handlingsmønster. Da tror jeg i hvert fall at å være «flink pike» er farlig.
Og vær så snill: ikke si til meg «du er så flink»! Det sier meg så lite. Du risikerer å få spørsmål tilbake «til hva?» Til å komme meg ut, sånn som den kloke dama i innledningen? Jeg kjenner at det ligger lite motivasjon å gjøre noe for å bli omtalt som «flink». Det er så mye mer stas å få tilbakemelding om HVA man er «flink» til. For eksempel: «du er så flink til å lytte». Det gir så mye mer. (da blir det kanskje gode samtaler også).
Jeg tror vi «flinke piker» av begge kjønn med fordel kan lære oss å «gi litt mer faen». Ta valg ut ifra hva du har lyst til og hva som kjennes riktig for deg her og nå. Alt kan ikke prioriteres like høyt og vi må være fornøyd med «godt nok» litt oftere. Jeg øver hver dag og er helt sikker på at jeg kommer til å være skikkelig god til akkurat det, muligens verdensmester, i en alder av bare ca 83!
Ps: innlegget ble opprinnelig postet en gang rundt 2016, tipper jeg. Akkurat nå tenker jeg mitt…
Kilde: Psykolog og spesialist i voksenpsykologi Sondre Risholm Liverød
Du som har så mye helseplager og er sykmeldt. Kan du være så mye på tur du da?
Jada, jeg kan og jeg vil. Derfor prioriterer jeg det når det fins så mye som en ørliten gnist av noe som kan likne energi eller vilje. Ikke hver dag. Kroppen vil ikke det. Plutselig så vil den helst slippe å gå opp trappa til 2.etg. også, så det begrenser seg med tur. Dessuten har kortreist tur blitt en spesialitet. Ekstremvarianten av kortreist som regel. Som nevnt tidligere så bør bilen helst være innen 50 meter fra leir. Eller i alle fall ikke mer enn en kilometer. Betalinga jeg får er et hode og en kropp som kjenner glimt av behag og dermed en psyke som takler det som ikke er så bra på en noe mer konstruktiv måte enn uten tur. Tror jeg. At det ligger i prisen å kjenne det både her og der i dagevis etterpå får bare gå så lenge hodet har fått en liten luftetur. Sånn er det i dag. Hodet er tilfreds, kroppen verker og ganglaget er alt annet enn sprettent…
Perle som fortsatt er innen rekkevidde. Må kun bære sekken 10 min.
Sover du i det hele tatt inne, har jeg fått spørsmål om. Det kommer av at euforien over utenetter, fine solnedganger og -oppganger og opplevelser i naturen døgnet rundt har fryktelig lett for å havne på sosiale medier. Kan melde at de fleste netter tilbringes innendørs, i ei helt vanlig seng på et helt vanlig soverom. Men jeg tar ikke så mange bilder der som ute.
Du er vel ute og på tur hele tida du, har jeg også fått høre. Jeg er nok en del ute ja. Men jaggumeg har sofaen fått kjenne tyngden av kjærringa de siste månedene også. Men igjen, jeg tar ikke så mange bilder i sofaen heller.
Jeg tar bilder når jeg syns jeg har det bra. Som regel er jeg oftest på tur alene, så deling av bilder på nett er en liten «hei, nå opplever jeg noe fint som jeg gjerne vil dele med deg!» Det vil ofte si ute i frisk luft. Når kroppen er pjusk og dørstokkmila lang og høy kan det hende jeg henter fram et gammelt turbilde og deler det. Det kjennes unektelig mye bedre enn å dele sofabilder. I mitt hode vil jeg heller fokusere på gode opplevelser, selv om de er små, enn på det som ikke fungerer. Jeg er livredd for at både jeg sjøl og min omgangskrets aldri kommer til å se på meg på samme måte som før hvis jeg lar være. Så da sørger jeg for at jeg kan kikke på mine egne bilder og opprettholde illusjonen.
Hans Børli sa det slik:
Livet
Av og til er jeg nødt om å ta livet mitt med på en aldri så liten luftetur.
Sånn er det!
Ubeskrivelig flott, men usikker på om jeg kommer hit igjen…forresten, jeg vet en løsning 😉
Bamse – verdens sterkeste bjørn. Han var favoritten min i barndommen. Eller i alle fall tegnefilmene om ham. Og bladene. Bamse ordnet alltid opp, sterk som en bjørn(!), moralsk og politisk korrekt som han var. Jeg tror ærlig talt jeg var mest opptatt av at han var sterk. Ikke at han var så moralsk. Det var vi jo vant til at barne-tv var på 70-tallet. Og jeg har lest meg til det på internettet. Han trengte bare en liten porsjon dunderhonning fra bestemor så taklet han både den ene og den andre utfordringen.
Når man har prøvd å være verdens sterkeste for lenge, men slett ikke liker honning, kan det fort ende med totalkræsj. Ikke bra. Må nok lære meg å like dunderhonning så kanskje jeg kommer ut av denne omveien?
I presentasjonen av denne bloggen skrev jeg at det skulle handle om livet. Mitt liv slik det var og slik det ble. Det ligger litt langt inne å skrive om helheten, kjenner jeg. Sannheten er at livet slik det er akkurat nå ikke alltid er så lett å ta med humor. Jeg er rett og slett ganske lei. Både lei og lei meg.
I dag skulle jeg stått klar i barnehagen og tatt imot en gjeng inspirerende, glade og lekesultne unger etter, for de fleste av dem, flere uker uten barnehage og lek med venner. Det ble ikke sånn. Jeg måtte kaste inn håndkleet allerede i februar, så kom coronaen. Det hjalp ikke og her sitter jeg.
Det kjennes både feil og rart å sitte og blogge midt på en blank mandag. Spesielt om noe både personlig og på grensa til selvmedlidende. La det ikke bli en vane. Men ei som kjenner meg godt foreslo det her som en form for terapi, tror jeg. Så får da prøve. Jeg har riktignok vært en tur i skogen i dag, fra i går faktisk og i hele natt, men vanlig «utebarnehageliv» er det så langt i fra her om dagen. Mye er uaktuelt. Noe kanskje for alltid. Det finnes visst en egen følelse for dette. Sorgen for det som var og det som aldri ble og sorgen over noe som kunne ha vært. Den er der. Den er min, hvor stor eller liten den er.
I februar sa kroppen stopp. Etter snart et tiår med økende og tilbakevendende trøbbel med kroppen, bein og armer og nakke og hue og mage, you name it, så var det stopp. Bråstopp! Alle tidligere forsøk på bot og bedring, både ved hjelp av helsevesen, kurs livsstilsendringer og egeninnsats kjentes forgjeves. Årevis med åndenød hver søndag ettermiddag fordi kroppen slett ikke var klar for ny uke. Med skrekkslagne forsøk på egenmotivasjon: «det er snart fredag», det blir sikkert bra! «Jeg får prøve» og så får jeg heller dra hjem om det ikke går». Jeg klarer litt til. Det er ikke sååå vondt i dag. Du får hvile snart.
Særlig! Det passer aldri å bli sjuk. Og det er alltid en grunn for å henge i stroppen bare litt til. Det er alltid en eller annen som sliter med noe mer akutt. Til slutt venner man seg til smerte og utmattelse og hverdagen blir et maraton som ikke har en ende. Helgene blir for korte til restitusjon, uansett hva du bruker eller lar være å bruke dem til.
Så gjør man så godt man kan og beveger seg etter hvert på en tynnere og tynnere knivsegg. I februar var det slutt. Fastlegen møtte et sjelvende, haltende, pjuskete og på gråten kvinnfolk som rett og slett fikk beskjed om å gå hjem og sove. Hvis jeg ville ut så fikk jeg beskjed om å gå meg en tur rundt huset. Og så legge meg på sofaen igjen.
Ja. Hurra! Givende. Det er altså denne kroppen jeg har fått. Det synes ikke utapå at jeg ikke er helt hundre. Jeg ser i alle fall ikke påfallende annerledes ut enn jeg hadde gjort uten diagnosen, så vidt jeg vet. Det påstås at jeg ikke ser sjuk ut. Nei takk og pris for det! Det holder lenge å kjennes ut som en har fått juling med stokker. Tror ikke jeg hadde taklet å se slik ut også. Og så er det jo slik: når jeg er på mitt verste er det ingen som ser meg! Det enkleste som fins er å pynte litt på det som syns når en skal ut blant folk. Saccosekkvarianten er forbeholdt husstandsmedlemmene.
Jeg kommer ikke til å krepere av diagnosen. Jeg er tross alt heldig. Jeg kommer til å ha den til jeg dør av noe annet. Spørsmålet er hvor mye den kommer til å påvirke hverdagen. Det finner jeg nok ut etter hvert. Og etter hvert skal denne kampen tas den. Må bare komme opp av denne dalbunnen først. «Det er først når en er på bånn en kan begynne å grave seg ned».
Jeg gjentar: jeg er heldig. Det er fryktelig mange som opplever verre ting og jeg er helt sikker på at de fleste av dem har måttet gått mange runder med seg selv for å takle sitt liv. De har en kjempejobb hver dag. Jeg heier på dem. Noen av dem skriver også blogg. Mange av dem er ungjenter (ja, i forhold til meg er de det) som mammapaahjul.blogg.no osv. Ære være!
Nå sitter jeg her i sofaen og tenker på livet slik det var. Aktiv jobb, fritidsinteressen var tur, reiser, småbruk og sosiale sammenkomster. Nå er det bittelitt tur. Bare ørlite granne lenger enn rundt huset. Livet står ikke helt til forventningene for tida, med andre ord. Håpet er at skroget skal bli så bra at det går an å gjenoppta litt av det. Hvis noen vet hvor de selger tålmodighet, i pakke eller løsvekt, så si i fra. Dette tar tid og det er uvisst hvor det ender. Men veien blir til hvis du går, som Nils og Ronny sa. Og selv om veien ikke var den jeg hadde planlagt, så må jeg bare gå den. Jeg har ikke noe valg!
Fjellselfie med nattelosji!Goood morgen!Morgener jeg håper på fler av.
Vi kan lengte etter mye, vi mennesker. Virustidene vi står midt i gjør at mange lengter etter hverdag. Vi lengter etter fellesskapet på jobb, skolehverdag, hytta og treningskompisene. Mange lengter sikkert etter å sende ungene i barnehagen. Noen lengter etter shopping og ferietur, andre bare etter en fridag.
Vi kan lengte etter hverandre. Vi kan lengte etter penger eller andre goder. Vi lenger etter helg eller feire. Vi kan lengte etter opplevelser eller steder. Mange i verden lengter etter frihet og trygghet. Noen jeg kjenner lengter veldig etter vår nå. Det er allerede lysere og lengre dager, så det er stor sannsynlighet for at den som venter lenge nok, får akkurat det. Vår.
Jeg vil skrive litt om å lengte etter noe annet. Min lengsel er personlig. Min lengsel er virusuavhengig. Min lengsel er et luksusfenomen fordi omtrent alle behov ellers er dekket til enhver tid. Min lengsel handler om dette:
Om å lengte etter fjelltopper, elver, åpne myrer, vidder, skogsområder, bakker og gressletter. Om å lengte etter soveposer, ski, bål og granbar. Om å lengte etter lange sykkelturer. Om å lengte ut. Om å lengte etter stillhet og utsikt. Om å lengte ut på tur. Ut i frisk luft over lengre tid. Om å lengte etter å bruke kroppen slik at den blir godsliten. Godsliten på en måte der kroppen er helt sluttkjørt, men man fortsatt ler. Det er gjerne ganske lett å le da.
På kort sikt lengter jeg etter å gå. I dag har jeg vært en tur i postkassa, 50 meter, og i søppelskuret. Juhuuu! Forhåpentligvis kan radiusen utvides litt i løpet av påsken. Kneskader handler visst en del om tålmodighet. Og imens jeg trener kne og venter på restitusjon er det visst bare å lengte.
Jeg bruker ganske mye tid på å lengte for tida. Jeg har i grunn brukt ganske mye tid på å lengte det siste året også. Jeg har i alle fall brukt betraktelig mer tid på å tenke på tur, lese om tur og ønske meg på tur enn å være på tur. I tillegg har jeg brukt mye energi på å velge og velge bort aktiviteter. Å ta det rolig hele uka for da kanskje jeg orker å dra bort på fredag, er et reelt dilemma. Prioritere slik at jeg orker det daglige, rett og slett. All denne lengselen etter ting og aktiviteter jeg tidligere har brukt mye tid på kommer av en helsesituasjon som er endret. Ikke noe jeg dauer av. Mer noe jeg dauer med. Kroppen vil helst slippe å utfordres. Enkelte ganger er det en utfordring å både holde fast i og bevege tannbørsten samtidig. Det går fint å skifte gir i bilen de fleste dager, andre dager er det nesten for smertefullt. Armer og bein som ikke vil gir utholdenhet som en fjert. Mangelfull styring på minst ett bein, gir dårlig balanse og egner seg bare sånn passe i ulendt terreng. For ikke å snakke om skitur! Fjelltur når tidslimiten er ca 30 min er rett og slett ikke helt oppnåelig. Ei god natts søvn uten at det gjør vondt både å ligge rolig og snu seg er etterlengtet. For ikke å snakke om det å våkne uthvilt. Himmel! Smerte er gøy. Det er masse på lager. Utvilsomt. Diagnosen sier at det muligens kan bli bedre. Ikke sikkert. Men kanskje.
Håpet er at det løsner i løpet av 2020, kanskje.
Alt det jeg lengter etter er mulig å oppnå og få oppleve. Bare gjøre det. Det skal jeg. Når kroppen bestemmer seg for å bli en lagspiller igjen. Og det må den bare! Jeg har en mistanke om at jeg kommer til å leve til jeg blir nittiogno`, så det blir rett og slett litt for lenge å sitte på rævva, syns jeg. Mens jeg venter på at det skal løsne så trenes det. Mye inne. Et minimum av aktivitet og til og med en og annen svipptur offroad. Jeg går en del på trynet, og pusten får kjørt seg. Blåmerker etter ufrivillige treff med omgivelser av det mer kompakte slaget dukker stadig opp. Jeg ligger litt på sofaen også. Og trøstespiser og ser mer på tv enn jeg har gjort før. Men jeg har trua.
Jeg gleder meg til å bestige fjelltopper, bade i elver, krysse åpne myrer og vidder, virre rundt i skogsområder med kart og kompass, gå opp og ned bakker og raste på idylliske gressletter. Jeg gleder meg til å legge meg i soveposen, gå på ski, tenne bål og hente granbar til senga under åpen himmel. Jeg gleder meg til å sykle langt. Jeg gleder meg til å være ute og nyte stillheten og utsikten. Og jeg gleder meg til å le hysterisk av alt og ingenting fordi jeg er så sliten etter mange timers aktivitet at jeg rett og slett ikke kan la være. Inntil det skjer så deltar jeg i høyeste grad i den kollektive lengte-dugnaden vi alle er en del av disse dager.
Jeg gleder meg til at vi alle kommer ut et sted på andre siden. Det blir rett og slett smashing!
Er ganske sikker på jeg hadde havna i den kategorien ved en sortering nå ja. Ikke i «kan repareres» eller «klar til bruk» men altså i «må kastes»-haugen. Rimelig frynsete med andre ord. Eller «er du røtin» som en meget god og hyggelig kollega lurte på før i dag. «Røtin» er østlandskbygdenorsk for råtten, bare så det er oppklart.
Det hjalp ikke så veldig mye med denne utsikten da jeg sto og venta hos legen i dag:
Venteplass for ting som må kastes. Litt bortenfor de som sitter på hjul.
Og tanken slo meg at jeg måtte være skikkelig sjuk som fikk lov å møte opp der i det hele tatt. Ufattelig dårlig timing. Og grein meg ikke til det sjøl altså. Ble innkalt etter mail. Eller som legen sa: det er vanskelig å sjekke knær på telefon. Ser den. Døra var låst og leger og sekretærer hentet folk i biler, ikledde oss munnbind og dynket oss i sprit før de aller nådigst låste oss en og en av gangen gjennom 2 dører og inn til legemennesket. Etter å ha forsikret seg om at det ikke var snørr i sikte.
Nå veksler jeg da mellom å være skikkelig sur for at jeg ikke klarer å gå, og dermed ikke kommer meg nevneverdig ut i frisk luft, og litt fornøyd med at det tross alt er en typisk idrettsskade dette her….til tross for at jeg meg bekjent ikke har drevet med noe idrett siden…juni 2019. Og da var det selvfølgelig MYE viktigere å vinne banketten etterpå! Den vant Thea, men hun var da i alle fall på laget mitt!
Og så fikk jeg i alle fall brukt skibuksa en gang denne sesongen. Ikke i kombinasjon med ski, mer fordi glidelåsen kunne åpnes helt til hofta og dermed blottlegge et passe tjukt kne og et enda tjukkere et!
