I dag har jeg fått pokal. Det er bedre enn diplom vil jeg påstå.
Usikker på om den egentlig er fortjent. Men følte meg nesten litt overtrent rett etterpå så… Var svett. Antakelig både av varmen og anstrengelsen.
Satser på at resten av august blir interessant og at progresjonen i alle fall blir verdt en pokal til.
Eller, altså, ikke at det kommer noen penger inn da. Som vanlig er det enklest å få de ut. Men denne bloggen har så definitivt flest lesere når det handler om katastrofekroppen og alle dens utfordringer. Med andre ord,: flest klikk på sjukdom, gjerne med et skikkelig traurig bilde inkludert dyne og/eller veneflon. Jeg sier tusen takk for alle “god bedring” og andre støtteerklæringer jeg har fått. De varmer virkelig og om de ikke akkurat hjelper på den fysiske rehabiliteringen så blir psyken glad. Og når den er glad er det lettere å både takle og rehabilitere katastrofekroppen. Vinn vinn!
Beklager forresten bruk av begrepet katastrofe. Som en meget oppegående ishockeytrener sa etter at laget hans hadde tapt NM-finalen ellerno’ og journalisten brukte k-ordet: “dette er ingen katastrofe. Katastrofe er sult og krig rundt i verden. Å tape en kamp er en bagatell.”
Nemlig! Perspektiv. Ikke så enkelt for en helt vanlig, halvfrisk, anonym blogger som innehar katastrofekropp. Men det er lørdag, jeg sitter i sola med et glass vann(!) og ei god bok. Og det er ganske ålreit. God helg!
I rekken av intetsigende og uinteressante bloggposter fra denne kanten så advarer jeg om at dette er et av dem. Men det er tross alt ikke så langt, så plagen blir ikke så langvarig om du er av det selvplagende slaget og leser allikevel.
I dag gikk jeg 3 runder rundt huset. Ikke rundt i huset, men rundt huset utafor….
Stas. Tok det i en smell i dag og ble svimmel. Selvfølgelig. Men oppdaget underveis at skjegget måtte tas. Og så gjorde jeg det. Holdt på å bikke inn i det bare 2 ganger underveis i prosessen og sier meg fonøyd med det. Så nå er skjegget tatt. Skogskjegget.
I dag skriver kokkejævel om demens. Kokkejævel er en toppblogger som jeg leser fra tid til annen. Du kan google ham om du vil. Eller la være. Han har nok ikke vært helt fresk i det siste han heller. Og i dag, i hvertfall leste jeg det i dag, skriver han altså om demens. Av typen man kan få av sterke medisiner.
Selv har kjent en god del på symptomene men jeg har ikke kalt det demens. Jeg er litt eldre enn han der, regner jeg med, og å skrive om slike ting blir antakelig litt for nært sannheten for oss litt eldre.
Men altså. Min oppfordring er: om du får tilbud om morfin… si ja takk!!! I alle fall om det kommer fra folk i hvite klær. Det er ikke noe å lure på. Det er en grunn til at de tilbyr det. Det hjelper. Og er ikke skummelt. I alle fall ikke den typen du får rett i åra. Det gjør deg i stand til å puste igjen. Og det er lurt å puste, har jeg hørt.
Den du får i pilleform virker også. Men kommer til en pris. For en som har hjernetåke fra før blir den prisen direkte unntakstilstand. Uten tvil.
Opplevelsene spenner over mangt. Jeg har funnet sms-svar på telefonen som er ferdig skrevet men tydeligvis ikke sendt. Så der har de svevd rundt i intet i dagevis. Beklager til den som skulle ha svaret. Jeg lever. Og de har fått svar nå, tror jeg. Har vært inne på tanken om at en eller annen burde laget et lovforslag som forbød tilgang til telefon når morfin er i bildet. PS! Har du ikke fått et svar du venter på så send meg ei ny melding.
Jeg har oppgitt personnummeret mitt ganske mange ganger den siste uka. For et par dager siden nektet ei nettside å godta det. Oppgi et gyldig personnummer, sa maskina. Jeg gjentok og gjentok og gjentok personnummeret mitt, jeg. Jeg har jo ikke noe annet, mente jeg. Med høyere og høyere stemme. Problemet var bare at nummeret var feil. Min feil.
Noen andre måtte taste for meg. Det var for komplisert. Jeg prøvde å stå bak for å følge med men måtte evakuere til en stol i nærheten midt i det tredje forsøket.
Forrige kvelden klarte jeg å lese fire sider i ei bok. Ellers så går øya såpass i kryss at overskriftene på nettavisen er utfordring nok. Og jeg har faktisk fått brukt tv-en litt siste uka. Eller rettere sagt ipaden vi har hengt på veggen, i følge enkelte som ikke syns størrelsen er imponerende. Utvalget av oppussingsprogram og brudekjoleprogram er uendelig på herværende kanaler. Ingen tvil om det.
Jeg avstår fra å kjøre bil. Naturlig nok. Jeg tenker at det er greit å vente med til jeg har en viss oversikt over hvilken dag det er og hvor jeg skal og når…. Jeg bør antakelig også unngå å tenke for lenge på hva alle knappene er til hver gang jeg skal bruke de….
Nå har jeg hatt et par dager uten den der morfinen. Det er lurt, tror jeg. Den er fin når det trengs, men grei å få ut av kroppen og hue på lengre sikt. Håper det skjer fort for jeg regner med at jeg må huske et passord eller to snart og rett som det er kan det være praktisk å bruke bil siden småbrukeren har evakuert til fjells….
Etter noe meget kvalitativ forskning, det vil si ikke kvantitativ, vil undertegnede påstå at uttrykket «au» kun er et uttrykk som er brukbart når det gjelder skriftspråk. Slik som i Donald. Når smerte skal uttrykkes spontant og i praksis bruker vi helt andre ord. Eller lyder. Forskningen er utelukkende lokal og bygger kun på egen erfaring. Derfor definitivt ikke offentlig verifisert.
For fryktelig mange år siden opplevde hu her å overhøre en fagperson som sto ved siden av uttrykke følgende ord: «hun har nok ikke så vondt, for hun skriker jo ikke». Jeg regner med vedkommende i ettertid har erfart at smertehyl etter over 40 timer med vondt muligens ikke er prioritert å bruke krefter på. Jeg hadde i alle fall ikke krefter til hverken å hyle fordi det var vondt eller fordi det tydeligvis burde forventes. Apati frambringer ikke akkurat hyl. Og ikke «au».
Donald har nok egentlig skjønt mer. Oftere enn «au» minnes jeg at uttrykk som hæsjtægghodeskalletordenskyogsåvidere åpenbarte seg i snakkeboblene. Mye mer realistisk i forhold til mine erfaringer. Lyder som æææææh og aaaah samt direkte klynking forekommer også. Så uttrykket «au» er nok mest til bruk på facebook eller på tv. Når en ser folk som åpenbart slår seg, har tryna på sykkel eller skjært seg i finger’n. Jeg påpeker, «når man ser»!!! Når jeg gjør det sjøl høres det sånn ut:
Jeg tror det er på tide nå å hedre den som hedres bør. Å bli akutt syk i villmarka er ikke å anbefale. Du føler deg fort relativt hjelpeløs og det meste kjennes håpløst. Når sykdommen inntreffer om natta er det i grunn enda verre. En rekker å tenke mye rart og lure på mange ulike løsninger, til og med få en smule dødsangst, når smerter gjør at søvn er uoppnåelig. Jeg liker i grunn å betrakte naturen og det varierende lyset til alle døgnets tider, men søvnløshet uten uovervinnelige smerter er å foretrekke.
Da morgenen kom var det på tide å involvere redningsmannen. Som foreløpig trodde han var en helt vanlig småbruker. Mens pasienten prøvde å sitte helt rolig for å minimere smerte pakket han ned en relativt avansert camp helt på egenhånd. Lavvo, tarp, hengekøyer, liggeunderlag, kokeapparat, fiskestenger og de tusenvis av smågreier man klarer å spre utover en leir i løpet av ei ettermiddagsøkt. Inkludert pasientens personlige artikler som toalettsaker og badetøy. Han fikk alt i kanoen. Til og med pasienten ble stablet oppi.
Med fullastet ally-kano padlet han ekvipasjen ut gjennom sundet og tvers over fjorden med tidenes padletak. Pasienten satt forrest og stakk åra nedi mer eller mindre i takt. Jeg tror vi satte verdensrekord i padling av fullastet kano med pasient som dødvekt.
Vel framme ved landingsplass og bil stablet han pasienten ut av båten, før han helt på egenhånd transporterte det hele til og inn i bil. Inkludert kano på taket.
Pasienten fikk ringt legevakt som fikk geleidet oss til nærmeste åpne legesenter. Så var veien strak, om ikke så kort, til Gjøvik sykehus. Og redningsmannen kjørte hit og dit hele veien, fulgte gps og geleiding fra lokale på bare et par knekkebrød som drivstoff. Den første mila på til dels smal og dårlig grusvei der pasienten hylte rett ut for hvert høl i veien.
Jeg må si at under forholdene som var og situasjonen som oppsto så fungerte helsevesenet fullstendig sømløst. Helsesekretærer, leger, anestesi og sykepleiere. Dette systemet og disse folka fungerte! Selv om utdelingen av morfin gjerne skulle startet på et tidligere stadie.
Men den virkelige helten er småbrukeren. Og hans jobb er jo ikke ferdig! Nå må du lage middag til pasienten de neste 14 dagene, sa legen, da innleggelse ble forespeilet. Som om det skulle være noe nytt, tenkte redningsmannen!
Går hardt ut denne uka og starter med stett. Siden disse pillene viser seg å ikke være blant de mest stemningsskapende, så gjelder det å innta dem på en litt mer fancy måte. Får ikke mer moro enn jeg lager sjøl. Ikke akkurat partypiller med andre ord. Stett skaper stemning, så da er vel dette partymandag. I guess!
Helt nyfødt føler jeg meg vel definitivt ikke, på tross av armbåndet jeg har vært utstyrt med de siste par døgn. Selv om sammenlikningen åpenbarte seg da undertegnede våknet etter narkosen i går tidlig. Følelsen av å ha sovet godt og endelig komme ut i lyset.
Vel, egentlig vet jeg jo ikke det, muligens føler nyfødte seg ganske rævva også. Skulle egentlig ikke forundre meg.
Ikke som et nytt og bedre menneske føler jeg meg en gang. Mindre smerter er kjærkomment. Og de andre smertene som kom i stedet levelige, i alle fall med det medisinutvalget som skal inntas her i gården de neste dagene. Såpass mye og såpass uoversiktlig for en neddopa hjerne at jusstudenten måtte trå til med skjema og avkryssingssystem.
Og om ikke akkurat nyfødt, så i alle fall satt ut av en sjukdom som for det meste rammer folk mellom 10 og 30 år…så skulle vel egentlig ha vokst fra det der. Men ingen regel uten unntak, og ung og sprek som jeg er (not) så…
Men altså: en ekstremt betent (kirurgens sitat) og perforert blindtarm mindre og et par erfaringer rikere. Og om ikke like hel overalt så i alle fall hjemme og fores med loff og bris innimellom pillebonanzaene. Sover nok inne i natt.
Det var vel definitivt ikke akkurat slik vi skulle avrunde kanoekspedisjonen vår. Og ikke allerede i dag.
Men så fort gjort er det altså å bytte ut kanoidyll, bading og leirliv med intravenøst og sprøyter. Takket være småbrukeren som pakket sammen leir, fikk padlet oss over fjorden til bilvei og videre via legevakt til hospitalet.
Etter ei uutholdelig natt med magesmerter, feber, desperasjon og angst for å måtte bli hentet ut av redningspersonell endte jeg altså på Gjøvik Sykehus med kanyler i armen og sukkervann i påsan. Så kjapt går det altså å bytte idyll med noe helt annet. Øyhopping ble erstattet med blindtarmoperasjon. Må bare vente litt for av 3 operasjoner var det jeg som hasta minst. Fresk som f…
Er det en eller annen som kan få den pokkers nissen som henger rundt her og banker meg opp med stokker hver eneste dag til å ta ferie? Nå er jeg lei av den helsikes torturisten. Opererer i smug gjør’n også, så det er komplett umulig å få has på’n eller unngå’n. Han kan vel i det minste sove om natta?
Regner med at’n er av typen som blir med på lasset om jeg prøver å stikke av, men har tenkt å gjøre et forsøk allikevel. Med denne sommeren så blir det vel som et forsøk på å fryse’n ut. Vi får se åssen det går. Men altså: kan noen få ham til å ta ferie, eller i alle fall ta pause så lenge at jeg orker å pakke til årets sommerekspedisjon? Wish me luck!
