Jeg er ikke sikker. Men sannsynligheten er stor. Og det er i alle fall etter planen den siste tirsdagen jeg befinner meg akkurat her. I alle fall denne gangen. Så det kan godt være at det siste badet i dette vannet for min del foregikk for om lag en time og et kvarter siden. I alle fall det siste tirsdagsbadet.
Og årstid og værmelding tilsier ikke akkurat at det blir så mye utendørs stuntbading sånn impulsivt de dagene som er igjen ellers.
Så det gjenstår bare å takke Landaasvatnet for fasilitetene de siste fire tirsdagene. Flotte forhold for blant annet tirsdagsbad!
Nesten fælt å bryte speilflata.Tirsdagsbad nr. 4 i Landaasvatnet.Takk for oss, hilsen bikini, håndkle, badesko og friluftsheidi
I dag snakket sjefen til oss. Sjefen for rehabiliteringssenteret. Han snakket om forventninger, mål og hva rehabilitering er. Og om at det var mye opp til oss sjøl hva vi fikk ut av det.
Det er i grunn slik jeg har forholdt meg til rehabiliteringsoppholdet hele tida, så han var heldigvis rimelig enig med meg 😉. Så sa han noe om at det sosiale samværet oss pasienter imellom var veldig viktig for rehabiliteringen. Det som skjedde sosialt mellom oss. Utenom det som har med fysioterapeuter, leger, sykepleiere og andre fagfolk å gjøre. Hvis alle går på rommet så fort det ikke skjer noe felles aktivitet eller måltider, så blir det mindre rehabilitering, sa han.
Jeg følte meg truffet. Jeg går på rommet. Eller ut. Nesten alltid. Og sorry altså; det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Det handler ikke om vond vilje. Det handler om energi. Mitt mål er å bli i så bra form at jeg kan fungere litt bedre i hverdagen det neste året enn det jeg har gjort det året som har gått. Kanskje til og med dra på jobb noen få timer i uka snart. Det betyr at jeg må trene. Og det betyr at jeg må ta hensyn til at jeg til tider er sterkt preget av fatigue. Både av ms-sykdommen og kreftsykdommen, slik jeg tolker meg sjøl.
Jeg er på 2-4 felles treninger hver dag. Så spiser jeg fire måltider i spisesalen for dagen. Og jeg treffer fysioterapeuten tre ganger i uka. Og minst tre økter i uka holder jeg på med egentrening i treningsrom eller basseng. Jeg driver med lymfedrenasje 3-4 ganger ukentlig og så er jeg ute en tur hver dag. Noen ganger på kort tur og andre ganger er jeg borte litt lenger. Jeg er aktiv både fysisk og sosialt på mange arenaer i løpet av rehabiliteringsuka. Jeg er sprek! I alle fall fysisk. Og jeg kjenner at jeg må være sprek (alt er relativt!) for å hindre fatiguen i å ta helt over. Jeg må legge inn minst like mye egentid som treningstid også for å holde den fatiguen i sjakk. Den egentida er like viktig som den fysiske aktiviteten. Så derfor stikker jeg på rommet rimelig ofte, eller aller helst ut. Alene. Det handler om balanse. Aktivitetsbalanse.
I dag ble det en kort tur. Men en god tur. En tur der mindfullness egentlig var hele målet. Alenetida brukes til refleksjon, planlegging, avspenning og rydding i tanker. For meg er det en meget viktig del av rehabiliteringen. En del jeg er fullstendig avhengig av for å klare å gjennomføre resten. For å møte egne forventninger og for å nå mål, rett og slett.
Når jeg får slike mentale pauser så blir til og med jeg rimelig sosial de gangene jeg er sammen med de andre pasientene. Jeg går for kvalitet framfor kvantitet. Det gjør også at jeg kan ha overskudd til å interessere meg for andre om det er noen som trenger det. Mange ganger kjenner jeg at jeg har mer enn nok med meg sjøl og inni meg blir jeg derfor en smule distansert når folk snakker om egen sykehistorikk. I alle fall når det snakkes mye, detaljert og jeg som tilhører kjenner meg mest som ei søppelbøtte for dårlige opplevelser med fastleger og nav og hele kostebinderiet. Det er ikke de gangene jeg er mest stolt av meg sjøl, jeg innrømmer det. Men jeg innser at det er sånn. Jeg blir meg selv nærmest. På godt og vondt. Jeg har nok med meg sjøl og mitt eget, for å si det sånn. Og det kan rett og slett hende jeg da fjerner meg sjøl fra situasjonen. Tar de to beina mine fatt og forsvinner på rommet eller ut på tur, for eksempel.
Andre ganger gir det perspektiv. Som jeg sa til den fjærlette meget hyggelige og takknemlige dama som trengte litt hjelp for å få seg sjøl og rullestolen tilbake på rommet etter lunsj: «jeg har to armer og to bein og det er vel det samme om jeg bruker dem til noe nyttig innimellom!» Hun, som hadde bare tre av de greiene der til sammen, ble trillet av en ufaglært rullestolsjåfør uten førerkort på slikt, altså meg, og kom seg dit hun skulle, og jeg kjente at jeg kunne gjøre bittelitt nytte for meg!
Vinn, vinn! Jeg har to armer og to bein. Det er ikke alltid jeg kan forvente at mer enn en av hver fungerer samtidig. Men jeg kan gå. Så da går jeg. Ut på tur. Så huet får luft. Og blir klart til neste skritt mot egne mål.
En smule halloween-aktig preg over dagens mindfullness-bilde fra et egnet tenkested. Men alene var jeg. Utvilsomt. Såkalt innevær i følge de fleste andre jeg omgir meg med for tida. Jeg kan melde om at økta ikke ble så innmari lang i dag. Det var ikke direkte lunt der. Så resten av dagen får senga duge 😉
Søndag er den sjuende dagen i uka. Her på rehabiliteringssenteret så varer helga fra lunsj på lørdag til frokost mandag. Litt sånn som i «gamledager» da skolen hadde halv dag lørdager. Seksdagersuke. Søndagen er den sjuende dagen. Den er hviledag.
Det betyr ingen felles treninger eller aktiviteter. Ingen timer hos sykepleier, lege eller fysioterapeut. Vi skal gjøre som vi vil. Noen går tur, noen ser tv, noen strikker, noen driver med egentrening, noen sover går jeg ut i fra. Og resten gjør nok noe annet. I dag fikk de som ville tilbud om linedance midt på formiddagen. Det var nok gøy for dem som var med.
Jeg var ikke der. Til sånn cirka ingens overraskelse var jeg ute. På tur. I sludd. Og regn. Finfint turvær. Det ble akkurat passe langt. Og det ble bål. Og bålkaffe. Med utsikt tilbake til rehabiliteringssenteret. Faktisk så satt jeg halvannen time av lørdagsettermiddagen med dagens bålplass midt i utsikten.
Etter tre og en halv time i friskluft var det godt å komme inn til søndagsmiddag. Kalvestek i dag. Og ostekake til dessert. Og en halvtimes flyting og tøying i varmtvannsbassenget pluss en dusj til dessert nummer to.
Resten av ettermiddagen har blitt tilbrakt i senga. Kunne sikkert vært spennende, men her er det altså snakk om hviledag. Og rehabiliteringssenter. Det betyr sykehusseng med alle mulige hev- og senk-funksjoner. I kombinasjon med pc og bok. Rett og slett fordi senga fungerer bedre til hvile enn lenestolen. Spesielt når beinet skal høyt og 90 grader skal unngås både i hofte og kne.
Bra ikke fysioterapeuten så meg ved bålet da. Der jeg satt på en stein, sammenkrøllet over mine egne knær for å beskytte buksa mot regnet. Det var bare jakka som var vanntett, ama 😉.
Det var den 7. dagen denne uka. Nå er det etter planen bare 8 dager igjen før jeg er ferdig her. Da blir det søndagsbål et annet sted.
Søndagskaffebål med utsikt til rehab’en.Underveis.Ingen bading i dag.God tur.
Morgenen lovet egentlig fint turvær.
Lørdagsutsikt.
Samme utsikt. Søndag. Og bålet er slokt på andre sida der.
Nå sprekker det opp! Det er ikke mye jeg ser når jeg kikker ut gjennom vinduet mitt her på rehab. Men nå kommer det blå himmel! Da jeg satte meg med kaffekobben for en halvtime siden var det tjukk tåke. Nå sprekker det opp, og jeg skal ut 😊
Til og med gjennom et møkkete vindu så ser jeg at det er utetid nå 😉
Øya.Lom.En fin plass å nyte øyeblikket og innta turkaffen.Også en lom? Uklar type.And på fisketur.Se hvor du går.Vinteren er på vei og isen har tatt over i sivet.Jeg tror lomen fortsatt sitter på steinen sin. Jeg måtte gå da jeg ble kald.
…hvem er vakrest i landet her? Jo det skal jeg svare deg på. Høsten akkurat nå. Høsten er vakrest i landet her. I alle fall i dag. Blankere oktoberdag enn den vi har hatt herover i dag, skal du lete lenge etter tror jeg.
Atter en vakker dag har sola gått opp over vannet og kjempet seg gjennom morgentåka som lå som et tykt bomullsteppe rundt alt og alle. Og sola fikk overtaket og jagde tåkemysteriet på flukt. Resten av dagen har vært blank som det reneste speil. Sola har varmet og nå er den i ferd med å si takk for seg for denne dagen og er akkurat på vei ned over åsen. ‘
Fortsatt over det speilblanke vannet der gule og grønne trær brisker seg og speiler seg stolt i den glassklare vannflata.
Jeg puster inn den friske lufta. I ettermiddag satt jeg ved bålet og fikk litt etterlengtet røyklukt og mindfullness av å titte inn i flammene.
La hver dag telle, ble jeg minnet om i dag. Denne har i alle fall kommet med gullkant og vært så blank at den nesten teller dobbelt! Lag deg en god onsdagskveld!
Den vakreste er på vei opp og sprer gyldne stråler over onsdagen.Takk for i dag og velkommen igjen i morgen.
De kommer da visst på løpende bånd disse tirsdagene. Og dermed kommer tirsdagsbadene som julekvelden på kjærringa rett som det er. I dag altså; ny tirsdag og nytt tirsdagsbad. Veien har vært glatt og blitt gruset for første gang i høst og frostrøyk og rim ligger over landskapet stort sett hver morgen. Ubønnhørlig høst. På grensa til vinter.
Og jeg bader. I dag fikk jeg tilbud om varmtvannsbasseng… Flyte litt rundt i 33 + eller noe slikt og rett i varm dusj etterpå. Og jeg valgte: innsjø! Rett og slett et slags «iskaldtvannsbasseng». Et stort ett.
Det visste jo ikke den som inviterte. At det var tirsdag og tirsdagsbad, altså 😉. Jeg visste det for så vidt ikke helt selv heller. Før det liksom skjedde.
Enda en mandag i oktober går mot slutten. Jeg er tilbake i bobla. Det vil si tilbake på rehabiliteringssenteret etter helgeperm. Og jeg har i alle fall deler av dagen bedrevet sånn noenlunde det samme som jeg gjorde tilsvarende mandag for et år siden. Blant annet sittet på en stubbe og sett på utsikten.
Det er definitivt høst. Det er vått og lufta er ganske skarp. På veien opp til rehabiliteringssenteret hadde de gruset veien i dag. Det var nok glatt i dag tidlig. Verden går i dvale men tur, kortere eller lengre, blir det uansett. Derfor deler jeg mine noe skogspoetiske tanker fra et år siden i dag også:
Det er meg det da, liksom. I dag er det tirsdag igjen. Og tirsdagsbad. Også på rehabilitering. Og FOR et badevær! Minusgrader på morgenkvisten, med islagte biler og sur vind, men strålende sol.
Etter såkalt manuell lymfedrenasje hos fysioterapeuten i formiddag. Med påfølgende kommando om å ta med meg ei flaske vann og gå og legge meg i senga, så så det ikke akkurat ut som bading skulle bli en selvfølge. Men i og med at det var fritt fram for aktivitet etter lunsj, sola skinte og timeplanen var tom, så…
Dermed ble det tirsdagsbad og jeg er fornøyd. Og så er det jo sånn at vi som bader i oktober gjerne får hele badeplassen for oss selv. Til og med i strålende vær. Herlig. Og badevannet? Omtrent som i fjor på denne tida tenker jeg:
