Enkelte her i huset er ikke akkurat fan av kuldegrader og snø. Det betyr at turer utendørs er av det lynraske slaget. Helst helt fraværende tror jeg. Det fører til behov for beskyttelse av diverse møblement, samt for all del ikke å glemme igjen noe som helst som kan mistenkes å være spiselig på kjøkkenbenken. Blant annet.
For øvrig er den nye leken «finn katta». Den likner veldig på «Finn Willy»-bøkene, for de av dere som kjenner til dem. Kjedsomhet fører til oppfinnsomhet.
Jeg fant’n i dag. Ikke Willy. Katta. Yoda. Jeg er bare glad til at han lå rolig noen minutter sammenhengende!
De som kaller det adventskalender blir krenket av de som sier julekalender. Når «adventskalenderfolket» påpeker at det heter akkurat det, fordi det faktisk er i advent vi har den, ja da blir julekalenderfolket krenket.
De som sitter oppe natt til 1.desember og pakker inn 72 kalendergaver til alle de tre håpefulle blir krenket om noen stiller spørsmålstegn om hvorfor de gjør det. Hvorfor de gidder? Og de som ikke gjør det blir krenket hvis noen påpeker at legokalender er for de late. Og sjokoladekalender er både politisk ukorrekt og kun for de fullstendig håpløse. De som havner i båsen for «misunnelige fordi de ikke har noen å lage kalender til», ja de blir rett og slett krenket av kalenderhysteri generelt. Det er helt sikkert mulig å fylle 24 luker med ulike folk som er krenka eller provosert kun av konseptet kalender.
Det er en smule tankevekkende og vittig å bevege seg rundt på sosiale medier om dagen. I alle fall for oss som er gamle nok til å akseptere at ting må gjøres sjøl og så faktisk gjøre det som en klok kvinne jeg kjenner nettopp har sagt og skrevet. (Takk, Mette.) Vi som opptil flere ganger har laget kalender til oss sjøl, med andre ord.
Jeg kjenner jeg har funnet et konsept som passer meg ypperlig. Et kalenderkonsept altså. Jeg var tidlig ute med pakkekalender. Allerede i 2001, tipper jeg. Da var avleggeren 2 ½ og pakkekalender var lett. Det var ganske enkelt i mange år faktisk. Relativt rimelig også. Klistremerker, hårstrikker, sjokoladehjerter og annet småtteri slo an som bare det. I flere år. Dessuten så er det i dette tilfellet snakk om kun en avlegger. Det forenkler også konseptet. Og gjør innføring av denne typen tradisjoner noe mer fleksibel og overkommelig.
Så kom tenåra og konseptet kalender ble en smule mer utfordrende. Det gikk i noen år fortsatt an å lure inn en og annen kul blyant eller noe annet festlig, for ikke å snakke om nyttigheter som ullsokker og undertøy. Men dyrere og dyrere ble det. Avleggeren ante utgangen på greia og var kjapt ute med å foreslå felles kalender. Hun fikk nok en følelse av at hele kalenderkonseptet fort kunne gå av moten og bli avlyst hvis hun ikke fant på noe som motiverte mora litt. Og pakker motiverer denne mora. Annenhver dag pakker jeg inn en overraskelse til henne. Og annenhver dag pakker hun inn en til meg. Konseptet er såpass motiverende at det fortsatt gjelder.
En påminning fra avleggeren tidlig i høst førte til at pakkekalenderen fortsatt lever. Avleggeren har nå samboer og bor 13 mil herfra… jeg skrev for mange år siden at jeg sikkert kommer til å holde på med de pakkene til hun er 40. Med det jeg vet i dag så tipper jeg at jeg hadde rett. Jeg kan forresten trøste alle som sliter med å tenke ut pakkeinnhold til tenåringene med at det faktisk blir myyye enklere igjen da avleggerne blir eldre. Det er utrolig hvor mye småtteri de trenger når de skal stifte eget bo…
I 2017 oppdaget jeg konseptet ølkalender. Og kjøpte en. Til meg selv fra meg selv. Det var en spennende reise. Såpass spennende at småbrukeren i løpet av de siste årene har invitert seg selv inn i kalenderen. Så dermed er det ølpakke fra ham til meg annenhver dag og fra meg til ham annenhver dag. Hele desember.
At det så vidt jeg vet også finnes akevittkalender for eksempel, tenker jeg at han ikke har godt av å vite noe om.
Her har jeg altså klart å innføre ikke mindre enn to kalendertradisjoner, som med tid og stunder har inntatt en form som kommer meg sjøl til gode. En vinneroppskrift, vil jeg påstå. Hvis noen føler seg krenket av det så er det kjett for vedkommende. Hvis ikke, bare vær en bevisst kalenderdirigent. For deg selv. I betydningen tenk deg om før du innfører tradisjoner, også når det gjelder kalendere. Innfør kun tradisjoner du har lyst til å fortsette med. Også kalendertradisjoner. Spesielt de av typen adventskalender…ja for jeg mener de heter det. Advent er nå. Jula starter den 24.
PS: Et år kjøpte jeg legokalender i januar, til halv pris, og brukte den neste jul. Håper ikke avleggeren blir krenka av den innrømmelsen…
Engler daler ned i skjul. Som barn syns jeg det var veldig rart at de skulle dale ned i det skjulet. Ramle inn der blant spader, snøskuffer, vedstabler og annet rask, liksom. Og potensielt bli både bøssete og svarte og fulle av spindelvev på de fine hvite vingene. Fortsatt er jeg usikker på om det er i skjulet eller i skjul, som litt sånn hemmelig, de driver og daler. Men samma det. De får dale hvor de vil for meg. Bare ikke dett i hue på meg…
Her har snøen dalt det siste døgnet. Så vidt nok til at vi setter spor når vi går. Og til at glassruta, les isen, som dekket badevannet forrige tirsdag er dekket av et tynt hvitt lag. Nok til at vannflata er hvit og ren og fotomulighetene på isen noe begrenset. Men nok til at engler og andre kan ligge og flakse, og for så vidt gå, på vannet.
Så i dag ble det tirsdagsengel på badeplassen til erstatning for tirsdagsbad. En badeengel. Og snøen laver ned. Det spres himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer, som Anne Grete Preuss sang. Jeg liker den setningen. Litt korrekturlakk trengs rett som det er. Både over sommer og annet som råker på å bli feilstavet. Litt korrekturlakk over livet, rett og slett. Da kan til og med slike som meg slå ut vingene og være litt engel. I alle fall snøengel!
I alle fall ikke han her. At fanget er opptatt av en laptop tas rett og slett ganske ille opp. Det forventes at laptopen fjernes umiddelbart slik at fang og dertil hørende kos og oppmerksomhet kan vies til 4,7 kilo kattekropp. Blikket som sendes er såpass insisterende at han antakelig får viljen si innen rimelig kort tid.
Jeg mistenker at forrige ukes sabotasje av ladekabel til nevnte laptop var en helt bevisst del av en vendetta. Et «do or do not, there is no try» i ekte Yoda-stil. Prosjekt «fanget er mitt» eller noe slikt.
I dag ble det tur over frosne myrer. Knasende sprøtt terreng, glimt av sol, vindstille og sju kuldegrader. Endelig søndagstur.
Med fystrikker og opptenningsved i sekken, samt kaffekjele og ostesmørbrød i folie, var det klart for bål lunsj. Bursdagskake i sekken gjorde også susen🙂
På skotøyet skal finfolk kjennes er et ordtak jeg har hørt. Jeg kjenner ikke opprinnelsen, men innimellom så kjenner jeg meg igjen, for å si det sånn. Stilige sko hører med. Og med passende sko heves ethvert antrekk. Som regel er jeg mest interessert i at sko skal være gode å gå i og ved behov holde meg tørr og fungere i det terrenget jeg har begitt meg ut i.
I går kjørte jeg litt annen stil. Da valgte jeg en helt annen stil. Sko som har blitt kalt «Lady Gaga»-sko og som definitivt går under betegnelsen «sittesko». Selvfølgelig fordi de er aller best når du sitter. Sånn ble det også med meg. De holdt omkring en halvtime. Etter det fikk de stå under bordet. Og til slutt havnet de i veska. Og ble der.
I dag er jeg tilbake i tøfler. Helt nye. Pakket opp til morgenkaffen. De er definitivt brukbare til både sitting og gåing. Varme er de også. Perfekt. Og med tanke på at jeg er et helt år eldre i dag enn jeg var i går, minst, så oppleves tøfler som adskillig mer adekvat skotøy for dette fintfolket!
Gamlemor, som enkelte kollegaer så trivelig ynder å kalle meg, er klar for fredda’n. Hun har pusset og spraklet og sprayet og blinget opp skroget etter alle kunstens regler. I alle fall så godt som hu har vett på. Så nå blir det Hollywoodfest.
Nå gjenstår det bare å ta seg fra småbruket til Hollywood uten for eksempel å rakne strømpene. Dekkskift eller liknende er ikke veldig gunstig denne kvelden heller.
Limousinen er dessverre utilgjengelig, så det er bra jeg har dieseldyret i garasjen.
I september kjøpte jeg meg ny laptop. En slik er relativt hyppig i bruk her, og siden jobbmaskina tok endelig kvelden etter månedsvis med uforutsigbar oppførsel så var det på tide. En som ikke jobber spesielt mye og dessuten er stabilt ustabil som arbeidstaker, kan ikke drive å få ny laptop fra arbeidsgiver. Og jeg måtte ha en. I alle fall ville jeg.
Så da ble det shopping. Heldigvis har småbruket egen privat leverandør av slikt utstyr og it-tjenester og greier, og det ble fikset på et blunk. Laptopen kom fra trønderland etter et par dager og undertegnede kunne igjen lese nettaviser og fylle internettet med diverse blogg og annet. Jeg er nok for gammal til å bli fortrolig med å bruke telefonen til alt det der.
I går var Yoda hjemme alene. Vi andre var på jobb. Yoda er en relativt sprø, sær, en smule lat og komplett mammadalt av en katt på ca 15 måneder. Også kalt terroristen eller Osama bin Katten. Ingen vet akkurat når han er født. Fødested var en relativt overbefolket, jeg mener overbekattet, låve et sted på bygda. Rundt 10.august i fjor, tipper dyrlegen. Men han har vært hos oss i et drøyt år.
En lang periode var huset kjemisk fritt for blomsterpotter, pynt, stæsj og andre løse deler. Rett og slett grunnet Yodas oppheng i slikt noe. Han klarte å knuse et par potter, tømme jord og vann over halve stuegolvet, samt surre seg inn i en lyslenke og styrte rundt som en selvlysende ufo i yngre alder. Levende blomster kan han også plukke. Fra vasen. Bra småbrukeren og undertegnede har såpass lang historie sammen at blomsterbuketter ikke opptrer så ofte her i huset. Og stjælt vann er aller best. Spesielt blomstervann. Ut over dette er han så kos atte.
I dag skulle jeg sette på nett-tv foran treningsapparatet. Tidligere blogging har forklart at min «jobbhverdag» nå delvis består av fysisk trening. Og når det ikke lenger er tv foran elipsemaskina, så må laptopen duge. Og den trenger strøm. Da jeg fikk hentet kabel og plugget den i var jeg klar til å begynne. Men den der laptopen ladet da ikke!?! Hva var galt? Jeg sjekket om støpselet satt i. Erfaring tilsier at brukerfeil av liknende type som regel er grunn til manglende fungering for tekniske innretninger her i huset. Det satt i. I både vegg og laptop.
Videre inspeksjon av kabel viste følgende:
Ikke lakrislisse,,,
Ok. Hovedmistenkt, faktisk eneste mistenkte, er Yoda. Det er den eneste her i huset som kan mistenkes å ta feil av kabel og lakrislisser. Laptopen ville ikke ha strøm gjennom det her. Forståelig nok. Heldigvis var katta ferdig kastet ut fra før. Ellers hadde han overhørt en del greier som de små trekantørene umulig kan ha godt av. It-leverandøren i Trønderland er på banen, og ny kabel kommer i posten om noen dager. Reststrømmen på laptopen holdt til nett-tv gjennom hele elipseøkta.
Kattedyret, også kalt terroristen, har ikke turt å se på matmor mer i dag. Han ligger på sofaen akkurat nå.
I dag er sesongen for tirsdagsbad så definitivt over for i år. Jada, jeg vet det er onsdag, men logistikken førte til at tirsdagsbadeplassen ikke fikk besøk før på onsdag denne uka. Det var nok ikke noe annerledes der i går. Sesongen ER definitivt over. Og det har den nok vært hele uka.
Isen som forrige uke lå i flak litt her og der hadde nå lagt seg til og dekket hele vannet. Blank og fin, ikke helt jevn, men her blir det muligheter for skøytegåing om noen dager.
Hele vannet lå tilfrosset og vakkert. Har dere ligget på isen og kikket rett ned i dypet noen gang? Det er utrolig fascinerende. Og ikke minst å knipse noen bilder med kameraet rett ned gjennom isflata. Det kan bli noen effektfulle greier av det.
Det ble ikke ligging på isen på meg i dag. Jeg venter på et par centimeter tykkere is. Men jeg fikk et par nærbilder fra en stein på badeplassen.
Hølet jeg etter hvert klarte å hakke i glassruta, les isen, med piggen på gåstaven var heldigvis alt for lite til at bading var aktuelt. Så nå er sesongen over. Heldigvis kanskje. Jeg kjenner det er helt greit.
Nå må jeg oppsøke andre badevann om slikt skal være aktuelt de neste månedene. Vi får se.
Badevann med glassdekke.Utsikt rett ned.Klarte til slutt å pigge høl i isen med gåstaven. Heldigvis ikke stort nok til å dyppe annet enn pekefingeren i.
