I går frontet jeg saken. Bittelitt. Jeg frontet MS-saken, på en måte. Ikke noe stort og minneverdig. Og ikke noen stor anstrengelse. Men heller ingen hemmelighet. Og ikke noe jeg tenkte var så stor greie, før jeg ble fortalt at veldig mange utad foretrekker å late som de bokstavene ikke fins. DET gjør jo for så vidt jeg også, men det får bli en annen dag. Og på andre arenaer.
Ja, jeg er en av dem. Og ja, også jeg har fått en varig sykdom som setter meg delvis og varierende ut av spill. Og ja jeg må fortsatt kjøpe tomater og leverpostei og ny hårføner når den gamle tar kvelden. Derfor beveger jeg meg ute. I går noe krampaktig med kraftige brodder på hålka. Og ja, jeg hadde stavene i bilen, men var gæern nok til å la dem ligge akkurat der.
Men ja, jeg måtte handle et par ting. Blant annet i går. Og ja, jeg gjør det gjerne med denne handleposen slik som i går:
Ikke nødvendigvis fordi det er så stas å identifisere seg med disse bokstavene. Og ikke fordi dette var en klubb jeg så for meg å melde meg inn i. Men nå er det engang sånn. Og i mitt strev etter å akseptere og gjøre det beste ut av situasjonen, så kan jeg da i alle fall synes. Og vise verden at vi fins. I de fleste former og fasonger. Også vi med bokstaver. Krigere. Warriors. Og det trenger vel ikke være hemmelig?
Takk for posen, ms-forbundet. Den rommet både tomater, leverpostei og hårføner. Og litt til. Kanskje til og med en hemmelighet eller to. Posen skal brukes. Alle må finne sin vei, og sin tilnærming. Dette er deler av min og jeg skal bruke posen. Og kjenner jeg for å vifte litt med den, så gjør jeg nok det også.
Det er alltid lys i enden av tunnellen, sier de. Ikke i denne. Noen tunneller slutter aldri. De fortsetter og fortsetter. I ring eller nedover mot mørket. De er bare sånn.
Tuller du deg inn i en slik så er det ikke sikkert du finner ut igjen. Går du rett fram så hender det at tunnellen svinger og går tilbake dit du kom fra. Og det er jo ikke alltid dit du skal, ikke sant? Du har vært der før og er vel kanskje ferdig der? Og du vil jo ikke tilbake for det er ikke noe godt sted å være.
Plutselig så oppdager du, kanskje fordi noen ga deg et tips, at du kan svinge. Du, eller jeg, kan velge å gå til høyre. For eksempel. Der er det lys. Om jeg velger å gå dit. Og akkurat det kan jeg velge. Rett fram, venstre eller høyre.
I går, det vil si i natt for å være helt ærlig, så skrev jeg at mitt mål for 2023 var å la hver dag telle. De som kjenner meg og min relativt ferske historie vet at den tanken ikke har kommet rekende på ei fjøl helt av seg sjøl.
Og en annen ting som er sikkert: hver dag har aller størst sjanse for å telle om jeg sjøl gjør noe for å oppnå det. Året startet med et nyttårsbål og kakao under månen mens raketter og varmluftsballonger gikk til værs og bobler ble delt med ønsker for et godt 2023. Det var en perfekt start. For meg fortsatte det da dagslyset kom med en bitteliten tur på truger. Og heldigvis liker jeg å gå på disse trugene. For nå er snøen steinhard og mye av underlaget består av is. I alle fall i skogen der det lar seg gjøre å bruke trugene i det hele tatt. Så føret var ikke perfekt, det kan ikke påstås.
Jeg har tatt et valg i dag: jeg kledde på meg uteklær, gikk ut i sola og kuldegradene og fikk en halvtime i skogen med kombinert mentalhygiene og trim. Jeg gjorde noe for meg selv som fikk dagen til å telle. Litt tv, sjokolade og blogglesing teller også.
I min higen etter utfordringer så passer det godt å gå på jakt. På jakt etter det som teller. Jakt etter gode opplevelser og gode valg.
I dag var det så enkelt som en skogstur. Og litt sjokolade. For i dag måtte jeg ingenting. Det kommer først i morgen. Men den dagen teller også. Det skal jeg sørge for.
Nyttårsforsetter sluttet jeg i grunn mer eller mindre med for mange år siden. Og jeg har vært fornøyd med akkurat det. Spise sunt, trene mer, bli snillere eller andre gode forsetter er erfaringsmessig noe som ikke nødvendigvis bør komme opp i samme setning som ordet «nyttårsforsett» spør du meg. Så nei, det driver jeg ikke med.
Men i år har jeg faktisk nyttårsforsetter. Andre nyttårsforsetter. Jeg skal gjøre mitt for å få masse ut av 2023. Det viktigste jeg lærte i 2022 tror jeg var følgende: «Hver dag teller!» Så enkelt, men så fryktelig vanskelig noen ganger. 2023 er året jeg skal jobbe med å få til det. Jeg skal bli flinkere til å la hverdagen bli god. Jeg skal lage hverdagen min god. Og jeg skal la hver dag telle. Får jeg til det – ja da skal jeg ikke kreve noe mer av deg 2023. Og ender det med at jeg fortsatt spiser det jeg har lyst på, trener når jeg orker og går tur når jeg har lyst, så er det helt greit. For hver dag teller. Livet er nå og det skal leves etter beste evne. Så uansett hva du kaster på meg, 2023; jeg er motivert for en rimelig kvass opptur!
Og neida, jeg tror ikke på noen måte at jeg klarer det hver dag. Sååå naiv har jeg slutta å være. Eller aldri vært. Men det er lov å ha litt hårete mål, ikke sant? Og det er lov å prøve så godt en kan. Godt nok.
Så kjære 2023: Vær grei mot oss alle og behandle hver enkelt av oss pent. Og la hver og en lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat ham eller henne. Jeg skal gjøre mitt og jeg håper at du, 2023, bidrar med ditt!
Sammen kan vi lage magi! Jeg er klar.
Der! Med gode ønsker for det nye året.Mens verden lyser opp natta med stjernesmell…
…nyter vi bålet.
Bål, måne, snølykt og lysende juletre skinner på overgangen til det nye året. Godt nytt år!
