Så lei inaktivitet som jeg er akkurat nå så er det faktisk helt på sin plass at enkelte er sympatisyke, syns jeg. Nå er det katta jeg mistenker for å være det. Han har vært uvanlig rolig i dag. Han går i stedet for å styrte avgårde. Og han vil gjerne være inne. Utypisk for Yoda. Han ser ut som han har ramlet ned fra månen. Det er for så vidt ganske typisk. Men såpass snål som han er i dag, annerledes snål enn vanlig ,så går jeg ut i fra at han sympatiserer med meg.
Han prøver å venne seg til at dyna befinner seg på stua, selv om han syns det er noe rare greier som tar opp plass på sofaen. Han syns det er rart at TV-en står på hele dagen også. Og ikke minst at sofaen er opptatt rett som det er av både kjærring og dyne. Ikke så rart at peanøttkattehjernen kan bli en smule forvirret.
Jeg liker planlegging og jeg liker å holde meg til planen. For meg handler det nok om å holde avtaler. Både overfor meg selv og andre. «Stick to the plan» er liksom greia. Litt kjedelig og forutsigbart, jeg er enig i det. Men det er nå engang sånn jeg er skrudd sammen.
Så når jeg må avlyse eller utsette ting så blir jeg rett og slett litt sur. Det er liksom ikke meg. Jeg liker å se på meg selv som en gjennomfører. En som får ting til å skje.
De siste par dagene har jeg kun bedrevet utsetting og avlysning. Jeg har stått over trening. Jeg har holdt meg hjemme fra jobb. Jeg har avlyst møter og jeg har utsatt behandling. Og jeg kjenner at det svir.
Mest deppa ble jeg allikevel når jeg måtte avlyse noe annet jeg hadde gleda meg til og som både høstvær og logistikk ellers hadde lagt alt til rette for. Jeg måtte avlyse tirsdagsbadet!!! Krise. Og det ser ikke ut til at hverken onsdag, torsdag eller fredag kan steppe inn som badevikar heller. «Det er da forsætt og», som lokale voksne folk nok kunne komme på å si.
Heldigvis så har «partner in crime» tatt ansvar, stupt uti og sørget for at noen badet i skogsvannet denne tirsdagen også. Og dokumentert seansen med bilder. Takk for det! Hun måtte ta en for laget alene i dag og hintet til og med om at det holder nå… Noe om at skroget mitt godt kan vente med isbad, eller noe.
Jeg tipper det var et halvhjertet forslag. Hun kjenner meg. Vet at jeg holder meg til planen. Nesten til det maniske. Avlysning av badetirsdag er uaktuelt. Utsetting var denne gangen helt nødvendig men definitivt bare hårfint godkjent. Hvis isen ikke har lagt seg så gjennomfører jeg også neste uke! Og uka deretter…
Dette er ikke badepartner-in-crime. Kun en stand-in av fotografisk hensyn.Stikker hit igjen neste badetirsdag.
Har du hørt den før? Eller har du tenkt det om deg sjøl? Min erfaring er at «det gjelder å tenke positivt, så går det nok over» kun har begrenset effekt. Det går ikke alltid an å tenke seg vekk fra utfordringer ved å tenke «riktige» tanker. Det er å legge enda et uforholdsmessig og ødeleggende press på sjuke folk. Enda en ting de må bli flinkere til og enda et område å mislykkes med. Men det går an å ta seg sjøl i nakken og velge hvordan utfordringene skal møtes av og til. DET tror jeg på.
For eksempel: «Hva skal til for at jeg har det bra i dag på tross av dårlig form?» Jo i dag skal jeg:
Fyre i ovnen og pakke meg inn i dyna på sofaen og i godstolen. En varm kokong er ganske ålreit når forkjølelsen herjer.
Lage meg en kopp kakao. Hadde jeg hatt sjokolade så hadde jeg garantert spist den også.
Lese litt i boka mi og se om jeg får strikket ferdig en sokk.
Avlyse alle avtaler jeg har i morgen. Å tenke på at formen skal bli bra nok til å gjennomføre stresser meg, og stress gjør meg ikke akkurat fortere frisk. Kloke folk sier stadig at det er lurt å gi kroppen tid til å årne opp og bli frisk. Denne gangen skal jeg prøve å høre etter…
Kose med katta. Han syns det er stas at jeg er hjemme, selv om jeg hoster som en gal.
Jeg kunne valgt å tenke på alt jeg ikke får til og alt jeg ikke får gjennomført. Jeg skulle vært på jobb i dag. De timene er egentlig ganske viktige for meg. Jeg skulle ha vært ute på tur i høstsola. Jeg skulle ha gjennomført tirsdagsbad (!). Jeg skulle ha planlagt morgendagens avtaler. Jeg får ikke til noe av det.
Det er fort gjort å begynne å tenke negative tanker som sender meg ut i en nedadgående spiral der jeg ender opp bare mer misfornøyd og motløs enn jeg var i utgangspunktet. Det heter visst NAT. Negative automatiske tanker. Også kalt kvernetanker. Kjent fenomen for alle med varig sykdom og for alle med kortvarig sykdom også, tenker jeg. I dag snur jeg dem.
Varig sykdom krever systematisk og bevisst arbeid over tid med og mot disse kvernetankene. I dag fokuserer jeg på den kortvarige sykdommen, forkjølelsen. Så hvordan kan jeg nyttiggjøre meg de mulighetene jeg har til tross for situasjonen min akkurat i dag? Jo, jeg begynner med de 5 punktene over.
Du som kalte slike som meg og andre usynlig syke for «arbeidssky» – skam deg!
Du som sa «det er bare å ta seg sammen» – skam deg!
Du som tenkte «vi er alle slitne, du får skjerpe deg og begynne å trene» – skam deg!
Du har stående tilbud om å bytte skrog med meg hvilken dag som helst. Du må gjerne både jobbe, ta deg sammen og trene med den lånte kroppen! Vel bekomme! Som de fleste andre med «usynlig sykdom» er jeg også god til å skamme meg. Så det kommer til å bli lett for deg når du låner kroppen min.
Jeg for min del? Jeg er lei av å skamme meg! Jeg er lei av å ikke finne løsningen på smerte, utmattelse og strev. Jeg er lei av å ikke klare å forklare til andre hvordan det er å våkne om morgenen med like vondt i armer og bein som det jeg la meg med. Jeg er lei av ikke å kunne snu meg i senga om natta for det gjør alt for vondt og krever haugevis av konsentrasjon og justeringer for å få lov til å sovne igjen. Jeg er lei av å stå over toalettbesøk når jeg er ute på restaurant eller liknende fordi jeg er redd det er for langt å gå og jeg stoler ikke på at jeg klarer å holde meg på beina hele veien. Selv om jeg drikker farris. Jeg er lei av ikke å klare å pusse tenner med høyrehånda på grunn av smerte og hevelse. Jeg er lei av å fly på do ørten ganger før jeg kommer meg ut døra fordi magen er i ulage og å være desperat etter å finne doen etter en halvtimes kjøretur eller mindre. Jeg er lei av å sitte på rompa i sofaen i stedet for å være ute i frisk luft og på tur. Jeg er lei av ikke å kunne gå dit jeg vil når jeg vil. Jeg er lei av å gå trapper som et småbarn som akkurat har lært å gå. Jeg er lei av å ha kramper og ufrivillige utfall med armer og bein. Jeg er lei av å være så inni granskauen kje.
Jeg er lei av å planlegge alt til minste detalj for at energiregnskapet gjennom uka skal ende på et rimelig akseptabelt nivå. Det vil si at er jeg på et møte på tirsdag så er det ikke mulig å fungere på jobb før torsdag og skal jeg treffe folk etter det så er det tidligst en mulighet på lørdag…hvis jeg er heldig. Annenhver dag med andre ord!
Bytt gjerne med meg! Jeg må innrømme at før jeg ble så syk hadde jeg ikke peiling sjøl! Jeg tenkte, som mange andre, er det ikke mulig å prioritere og trene og ta seg sammen slik at det fungerer? Selv om du har en diagnose? Beklager, folkens! Uvitenhet, rett og slett! Å ta meg sammen, ignorere signaler og skjerpe meg har ført meg hit jeg er i dag. Lurt av meg! Not!
Nå jobber jeg hver dag med å bli frisk. Eller i alle fall friskere! Oktober har så langt ikke vært noen høydare, for å si det slik. Foten kramper seg nesten konstant, armen er vond, bekkenet er håpløst, magen er vrang og jeg er relativt på skrå. Men fingra fungerer heldigvis. Og bloggen får kjørt seg!
Kjære dere som har en «usynlig diagnose» og kjemper hver dag for å skaffe dere selv en viss livskvalitet – jeg heier på dere! ALLE er mer enn det du ser. ALLE har sin historie og sine kamper å kjempe. Dere som ikke kan ha respekt for det og som kun ønsker å kjenne og forholde dere til deres egen «sannhet» om hvordan livet skal leves og utfordringer møtes – SKAM dere! Eller ha ydmykhet nok til å tenke «dette vet jeg ikke nok om, så jeg kan ikke uttale meg!». Jeg kan kun snakke for meg selv og et er ikke sikkert jeg kan svare noe fornuftig, men dere er velkomne til å spørre!
Og til deg som er lei av gjentakelser og tenker at «maser a om det her igjen!?», sier jeg bare: Ja, jeg maser om det her igjen. Fordi det er viktig og fordi det meg bekjent er fryktelig mange som opplever fordommer som for mange fører til skam og skamfølelse. Hver dag. Fortsatt. Uansett hva de sliter med, hvilken diagnose de har eller ikke har eller hvordan livet ser ut. Jeg lever mitt liv så godt jeg kan, noen ganger er jeg på høyden syns jeg, andre ganger er det brattere. Hvilken diagnose jeg har syns ikke utapå og spiller ingen rolle for deg eller nabo’n. Livet skal leves uansett. Sånn er det for oss alle.
Jeg for min del: jeg øver meg på å slutte med skam! Jeg skammer meg innimellom, så klart, jeg er forbanna, lei meg, motløs og motivert om hverandre. Men jeg øver og satser på å bli kjempegod til i alle fall å gi f… i en alder av bare ca 78! Jeg regner med jeg finner ut av de greiene med energiregnskap i den alderen også. Ønsk meg lykke til!
Mestring er greia. Ikke skam!
Innlegget er redigert og bearbeidet med utgangspunkt i tidligere blogginnlegg med samme navn.
Det var som bare…helt uinvitert og rett og slett fantastisk ubeleilig så valgte altså forkjølelsen å sette inn. Den første på snart to år. Litt kribling i halsen har gått over til hostekuler fra en annen verden, snørr og tungt topplokk. Nattesøvn blir det ikke så mye av, selv om jeg har emigrert til min egen etasje for ikke å forstyrre resten av husstanden.
Ikke all verden, akkurat. Normalt sett ville jeg nok tatt en paracet eller to og fortsatt med det jeg skulle. Jobb eller trening eller hvadetnåvar.
I dag må jeg velge annerledes. Forutsetningene er endret og behovet for å bli kvitt snørra fort har økt betraktelig. Første post var å få tak i en hurtigtest. Ja jeg er såkalt «fullvaksinert», men nå for tida kan en vel ikke stole på at en vanlig forkjølelse er akkurat det. En vanlig forkjølelse. Hurtigtest anskaffet og utført. I bilen. I grålysningen og med regnvær plaskende på ruta. Alt vel. Test negativ.
Neste prosjekt var setting av influensavaksine. Det hjelper ikke at jeg så vidt både jeg og mora mi vet aldri har hatt skikkelig influensa. Planen er «aggressiv medisinering» av typen som tuller med immunforsvaret i løpet av de neste månedene, og dermed fikk jeg instrukser om å vaksinere meg. Små gleder å forholde seg til i den nye hverdagen, det. Med negativ test og null feber kunne jeg visst få den på tross av hoste og snørr. Jeg så antakelig sjukere ut en jeg følte meg også der jeg inntok apoteket med munnbind på. Ikke ofte å se slike nå for tida. Men jeg hadde jo ikke lyst til å hoste ned hverken farmasøyter eller andre kunder mens jeg var der, så derfor munnbindet. Og det fikk jeg nytte av. Varm luft kombinert med tett munnbind og folk i samme rom trigget ikke mindre enn fire gedigne kribleanfall og hostekuler av det utagerende slaget. Greit å gjemme seg bak en reol iført munnbind da. Ikke fikk jeg gå derifra på 20 minutter heller. Så det var bare å gispe og hoste og ellers late som ingenting…
Så er også denne vaksina satt og nå holder jeg på å forte meg å bli frisk. Dagens videre avtaler er avlyst og jeg kommer til å holde meg inne. Jeg har både lesestoff og strikketøy og regner med å få bruk for begge deler. Jeg må bli frisk i løpet av uka. Helst i løpet av en dag eller to, egentlig.
Så jeg forter meg å gjøre ingenting. Sakte. Og håper det skal virke asap.
«Noen ganger er en millimeter nok» sang Anne Grete Preus. Hun sang mye lurt og fryktelig mye vakkert, syns jeg. Og jeg liker å sitere sangtekster rett som det er. Det har bloggleserne fått med seg for lenge siden. Det er trist at Anne Grete ikke synger mer. Men det er heldigvis fortsatt en glede å høre på tekstene og melodiene hennes.
8×5 millimeter høres rett og slett ikke så innmari mye ut. Det er større enn en millimeter, riktignok, men fortsatt ganske begrenset. Det er små greier. Men når akkurat de omtalte 8×5 millimeterne befinner seg inni hjernen din i form av det fagfolka kaller en hvitsubstanslesjon så er det en del, forstår jeg. Og sammen med de andre flekkene inni der, sikkert noen på kun en millimeter også, så er det nok. Nok til å gi motorikkutfordringer, kognitive krumspring og en god del anna snadder som jeg har fått erfaring med.
Og definitivt nok til at jeg ønsker å avbestille noe mer av det der. Less is more. Noe så definitivt i denne sammenhengen. Så det holder med de 8×5 millimeterne, takk. Og de smågreiene de ikke har målt engang, bare sett. Ja, jeg har hørt at størrelsen ikke teller. Jeg har hørt «big is beautiful» også. Og en hel haug med andre lure og mindre intelligente saker. Denne gangen går jeg for minimalisme. Og går hardt inn for å bli frisk av denne forkjølelsen som jeg ugunstig nok har dratt på meg slik at jeg kan fortsette med vaksinering for rått og røti og ikke minst så fort som mulig få medisin som bremser disse millimeterne. Kanskje.
Et gammelt ordtak jeg har hørt blitt brukt utallige ganger er «vi får gjøre som fanten». I dag gjorde jeg det. Det vil si overnattet, fikk mat og kaffe og dro min kos.
Jeg fikk god frokost, takket for meg hos vertskapet og for vel gjennomført lønningspils og stakk hjemover til sol og småbruker. Og skogstur. Og bål, bålkaffe og kanelknuter varmet på bålet.
FOR et lørdagsvær! Sol fra skyfri himmel og praktisk talt vindstille gjør at oktober også kan være helt ålreit. Selv en dagenderpålørdag. Og ei lita stund under dyna før middag, et meget velsmakende måltid som småbrukeren disket opp med, gjorde susen.
Sov litt lenger enn du pleier. Eller, prøv i alle fall å ligge i senga. Soving er for de som får det til. Bevilg deg selv en rolig frokost.
Ta ei treningsøkt på eget treningsrom. Fokuser på «kvalitet i bevegelsene». En lang dusj etterpå er fortjent.
Lunsj
Tilbring tidlig ettermiddag under dyna. Snakk gjerne litt med småbruker eller andre da han/de kommer hjem, men fortsett å ligge urørlig ei god stund etterpå også. En time er for lite. Mellom 2 og 3 er ønskelig. Ørepropper er nødvendig.
Mat igjen. Det er lenge til 4 pils og en pizza, så det gjelder å ikke gå tom. Aldri.
Book overnatting hos sikker tilbyder. Men pakk med egne puter. Uvante puter kombinert med flytende kornblanding, druejuice eller annet kan erfaringsmessig ødelegge enhver skrott over 25. Også en frisk en.
Ifør deg sjøl egnede tekstiler. Glem sko med hæler og plagg som klemmer. Gå for noe du faktisk fikser. Men muligens noe annet enn joggebukse og raggsokker.
Stikk på lønningspils og la det stå til. Hygg deg!
Gjett hvilken variant jeg kjører. For min del har jeg en sterk mistanke om at dagen i dag vil by på litt samme opplegget som gårsdagen… Bortsett fra siste punkt😉Lag deg en fin lørdag👍
Endelig er jeg ute av ventelista. Ventelista som jeg har stått på siden april 2020. Jeg hadde nesten glemt at jeg befant meg der, faktisk. Og så har det vært så mye annet helserelatert å henge med på i det siste at det så å si har kokt bort i kålen. Så da psykomotorikeren endelig ringte så holdt han på å bli sopt ned i det svarte hølet der alle uønskede oppringinger havner. Ukjente mobilnummer har en tendens til å havne der. Der som meningsmålinger, statistikk og telefonsalg havner. Søpla.
Men nå har jeg altså avansert. Heldigvis hadde jeg en følelse av at det faktisk kunne være noen som ville noe viktig, så jeg tok telefonen. Fra å stå på venteliste så har jeg dermed havnet på LISTA. Den som gjelder og som fører til avtaler og framdrift. Og mer undersøkelser så klart. Psykomotorisk fysioterapi. Eksklusiv liste.
Målet er å lære meg mer hensiktsmessige bevegelsesmønster som ikke er så krevende for skrotten. Jeg jobber nemlig relativt hardt med andre muskler og kroppsdeler for å kompensere for de delene som ikke funker. Og slikt blir det vondter av. En god del. Når stavene brukes for å dra kroppen framover etter at understellet har klappet sammen, så går det ut over armer og skuldre.
Ellers: helspenn i muskulatur som egentlig ikke brukes akkurat da er dumt. Så da skal det øves på å slappe skikkelig av i muskler som skal hvile. For eksempel ligge skikkelig nedpå madrassen om natta…det skjer ikke av seg selv for slike som meg.
En ting er sikkert. Psykomotorisk fysioterapi er krevende. Etter en time med «gjør slik og så slik og så slipper du» og «hvordan kjentes det ut?» og «kjenner du forskjell?» så hadde jeg lenge før timen var over tenkt at «nå må vi vel snart være ferdig!». Krevende for flinke piker det her. Konsentrasjonen var oppbrukt opptil flere ganger underveis. Jeg var så mentalt utmattet at jeg havnet rett under dyna så fort jeg hadde slukt ei brødskive da jeg kom hjem. Heldigvis hadde jeg erfaring med de greiene fra før. Så jeg var forberedt.
Også jeg som trodde jeg hadde en smule kroppsbevissthet. Jeg har mye å gå på psykomotorisk, det er sikkert. Og akkurat nå så står jeg faktisk ikke på ei eneste venteliste….
En av sommerens utfordringer som krevde både hensiktsmessig og ikke-akkurat-så-heldig-bevegelsesmønster….
Her sitter jeg da og har ikke all verden å dele med bloggverdenen i dag. Livet går sin skjeve gang, dagen er tilbrakt til skogs med ungene på jobben og jeg har hatt bål. Lek og fysisk utfoldelse, mestring og opplevelse i store kvanta. I alle fall for de som både klarte å klatre opp og ikke minst løste floka med å ta seg ned igjen. Men ingen store eller små hendelser som skriker etter å dokumenteres og kommenteres på blogg.
Så da velger jeg å lese Dagbladet på nett. Kanskje inspirasjonen kommer da…
Det er greit, Buskerud. Gjør som dere vil. Må man så må man. Men må dere skrive om det da, Dagbladet? Jeg jobber i promp-og-bæsj-humorens mekka, barnehagen, men jeg drar da hjem fra jobb hver dag!?! …ikke Buskerud…
Jeg skiter i om jeg har lest feil. Av og til kan det være hele vitsen for å få noe å skrive om. Og Dagbladet leverer stort sett alltid noe skitsnakk som går an å kommentere. Takkskarruha!
