Hengekøyesesongen min er i gang. Veldig sent i år. Jeg minnes hengekøyeturer med snø og skare før om åra. Mens i år ble første natta på bar bakke.
Men trugene var på. I går. Og noen steder var det helt ok. Is og slush i løypa her og der. Og truger fungerer også utrolig godt på delvis bløt og isete myr. Men ikke så godt i lyngen. Så på hjemtur i dag fikk de henge på sekken.
Isen hadde forsvunnet fra «dansegolvet» der jeg pleier å se fugleleik om våren. Så i år måtte jeg nøye meg med å høre leiken. Det som var igjen av den. Det buldret og knatret fra tretoppene og myrene rundt, så skogens ro hadde jeg vel i grunn kun et par timer midt på natta. Selv om bråkmakerne ikke var å se. Men liv på tjernet var det uansett.
Et par traner lettet da jeg kom for nære i min jakt etter leirplass. De sirklet rundt flere ganger, men sov nok et annet sted. Det samme gjaldt lomen som var både våryr, aggresiv mot hverandre og antakelig en smule klar for familieforøkelse. Det var hoiing, kjatring og plasking hele kvelden av de to som kjempet om den tredjes gunst. Hvem som vant vet jeg ikke, men de forsvant da kvelden kom. Det gjorde de fire gjessene som plutselig kom over tretoppene og bremset ned i tjernet også. De tok oppstilling på motsatt side av vannet. Men forsvant da de hadde observert meg lenge nok og kommet fram til at jeg ikke kom til å flytte meg. Litt sånn psykisk spill og utpsyking hører med. Og jeg var der først.
I natt var jeg rett som det er i overkant varm. Men jeg er såpass redd for å fryse at forholdsreglene tas på alvor stort sett uansett om det er kaldt ute eller ikke. Men jeg klager ikke. Og når den ene varmeflaska var lekk og måtte kastes ut av soveposen allerede ved leggetid, så var det jo greit at det andre fungerte!
Nå er det mai og sesongen for hengekøyeturer er i gang. jeg gleder meg til det blir flere. Og i og med at isen har gått så blir det nok plutselig hengekøye- og badetur. Badesesongen har jo vært i gang et par uker allerede, siden det var duket for bading i bekken på hyttetur for halvannen uke siden.
Det gir alltid mersmak å være på overnattingstur til skogs. Selv om det byr på en del refleksjoner. Både refleksjoner om hvor heldig jeg er som kan drive med det der. Og refleksjoner over hvor tungt denne skrotten syns det er å bære tung sekk. Og ikke minst måtte jeg dra på smilebåndet over meg selv da jeg før jeg bikka meg ut av soveposen i dag tidlig måtte varme medisinene i hånda slik at konsistensen ble noenlunde riktig før jeg inntok dem. Og i samme slengen tikket det inn påminnings-sms for time på Kreftenheten på sykehuset i morgen. Det kan jeg vel si er den ultimate selvmotsigelsen, egentlig. Men samtidig ikke. Det er jo blant annet de medisinene som gjør at jeg kan bære tung sekk, sove ei natt i hengekøye, og fremdeles stå på beina dagen etter. I alle fall etter å ha gjenfunnet kraft og balanse nok til å stå oppreist uten å holde meg i noe. Og note to myself: medisinene kan med fordel ligge INNI soveposen når det ikke er sommertemperatur ute.
Da får det ikke hjelpe at bilen ikke var lenger unna enn omtrent akkurat en kilometer. Og at jeg kunne høre bilene på veien, og ikke minst dunkinga fra bilstereoen, flere ganger i løpet av natta. Det var nok noen som feira «nattilførstemai» med noe hvileløs kjøring på avsidesliggende skogsbilveier.
Tross alt er det bedre å ta medisinene hengende i ei hengekøye i skogen en kilometer fra veien enn å ta dem i sofaen hjemme. I alle fall for slike som meg. Slike som er hardt angrepet av «krattsjuka», som småbrukeren sier.
Og nå er henginga i gang. Og hjernen hadde såpass godt av den pausa, at nå tror jeg jammen jeg fant ut hvor årets Escape skal gå også. Så da blir det nok minst ett nytt kart 😉 , som jeg undret på i dette innlegget : https://friluftsheidi.blogg.no/den-kartomane-slar-til.html
Medisinvarming.
Mer eller mindre obligatorisk lesestund med yndlingsturboka.
