Til slutt fant jeg det. Etter å ha ryddet sammen kyllinger, egg og fjernet et par malplasserte høner. Og til og med byttet ut gule duker fra et par bord. Eggene fra Praha var lagt pent i boks og årgangskyllingene fra avleggerens tidlige produksjon var limt sammen og reparert etter en noe fysisk påskefeiring.
Men et egg var søkk borte. Hovedmistenkte tok det hele med knusende ro. Han hadde ikke noe bevisst minne om noe som helst, egentlig. Men noen hadde “rydda” i tilhørende stæsj, ingen tvil. Sporende var utvilsomme. Litt lettgjennomskuelig påskekrim der.
Men egget var sporløst forsvunnet. Ikke bak skapet, ikke under sofaen og ikke bak klesvasken. Jeg slo meg til ro med at det sannsynligvis dukket opp i en eller annen støvsugerseanse en gang nærmere jul. Og var klar til å bære greiene opp på kottet.
«Og jinta sa tel sønnavind, rør itte skjorta med aksjon min…»(fritt etter Alf Prøysen). På denne datoen i fjor ble jeg lagt inn på sykehuset med infeksjon etter kreftoperasjon. Det ble ikke med den ene natta der som jeg trodde i dette innlegget:
Og det ble ikke den siste innleggelsen for året heller.
MEN: På denne datoen I ÅR har jeg trådd til for MS-saken både hjemme og i treningsgruppe. Og jeg har kost meg i sønnavind i sola på terrassen ei lita stund. Det gledes det inderlig over og det gledes til de siste innsamlingsukene.
Når du starter dagen med å trampe i din egen bæsj, for så å legge igjen “avtrykket” på småbrukeren sin dyne slik at alt av sengetøy inkludert dyna må vaskes umiddelbart, for så å rydde håndkleskapet på badet:
Før du ribber en årgangspåskekylling designet og produsert av en relativt ung avlegger:
Ja da er det vel greit å gå frivillig i bur:
Den er foreløpig ikke snudd opp ned….kurven altså.
Og å ligge på en pose klesklyper er jo litt for yoga å regne….
Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, heter det i ordtaket. Tull og vås fra ende til annet. Det finnes så definitivt dårlig vær. Feil vær til feil tid. Uønsket vær. For mye vær. For varmt eller for kaldt. Vær som ikke passer. Og vær som kommer når det ikke passer.
Så var det det med klær da. Jeg har turklær. I hauger og lass. Antall turbukser i skapet er skremmende høyt. Antall allværsjakker og dunjakker er noe mindre, men de er mange nok de også. Småbrukeren har til og med innført en egen budsjettpost; «ullbudsjettet». Jeg lar meg nemlig rett som det er friste til å gå til anskaffelse av ei ny ulltrøye. Og for et par års tid sida telte jeg antall nøyaktig like ullsokker: 25 par. Pluss alle de andre.
Men i dag regnet det godt. Nå har det gått over fra regn til sludd og akkurat nå snør det digre desemberaktige fnugg, eller klæsser, som legger et hvitt teppe over barbakken som endelig begynte å overta for vinteren. I dag var det dårlig vær. Er.
Og jeg gikk tur i t-skjorte! Helt tullete. Men skal en fronte saken så nytter det ikke bare å tråkke rundt alene i skogen eller gjemme seg i ei anonym allværsjakke når turen legges til mer urbane og trafikkerte strøk. Så i dag iførte jeg skrotten noe ullgreier og tynn vindjakke med aksjons-t-skjorte ytterst. Og trasket i vei i regnværet. Jeg møtte en del, flere hilste og smilte, mange glante og noen ønsket god tur videre. Tipper jeg hadde fått enda mer oppmerksomhet om jeg hadde tatt shorts også. Men der gikk grensa for meg. Forhåpentligvis leste noen det som sto på trøya. Så kanskje de kommer på det neste gang de ser ei, tenker jeg!
Jeg ble både bløt og pjuskete. Så rett og slett litt drukna ut da turen var ferdig. Men med ull under og en tur innom fysioterapeuten med lymfemassasje samt fyr i ovnen og tørt tøy etterpå, så gikk det fint. Og jeg er jo vanntett!
Det finnes dårlig vær. Og det finnes uegnede klær. Og noen av dem er direkte dårlige. I alle fall til enkelte værtyper. Vanligvis velger jeg mer egnet enn i dag. Og heldig er jeg som har valgmuligheter. I dag valgte jeg feil. Med overlegg. Jeg valgte å fronte saken: Jeg trår til for MS og i april går jeg 60 kilometer for en verden uten MS. Noen ganger i t-skjorte. Litt på trass.
Fritt etter en tekst av Veronica Maggio; “Jag kommer”.
Denne gangen er det våren det gjelder. Det bøtter ned og er vann overalt. Både i form av regnvann og ikke minst smeltevann. Det er nok av snø og is som skal tines vekk heromkring. Dagens tur var kort og med rimelig varierende underlag: is, slush, vasse i vann og gjørme type gele. Egentlig fint litt fast grunn under beina.
Men på tross av grått og fuktig føre i dag, og slett ikke så mange plussgrader:
Nå kommer de! Foreløpig bare noen få, veldig korte og lubne. Og foreløpig kun de hvite. Det gledes til skråningen bugner i blått og hvitt!
I går gikk det, gitt. Jeg klarte det. Å ha «riktig» innstilling. Det har jeg hørt mye snakk om. Viktig å ha riktig innstilling. For å takle hverdagen og alt som kommer. Også når hverdagen ikke akkurat blir som du hadde tenkt. Ikke minst da, egentlig. Alt blir så mye lettere med riktig innstilling….
Gjett hvor lei jeg er av å høre akkurat det! På en skala fra en til ti….sånn omtrent elleve og en halv. I alle fall de dagene jeg ikke får det til. For de er der de dagene. Da er det greit å krype inn i skallet sitt. Bli i hula og vente med å komme ut til hodet er mer på rett plass og det passer å menge seg med folk. Positiv innstilling er ingen kur. Det er ingen som har blitt frisk av det. Og noen konstant variabel er det så langt i fra. I alle fall hos meg. Her er det både positiv og negativ innstilling, ingen tvil om det, men hvilken lar jeg dominere?
Neida, positiv innstilling kan fort bli enda en ting å ikke fikse. Enda en ting som en skal hige etter å oppnå. Men det er nok irriterende riktig. At det er viktig å ha den i basen for hvordan livet skal møtes. «Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det». Tipper mange av dere har hørt akkurat den også. Jeg er i alle fall ikke i tvil om at det er de gangene jeg klarer å la være å tenke på det som skal skje neste uke, om et år eller resten av livet for den saks skyld at det går best. Jeg har det best. Og for mye tankekjør på greier jeg ikke har kontroll over er rett og slett ødeleggende. Det fungerer i grunn best å kun fokusere på her og nå. Eventuelt på den neste timen eller til nød i morgen. Og da gjelder det selvfølgelig å ha innstilling. Og ikke hvilken som helst.
Jeg tok initiativ til en felles tur med felles mål for hva vi skulle oppnå. Jeg av alle «aleneturgåere» som fins fant det for godt å tenke at det hadde vært stas med noen å gå sammen med. Både for egen del og for «saken». Det kom ingen. Det var ikke så overraskende. Jeg tipper at jeg ikke hadde kasta meg rundt på en 3-4 timers varsel sjøl. Ikke er vi innlendinger kjent for å være så ekstremt impulsive heller akkurat. Og det kunne jo godt ha vært litt stusslig. Å gå der som dronning venneløs, for å si det sånn.
Men nei, jeg fikk meg en super tur. Gikk akkurat så langt det passet akkurat meg i går. Stoppet og tok pause når jeg ville. Tok fotopause når det passet meg og gikk akkurat så fort som jeg ville. Helt supert.
Været var slett ikke så bra som det har vært i påskeuka. Det var meldt regn og det var sur vind. Kanskje litt forhold for spesielt interesserte, egentlig. Jeg var forberedt på både å bli kald og bløt. Men hva skjedde? Joda, jeg kunne gå og flashe innsamlings-t-skjorta hele veien. Sola stakk til og med i såpass at jeg fant solbrillene og benken(e) som fungerte som pauseparkering fungerte uten at jeg trengte å bli bløt i rompa. Supert turvær tross vind og blåst. Og fotografering av vær er ganske spennende.
Gråvær gir fotolys.Snø eller regn i sikte?Noen som kjenner han her med familie?
Det var til dels rimelig bløtt og både gjørmete og isete og fullt av slush på stien. Gleden over allikevel å kunne gå for det meste på bar bakke, uten pigger på både staver og skotøy og i «småsko» var derimot så påtakelig at partiene med gjørme og is – ja de var det bare å «sprette» rundt. Eventuelt skjene forbi eller rett gjennom.
Så gråværstur som ble alenetur endte med gode opplevelser, ble lenger enn jeg trodde og hodet fikk både luft og påfyll. Fordi jeg klarte det i går. Å fokusere kun på det som var bra. Ikke tenke på noe som helst som kunne vært bedre. Og med mentalt overskudd nok til å møte det meste med «riktig» innstilling. Jeg var fornøyd og det kjentes ut som jeg hadde oppnådd målet tross alt. Mestring. Og mestringsfølelsen kom av innstillinga mi, tenker jeg.
Jeg håper å ta med meg den innstillinga inn i onsdagen også. Det tror jeg at jeg skal få til!
En sann glede å gå i “småsko”.Med solgløtt både på “innsamlings-t-skjorta” og i luggen.
«Skulle du ikke ha hviledag i dag?» Jeg hadde visst sagt noe slikt til småbrukeren i går ettermiddag da vi kom hjem fra den fine turen vi hadde langs innlandshavet. Vi hadde gått mange meter, i alle fall for meg, og vært ute i timevis. Spist pølser og kanelsnurrer. Drukket kaffe og brent bål av både medbrakt ved og det vi fant i strandkanten. Og vi hadde hatt utsikt til ei blank vannflate som den som ville kunne få et rimelig klart speilbilde i. Jeg kjente at badesesongen nok er like om hjørnet for min del. Vann har stort sett den virkningen på meg så lenge det ikke er islagt.
Så i dag skulle jeg ha hviledag, minte han meg på. Men jeg som er så godt i gang med turer hver dag og medfølgende innsamlingsaksjon, her: http://www.facebook.com/donate/1171433513573237/ , hadde ikke ro i rumpa til hviledag. I alle fall ikke når sola sto høyt og klar og dagens planer ellers ikke akkurat var så omfattende. Så da ble det en liten skogstur i dag også.
Men han hadde nok rett, småbrukeren; jeg hadde nok hatt godt av en hviledag. For i dag var det tungt igjen. Fryktelig tungt. Stiv kropp, tungt og lite samarbeidsvillig bein og elendig balanse. Men det går. Og jeg går. Og sånn blir jeg jo i grunn bare fornøyd av, ikke sant.
Så hviledagen ble en ny turdag. Og der vannet var stort i går. Det var ufattelig mye av det som lå stille og speilblankt. Så var det en god del mindre av det å se i dag. Men til gjengjeld så var det på full fart. Ikke en rolig dråpe å se. På full fart mot det store blanke. I vill galopp og fullt rush nedover lia. Det gikk saktere med meg. Men så hadde jeg jo tross alt hviledag?
Siden denne fredagen er så lang sies det, så passer det vel med langtur da? Eller korttur. Nærtur. Jeg tenker vi kaller det lengetur, jeg. Det dekker det meste.
Selv om morgenen var særs grå, snøværet fra i går hadde lagt igjen et 10 cm tykt teppe nysnø oppå isen, og dørstokkmila holdt på å bli (nettopp!!!) lang, så ble det heldigvis tur. Sekk ble pakket med både ved, kaffekjele, pølser og kanelsnurrer. Undertegnede utstyrte seg med brodder i tilfelle stålis under nysnøen og vi dro i vei. Med stor tro på at det var atskillig mindre nysnø ved målet.
Og det fikk vi rett i. Dermed ble det lengetur! Og heldigvis var det akkurat det vi skulle. Langtur er for andre. Det har i alle fall mer eller mindre blitt det. Uansett om det er langfredag eller ikke.
Og jeg er strålende fornøyd. Både med å bare trenge broddene på deler av turen og ellers kunne gå helt vanlig på bar bakke, med selskapet, utsikten og bålmenyen. Flatt og fint og lettgått.
Fokuset er lenge på tur. Tenne bål og bare være. Å faktisk ha overskudd nok til det. Ikke gå langt. Og i alle fall ikke fort. Kort og sakte. Bål og tid. Lengetur!
Hva betyr det for deg? Å venne seg til, ikke sant? Vi blir på en eller annen måte vant til en ny måte å gjøre ting på, en ny smak eller nye omgivelser. Satt i system og etter en plan og bevisst tanke om at noe skal vennes til så kaller vi det ofte tilvenning.
Når jeg googler ordet «tilvenning» kommer det utelukkende linker til artikler om tilvenning i barnehage. I alle fall så langt som jeg gidder å scrolle. En ettåring med foreldre som skal ut igjen i jobb etter permisjon skal gjennom tilvenning i barnehage. De skal venne seg til å være borte fra foreldrene, de skal venne seg til å si hade, de skal venne seg til andre barn og bli vant til nye voksne og helt nye omgivelser.
De skal spise, sove, skifte bleie, leke, utforske, gråte og le i en helt ny setting. Foreldrene skal også tilvennes den nye situasjonen. Ikke minst de, forresten. Det er en kjensgjerning at den overgangen krever tilvenning for både store og små. Stikkordet er trygghet. For alle.
Den typen tilvenning er et rimelig kjent begrep i mitt yrke. Men jeg er slett ingen ekspert. Jeg er nok ikke spesielt god. Har rett og slett øvd for lite. Mitt område er jo litt større barn. Og selv om det tilvennes når de store bytter barnehage og avdeling også, så er de tross alt vant til, tilvendt, konseptet.
Men nå, på tross av både kunnskaps- og erfaringshull, er det akkurat dette jeg holder på med. Tilvenning. Vi har nå kommet til punktet der det går an å spise mat når man er sulten, drikke når man er tørst og gå på do når det trengs. På riktig sted. Til og med litt lek og en og annen ekspedisjon til naborommet er mulig. Selv om retretten til teppet på skittentøydunken er rimelig kort enda. Eventuelt bak vaskemaskina eller under dusjkabinettet. Der er det jo så trivelig…
Fra starten der det gjaldt å trykke seg så flat som mulig og helst gå i ett med teppet, og i alle fall ikke komme med en eneste lyd, så har det altså gått framover. Litt spising i senga måtte til de første timene. Det samme måtte drikking.
Via en og annen rusletur rundt på det ikke så alt for store badet, samt litt lureri med såkalt godteri og masse stryk og kos har vi nå på dag 3 kommet et steg videre. Det er til og med maling og en og annen mjauelyd å høre. I alle fall et slags kvekk. Så tilvenningen går sin gang. Nice and steady. Ikke akkurat kjempefort, men det bør jo stå i stil med pedagogiske prinsipper ellers…
Hils på Nasse. 14 uker. Akkurat flyttet fra mor og rimelig mye mer lik Nasse Nøff i personlighet enn sitt opprinnelige navn: Emil. Så tilvenning til nytt navn er også i gang.
