Som jeg har skrevet om et par dager nå så ble deler av forrige uke for min del tilbrakt på brostein mellom gamle bygninger bygd fra 1200-tallet til 1600-tallet. Inkludert i det historiske dypdykket i byen var selvfølgelig et besøk på Vadstena slott.
Slottet ble opprinnelig bygget av Gustav Vasa i 1545 som en festning for å beskytte Stockholm mot fiender fra sør. I 1550-årene ble det bygget om fra festning til slott. Slottet er godt vedlikeholdt og det er et av Sveriges beste eksempler på renessansearkitektur. Etter at kongen mistet interessen for bygningen i 1716 tok bøndene i området det i bruk som kornlager (!). (kilde er Wikipedia)
Nå er det arkiv og museum. Og det har det vært lenge. Selvfølgelig fikk vi oss en god rundtur i de gamle salene, trappeoppgangene og i slottets egne kirke. Jeg tror vi var de eneste museumsgjestene da vi var der. En mandag i september kan anbefales for den som vil ha stemningen og fasilitetene for seg selv.
For oss var det ikke første gangen vi besøkte Vadstena slott. Vi var der i 2008. Og vi har vært der en gang før, men da var vi bare ute. Slik husker småbrukeren det i alle fall.
Men da vi var der i 2008 møtte vi ei rotte. Jeg har en mistanke om at den ikke var alene i slottets storhetstid. Men i 2008 var den nok det. «Den er ikke levende da», sa min 9-åring da. Dermed øynet vi håp om å finne rotta på slottet denne gangen også.
Men gjorde vi det?
Det sørlige tårnet speiler seg i vollgraven.
Vadstena slott. Mange rom å lete i…
På vei inn på jakt etter rotta.
Ingen rotte i slottsgården.
Ingen i bryllupssalen heller. Bare en liten småbruker langs veggen der.
Oppe i taket var han heller ikke.
Og ikke i vindusnisja.
Men oppi her har jeg trua. DETTE er rotteavdelingen!
Ikke innover der.
Og ikke der.
Nei, ingen rotte. Den er BORTE!
Her satt han i 2008. Og han fikk følge av avleggerens Gule Pus. Gule Pus ligger i senga på det gamle jenterommet. Rotta, nei han vet vi ikke hvor tok veien…
