Jeg fikk ikke helt med meg våren i år. Plutselig er det tosifrede varmegrader, snø og is er «en saga blott» og til og med gresset begynner å grønnes så smått.
Og jeg har vært på fugleleik. For sent, akkurat som far min sa. Men nå vet jeg hvorfor. I fjor var jeg nemlig på samme sted til nesten akkurat samme tid. To dager senere, faktisk. Og da var truger helt nødvendig. Fugleleik, spill og dans var det også. For isen lå på tjernet og snøen lå enda relativt dyp i skogen rundt.
Så da var det bare det at jeg ikke fulgte med i år. Bildene sier sitt om sesongvariasjonen:
2.mai i fjor. Her kunne jeg visst trygt bruke den gamle hengekøya med ødelagt myggnett…30.april i år. Jeg var glad jeg hadde hengekøye med skikkelig myggnett i år. For myggen har skjønt at det er vår.
Mai er den internasjonale måneden hvor det er økt fokus på den alvorligste formen for hudkreft – malignt melanom, også kalt føflekkreft. Da passer det bra at både sola og varmen har kommet i alle fall her jeg bor.
Jeg er selv operert for malignt melanom og går til oppfølging på den lokale kreftavdelingen fire ganger i året. Oppfølgingen vil jeg trenge resten av livet. Oppfølging hos hudlege, fysioterapeut og øyelege kommer i tillegg. Jeg unner INGEN å måtte oppleve det samme.
Hensikten med det internasjonale fokuset er å øke bevisstheten – synliggjøre sykdommen og drive forebyggende arbeid i sosiale media.
Norge ligger fortsatt i verdenstoppen i antall nye tilfeller og dødelighet av denne kreftformen. Og selv om denne sykdommen fortsatt er vanskelig å behandle og kurere, er den til gjengjeld enkel å FOREBYGGE!
Bruk høy solfaktor, ta pause fra sola midt på dagen, dekk til huden med klær og solhatt og legg deg for all del ikke i solarium!
Den lilla sofaen på kreftavdelingen var i dag tom i noen få sekunder. Rett før var vi 12 stykker der inne på venterommet. Minst en av oss var der på grunn av malignt melanom.
La sofaen være mest mulig tom!
(mye av innlegget samt bilde er hentet fra Melanomforeningens lukkede gruppe på Facebook, og forfatter er Mette Førde Sørsdal, som oppfordrer til deling!)
Hengekøyesesongen min er i gang. Veldig sent i år. Jeg minnes hengekøyeturer med snø og skare før om åra. Mens i år ble første natta på bar bakke.
Men trugene var på. I går. Og noen steder var det helt ok. Is og slush i løypa her og der. Og truger fungerer også utrolig godt på delvis bløt og isete myr. Men ikke så godt i lyngen. Så på hjemtur i dag fikk de henge på sekken.
Isen hadde forsvunnet fra «dansegolvet» der jeg pleier å se fugleleik om våren. Så i år måtte jeg nøye meg med å høre leiken. Det som var igjen av den. Det buldret og knatret fra tretoppene og myrene rundt, så skogens ro hadde jeg vel i grunn kun et par timer midt på natta. Selv om bråkmakerne ikke var å se. Men liv på tjernet var det uansett.
Et par traner lettet da jeg kom for nære i min jakt etter leirplass. De sirklet rundt flere ganger, men sov nok et annet sted. Det samme gjaldt lomen som var både våryr, aggresiv mot hverandre og antakelig en smule klar for familieforøkelse. Det var hoiing, kjatring og plasking hele kvelden av de to som kjempet om den tredjes gunst. Hvem som vant vet jeg ikke, men de forsvant da kvelden kom. Det gjorde de fire gjessene som plutselig kom over tretoppene og bremset ned i tjernet også. De tok oppstilling på motsatt side av vannet. Men forsvant da de hadde observert meg lenge nok og kommet fram til at jeg ikke kom til å flytte meg. Litt sånn psykisk spill og utpsyking hører med. Og jeg var der først.
I natt var jeg rett som det er i overkant varm. Men jeg er såpass redd for å fryse at forholdsreglene tas på alvor stort sett uansett om det er kaldt ute eller ikke. Men jeg klager ikke. Og når den ene varmeflaska var lekk og måtte kastes ut av soveposen allerede ved leggetid, så var det jo greit at det andre fungerte!
Nå er det mai og sesongen for hengekøyeturer er i gang. jeg gleder meg til det blir flere. Og i og med at isen har gått så blir det nok plutselig hengekøye- og badetur. Badesesongen har jo vært i gang et par uker allerede, siden det var duket for bading i bekken på hyttetur for halvannen uke siden.
Det gir alltid mersmak å være på overnattingstur til skogs. Selv om det byr på en del refleksjoner. Både refleksjoner om hvor heldig jeg er som kan drive med det der. Og refleksjoner over hvor tungt denne skrotten syns det er å bære tung sekk. Og ikke minst måtte jeg dra på smilebåndet over meg selv da jeg før jeg bikka meg ut av soveposen i dag tidlig måtte varme medisinene i hånda slik at konsistensen ble noenlunde riktig før jeg inntok dem. Og i samme slengen tikket det inn påminnings-sms for time på Kreftenheten på sykehuset i morgen. Det kan jeg vel si er den ultimate selvmotsigelsen, egentlig. Men samtidig ikke. Det er jo blant annet de medisinene som gjør at jeg kan bære tung sekk, sove ei natt i hengekøye, og fremdeles stå på beina dagen etter. I alle fall etter å ha gjenfunnet kraft og balanse nok til å stå oppreist uten å holde meg i noe. Og note to myself: medisinene kan med fordel ligge INNI soveposen når det ikke er sommertemperatur ute.
Da får det ikke hjelpe at bilen ikke var lenger unna enn omtrent akkurat en kilometer. Og at jeg kunne høre bilene på veien, og ikke minst dunkinga fra bilstereoen, flere ganger i løpet av natta. Det var nok noen som feira «nattilførstemai» med noe hvileløs kjøring på avsidesliggende skogsbilveier.
Tross alt er det bedre å ta medisinene hengende i ei hengekøye i skogen en kilometer fra veien enn å ta dem i sofaen hjemme. I alle fall for slike som meg. Slike som er hardt angrepet av «krattsjuka», som småbrukeren sier.
Og nå er henginga i gang. Og hjernen hadde såpass godt av den pausa, at nå tror jeg jammen jeg fant ut hvor årets Escape skal gå også. Så da blir det nok minst ett nytt kart 😉 , som jeg undret på i dette innlegget : https://friluftsheidi.blogg.no/den-kartomane-slar-til.html
Sola går ned over tjernet.Litt betenkt om truger egentlig var en god ide….Rigger leir. Is på tjernet i bakgrunnen – håp om fugl? Neida. Isen fløt stille og la seg midt utpå tjernet i kveldingen og fuglene var bare hørbare, ikke synlige.Kakao og baylies til kvelds 😉
Morgensol ved kokongen.
Medisinvarming.
Kaffe og ostesmørbrød til frokost.
Mer eller mindre obligatorisk lesestund med yndlingsturboka.
Muligens er jeg litt sent ute i år. Litt sent ute til vårens show til skogs. Jeg er i alle fall helt ute.
Foreløpig er det tre lom og fire gjess som står for underholdningen utpå vannet. Orrfuglene høres fra tretoppene på myra så kanskje er det duket for litt spill på den isen som er igjen utpå morgenkvisten.
Om jeg er sent ute, så er jeg i alle fall helt ute🤞
Jeg trenger stadig en påminnelse om å glede meg over de små hverdagslige opplevelsene. I dag trengs det igjen. Så her kommer dagens (foreløpig) tre gleder fra champagnebalkongen:
Tursekken er pakket. Planen er å møte mai utendørs.
En lang og god telefonprat med ei venninne var bra. Det er ikke hver dag jeg tar telefonen (!), men i dag passet det. Og det passet bra!
Katta og jeg nyter vårsola på, nettopp, champagnebalkongen. Med te og bok til meg og fluer å jakte for han så bjuder den på. Selv om det ikke er champagne.
Det er generelt lite champagne i hverdagen. Lite til fest også, når jeg tenker meg om. Men med alt det går an å glede seg over så er i alle fall ikke akkurat det noe savn.
Igjen! Og nå tror jeg jammen meg kanskje det er klart for et nytt kart igjen! De siste par dagene har jeg nemlig vært i sånn idemyldremodus. Med kart. Og nå kjenner jeg det snart er på tide å involvere den mer impulsive partner-in-crime i ideene.
Jeg har nemlig så vidt begynt tankevirksomheten om årets The Great Escape. Den 12. escape’n på rad. Altså blir det den tolvte sommeren på rad at vi to faste medlemmer av The Great Escape setter av noen dager og netter til fjelltur i kor.
I år på sykkel. Siden gangevnen hos undertegnede har gått drastisk nedover siden vi startet med Rondane på langs i 2013. I åra siden da har vi trasket og gått, padlet, syklet og ridd i fjellområder rundt omkring i vårt vakre land. Vi har sovet i lavvo, på hotell og i det meste av ulike DNT-hyttekonseptene som fins. Både betjente og selvbetjente. I matboden på 2068 meter over havet på Fannaråken har vi også sovet. Sammen med et ektepar fra Larvik. Vi var nemlig noen og nitti personer som skulle dele på sånn omkring 37 ordinære senger. Så da var det i grunn greit med ei glissen matbu sammen med tunfisk og joikakaker.
I år blir det kanskje hverken matbu eller 2000-meterstopper. Så foreløpig idemyldres det om både hotell, lavvo, rundturer og seterveier.
Når jeg ser på antall turkart jeg allerede har å velge mellom så burde det muligens gå an å ta i bruk et av dem jeg allerede har!?! Men så er det artig med et helt nytt område også, ikke sant 😉?
Hilsen kartoman friluftsheidi som leter etter bilfrie sykkelveier som både er lange nok, har start og stopp på samme sted med noen dager i mellom og med lademulighet for trehjulingen underveis. (tips mottas så absolutt med takk om noen skulle sitte på svaret 😉).
Fortsettelse kommer. Antakelig med et nytt kart 😉
Det skulle vel i grunn være mulig å gjenbruke noen av disse kanskje?
Ukas søndagstur er unnagjort. Vi har vært ekstremt effektive syns vi. Akkurat denne helga. Og det er ikke vår skyld. Det er yr sin skyld.
Yr varslet sol i går og regn i dag. Dermed var vi i overkant lure til oss å være, så vi tok søndagsturen på lørdag. Og så er det lørdagsgreier og -sysler i dag. Og søndagsturen har vi effektivt lagt i «banken» så nå kan det regne så mye det bare vil.
Det er forresten helt magisk å komme seg ut i vårskogen. Nå er det endelig bar bakke (nesten) overalt også i nærskogen min, så nå kan vi glede oss over luksusen å kunne gå rett uti skogen fra trappa. Det ble både bålkaffe, kanelsnurrer, leting etter gamle grunnmurer (er jo ikke samboer med en museumsansatt uten at det får følger) og krabbing rundt for å plukke både blåveis og hvitveis. Og heldigvis en god del virring omkring og mysing på blikkfang underveis.
Takk for denne søndagsturen også, skogen! Selv om den foregikk på lørdag. Du inspirerer. Og dermed legges planer for sesongens første hengekøyetur 😊. En skogstur kan være effektiv på så mange måter.
Gullhøne. Hvitveisteppene har startet sitt inntog.Dag og natt.
Turens “fangst”.Kaffe og kanelsnurr på gang.Gullhøne, eller marihøne om du vil. Vårtegn.
Fredag: JER ER SÅ HELSIKES LEI AV Å HA KONSTANT VONDT OG IKKE HA ENERGI TIL NOE SOM HELST. JEG HATER KROPPEN MIN OG JEG HATER Å VÆRE SLIK HELE TIDA. ALT ER EN PINE SÅ VÆR SÅ SNILL Å FÅ DET TIL Å STOPPE. JEG ER UTSLITT!!! PLIIIIS!
Lørdag: Næh, jeg er så vant til det.
Søndag: Næh, jeg er så vant til det.
….
Og denne dukket opp på facebookfeeden min i dag tidlig. Sånn passe velplassert:
Sånn er i alle fall hverdagen min. I dag er det fredag. Jeg satser på å finne igjen kampgløden i morgen.
Akkurat det sa dama som styrte roboten til meg i dag. Og jeg spurte i grunn om jeg kunne få det skriftlig! Det er sjelden jeg beskyldes for å være for lita! Men altså; roboten som trekker opp riktig mengde radioaktiv kontrast var så proppfull av bequerel på morran i dag, at den slet med å trekke opp akkurat så mye, eller lite da, som jeg skulle ha. Så da måtte vi vente litt da. Ikke på at jeg skulle blir større, selv om det stadig vekk går fortere og fortere kjennes det ut som. Nei, det var bare å vente såpass lenge at halveringstida hadde begynt og antallet bequerel var nede på et brukbart nivå.
Og da gikk alt etter planen! Og godt var det, for dama som kom etter meg var mindre enn meg. Og magen hadde begynt å rumle da den kun hadde fått lunkent vann så langt i dag. Radioaktiviteten ble sendt inn i åra, skrotten fikk tid til å fordele svineriet og bildene ble tatt. Det hele tok i grunn formiddagen. Enda jeg igjen var av typen «one-take-wonder». Altså klarte jeg å ligge så rolig at alle bildene ble «bra nok» på første forsøk som a sa. Ingen ms-spasmer, hostekuler eller nysing i dag. Men med et par blodprøver i tillegg så fikk jeg til slutt reise hjem igjen. Og det var godt.
Så nå tenker jeg det blir en bitteliten brunsj og helst en ørliten strekk. Det skal vel til i og med at jeg allerede begynte å glede meg til å legge meg igjen FØR jeg sto opp i dag.
