Siterte jeg fra @stjernekast for noen dager siden. Noen ganger oppleves det som «de gode grepene» er vanskelige å finne. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal ta tak. Det blir liksom bare grep i løse lufta.
Da gjelder det å finne på noe. Fort. Og med faren for å bli fullstendig låst til sofaen så var det frisk luft som sto øverst i behovspyramiden min i dag. Da gjelder det å så fort som mulig mobilisere den som er nærmest til å ta ansvar for at behovet skal oppfylles. Meg selv. Hva kan jeg gjøre sjøl for å få det litt bedre i dag? Hva er utenfor min kontroll og hva er det jeg kan gjøre noe med på egenhånd? Hva trenger jeg akkurat nå?
I dag trengte jeg en engel. Jeg trengte mer frisk luft, dagslys og å lea litt på skrotten også. Og jeg trengte en engel. Da er det fint at jeg kan lage en sjøl. En engel i snøen.
Når du trenger en engel…lag en!Godt å legge seg nedpå litt også…
Jeg kom meg ut i dag. Det var nok ikke akkurat kroppen som forlangte det. Mer huet…
Slike som meg som drømmer om fjellturer med innlagte topper og ubegrenset utsikt over fri natur må jo det. Rett som det er. I dag ble det en kilometer i nærskogen. Med korte skritt, solide brodder og lang tid til rådighet var det absolutt innafor. Bålpanne, kaffe og bolle fikk jeg også med meg før sofaen måtte gjøre nytten igjen.
“I have a dream”, sa’n. Han Martin Luther King var det. Og han drømte. Stort for sin tid og sitt folk.
I dag drømmer jeg også. Og for meg akkurat nå ganske stort. Jeg drømmer om tur, selvfølgelig. Turer jeg har lyst til å gjøre og turer jeg kunne tenke meg å gjenta.
Jeg syns det er helt på sin plass å drømme om slikt på en dag som dette. En dag der jeg akkurat nå er på 10-ende timen uten å hverken klare eller få lov til å gå så langt som på do alene. Litt svimmel, kan du si. Men akkurat nå endelig i stand til både å lese et par sider i Fjell&Vidde, blogge OG drømme. Jeg SKAL nemlig på tur igjen. Plutselig!
En drøm som ble til et mål og ble realisert i 2021.
Terapi kan være så mangt. Det viktigste er å finne en form som passer deg. Denne søndagen har jeg bedrevet terapi.
På ukeplanen her på rehab står det: «Bruk for eksempel søndagene som hviledag eller gå på tur…». For meg er det ikke enten eller. Tur er hvile. I alle fall for hodet. En terapeutisk søndag.
Øyhopping, trugestyle kan være fin søndagsterapi.En vakker start på søndagen.Snart er kaffen klar.Rim i håret.Har alltid hatt sansen for disse. “Ørderkongler”.Avsluttet dagen med kanefart gjennom skogen.
Har du blitt litt for svimmel på fest, det vil si såpass full at du sjangler så kan du bare si «det er ms’en». Det ser omtrent akkurat likt ut. Bare spør fysioterapeuten min.
Eller de som har gått bak meg i gangene her den siste uka…
Når livet tar en omvei så gjelder det å klamre seg fast. Kroppen min, og dermed livet, har vært på det som vel i beste fall kan kalles en bærtur de siste to åra. Omveien har vel blitt til “gå seg bort”, for å være ærlig. I fjor høst fikk jeg vite at sykdommen nok oppsto i alle fall i 2014, kanskje tidligere. Det vil si at jeg klamret meg fast i minst 6-7 år. Med mer eller mindre godt hell.
I dag befinner jeg meg på rehabilitering. Det er ikke første gangen. Men det er første gangen med multippel sklerose i papirarbeidet som følger med. Den diagnosen fører til en del medisinering. I dag har de medisinene sendt meg til sengs.
Når friluftsheidi, tross hodepine og svimete formiddag, ivrig tropper opp hos fysioterapeuten til avtale etter lunsj så er det jo for å teste noen nye øvelser og lære. Ikke for å fremprovosere driftsstans. Første øvelse ble gjennomført og vi skulle ta litt balansetrening ved ribbeveggen. På vei dit går øya i kryss og i følge en rimelig bekymret fysioterapeut så skjener friluftsheidi en meter til siden uten å vite det selv.
Dermed ble det ikke flere øvelser i dag. Ikke ble det den planlagte egentreningen i bassenget etterpå heller. Sviminga gikk ikke over. Det ble test av blodtrykk, puls og oksygenopptak hos sykepleier. Lege ble tilkalt, slag ble utelukket og det meste ble frikjent. Bortsett fra medisinene. «Svimmelhet og ustøhet» sto det i oppramsingen av mulige bivirkninger. Dermed har vi en hovedmistenkt og antatt skyldig.
Legen anbefalte å minke døgndosen tvert samt sengeligging resten av dagen. Og var jeg ikke vingeklippet fra før, så kjenner jeg meg slik nå! Det er driftsstans over hele linja i denne kroppen nå. Godt jeg har seng med heis, ol på discovery og sjokolade i skapet!
Og når kameraet legger på filter automatisk så ser jeg jaggu meg ut som ei voksdukke her jeg ligger også…
Plutselig oppdager du ting på tur som du aldri ville ha sett ellers. Du må nemlig sitte på rompa mye av tida og har god tid til å studere de nære omgivelsene.
NB: sitteunderlag bør være standardutstyr uansett lengde på tur.
En skikkelig klisje. Grip dagen. Søndag er fridag på rehab. Den eneste fridagen i uka. Flere dager med både fire og fem avtaler tar på en stakkar og jeg kjenner det var skikkelig digg å ha det litt fleksibelt nå.
Ukeplanen sier «bruk for eksempel søndagene som hviledag eller gå på tur». Ja takk, begge deler, sier jeg. Og egentlig så er akkurat det to sider av samme sak for min del. Så etter en god institusjonsfrokost med både rundstykker og egg ble tursekken pakket og trugene satt på.
En plass i le for vinden ble valgt ut og medbrakt ved, vann og kaffe ble forvandlet til bål og bålkaffe. Dermed ble morsdagen feiret på aller beste vis. Bålkaffe og sjokolade og ei god stund med utsikt over flammene i bålet, isen på vannet og tilbake mot institusjonen.
Til middag, som på slike steder inntas kl 13.30 (!!!), ble det kake, og dermed enda mer feiring. Resten av dagen tilbringes på senga. Foreløpig med madrassen i sittestilling. En av gledene ved slike institusjoner er nemlig sykehusseng med justering av både hodeende og fotende. Passer egentlig ufattelig bra for en skranglete kropp.
Og jeg kan klappe meg sjøl på skulderen og hake av for to ting jeg har fått til i dag. To ting jeg skal øve meg på: nemlig å prioritere det jeg har lyst til, samt å slappe av uten å gjøre noen ting. Og ikke minst: jeg har igjen prestert å gjøre det jeg har fått beskjed om. Sjekk.
Å befinne seg på institusjon er relativt interessant. I alle fall for en som tross mangel på utdannelse har stor grad av sosialantropologisk innfallsvinkel og interesse.
Vi er mange forskjellige folk her. Vi har ulik alder, ulike utfordringer, forskjellige diagnoser og individuelle behov og mål. Og det er både helt greit og egentlig fryktelig interessant. Jeg kommer nok allikevel til å varsle avleggeren at jeg flytter inn med henne dersom jeg ikke klarer meg sjøl når jeg blir skikkelig gammal. Institusjon av typen sykehjem har jeg en mistanke om at jeg kommer til å være ekstremt dårlig på.
Men en lørdag på institusjon kan i grunn være en relativt innholdsrik dag. Frokosten ble inntatt før det var tid for første treningsøkt med nakke- og skulderøvelser. En genial start på dagen. Ingen bryster flashet her.
Så var det tid for målinger hos sykepleieren. Jeg hadde både puls og blodtrykk. Forventet BMI og dermed alt vel både med og uten klær. Ikke noe fokus på pupp her heller.
Det var det heller ikke i treningssalen eller på balanse- og styrkepartiet etterpå. Det gikk i grunn også bra og det ble kun en skjening inn i veggen da balansen ble utfordret.
Så kom legetimen. Har du hjertebank? Har du hevelser? Får du plutselig åndenød? Neida, ikke mer enn forventet. Så var det lytting på lunger og hjerte. Pust slik og slik, pust dypt, pust vanlig… Jeg pustet og peste og holdt pusten om hverandre slik jeg fikk beskjed om.
«Kan du løfte litt på brystene?» kom det så fra doktormannen. Inni meg lo jeg. Lite visste han at jeg inni meg vurderte alternativene. Skulle jeg nekte eller skulle jeg slå og svare snurt: «syns du det trengs?» Jeg valgte selvfølgelig å gjøre som jeg fikk beskjed om, slik jeg tross alt har bestemt meg for å gjøre her. Men jeg lo inni meg! Doktormannen fikk hørt det han skulle der under puppene. Og jeg er tross bilyd, eller ulyd om du vil, klarert for trening. I alle fall på kort sikt.
Etterpå ble det gåtur med tre spreke damer fra Lofoten, Kristiansand og Bergen. Og dermed er det allerede minst tre ting å glede seg over bare i dag:
Nakke- og skuldertrening er en god start på dagen
Brystene er ikke verre enn at det fortsatt er mulig å løfte dem manuelt om det skulle være behov…
Frisk luft og godt selskap er aldri feil.
Med andre ord: livet på institusjon kan gå an også på en lørdag.
