«Jeg håper du drømmer noe fint», var en av kommentarene jeg fikk på innlegget mitt i går kveld. Jeg kan ikke huske at jeg har drømt noe i natt. Jeg sover rimelig lett når jeg ligger ute, slik som i natt. Jeg får med meg når noe skjer, innbiller jeg meg. Svever i tomrommet mellom søvn og våken. I alle fall fikk jeg med meg at det plutselig ble vindstille utpå natta og at trafikken på veien i det fjerne dabbet av. Men det kjennes ut som jeg har sovet godt. Selv om liggeunderlaget gradvis gikk lufttomt i løpet av natta. Plutselig kunne jeg skimte et svakt lys gjennom røykluka i taket. Jeg måtte ikke ut av kokongen, les soveposen, før klokka var sju i dag tidlig. Og det er i grunn ganske sent til å være utenatt.

Ja, jeg har sovet i skogen i natt. Nesten ute, som jeg skrev i går. Inne i en tipi. Eller lavvo, som litt flere har et forhold til. Jeg har ikke hatt bål, det blir så mye røyk inni der av det, men masse levende lys og fyr i ovnen. Det hadde snødd inn gjennom røykluka i taket i løpet av natta og vannet som var igjen nederst i kaffekjelen hadde blitt til is. Så det er vinter.

24.februar 2022, for nøyaktig et år siden, drømte jeg. Og jeg klarte faktisk å skrive det også: Jeg har en drøm

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg drømte om tur. Og jeg drømte om dager og netter i skogen og på fjellet. Jeg var ikke sikker da. På om det ville la seg gjøre igjen. Det er ikke første utenatta siden da. Ikke andre heller. Det har blitt noen. Heldigvis. Og det har blitt mange turer i skogen. Men de er kortere. De krever mer tilrettelegging. De er veldig annerledes. For eksempel tipi med ved og vegger. Om enn av seilduk. Og de blir mye oftere avlyst. Avlyst grunnet dårlig form, betenkeligheter, kuldegrader, sykehusavtaler, smerter, vind, multippel sklerose, høy dørstokk…det fins mange gode grunner. Eller unnskyldninger.

Men i dag feirer jeg! Jeg feirer at det er et år siden jeg ble operert. Min kreft ble operert bort både på leggen og i lymfesystemet. Det er ikke funnet noen farlige celler etter det. I mars blir det ny runde med leting med lys og lykter (les radioaktiv kontrast), blodprøver og andre tester. Forrige runde ble avsluttet i desember. Inntil det motsatte er bevist så er det ikke kreft i skrotten min!  Og per dags dato har det altså ikke vært det på et helt år! Selv om jeg ofte får følelsen av at tilbakefall er forventet når onkologen går gjennom tingenes tilstand! Alt som har foregått av behandling, sykehusinnleggelser og testing etter 24.februar 2022 har vært en maraton. Men innimellom har det vært mulig å være litt friluftsheidi. I alle fall en variant.

Så i dag feirer jeg ettårsdag! For bare et par måneder siden tenkte jeg på ulike måter å feire dagen. Jeg fablet om å sette i gang et arrangement som feiring og en markering til inntekt for kreftforeningen. Jeg drømte om hvordan det skulle utarte seg. De siste ukene har jeg skjønt at det ikke er aktuelt. Friluftsheidi anno februar 2023 makter ikke å planlegge og gjennomføre slikt noe. Energien er dessverre ikke til stede for slike stunt. Så jeg måtte slå det hele fra meg. Kanskje jeg får det til om et år?

Så da feiret jeg slik jeg kan best. Og slik jeg drømte om der jeg lå nyoperert i ei sykehusseng den 24. februar 2022. Det ble ei utenatt. Og det ble en baylies i går kveld. Og i skrivende stund har jeg igjen tak over hodet og nå blir det kake!  God helg!

frontyuvhdr

De som har lest litt friluftsheidi før, vet at “krattsjuka” er en av diagnosene hennes. En av de varige. Kronisk.

“Krattsjuka” er småbrukerens navn på behovet for å gå til skogs med tung sekk for så å bli der gjennom natta og til neste dag. Uteovernatting. Under tarp, i hengekøye eller lavvo. En sjelden gang i telt. Mulighetene er mange og utenettene har jeg sluttet å telle.

Etter 5 måneder med villmarksekspedisjoner kun i dagslys var det i kveld på tide. Så nå prøver jeg natt-i-naturen light. Det vil si kort vei med sekken, vedovn og tipi i egen skog. Nesten helt ute!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag skriver jeg ikke om tur. Og jeg skriver ikke om mat, strikking eller interiør. Selv om det slår an på den såkalte «bloggtoppen». Ikke om sykdom og hverdag og «tusen måter å være klein på» heller. Selv om temaet i seg selv har vist seg å være bortimot utømmelig. Nei i dag blir det noe annet. Noe som i går fikk kaffekoppen til å smake bare sånn passe da den skulle inntas etter middag. Noe som gjorde og gjør inntrykk på meg. Og som setter min egen hverdag i et slags absurd perspektiv.

Småbrukeren og jeg skulle se på noe på tv. Felles. Ofte handler det da om gamle hus og /eller oppussing, spennende matlaging av noe slag eller reiser på land og vann rundt omkring i verden. Det er liksom de temaene vi pleier å enes om. I går fant vi ikke noe slikt. Vi havnet på en dokumentar fra Mariupol…. Og da forstår vel alle at det ikke akkurat ble en harmonisk opplevelse.

Her var det sivilbefolkningens historier og deres egne mobilfilming mellom granatregn og hardt artilleriangrep som ble skildret. Det var leger som gråt. Mødre som fødte midt i bomberegnet. Kvinner som satt fast i ruinene mens mannen deres døde av skadene to meter unna. Livredde barn. Filmsnutter fra kjellere der barn gikk i hjemmelagde bleier av plastposer og tape. Eldre som lagde mat over åpen ild i bakgården. Unge som forteller at faren deres som bor i Russland ikke tror på det de forteller at de opplever. «Du overdriver. Det er ingenting å være redd for», fikk de beskjed om. Det var i det hele tatt ufattelige scener. Scener vi ser stort sett daglig på nyhetskanaler. Vi vet det skjer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Takk for frigjøringen, Putin», sa en av de som filmet døde mennesker i gatene….! «Noen må få dette til å slutte!», sa en gråtende kar som prøvde å hjelpe de som gjemte seg i teaterets kjeller da de ikke hadde noe annet sted å gå. Vi vet vel hva som skjedde med dem.

Jeg kjenner meg maktesløs. Dette gir ingen mening! I morgen er det et år siden invasjonen og et år siden marerittet startet for disse menneskene. I 365 dager har marerittet deres pågått!

KJÆRE DERE SOM ER I BESITTELSE AV MAKT OG MIDLER: FÅ HAN DER PUTIN TIL Å SLUTTE. NÅ! STOPP HAM!

Hjertet er egentlig et grønt vannliljeblad nedfrosset i isen på en innsjø. Fotografert for mange år siden, men her i gult og blått. For Ukraina!

Ski-VM er i gang. Eller verdensmesterskap i nordiske grener, som det heter. Glem forresten verdensmesterskap i Planica. Glem landslag og skistjerner og smøring kontra ikkesmøring. Glem gamle og nye distanser og øvelser. 10 kilometer, 15 kilometer og 5-mil. Så gammaldags. Det er i barnehagen det skjer! Der arrangeres vinteraktivitetsuke. I dag med bowlecurling på isen. Og ikke minst den nye grenen. Den som er aller mest innafor nå – nemlig skihockey!

For et par år siden innførte vi grenen “skikasting”. Altså langrenn med kasting av sandposer på blink. Og for de mest forbanna: skikasting! Og det aller viktigste: det er ingen som klager på feste eller gli hverken i skikasting eller skihockey. Dessuten er det jo like stas å se på og vifte med flagget eller være banemannskap og måke snø av isen. Noe for de mange og skihockey for de få. Noe for Klæbo, tro?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dagens porsjon er inntatt. Det er en av disse vinterdagene som er så gnistrende klare og der sola skinner så intenst over hvit nysnø at den som har den minste tilbøyelighet til å trekke mot frisk luft bare MÅ ut! Slik er det i alle fall med meg.

Jeg lengter etter fjell og åpne vidder med perfekt trugeføre. Den ligger og venter omtrent 4 mil med bil unna. Men jeg har jo almenninga betraktelig nærmere. Og i dag ville jeg være litt lur og ta den i bruk igjen. Spare energi på bilkjøring og heller bruke det som fins ute i sola.

Jeg fikk rett i at jeg trenger litt mengdetrening når det gjelder kart og kompass. Det har vært alt for lite i bruk de siste åra. Og jeg bomma i dag også. Ganske mye. Denne gangen skjønte jeg at jeg hadde bomma litt før og ga opp kursen jeg i utgangspunktet ville ha. Gleden var derfor stor da jeg plutselig innfant meg på en «topp» med utsikt! DET hadde jeg ikke forventet. Men det ble bål og ostesmørbrød. Ikke verre svidd enn at jeg åt opp alt denne gangen også. Kaffe hadde jeg glemt, men kakao gjorde susen. Siden vettet hadde slått inn og jeg hadde avlyst opprinnelig turmål, så kjente jeg på mestring der jeg satt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag fungerte kroppen såpass godt at det på tross av mangel på skare og med nok av bratte bakker og opp og ned og rundt og forbi var veldig ok å puste og pese litt. Hodet og vett fikk også kjent på mestringen da jeg faktisk evnet å legge om planer midt i turen. Jeg skjønte faktisk at jeg ikke kom til å nå det planlagte målet. Og jeg fikk til å ombestemme meg! Jeg gleder meg til at vett og trass kan begynne å samarbeide framover, altså! Da forventer jeg at porsjonskontrollen – altså livet i små porsjoner – vil gå relativt mye enklere.

Det er rimelig deilig å kjenne at jeg faktisk kunne gått en halv eller hel kilometer til om det hadde vært nødvendig. Såpass at jeg feiret i solsteken ved bilen. Med en kakaoskvett som var spart og ryggen mot en furulegg.

Det er mandag igjen. Hva uka bringer vet jeg ikke noe om. Det kan bli dager med store tanker, vid utsikt, dyp innsikt og luftige svev. Eller det kan bli stunder for de enkle og nære ting. Jeg sier ja takk begge deler. Forrige uke kan for eksempel oppsummeres på makro-vis med både farger, bling og andre detaljer som satte sine spor. «Hver dag teller» og det kan jammen de små detaljene også. Det gjelder å bruke øya og SE dem:

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Valgmulighetene var der de. Og selv om mange av de så litt flekkete og slitne ut på bilde så var det ikke akkurat noen som var oppbrukt. Og i skapet var det flere…

Men så var det vurderinga da:

1. gå for de som oppleves råest til kjole og som gir en hobbit som friluftsheidi en smule bedre utsikt enn uten, samt en form for stil – og bli mye sittende hele kvelden for å svaie og sjangle minst mulig og nesten grue seg til å bevege seg til buffeten og do, i redsel for å tråkke over og gå på den nysminkede snørra rett som det er.

ELLER:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

2. velge de jordnære og stødige som holder meg godt forankra i underlaget mens jeg kan konsentrere meg om skravling og andre morsomme ting – og dermed svaie bare bittelitt når golvet skulle forseres og traske lettbent og ubesværet rundt, og danse på bordet om nødvendig, akkurat som jeg vil.

Det ble ikke lange interne diskusjonen. Når alternativet står mellom eleganse kombinert med stillesitting og komfort kombinert med gøy – ja da var det ikke mer å tenke på.

«Sitteskoene» som en tidligere kollega kalte et par av dem, ble hjemme. Det samme ble «LadyGaga»-skoene, som en annen kollega kalte et annet par. Komfort framfor stil, og kvelden ble rimelig mye bedre bare av det!

Og det er jeg glad for. Holder vettet på å slå inn? At jeg i tillegg bare drakk litt over halvparten av den av disse som var min kan tyde på det…

I dag er jeg tilbake i dette fottøyet –  og det kan jeg nok takke et par valg fra i går for:

Bålet tenner omtrent en million ganger lettere om man bruker en pose….

God helg!

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Neida, det handler ikke om hvor stor porsjon med laks jeg åt her om dagen. Ikke hvor mange pølser jeg åt til middag i dag heller. Gourmetpølser, kalte vi det. Og drikke til maten ble inntatt fra stett. Pølsemiddag og vann i vinglass. Fancy. Nei, hadde det enda vært så enkelt, eller vanskelig, som porsjonskontroll på mat, du.

Nei, det handler altså ikke om middagsporsjoner. Langt i fra. Akkurat det får noen andre skrive om. Det handler om at ukas porsjon med energi ble oppbrukt allerede mandag. En restitusjonsdag på tirsdag, med bare hjemmeliv og ikke de helt store utskeielsene hverken fysisk eller psykisk, holdt akkurat som lading til å fungere sånn noenlunde greit 3 timer på jobb onsdag. Etterpå har det vært tomt. De småtinga som har blitt gjennomført har vært MED utmattelse, smerter og migrene. For når det er tomt så er det tomt.

Det handler jo hele tida om at livet må leves i små porsjoner. Noen ganger veldig små. Latterlig små. Og helt ufattelig og umulig å forestille seg både for meg og andre. Og om jeg spiser litt for store porsjoner, så blir det konsekvenser. Det blir det jo om jeg spiser for mange pølser også, selvfølgelig.

Så både i går og i dag har jeg avlyst avtaler. Og jeg har akkurat nå takket nei til en invitasjon i morgen. Det er ikke igjen noe av ukas porsjon. Til helga har jeg planer om å forskuttere litt av neste ukes energiporsjon. Og jeg vet at det er en dårlig løsning på alle måter. Men det må til for å få til det jeg vil og har lyst til.  Hvordan neste uke da blir – ja det vil vise seg. Hadde det bare vært å ta ei ekstra pølse!

Denne bloggen inspirerer meg og gir gjenklang:

http://aleveismaporsjoner.blogg.no/

Det er lett å assosiere egen hverdag til bloggnavnet «Å leve i små porsjoner». Jeg har adoptert denne setningen og tenker på den nesten daglig. For det er akkurat sånn det kjennes ut. Og du som liker å lese blogg der hverdagen beskrives: dette er også en hverdagsblogg. For noen er dette hverdagen. Det er utredninger, innleggelser og behandling både av sykdom som kan være både akutt og varig, og ikke minst av senskader som følger etter akuttbehandling. Takk for at du deler, Cathrine. Og takk for at du bruker av din porsjon for å dele!

Det beste med telefonen er vel egentlig kameraet som alltid er tilgjengelig.

I tirsdagskveldens nyhetssending la jeg blant krig, jordskjelv og elendighet merke til et annet innslag. Innslaget var om Aurora som i en alder av 21 hadde statistikk på at hun «var på skjerm» 6 timer hver dag! Hun skulle logge av og la være å bruke sosiale medier i en måned. Målet var å være mer tilstede med venner og mer tilstede med det hun drev med.

Jeg håper tv2 lager et innslag med Aurora i midten av mars også. Slik at vi får vite hvordan det gikk og hva hun fikk ut av det.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Telefon er en fin ting. Men ja, den kan bli rimelig altoppslukende. Jeg bruker min mye. Alt for mye kjennes det ut som innimellom. I alle fall er den der mye. Men den er stort sett alltid på lydløs. Jeg orker ikke pling og ding og mas om ditt og datt til stadighet.

Det vil si; det siste året så har den vært påskrudd, altså lyden, ganske ofte. I alle fall til meg å være. Det startet i grunn 15.februar 2022. Klokken 15.46. Den var nok på lydløs da også, men jeg fikk da med meg at den ville ha oppmerksomhet. Da ringte fastlegen med dårlige og litt sånn der akutte nyheter. Og etter det så var det stadig nye telefoner fra kirurger, flere sykehusavdelinger, fastlege og generelt folk som trengte å komme i kontakt med meg tvert. Ikke alltid med så gode nyheter. Og jeg skvatt, men fikk da stort sett svart på henvendelsene.

Telefonsamtalen fra 15.februar 2022 klokken 15.46 skrev jeg om her, men ikke før den 9.mars: Diagnosene

Et par timer etter den telefonsamtalen postet jeg et innlegg om styrketrening og snømåking: Dette Det var nok et par realiteter jeg ikke tillot meg å tenke på ellers…

Og den dagen telefonen kom skrev jeg ikke så mye, men dette postet jeg etter noen timer : Dagen etter

Og jeg ringte dem. Mye og ofte. I en periode, utenom da jeg var innlagt, så var jeg jo allikevel på sykehuset opp til tre dager i uka. Og alt det her ble det ringt om i hytt og gevær.

Så telefonen, den har gjort nytta si dette året, kan du si. Dermed blir den også med overalt. Og jeg er rimelig mye mer tilgjengelig enn det jeg noen gang har vært før. Tar den til og med med meg fra rom til rom inne i huset… Litt som Aurora, sikkert. Selv om det for min del altså handler om ringing i denne sammenhengen. Jeg skjønte det sånn at hun på nyhetene slet med et helt annet overforbruk. Av sosiale medier. På telefon.

For tida er det ikke så ekstremt viktig å være tilgjengelig på telefon, og å høre at den ringer, for min del. Akkurat nå er jeg i en annen fase. Heldigvis. Formen er stabil. I alle fall stabilt ustabil. For alt jeg vet så kan det være stille før stormen. Det kommer det en oppfølgingsrunde snart. Men nå står telefonen stort sett på lydløs igjen. Og akkurat da jeg skrev det så kom jeg på at jeg venter en telefon, som har med varig sykdom og oppfølging å gjøre, en av dagene. Jeg får satse på at jeg har flaks og går med telefonen i lomma så jeg får det med meg når det skjer. For jeg ORKER faktisk ikke at den plinger fordi noen har likt et innlegg på facebook, eller det er en eller annen oppdatering i en eller annen nyhetsfeed.

Så på lydløs og på et annet rom litt oftere, kanskje? Og krysse fingrene for at hverken fastlege eller andre må ha tak i meg på rappen. I alle fall ikke 15. februar 2023. Og i alle fall ikke klokken 15.46.