Rekk opp hånda du som vet hva det er! Eller rekk opp hånda om du har lekt det i det siste!

Jeg visste ikke hva det var før i dag. Men i dag lærte jeg det, og jeg kjente på kroppen hvordan det foregikk. «Hvorfor tok du den trangeste veien inn da?», var spørsmålet etterpå. Det kom mens jeg satt inne i «rundkjøringa» i snøhula. Der det var mange tunneller ut til åpen himmel. Noen altså litt smalere enn andre, noen gikk bare en runde inne i hula og kom tilbake til midten, mens andre var i god «krabbehøyde» også for oss over 50. Leker du sisten inni der så er det «grevlingsisten». Jeg vet at rev har flere utganger fra hiet sitt. Om grevling har det, vet jeg ikke. Men disse grevlingene har det i alle fall!

Dagens aktivitet passet ypperlig for gjengen som gikk ut da det enda sto minus 18,4 grader på termometeret. Det sto i skyggen på baksida. Og i sola var det definitivt mye mildere. Da grevlingene begynte å leke sisten, en gang på tredje timen ute, så sto det – 9.  Mildvær for grevlinger. Det var grevlinger på taket, i tunnellene og inne i midten. Og det var grevlinger på ski og akematter i bakken.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her om dagen leste jeg ny forskning fra Oslo Met:

http://www.oslomet.no/forskning/forskningsnyheter/friluftsliv-i-barnehagen-barna-er-mindre-paa-tur-om-vinteren

Her står det blant annet at mange barnehager har en utetid på ned mot en time per dag om vinteren. Og det er snittet. Det vil si at slike dager som dette rimelig sikkert vil trekke ned. Da er det nok mange barnehager som velger inneaktivitet hele dagen, vil jeg tro.

Ikke alle har muligheter til grevlingsisten. Til å lage grevlinghi så stort at alle som vil aktiviseres. En isete firkant av en lekeplass midt mellom hus innbyr ikke til hverken grevlingsisten eller annet uteliv.  De fysiske forutsetningene er en viktig variabel. De som planlegger nye arealer for slikt som barnehage bør og MÅ ta hensyn til dette. Vi som er så heldige å ha plass, naboforeldre med traktor som kan dytte snøen i haug, samt gravevillige kollegaer har fått i både pose og sekk. Som et kinderegg for grevlinger.

Men etter min mening er det aller viktigste for å få til uteaktivitet også når temperaturen er på den blå sida: Barneveiledere og barnehagelærere som ønsker, vil og brenner for å være grevlinger! Også i gnistrende snø og minus ni en knirkete januardag. Der det er vilje er det stor sjanse for å lykkes. Også for grevlinger som egentlig skulle gått i hi på denne tida av året!

Vær alltid deg selv. Med mindre du kan være grevling. Da må du alltid være grevling!

Fritt etter «Batman-ordtaket» som florerer i ulike varianter på det o store internettet.

Da jeg kom hjem i går og skulle rydde ut av sekken min så måtte jeg le godt og lenge. Av meg selv. Og av alt jeg fant i den sekken. Sekken er som ei litt stor håndveske. Og den blir brukt i stedet for veske. For slike som meg som foretrekker begge hender og armer fri så fungerer det best.

Men altså; det er utrolig hva man kan få med seg i en slik sekk. Men hvorfor!?!

Det er altså slik at når jeg skal på kontroller og timeavtaler på sykehus så har det opptil flere ganger vist seg at jeg ikke alltid slipper ut igjen med en gang. Så da jeg skullel i vei på noe slikt for første gang på nesten to måneder så tok jeg altså ingen sjanser. Sekken ble fylt, for å si det sånn. Det mest latterlige er vel at jeg følte meg helt ok så at jeg måtte noe mer enn inn og gjøre det jeg skulle og så ut igjen og hjem var rimelig usannsynlig. Men når jeg ikke stoler på logikk da så, ja da blir det sekk a la alltid beredt!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vannflaske, lesestoff type bok, medisiner jeg vet de ikke har på avdeling, reservesokker og -truser (!) toalettsaker, briller til alle anledninger og sist men ikke minst: øretelefoner til telefonen og ørepropper for bittelitt privatliv om jeg skulle havne på rom med en eller annen medpasient med i overkant mye lydeffekter. Og en hel haug med andre greier. Inkludert nødmat. Jeg fikk ikke brukt den engang. Kom inn før tida og var ute igjen i løpet av 40 minutter.

Denne gangen fikk jeg ikke bruk for noe av det. Heldigvis. Men en god latter, det fikk jeg! Og jeg kan fint multitaske, jeg. Jeg kan både riste på hodet og le samtidig!

Med lite energi til å gjøre noe som helst annet så har tv-en stått på en god del mer enn normalt her de siste par åra. Der går det mye rart. Og i den antakelig evigvarende serien som følger mer eller mindre einstøinger som lever av jakt og fangst i Alaska (tror jeg) og der omkring, så sier de det mye. «It’s a storm coming». Det er nemlig alltid en storm på vei eller dramatisk nære på at den kommer  i serien «Ødemarkens menn». Det er en og annen dame der også. Bare i biroller. Men været er tilsynelatende alltid på grensa til livsfarlig.

I går gikk jeg ut fordi det var så fint vær. Ikke så langt og ikke så lenge. For da jeg snudde meg vestover så så jeg det. Det var en storm på vei. I det minste skyer og snøvær. Godt jeg ikke var i ødemarken. Ingen fare for å måtte grave meg ned eller annen dramatikk denne gangen. Denne gangen heller, får jeg vel si. Det er forsvinnende lite storm her i innlandet, selv om det så absolutt fins både snø og kuldegrader.

Men gårsdagen hadde så definitivt et «It’s a storm coming»-moment.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går kom jeg over et åsted. I alle fall var det det jeg fikk assosiasjoner om.

Noen hadde velta i snøen. Usikkert av hvilken årsak, men det er vel det krimteknikere eventuelt skal finne ut. Jeg tipper de ikke gidder akkurat i dette tilfellet. Forrige uke var det jo jeg som lå rett ut i snøen akkurat der. Jeg skulle ta et bilde eller to… Æresord. Jeg snubla ikke. Ikke denne gangen. Ellers er det nok stort sett individer uten mulighet for å varsle øvrigheta som ferdes akkurat der.

Jeg reiste meg opp og gikk videre. Det hadde den som lå her gjort også. Uansett om han eller hun hadde snubla eller ikke. Heldigvis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Min krimtekniske kunnskap sa meg kun at vedkommende IKKE gikk på truger. Og at den forulykkede eller offeret om du vil, IKKE hadde dusjet på ei stund.

Denne hadde nok blitt fraktet bort.

Bilde: pxhere.com

Jeg har aldri hverken følt meg som en prinsesse eller hatt noe som helst ønske eller behov for å være det heller. Jeg må kanskje innrømme at tanken om å bli indianerprinsesse nok slo meg tidlig på 80-tallet en gang. Sølvpilen og mer konkret Månestråle må ta skylda for det.  Ellers har livet og tankevirksomheten vært lite kongelig glamorøst og klesskapet vært rimelig kjemisk fritt for ballkjoler.

Så jeg kommer altså ikke til å kaste de her opp i lufta, knipe sammen øynene og håpe på glitrende ballkjole når jeg slo opp gluggene igjen. Ikke brudekjole heller, forresten. Ei tam ugle kunne jo vært interessant. Men jeg får vel nøye meg med den gedigne lappugla jeg har hatt som nabo på to av overnattingsturene mine.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Nei, det er nok ikke nøttene til Askepott det her. Men tre er de.  Og de passer nok bedre til meg. Jeg kom på at jeg faktisk har blir kalt «Prinsessen på erten» i en spesiell sammenheng. Forhåpentligvis ikke fordi jeg er så pysete at jeg ikke tåler en ert i senga. Eller….? Betegnelsen kom da jeg la på det tredje liggeunderlaget under soveposen en kveld det skulle overnattes ute. Det var ikke rart at sekken var tung, mente turkompisen. Det var jo ingen som hadde sagt at det var sekken til «Prinsessen på erten».

I dag lå disse tre i alle fall rett foran meg da jeg gikk en bitteliten tur ut på trugene mine. Ikke nøtter, som hos Askepott. Dessuten så er det ikke helt sesong for akkurat nøtter og Askepott. Kongle fra or. Or, older eller ørder.  «Ørdderkongler» som vi kaller det heromkring. Mye mer eksklusivt enn vanlige grankongler eller furukongler. Hilsen friluftsheidi 8 år.

Jeg leser i dag egen blogg fra nøyaktig et år siden. Og jeg ler. Jeg gidder ikke grine. Ikke for dette i alle fall. Og litt vittig må jeg jo få si at det er. Sjøl i alle fall.

Offensiv som faen!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For et år siden var jeg altså offensiv. Jeg påberoper meg egentlig fortsatt å være det. Tross alt. Tross en multippel sklerose som etter å ha blitt oppdaget en smule sent ikke har fått allverdens med god tilnærming fordi den har rykket ned til andreprioritet. Tross et malignt melanom med spredning som haster mer. Jeg har nok flere alter ego. Det ene er glad til om kreftene holder til å rydde ut av oppvaskmaskina. Den andre vaser kilometervis rundt i løssnøen på truger. Begge glimter til med en smule lykkefølelse. Det er ikke og har i alle fall ikke vært en selvfølge å orke noe av det.

Og jeg leser jo også i grunn at jeg holder på med akkurat det samme i dag som jeg gjorde i januar 2022. Vaser rundt i snøen, går for langt, får vondt, blir sliten og betaler prisen. Trasser meg til å gjennomføre greier som ikke nødvendigvis er innafor, men muligens bidrar til å flytte grensene litt. Forhåpentligvis i alle fall. Jeg går i ring, ofte bokstavelig talt. Gjentar meg selv til det kjedsommelige. Det har i grunn blitt en vane. Og rutinen på slike stunt, forberedelser og etterarbeid blir jo etterhvert omfattende. Jeg holder fortsatt på med 50-skritts-metoden rett som det er. Og jeg har foreløpig ikke snødd ned.

Men offensiv: DET kan det sikkert kalles!

Dagens kurs hadde bratt læringskurve. I alle fall potensielt. Og deles her på blogg fordi jeg ikke på noen måte tror jeg er så unik at jeg er den eneste figuren i verden som kan ha nytte av innholdet. Og jeg mistenker at de fleste vil ha såpass bratt læringskurve, at kunnskapen, for ikke å si erfaringen vil feste seg. Jeg er noe tregere i oppfattelsen. Det har jeg erfart i dag. Igjen.

Bratt altså. Det var et bratt kurs i dag. Til dels bratte bakker. Jada, dette er et turinnlegg. Kamuflert, eller maskert som et innlegg om kurs. For meg var det to sider av samme sak i dag. Som det ofte er.

Her er sju greier som jeg lærte, eller i alle fall erfarte, på dagens ekspedisjon. Hvorvidt erfaringene fører til ekte læring er jeg usikker på. Det er jo ikke slik at temaene ikke har vært berørt på tidligere kurs, les turer. Det er vel i grunn mer gjengangere. Bortsett fra punkt sju.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

1. Jeg er fortsatt dårlig til å lese både avstand og høydekoter på kart. Luftlinje er ok. Og jeg kan se på kartet at det er bratt. Hvor bratt derimot!?! Jeg blir alltid lurt. Og stier, enn si andre ruter, går sjelden i luftlinje, det vet jeg jo. Men den beregninga, altså…
2. Jeg undervurderer stort sett alltid hvor tungt det er å gå på truger i løssnøen i forhold til å gå på beina på barmark.
3. Jeg legger meg aldri ned for å snø ned. Det ligger liksom ikke naturlig å gi opp. Jeg har ikke så mye valg heller. Når jeg først har tullet meg så langt til skogs så må jeg jo tilbake til vei. Så nedsnøing er ikke et alternativ. I dag fant jeg ikke målet før jeg egentlig hadde gitt opp og bestemt meg for at det var på tide å finne letteste vei tilbake til bilen. Jeg var egentlig alt for kje til å vite hva som var opp og ned. Men akkurat da fant jeg jo fram. Så da ble det noen meter til. Fant fram til slutt, men endte med å gå omtrent dobbelt så langt som planlagt.
4. Når jeg har velta i den djupe snøhaugen og ligger og kaver uten å klare å komme meg opp i vertikal igjen, så er det greit at jeg stort sett ferdes i rimelig folketomme strøk. Og alene. Det kommer lydeffekter, nemlig. «Special effects» og slikt.
5. Jeg tar aaalt for lite pauser når jeg går alene. Dumt!
6. Det er potensiale for en del sliting i denne kroppen, tross alt. Trass kan det også kalles!
7. Det er dumt å ikke ha med sjokolade. Punktum.

Skulle noen som leser dette tulle seg ut på liknende ekspedisjon så husk for all del sjokolade. Og tenn gjerne bålet mens du er såpass oppegående enda at du gidder å spise matpakka mens du sitter der. Da blir det bra. Uten alt balet med det bratte kurset først også, egentlig! Bål og sjokolade er egentlig det viktigste!

Dette synet! Kaputt men fornøyd. Og alternativet – å legge meg og vente på våren – var ikke noe alternativ.

Er en kunst. I kveld stakk jeg ut og kjente på den. For et par dager siden tenkte jeg det var en god ide å pakke sekken og rusle hit i kveld:

Fyre i ovnen inni der. Drikke litt kakao. Stikke en tur ut og nyte stjernehimmelen. Kløve litt mer ved og legge på varmen. Lese litt bok i lyset av hodelykt og levende lys før jeg krøp ned i soveposen og la meg til å sove på brisken. Kanskje se et elgspor eller to når jeg sto opp i morgen tidlig. Spise litt frokost mens jeg fortsatt var inntullet i sovepose og dun, og så rusle hjem og ta helga.

Det tenkte jeg at jeg skulle. Før i uka. Men så kom dagen i dag. Med møte hos NAV, Nesten Alltid Villedning, samt hyggelig og givende lunsj med en venninne etterpå, så ble det nok. Selv om alt gikk fint og etter planen for så vidt. Det er faktisk nesten ingenting jeg blir så utmattet av som slike møter der det skal snakkes om meg og min kapasitet, legges planer og diskuteres forventinger. Til meg.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Der jeg i ettermiddag lå på sofaen og ikke orket hverken se tv eller lese så innså til og med jeg at bare det å pakke den der sekken var uaktuelt. Å styre med ved, sovepose, liggeunderlag og litt passe vond soveplass fristet heller ikke. Så da bestemte friluftsheidi seg for å kjenne sin begrensning og bli inne. Avlyse. Ikke min sterkeste side det heller. Men jeg øver.

Jeg ombestemte meg der jeg lå. Helt til jeg altså måtte ut. Jeg fikk meg en vakker og frisk kilometer på truger. Det er noe eget med å rusle rundt under stjernene og se lysene fra sivilisasjonen på avstand, mens jeg er rimelig usynlig så lenge hodelykta ikke tennes. Måneskalken, Karlsvogna, Orion og alle de andre lyste ned på meg mens jeg gikk der og kjente på min egen begrensning.

Sekken fikk fri. Soveposen også. Jeg fyrer i ovnen, men slipper å kløve og bære ved. Jeg skal lage meg en kopp kakao og kanskje orker jeg å lese litt i ei bok etterpå. Dessuten skal jeg ligge godt i natt. Soveposen er der neste gang muligheten byr seg også. Tipien også. I dag gikk grensa før sekkepakking. Og jeg kjente min egen begrensing. Gratulerer til meg!

«Hvorfor har du stav?», spurte gutta. De gjør alltid det og jeg svarer alltid det samme. «Det er fordi jeg har litt vondt i beinet og for at jeg ikke skal dette så lett», svarte jeg. Det svaret er ok og bekrefter jo det de har hørt før, så det godtas glatt uten flere innvendinger eller spørsmål. De er ålreite slik, de som er på den alderen.

«Men det er ikke lov med staver på isen, Heidi!» Noen været en skandale, men klarte ikke dy seg for å advare.

Når en er på jobb såpass sjelden som meg så er det i grunn fint at det finnes 4- og 5-åringer som kan oppdatere meg på institusjonens regler når jeg kommer stavrende. Bokstavelig talt. Jeg skulle jo bort til «skøytebana» og hadde for sikkerhets skyld utstyrt meg selv med en gåstav som støtte gjennom løssnøen. Skøytebana er en naturlig islagt dam som har dannet seg på naboens jorde grunnet værforhold i kombinasjon med drenering som virker bare sånn passe. Og der går barnehageunga på skøyter.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Noen går dit på ski. Det er nok derfor de har innført regelverk omkring staver. Heldigvis kom 5-åringen på at det bare gjaldt om jeg skulle bruke staven til å hakke i isen. Det skulle jeg ikke, så da gikk det bra, mente han. I alle fall hvis jeg plantet den i snøen på kanten av isen, som jeg foreslo.

På isen gikk de på skøyter. Og noen gikk på skisko. De glir også ganske godt på is. Noen lå over i svingene mens andre støttet seg prøvende på ei bruskasse. Det er ganske krevende å gå på skøyter. Mest for barneveilederen som måker isen, setter skøyter på og tar de av på hele gjengen.

Jeg bidro med å sette på ski på de som skulle gå tilbake til barnehagen. Og tenkte jeg måtte gå sammen med dem og hjelpe dem opp når de datt. Det slapp jeg. Med ski og staver behørig festet så forsvant både 3-åringer og 4-åringer bortover skiløypa og vinket fra andre sida av gjerdet. Der var det ikke behov for assistanse, nei. I alle fall ikke for ei skrøpelig kjerring som måtte ha stav for å holde seg vertikal. Jeg kunne stable meg avgårde samme vei tilbake som der jeg kom. Med stav. Og med følge av en som hverken hadde ski eller skøyter. Han var fascinert av sporene vi hadde laget. Skispor ser ut som skispor. Menneskespor ser ut som spor etter sko. Mens stavspor…de ser jo nesten ut som rådyrspor! Og hele armen blir jo borte nedi snøen når han prøver å stikke den ned i sporet etter staven.

Og da ble det en samtale om at det var litt synd på rådyra som måtte gå rundt i snøen nå om vinteren. Det er ganske mye snø nå. Og dermed synker rådyret som har så små og spisse bein fryktelig langt ned for hvert skritt. Heldigvis har vi sko på. Eller ski. Da slipper vi å tråkke så dypt, nemlig! God observasjon av 4-åringen der.

Ikke de dype samtalene om antall barn, framtidig jobb og hvem som bestemmer denne dagen her, altså. Men aller viktigst: unger som aker, går på ski, suser avgårde på skøyter og undres over både rådyrspor, hundespor og stavbruk.

Og til og med en skandale inntraff: barnehagebikkja tisset i skiløypa! Slå den!

I fjor på denne tida opplevde jeg følgende samtale som jeg deler igjen i pur glede over å fortsatt innimellom få innspill til livet av så kloke folk:

Men det er kona som bestemmer da!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Flere av deltakerne har nå begynt på skolen, andre har “rykket” opp og nærmer seg stødig den forgjettede alder 6 år. Jeg gleder meg til noen timer sammen med de som ikke er riktig så store enda. Og jeg er rimelig spent på hva dagens samtaler skal dreie seg om og hva jeg kan lære av klientellet.

colorironline.com