Kjære alle mammaer og pappaer.

Det er dere som tar støyten. Vet dere hvilken knivsegg hverdagen og jobben deres har befunnet seg på i over et år? Jeg tror dere har kjent på det. Noen av dere har vel også lurt på hvilken verden og hverdag kunnskapsministeren lever i og tror vi lever i?

Takk for at du har snudd hverdagen på hodet. Kortet inn arbeidsdagen. Svart på behovsundersøkelse fra styrer så nøkternt du kan. Og bare sendt den håpefulle til barnehagen når du absolutt må. Levert senere og hentet før slik at du har forholdt deg til kohorten din. Hatt hjemmekontor MED barna hjemme…

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Du har bidratt til at det har vært mulig å holde barnehagen oppe. Til at de som må på jobb fordi hjemmekontor ikke er et alternativ har kunnet sende barna sine i barnehagen. Takk for at du fortsatt står i vaksinasjonskø sammen med de aller fleste av de barnehageansatte. Takk for samarbeidet! Vi får det til sammen. Så får de på “tinget” kjøre sitt eget løp.

Dere er nok som oss: vi som klarer oss med kort applaus fra balkongen og et “bra jobba, det er jo en dugnad”! Vi som har stålkondis og holder ut. «Bare litt til», «det er snart over». Hørt den før? Jeg må innrømme: det kjennes litt som å klippe litt for mye plen…når du endelig er ferdig med de siste meterne, ja da må du starte på nytt igjen. Bare litt til!

Det snakkes om å prioritere barn og unge. Jeg påpeker følgende: akkurat det er det DU som gjør! Og jeg! Politikere og media syns det er viktigere å snakke om utenlandsreiser, harryhandel og ølservering på by’n. Media har ikke nevnt deg siden de en gang i mars 2020 klarte å hoste opp en mor som klagde over hjemmekontor med ungene rundt stolbeina. Etter en dag (og ei helg)! Det er DU som lapper hverdag. Uten vaksine.

Noen av de jeg er sammen med har levd en fjerdedel av livet sitt i pandemi. Eller dugnad, om du vil. Andre, som jeg på grunn av kohort dessverre ikke kjenner så godt, har kun gått i barnehagen i kohort. Halve livet deres har vært dugnad. Da gleder meg faktisk over 4-åringen som lurer på hvorfor hun ikke kan leke med de hun ser på andre sida av sperringene: det forteller meg at foreldrene og vi har klart å skjerme ungene, slik at pandemi ikke kveler alt i livet deres.

Kort applaus for det også!

Et hjerte til alle som trenger det. I tillegg til kort applaus 🙂

Det er mange spørsmål som kan dukke opp når slike som meg drar på tur til historisk grunn med en 4 ½- åring, en 5-åring og en snart 6-åring.

Hva skal vi jobbe med når vi blir store tro? Diskusjonen oppsto allerede i bilen. En skulle bli politi. Det er fint. Vi trenger det. Vi snakket om hvem vi kjente som jobbet som politi og vi snakket om at storesøster ville bli kokk og at det også var lurt. Jeg vil forske. Sa den neste. Wow, tenkte jeg. Dette må jeg høre mer om. Hva vil du forske på da, spurte jeg. Dinosaurer og slikt, var svaret. Selvfølgelig. DET er jo både spennende og interessant og særdeles viktig for en 5-åring. Sistemann var mest opptatt av å fortelle at mammaen var et monster….et ganske kult et. Det ble det litt fnising av.

Monster er morsomt. Og helt genialt for temaskifte. Det er gleden med å tilbringe mye tid med disse som er under 6 år. Forutsigbart blir det aldri og innfallsvinklene er heldigvis enda blottet for bekymring om hva som er sosialt akseptabelt og forventet svar.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Etter ei god stund med seiling på de syv hav, med sjørøverskute selvfølgelig, lunsj på skuta og angrep fra sjøormer og andre fiender, så var det tid for å utforske omgivelsene noe mer. Vi var tross alt på et museumsområde. Vi hadde snakket om at fabrikken i gamle dager hadde laget papir og 5-åringen var opptatt av at det nok var mange tannhjul inne i husene. Det var vi så klart enige i for det må jo til når det skal produseres tegnepapir og dopapir! Vi kikket på de vinduene vi nådde opp til, men så i grunn bare gammel takstein og annet rot. Tannhjulene var nok i et annet rom.

Midt i utforskingen av noen gamle maskiner utenfor døra så kom 4 ½-åringen på at han hadde sett ei toglinje en gang han var der med mamma. Den toglinja måtte vi jo lete etter!

Og den som leter, den finner! Vi fant toglinja! Etter å ha gått rundt hele huset, over ei bru og opp ei laaaang trapp. Men vi ventet forgjeves på at toget skulle komme ut av den røde døra. 4 ½ -åringen forklarte oss andre at det nok var fordi toglinja tross alt sluttet midt på gressplenen noen meter lenger bort. Det var ikke noe vits i å kjøre toget dit!

På vei hjem lurte en av gutta på om de lagde for eksempel leker på den fabrikken også. Ikke bare tegnepapir. Nei, sa jeg, det lager de nok på en annen fabrikk. Ja og i gamledager lagde de lekene av tre og så malte de dem, sa snart 6-åringen.

Da vi kom tilbake til barnehagen og møtte de andre som stolt fortalte at de hadde spist is, så gjorde ikke det noe. Vi hadde hatt en super oppdagelsesreise på historisk grunn. Vi hadde lekt og gutta sine innfall hadde styrt innholdet i turen. Jammen rakk vi mye da vi fulgte barnas egne initiativ. Jeg kunne ikke hatt en bedre jobbfredag!

Kommer toget snart?

På sjørøvertokt mot papirfabrikken.

Som pedagog har jeg en urokkelig tro på at det du øver på det blir du god til. I alle fall god inntil et visst nivå. For mange av oss er nok målet om å bli verdensmester i skiflyging kjørt, for eksempel. Det hjelper ikke hvor mye vi prøver å fly på ski. Det vil seg nok ikke og krever antakelig noe litt mer enn ren øvelse. Lyst til å prøve er nok en av tingene.

MEN, det er faktisk mye du kan bli god til hvis du bare øver. Her er et godt eksempel:

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Hang on!

Han her har øvd. Han har øvd i timevis den siste perioden, faktisk. I fra den spede begynnelsen som besto av å sitte skrekkslagen ved siden av dørmatta for nøyaktig en måned og fire dager siden, til i dag å befinne seg i toppen av hagens største epletre… DET er framgang. Og han har øvd! Han har vært ute hver eneste dag og radiusen har økt dag for dag. Dørmatta ble fort for liten, det samme ble terrassen. Selv om hobbyen å fange fluer som regel foregår der. Vedskåle, låve og spesielt området under disse er utforsket. Det samme er mer og mer av hagen ettersom snøen har tint. Snø er fortsatt et ørlite hinder. Potene blir nemlig både kalde og våte av slikt. Takke meg til ren vårmøkk som kan dras med inn, sa unge Yoda.

Så moralen er: det du gjør mye av, det vil si øver på, blir du god til! Og begynner du i ung alder kan du helt sikkert bli god til å klatre i trær også eller eventuelt fly på ski. Nesten som Yoda.

Yodas start på friluftseventyret er beskrevet her:

Gratulerer!

Han her revurderte nok innfyttingsplanene…

Kjære Guri!

Jeg er pedagogisk leder på en barnehageavdeling for barn over 3 år. Det vil si at jeg har ansvar for 18 barn. Sammen med meg jobber to barneveiledere. Noen steder kalles de assistenter. De kan være fagarbeidere eller ufaglærte. Vi er altså de 3 foreskrevne ansatte etter bemanningsnormen. 3 ansatte og 18 barn. Barnehagen er åpen 9 timer per dag. Vi ansatte jobber 7,5 timer daglig. Hver dag kan du da trekke fra 3 timer fra åpningstida som avdelingen ikke har «full bemanning». I tillegg kan du trekke fra mine 4 timer med ubunden tid. Hvis du lurer så er det 4 timer som skal brukes til oppfølging av enkeltbarn og ansatte, planlegging av uke, måneder og år, planlegge og forberede aktiviteter, møter med foreldre, møter med logoped, personalmøter og avdelingsmøter, møter med barnevern, møter med helsestasjon, møter med skole, utviklingssamtaler og så videre. De 4 timene har lett for å bli både 5 og 7…men jeg har heldigvis hele kvelden og natta. Det dreier seg altså om 45 min hver dag gjennom uka minst, som jeg er borte fra avdeling. Det er ikke alltid det er så få barn der disse timene, altså. Foreldre med 7,5/8 timers arbeidsdag pluss transport trenger nødvendigvis barnehagens hele åpningstid.

Men vi løser jo dette… Vanligvis hjelper vi hverandre på de ulike avdelingene slik at ikke en eller to ansatte blir alene med barna disse 3 timene. Vi legger møter og dopauser til tider som passer logistikken. Og vi holder oss generelt på beina. Under koronapandemien kan vi ikke det. Vi kan ikke hjelpe hverandre på tvers av avdelingene, vi sliter med at ukjente vikarer ikke kan ha aleneansvar for sin kohort, vi må holde oss hjemme når vi nyser eller hoster litt og hverdagen går generelt noe på stumpene.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Men nå har du spurt om hva som kan bedre kvaliteten i barnehagene fram mot år 2030. Takk for at du spør. Det høres fornuftig ut å ta med oss som skal løse dette på råd. Jeg går ut i fra at denne pandemien en eller annen gang slipper taket slik at vi kan gjenoppta vår vanlige hverdag der vi driver kun med den vanlige problemløsningen vi må for å få det til å gå opp hver dag. Jeg forutsetter egentlig at det skjer snart. Det går faktisk ikke an å forestille seg at det skal gå rundt noe særlig lenger…

Jeg vet at dere har klappet dere på skuldra opptil flere ganger for å ha fått på plass en bemannings- og pedagognorm. Men har dere sett over regnestykket egentlig, og sjekket hva det i praksis betyr? Bemanningsnormen betyr at avdelingen min på en god dag har personale tilstede etter bemanningsnormen i nøyaktig 5 timer og 15 minutter. Det betyr 3 timer og 45 minutter av 9 timers åpningstid med redusert bemanning.  Hvis jeg ikke har møter, planlagte eller uplanlagte samtaler med foreldre. Og hvis ingen er på do. Eller hvis ikke helsestasjon eller barnevern eller skole eller noen andre ringer og vil snakke med meg om barna slik at jeg må gå unna. Eller hvis ingen er syke og vi ikke har vikar…. Fem timer og et kvarter. Hvor mange ganger i året tror du barnehagen har full barnegruppe kun 5 timer og 15 minutter om dagen?

Her er hva jeg trenger for å heve kvaliteten:

• Mer bemanning slik at jeg og de andre kan se det enkelte barn og hjelpe det til å løse utfordringene der de er
• Mer bemanning så vi kan ha tilnærmet full bemanningsnorm så lenge det er unger i barnehagen
• Mer bemanning til at jeg og de andre på avdelingen kan snakke med mammaer og pappaer som leverer og henter. De har litt på hjertet rett som det er.
• Mer bemanning så jeg eller en av de andre kan følge Ida på do før uhellet er ute og hele outfiten må skiftes for fjerde gang i dag.
• Mer bemanning slik at en av oss kan hente tørre votter til Johan som har lekt i en vanndam
• Mer bemanning slik at jeg eller en av de andre får med oss at Anne har glemt å spise fordi hun skravla med naboen
• Mer bemanning slik at vi oppdager at Tina har gjemt seg fordi hun ikke fikk leke med de andre
• Mer bemanning så jeg kan bli med i butikkleken slik at den ikke «dør ut»
• Mer bemanning til å lese boka som Hans var nyskjerrig på allerede for to uker siden
• Vikar på jobb når jeg har møter, samtaler eller ubunden tid som faktisk kreves og er nødvendig for å kalle barnehagen en pedagogisk virksomhet
• Mer bemanning slik at Per kan være hjemme fra jobb når han er syk, uten at vi må klare oss med 2 ansatte på de 18 barna hele dagen
• flere faste ansatte slik at jeg kan gi Jon som er ny vikar skikkelig opplæring da han er der slik at han kan «virke» og ta ansvar neste gang han kommer
• mer bemanning slik at jeg og de andre overlever i yrket lenge nok til at årevis av erfaring kan deles med andre og nyansatte
• Nok folk til at det er fristende for unge mennesker å ta utdanning og jobbe med de yngste barna. Her kan du selvfølgelig slenge på noen kroner som vil gjøre yrket mer lukrativt og fristende. Men ikke engang om du tilbyr millionlønn vil jeg foretrekke det framfor flere ansatte!

Ser du, Guri! Du vil ha kvalitet i barnehagen! Vi er sjokkerende oppegående, mange av oss som tilbringer mye av hverdagen vår der. Og vi kan en del om kvalitet. Det har vi erfart og ikke minst så har vi kjent på det hver gang vi går hjem og ligger i fosterstilling etter å ha løpt en hel dag for å oppnå denne kvaliteten.

Det eneste jeg trenger er: NOK FOLK! Mer bemanning! Det er lett, Guri! Men det er ikke gratis. Det må du slutte å tro!

PS! Jeg er utrolig stolt av mine kolleger som evner å løse hverdagen til beste for barna hver eneste dag og jeg er fryktelig glad for å være en del av en barnehage der ledelsen evner å prioritere bemanning til enhver tid. Slikt blir det kvalitet av!

Innlegget er sendt til kunnskapsdepartementet som høringssvar. Det er fritt fram å dele eller sende en kopi til både Guri og [email protected]  om du vil!

Glimt fra en dag med “nok folk”.

Kontorlandskap med tyrivarme.

Jobbhverdagen min, eller det som er igjen av den akkurat nå, består av veldig lite hjemmekontor. Utekontor er det vel mer riktig å si. Selv om kontor generelt er et rimelig villedende begrep å bruke i denne sammenhengen.

Ute er derimot riktig. Og i dag var det noen som hadde bæsja. Heldigvis ingen som trengte ny bleie denne gangen. Mulig han hadde bæsja på leggen. Det hadde han i tilfellet brydd seg lite om. Han hadde fortsatt sin vandring mellom småfuruene, vimset litt hit og dit og lagt seg nedpå litt etter hvert.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

En langbeint og storfota fyr hadde bæsja.

Deler av turfølget mitt måtte teste om de fikk plass i senga hans. Resten av turfølget bare observerte på avstand.

Med tyribål, godt selskap, utforsking og lek, ble det en super dag på utekontoret!

Jeg lar meg sjelden sjokkere av folk – og slett ikke av såkalte influensere.  Deres verden innebærer så mye himla rart at slike som meg har gitt opp å finne logikk for lenge siden. Hør på ordet: influenser! For meg er det til forveksling lik influensa! Trenger ikke google latin og uttrykks opprinnelse for å legge sammen to og to her. Noe som sniker seg på, smitter over og påvirker deg, med andre ord. Ikke på en positiv måte, dessverre.

Tidligere i vinter vant Sophie Elise årets Gullbarbie 2021. Det er altså en pris som deles ut til noen som tjener penger på at ungdom får dårlig selvbilde og dårlig psykisk helse!

I dag, eller det var vel i går, beklager treghet i systemet her, så må det være på sin plass å dele ut en til. Kall det barbie eller whatever, men makan til måte å få både ungdom, eldre, voksne og rett og slett folk i alle aldre til å få dårlig psykisk helse! Jeg snakker selvfølgelig om frøken(fryd) Julia Nyland, som bare MÅ ta seg en tur til Spania. Fordi hun driter i andre og hva andre mener og for blant annet å bli MOTIVERT!

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Velkommen til verden, kjære du! Reis! Med en gang! Og bli borte. Helst leeeeenge! Og du, bruk tida til å tenke deg godt om mens du er der nede, forresten. Og blir det for stritt: spør en voksen om råd! Jeg tror i utgangspunktet ikke nødvendigvis at du er en dårlig person, Julia, men også relativt ok folk kan bæsje på leggen.

Jeg hater når slike oppnår overskrifter. Jeg hater når de får oppmerksomhet. Jeg hater at jeg blir provosert og girer meg opp. Og jeg hater at jeg sjøl sitter her og skriver og gir det hele oppmerksomhet! Gi oppmerksomhet til det du vil ha mer av og overse så langt det er mulig uønsket atferd, er et av mine beste pedagogiske virkemiddel. Allikevel sitter jeg her og taster meg opp i puls, kjenner jeg. Pokker, altså!

Dette hjertet går dermed til alle som står på og faktisk følger alle anbefalinger. Til alle som hver dag ofrer noe for oss ale. Til alle som egentlig trenger en klem! Til mammaen til Julia, som muligens tenker at det blir vanskelig å møte blikket til naboen de neste ukene. Til alle som står i det og gjør sitt beste for å komme ut av denne pandemien og unntakstilstanden med den minste dose vett i behold! Trøst deg i dine mørkeste øyeblikk at det umulig kan gå så gæernt med det vettet at du ender som en viss influenser….

Klem fra meg

Dette hjertet dukket opp i dag da jeg utførte min “samfunnskritiske” jobb…filteret heter “vannfarger”. Det bruker vi en del av i den jobben….

I dag har jeg ikke vært helt meg selv. Ikke hele tida i alle fall. Dagens outfit ble nemlig dette:

Dagens outfit. Februarutgaven.

Outfiten egner seg godt i kulde. Og det egner seg for oss som ikke liker ting som strammer og klemmer på utsatte steder. Eller egentlig alle steder.

Det egner seg til videotime med fastlegen….muligens. Antakelig ble det en ny diagnose i dag. Men det får gå. Det er tross alt fredag. Og legedama fikk seg en god latter. Selv om hun kanskje ble usikker på om det var veterinærkontoret hun satt på i dag.

Outfiten egner seg som antrekk til og fra jobb. I alle fall når en ikke skal innom noe sted for et ærend eller to. Det passet bra at jeg slapp å ut av bilen på veien i det hele tatt egentlig! Takk for det.

Mest av alt passer outfiten på jobb. Når «Bamsefars fødselsdag» står på planen for dagen, så gjelder det jo at Bamsefar kjenner sin besøkelsestid og dukker opp, ikke sant? Og i dag gjorde han altså det. Til begeistring for rever, mus og små brumlemenner som hadde ventet på Bamsefar hele uka. Og siden Bamsefar selvfølgelig også må følge smittevernstiltak og slikt, så stilte han med munnbind. Og da gikk det egentlig relativt lenge før bamsen ble «avslørt» og etter hvert «avduket».

Men nå er det godt det er fredag. Det tar på for en Bamsefar å feire 50 år sånn omtrent på denne tida!

PS! På trass velges kategorien “mote og skjønnhet” når jeg skal kategorisere blogginnlegget….smaken er som baken…

Jeg har mange sko. For mange vil noen påstå. Småbrukeren for eksempel. Noen av dem bruker jeg hver dag. Andre av dem har jeg ikke brukt på fryktelig lenge og jeg er nok usikker på om jeg kommer til å ta dem på igjen. Men jeg har dem.

De fleste jeg bruker nå om dagen er mer enn store nok. Det er ene og alene for å få plass til ullsåler, ullsokker og – luft! Luft til å vifte med tærne og holde varmen gjennom vinteren.

Luft i skoa er altså en bra ting. Eller en dårlig ting. Jeg lærer stadig og dette lærte jeg her om dagen. Blant annet. Jeg lærte også noe om kaldt og varmt og å sette ord på ting slik at andre forstår. Nyttig for meg som er mye sammen med folk som fortsatt bruker hue kreativt for å finne ord for det de opplever. Kommunikasjon, heter det på voksenmåten. Her er læringsøkta:

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg holdt på inne i garderoben på jobb. Jobben der brorparten av de tobeinte er under 6 år. Barnehagegarderoben, altså. Jeg var egentlig ferdig med det jeg drev med og på vei ut.

Inn kommer ei jente og ser på meg.

Hva skal du?, sier jeg. Skal du på do? Et betimelig spørsmål. De skal ofte det da de kommer inn slik i den alderen.

Nei, jeg har luft i skoa, svarte frøkna og så på meg.

Hva sa du?, sa jeg. Jeg skjønte ikke helt hva som var problemet, må jeg innrømme. Og når man ikke skjønner blir man jo rådvill.

Jeg har luft i skoa, gjentok hun.

Javel, sa jeg.

Jeg skjønte fortsatt ingenting, men satte meg ned foran jentungen og tok en titt på skoa. Jeg måtte jo finne ut hva disse luftgreiene var. Jeg fikk også en tydelig fornemmelse av at det ble forventet at jeg skulle finne ut av det der… du må vel begripe at jeg har luft i skoa, Heidi?!

Da var det bare å gå systematisk til verks og undersøke saken. For det første hadde vinterdressen sklidd opp slik at den ikke dekket skaftet på vinterskoa. Da ender det som regel med snø i skoa. Skikkelig ugunstig, det visste jo både jeg og jenta. Snø i skoa høres verre ut enn luft, ikke sant?

Men i dette tilfellet så kunne vi altså titte rett inn på bare legger i glipa mellom dress og vintersko. Og da jeg dro skoen av – ja da forsvant ullsokken også. Der satt altså jentungen med bare legger og barbeint. Glippe både med dress, ullbukse og stillongs, med andre ord.

Luft i skoa blir det jo av slikt. Det er det ingen tvil om og til og med jeg skjønte det da. Endelig.  Iskald luft på leggen er ikke gunstig. I alle fall ikke når utetemperaturen er nede på tosifret blå.

Heldigvis så var det fort gjort å stappe stillongs og ullbukse godt ned i ullsokkene, beina langt ned i skoa og dra dressen godt utenpå. Og feste strikken under foten. Praktisk problemløsning! Mer lek sto nemlig på planen og da må egnet utstyr, og ikke minst egnet bekledning, være i orden.

Uten luft i skoa!

Må innrømme at jeg har et noe anstrengt forhold til denne typen skotøy. Men siden eieren har flyttet ut så passer crocs med malingsflekker, samt ullsokker, perfekt til “utpåtrappamedsøplasko”. Og da blir det luft i skoa, kan jeg love deg!

Heidiiii! Heidiiii!, brøles det fra ett eller annet sted på utelekeplassen.

Sola skinner. Noen aker. Noen måker snø. Andre leker i et tre.

Nederst i bakken ved grinda står en 5-åring og roper.

Jeg vil ha den, sier han, og drar i rattet på en tråbil. Oppå tråbilen sitter en 4-åring. Han har kjørt ned bakken og snudd bilen, klar for å forsere bakken opp igjen. Og ikke helt ferdig med kjøringa. Det er tydelig.

Jeg blander meg inn. Det har tross alt kommet en forespørsel. En klar forventing om at jeg skal årne opp, faktisk.

Hvis du slipper taket og du går av, sier jeg, henholdsvis til 5-åringen og 4-åringen så kan jeg dra bilen opp og så kan vi finne ut hvem det er sin tur til å kjøre når vi kommer opp på plassen.

4-åringen fortsatte å sitte helt rolig. Skeptisk til forslaget.

Men hvis jeg holder her og går her så kan jeg kjøre den opp, sier 5-åringen.

Klarer du det altså?, sier jeg.

Jaaaa, sier han.

Da kan jo du trille den opp og så kan 4-åringen få kjøre litt til og så kan jeg bestemme når dere skal bytte, sier jeg da. Relativt forberedt på at så enkelt, nei det er det nok neppe.

Men 4-åringen hopper av og 5-åringen dytter. Vi andre to går ved siden av og når vi kommer opp bakken setter 4-åringen seg på og kjører bortover. 5-åringen følger etter og passer på at jeg følger med slik at det ikke skal bli for lenge til det er hans tur.

Er det nå?, spør han etter 3 minutter.

Om 2 minutter fra nå er det din tur, sier jeg.

4-åringen kjører litt videre før jeg etter 2 minutter, sånn ca, sier at nå er det tid for å bytte. Jeg måtte sjekke ut et musehull som to jenter hadde funnet i snøen imens, så om det var 2 eller 3 minutter får ikke være så farlig.

Nå er det tid for å bytte, sier jeg.

4-åringen hopper av og 5-åringen inntar tråbilen. Begge virker mer enn godt tilfreds med situasjonen og 4-åringen er strålende fornøyd med nesten umiddelbart å finne et trehjulsykkel som ifølge han «er enda lettere».

Så skjer det aller viktigste:

Jeg går over til en annen voksen på utelekeplassen og forteller høyt og tydelig hvor greie gutta var som byttet selv om begge ville ha den samme bilen. Mens gutta, og alle som var i nærheten hører på. Den største hjalp den minste opp bakken og den minste kvitterte med å overlate bilen til den største uten nykker da vi hadde avtalt det, fortalte jeg. Godt jobba, begge to. 4-åringen er tydelig både stolt og forlegen der han nå sitter på trehjulssykkelen. 5-åringen er opptatt, men jeg regner med at øra virker.

Slik atferd fortjener skryt! Og jeg? Å få avslutte arbeidsøkta med å framsnakke en kjekkas på 4 og en på 5 er gull for en barnehagepedagog som meg! Kanskje sitter skryten de fikk igjen i ryggmargen og gir dem lyst til å dele og hjelpe ved neste interessekonflikt også. Det er i alle fall intensjonen ved å jobbe bevisst med framsnakking av god sosial atferd.

Lag deg ei god uke!

Han her møtte opp etter happeningen. Og han bryr seg katta om snakk generelt…

Mobbing er en stygg ting! Og det hører ingen steder hjemme. Ikke i den virkelige verden. Ikke blant barn. Ikke blant ungdom. Og ikke blant voksne! På blogg.no er det visst både mobbere og mobbeoffer denne uka, leser jeg. Noen føler seg mobbet og er lei av det. Andre blir utpekt som mobbere uten å helt forstå hvorfor. Hva som er berettiget har jeg ingen formening om, for jeg følger rett og slett for dårlig med. I kommentarfeltene spesielt er frontene steile. Der florerer beskyldninger og beskrivelser som jeg antar er et såkalt nettroll verdig. Undertegnedes blogg er, heldigvis kanskje, ikke lest av så mange at ufine kommentarer har dukket opp. Antakelig er ikke innholdet engasjerende nok. Nok om det.

Hva er det som får voksne, tasteføre folk til å lire av seg personlige og negative kommentarer i disse feltene? På åpent nett? Hva er det som gjør at såpass mange syns at det er greit?

Ok, jeg har en teori. Det handler om relasjon. Eller rettere sagt mangel på relasjon. Hvor mye lettere er det ikke å hamre ned eder og galle på et tastatur og trykke send til en tilfeldig eller i alle fall ukjent blogger enn det er å si eller skrive dette til en som du møter til daglig? En du har en god eller mindre god relasjon til, men like fullt en slags personlig og ansikt-til-ansikt-relasjon?

I Norske barnehager er vi nå underlagt ny lovgivning når det gjelder hvordan vi som jobber der skal møte, forebygge og motvirke mobbing og mobbeatferd. Vi er relativt «nykurset» og bevisstgjort i forhold til temaet.  På min arbeidsplass handler mye av diskusjonen rundt hva vi gjør og hvorfor om relasjon. Hvilken relasjon har vi til hverandre, til barna og til foreldrene? Hvordan jobber vi for å skape gode relasjoner mellom barna? Og hvordan jobber vi for å være gode forbilder? Hvem har ansvar for å skape en god relasjon?

Det er jeg som har ansvaret! Det er jeg som har ansvaret for å være et godt forbilde og det er jeg som har ansvaret for å skape en god relasjon til det enkelte barn, til foreldrene og til kollegaen min. Jeg må vise barnet hvordan hen kan være en god venn. Det er vanskelig å mobbe en som du har en relasjon til, ikke sant?

I barnehagen er vi i grunn relativt enige i om at hvis vi ikke kan si noe hyggelig eller si det på en hyggelig måte, så kan vi la være å si noe! Det er egentlig både 4-åringer og 48-åringer enige om. I kommentarfeltene er det visst fort gjort å glemme det.

Jeg må innrømme at også jeg syns det er mange tullete blogger med meningsløst innhold. Jeg ser, eller jeg tolker det i alle fall sånn, at enkelte tyr til «klickbait» og kjører på med skandaleoverskrifter. Men dem om det. Noen ganger leser jeg og ler. Noen ganger rister jeg på hodet. Noen ganger blir jeg forbannet. Og noen ganger blir jeg både interessert og engasjert. Enkelte ganger blir jeg både frustrert og sjokkert også. Det er som regel ikke når jeg leser blogg, men i kommentarfeltene! Og blogger og bloggere er som folk flest, antar jeg, forskjellige. Så det jeg syns er tullball vil jeg tro noen andre har glede av. Og blogger har ulike konsept. Noen skriver om mat. Andre om sminke. Noen om livet og noen om andre blogger. Vær så god!

Jeg må ikke lese og jeg må i alle fall ikke kommentere. De få gangene jeg kommenterer har det heldigvis så langt kun dreid seg om engasjement og ren leseglede. Om noen vil kommentere det som legges ut på denne bloggen, så vær så god. Jeg tåler å bli tullet med også, om du syns det jeg skriver er verdig en vits. Engasjement er alltid hyggelig. Og tull og fjas kan være et kjærkomment konsept etter min mening!

Og husk også: ord betyr noe! Hvilke ord vi bruker betyr noe for mottakeren, i dette tilfellet leseren. De kan svi i lang tid, eller de kan løfte en grå dag. Så da er det vel bare å reflektere over disse begrepene som dukket opp i hodet mitt i skrivende stund: tastaturmobber, mobbeblogg, bloggoffer, offerblogg, bloggrelasjon, tastaturrelasjon….det stopper visst ikke. Hau! Lag deg en fin kveld uansett. Ta vare på stønna og skriv gjerne en lesevennlig blogg!

Og husk: det er lov til å le med – men ikke hyggelig å le av!

Til alle som trenger det – så ikke hjertet ditt blir like nedfrosset som dette.