Noen har dratt på håndbrekket på hverdagen vår. AS Norge er i unntakstilstand og mye går på sparebluss mens andre ting er satt helt på pause.
Internetthandelen derimot. Den går visst som normalt. Nesten. Rent bortsett fra at vi tydeligvis holder på å drukne tollvesenet vårt. Noen har spådd at det blir babyboom ved juletider. Ikke hvis vi skal tro tollvesenet. Men folk hører tydeligvis på myndighetene: hold deg aktiv, men unngå andre folk! Blir visst ikke unger av slikt noe, har jeg hørt.
Her i innlandet har tydeligvis tollvesenet unngått drukningsdøden. Ifølge artikkelen så har vi her to godt voksne gubber som har beina att og fram over grensa med litervis med brennevin og tobakk. For så vidt akkurat det myndighetene ber oss om: hold deg i aktivitet og få frisk luft der det ikke er andre folk her også! De to hadde andre behov enn de netthandlende nordmennene da, tydeligvis. Men tollen klarte å tulle det til for dem uansett.
Det gikk flere dager før jeg skjønte greia og flere uker før jeg fikk utfordringen sjøl. Og så oppdaget jeg også etter hvert at det dreide seg om minst to forskjellige utfordringer…
Det handler altså om selfier. Altså bilder, eller mer presist sagt portretter, som det kaltes før.
Den ene utfordringen dreier seg så vidt jeg begriper om å dele ungdomsbilder av seg sjøl. Javel. Betyr det at jeg kan dele tullebildet jeg tok av meg sjøl på kjøkkenet i går? Jeg er jo tross alt bare ungdommen?!? Jeg har sett at alt fra 3-åringer til 30-åringer defineres som ungdommer. I alle fall i bildesammenheng. Så valgmulighetene er jo store og alt er relativt.
Den andre utfordringen dreier seg om at damer skal dele bilder av seg selv. Det skal liksom være et positivt innslag på sosiale medier om dagen… Jeg har flere bilder av meg sjøl som kan diskuteres om er noe positivt tilskudd! Ganske mange egentlig.
Vanligvis så hopper jeg glatt over alt som har med kjedemeldinger og slikt å gjøre. Det lærte jeg av mora mi: kjedebrev svarer vi ikke på, altså! Men, siden jeg sitter mest inne og har relativt mye mer tid enn vanlig nå om dagen, så kommer det selvfølgelig en challenge accepted herfra også. Effektiv som jeg er så velger jeg å slå disse sammen. Det vil si at det blir 3 bilder herfra. Alle fra ulike stadier i ungdommen.
Hår er et tema hele veien. Det har vært mye hår gjennom tida. Spesielt siste tredjedel av 80-tallet. Jeg legger merke til at bildene som er valgt ikke beskriver akkurat disse årene, mer rett før og litt etter. Det er sikkert fordi akkurat de bildene befinner seg på loftet eller i nabobygda. Og jeg av naturlige årsaker ikke kan oppsøke noen av stedene akkurat nå. Det gir jo muligheter for et senere innlegg om 80-tallshår. Utfordringen er altså akseptert!
Bilde 1: Konfirmant., mai 1987. Rett før tyngdekraften kun fikk begrenset innvirkning på undertegnedes hår.
Bilde 2: Juni 1995, tror jeg. En god del år etter en periode med hjemmepermanent (google om det er et fremmedord). Den virket nok på halmstubb, bambus og det meste. Miljøhensyn, not so much. Og jeg har krøller enda i dag!
Bilde 3: Mars 2019. I denne såta har det vært både hårføner og rettetang og det er nok noen produkter der også. Men mest vind!
Ps! For ca 2 1/2 uke siden lå denne på facebook.: “We’re about three weeks from knowing each others original haircolor”.
Jeg kan litt hoverende melde at undertegnede er av de som fortsatt har samme hårfarge som da!
I dag hadde jeg en date. Det er ikke hver dag, for å si det sånn.
På TV i dag tidlig så jeg at dette muligens var en trend. Altså at voksne folk driver og dater. Her var det altså intervju med en (veldig flott, det skal sies) voksen og kjent dansedommer som hadde inntatt Tinder OG truffet drømmemannen! Hvilke muligheter! Med bind for øya (les: meget begrensede evner og erfaringer med nettbaserte datingapper) hadde altså damen fått jackpot på første forsøk. Gladsak!
Min datingdag er noe annerledes. Det er jo sånn at det å bli kjent med folk på 3-4 meters avstand er eneste mulighet for tida. Helst skal man holde seg til dem man allerede bor sammen med. Akkurat det syns jeg for så vidt er en god regel uansett virus eller ikke.
Så var det daten min. Han er grei, altså. Lar meg skravle uavbrutt, er rund i kantene og liker å holde det i orden rundt seg. Han er hjemmekjær og i motsetning til hva som påstås om undertegnede så er han huslig! Han lever vanligvis et litt mer selvstendig liv, men nå om dagen så kan jeg stort sett bestemme når han skal være aktiv og når han skal gå hjem! God egenskap og praktisk!
Mange vil nok si at han har vært noe uheldig med navn. Han heter Gunvald og er svensk. Oppkalt etter Gunvald Larsson (fra serien «Beck»). Jeg har glemt hvorfor. Forgjengeren hans het Arne. Arne ble utslitt (!). Dette er altså et slags seriemonogami.
Han er ikke spesielt opptatt av utseende, tror jeg, men ja; øyevippene er i god bloggertradisjon falske!
Kan du ikke begynne å blogge igjen da, sa dama. Jada, jeg hørte riktig. Det var ikke la oss ta (enda) et glass vin eller la oss ta en fjelltur eller la oss ta en tur på hytta på fjellet og drikke litt vin denne gangen…..
Og så gjorde a det, vet du. Altså jeg. Opprettet blogg. Og undertegnede fikk spørsmål fra datteren: Hva slags blogg?
Må det være en slags? Rosablogg, treningsblogg, turblogg, matblogg, kakeblogg (haha), interiørblogg…de fins visst alle sammen, sa a. Vi (hun) ble enig om at «livsstilsblogg» var mest riktig.
Ideen er altså at undertegnede, relativt ung og oppegående (helt subjektivt vurdert, selvfølgelig) skal lage en blogg som potensielt skal bli lesbar for andre enn meg selv. En liten utfordring sånn helt i startfasen er jo at man ikke aner hva man eventuelt skal blogge om. Så veien får bli til mens jeg skriver…
Selvfølgelig tar jeg meg den frihet å mene både mye og mangt om både ting jeg har greie på og ting jeg rett og slett ikke har peiling på. Det siste sier jeg selvfølgelig ikke noe om til andre. Politikk, mote, krig og fred, nyheter, tv-serier….det er jo såååå mye her i verden å mene noe om. Å få lov til å mene noe om viktige og bittelitt mindre viktige saker på trykk er jo fryktelig fristende og en kjempegod ide. For meg!
Rosablogging er jo en mulighet. Jeg har greie på rosa. Er innehaver av opptil flere plagg i nevnte farge. Både fleece, ulltrøyer og ikke minst stillongs i den vakre fargen er observert. Dessuten gjør yrkesvalget at man er innehaver av friske og rosa eplekinn både støtt og stadig. Her er også uante muligheter til å sprite opp bloggen med noen «dagens outfit-bilder». Det vil nok spesielt dattergenerasjonen sette pris på.
Jeg liker mat også. Og vin!Gjerne i kombinasjon med hverandre. Mye og mangt kan sies og skrives om det temaet. Det går til og med an å skrive mens man inntar nevnte nytelsesmidler. Det inntas gjerne rundt 5 måltider om dagen, så her skulle det være rikelig med stoff å skrive om. Vin inntas noe sjeldnere, ansvarlig som jeg er, tross min relativt unge alder. Erfaring tilsier allikevel at det er mye å skrive om etter inntak av de edle dråpene….
Og man har hus. Og hytte. Med interiør i hauger og lass. Jeg har både gardiner og sofaputer, kunst på veggen og bøker i bokhylla. Et og annet kubbelys med og uten stæsj er faktisk også observert og undertegnede oppdaget ved en tilfeldighet at det faktisk lå en duk på stuebordet her om dagen. Den var i forbløffende god stand. Antakelig grunnet beskyttelsen den hadde hatt av flere ukers beholdning av aviser. Ideer til minst 10 blogginnlegg om interiør er innom tenkeboksen bare fra mitt nåværende utsiktspunkt her i sofaen.
Man har familiemedlemmer som helt sikkert stiller seg til disposisjon for deltakelse i blogginnlegg. I den grad jeg har tenkt å spørre om lov. Anonymisering er jo en mulighet, men fryktelig upersonlig, da. Barneoppdragelse, samliv og den bedre halvdelens nykker har man jo god greie på. Her kan jeg sikkert bidra med tips til en potensiell bloggleser. For ikke å snakke om egen fortreffelighet i nevnte sammenhenger. Ellers kan jeg jo skrive om andre. Ren sladder altså.
Her er det nok mye å lære bort, tror jeg, særlig med tanke på lang erfaring med barn i alle aldre, samboer og et varierende antall kjæledyr. En og annen bestefar og kusine kan man også skilte med, for ikke å snakke om svigermor!
Jobber gjør man jammen også til vanlig. Der er man jammen meg borti både fag, «kunder», sjefer, underordnede og kolleger hver eneste dag. En faglig blogg med tips og råd og lure tanker om verdens viktigste yrke høres både passe seriøst og tilstrekkelig nyttig ut. Det kommer, det kommer…..
Reiseblogger leser undertegnede med stor interesse. Og reiser gjør en da vanligvis. Fjellturer og charterturer er en sak. Og man er dessuten stadig på farten både til og fra jobb, trening, skog, skole og ikke minst butikken. Her er dama som legger mange mil bak seg i løpet av et år, skal jeg si deg. Avstand til resten av verden kan ha noe å si. Og ikke bare er jeg god til å reise med bil og andre transportmidler. Beina brukes også (vanligvis) i ett sett. Og sykkel. Det kommer muligens reprise på et blogginnlegg om sykling. Dog ikke skrevet fra sykkelsetet. Blogginnlegget vil forklare hvorfor.
Blogger med wannabe-friskuslivsstil.
Konklusjonen er vel som følger: Jeg har sinnsykt (for øvrig et uttrykk som ungdommen nok allerede har sluttet å bruke!) mye å blogge om! Undertegnede lever jo et helt fantastiske, unikt, spennende og helt normalt, ordinært liv! Kjempeinteressant for alle og enhver, skulle jeg tro! Og skulle det mot formodning ikke være interessant for andre enn meg selv, så er vel ikke det helt avgjørende heller. Med et behov for å uttrykke seg som langt overskrider kapasiteten til en normal facebookprofil og er helt uforenlig med twitter og dens «maks så mange tegns politikk», ser jeg nå blogg som naturlig og nødvendig løsning. Blir en fin avlastning for samboeren som er den eneste man ser for tida det. Fortsettelse følger…..
Husmorpoeng hører jeg stadig om. Noen ganger er det noen som snakker om det live eller på nett. Som oftest leser jeg om det på facebook. Der er det stadig noen som påberoper seg å ha fått husmorpoeng. Da har de som regel vasket noe, bakt noe, eller i det minste ryddet i noe. Eller aller helst alt sammen på en gang. Tror jeg. Og selvfølgelig tatt bilde av prosjektet. Spising av nevnte bakverk gir nok dessverre ikke poeng. Ikke å rydde ut av tursekken heller, tror jeg. Et kjapt bildesøk på google gir et slags svar: Boller! Mye! Og bakst forøvrig. Og en del bær. Strikking. Og en del ryddige stuer, rene vinduer og pene blomster. Men mest boller.
Her svever jeg rundt i det uvisse akkurat nå: undertegnede har nemlig BÅDE vasket og brettet klær OG pusset vinduer i dag! Poenggivende aktiviteter, vil jeg tro. Eller må vi opp et nivå? Genereres husmorpoeng kun om man koker og presser egen sylte til jul, for eksempel?
Jeg lurer på: Hva slags poeng er disse husmorpoengene? Hvem har bestemt at poengene deles ut? Hvor melder man dem inn? Og til hvem? Hvordan er poengberegningen? Hvor mange poeng gir klesvaskbretting i forhold til baking, for eksempel? Og hvor mange poeng får en for skjortestryking? Det tror jeg er mange! Får man fler om man stryker sengetøyet også, eller ender det med poengtrekk? (mohaha) Hvor mange husmorpoeng er det mulig å oppnå?Hvor mange må man ha for å kunne bytte de inn i noe?
Og sist men ikke minst: HVA i huleste får man når man har mange nok husmorpoeng?
Jeg har noen forslag:
Heder og ære?
Vin?
Sjokolade?
Vin og sjokolade?
Husmorferie?
Ny bukse?
Nytt strykejern
Vaskehjelp (oh, himmel!)
Jeg mistenker imidlertid sterkt at «premien» er gleden av å få vaske, bake eller rydde neste gang også! Vi er lurt! Igjen! Shait!
(Ps! Undertegnede har selvfølgelig ikke pusset vinduer og brettet klær akkurat i dag. Innlegget er fra den dagen jeg gjorde det…i 2016 Og sitatet i overskrifta er fra noen jeg kjenner som prater om sin mor. Hun har nok helt sikkert ombestemt seg nå. Noen som for øvrig er relativt god til å bake.)
En slags premiering som kan forekomme helt uten opptjente poeng. Heldigvis.
Av tidligere nevnte og helt naturlige årsaker blir det lite sport på undertegnede for tida. Men når hjernen trenger litt å bryne seg på i disse #stayhome-tider er det jammen fint vi har spill. Brettspill krever jo at en er flere i familien som vil. Samtidig. Her i huset foreligger både yatzy- og ludonekt, for å si det sånn. Vi har forsøkt oss på monopol. Da taper jeg, så det er utelukket. Kortspill er morsomt, men de som tar hele kvelden er artigst, og det gidder ikke samboeren.
Nettspill, også kalt online, noe annet. Da har du jo uante muligheter til å spille mot slektninger på andre siden av kommunegrensa, naboer, kollegaer du ikke har sett på uker eller år eller hvemsomhelst andre.
Wordfeud er en gammel klassiker som er hentet fram her i sofaen. Det er godt det fins online-spill som går så sakte at til og med vi godt over 40 klarer å følge med. Og blir det sent, og det gjør det jo når det tar så lang tid, så kan man bare fortsette dagen etter. En slipper til og med sjøl å huske hvem sin tur det er.
Her følte jeg det var på sin plass å drive litt oppdragende virksomhet på den noe yngre motstanderen…er jo tross alt pedagog med en viss standard….
Det overrasker meg stadig vekk hvilke ord som faktisk godkjennes….og mener det er prinsipielt og grunnleggende feil at enkelte ord underkjennes (!).
Jeg syns dette kom veldig tidlig i spillet….
Så vil tiden vise om jeg snart kan slumpe til å vinne en runde.
Er ganske sikker på jeg hadde havna i den kategorien ved en sortering nå ja. Ikke i «kan repareres» eller «klar til bruk» men altså i «må kastes»-haugen. Rimelig frynsete med andre ord. Eller «er du røtin» som en meget god og hyggelig kollega lurte på før i dag. «Røtin» er østlandskbygdenorsk for råtten, bare så det er oppklart.
Det hjalp ikke så veldig mye med denne utsikten da jeg sto og venta hos legen i dag:
Venteplass for ting som må kastes. Litt bortenfor de som sitter på hjul.
Og tanken slo meg at jeg måtte være skikkelig sjuk som fikk lov å møte opp der i det hele tatt. Ufattelig dårlig timing. Og grein meg ikke til det sjøl altså. Ble innkalt etter mail. Eller som legen sa: det er vanskelig å sjekke knær på telefon. Ser den. Døra var låst og leger og sekretærer hentet folk i biler, ikledde oss munnbind og dynket oss i sprit før de aller nådigst låste oss en og en av gangen gjennom 2 dører og inn til legemennesket. Etter å ha forsikret seg om at det ikke var snørr i sikte.
Nå veksler jeg da mellom å være skikkelig sur for at jeg ikke klarer å gå, og dermed ikke kommer meg nevneverdig ut i frisk luft, og litt fornøyd med at det tross alt er en typisk idrettsskade dette her….til tross for at jeg meg bekjent ikke har drevet med noe idrett siden…juni 2019. Og da var det selvfølgelig MYE viktigere å vinne banketten etterpå! Den vant Thea, men hun var da i alle fall på laget mitt!
Og så fikk jeg i alle fall brukt skibuksa en gang denne sesongen. Ikke i kombinasjon med ski, mer fordi glidelåsen kunne åpnes helt til hofta og dermed blottlegge et passe tjukt kne og et enda tjukkere et!
Hvis du ikke kan si noe hyggelig til noen, så hold kjeft! Eller litt mer tilpasset det yngre eller eventuelt noe sartere publikum: Ikke si noe med mindre du kan si noe hyggelig! Det høres jo i utgangspunktet ut som en veldig grei strategi, spør du meg. I en diskusjon kan jeg jo på en saklig måte argumentere for mitt synspunkt hvis jeg ikke er enig med deg, men jeg kan ikke finne NOEN grunn til uoppfordret å fortelle deg at den nye genseren din er stygg. Hvis jeg mener det da. Da kan jeg tie med det. Det får være opp til meg og ellers helt uvesentlig for deg og resten av verden. Hvis du lurer så kan du jo spørre. Og det gjør du kanskje. Da kan det hende du får svar.
Fungerer det sånn på sosiale medier? Jeg syns det er ganske utfordrende av og til. Likes og ikoner, altså.
Hvis du legger ut nytt profilbilde, sjekker du hvor mange likes bildet ditt får da? Det gjør jeg. Må innrømme det. Kan hende jeg til og med sammenlikner meg litt med andre eller vurderer hvor poppis jeg er også. Men hva om jeg ikke trykker liker på det nye profilbildet ditt. Hvilke signaler gir jeg da? Kanskje du tenker at jeg ikke liker bildet. Kanskje jeg er fullstendig likegyldig? Eller kanskje det er så enkelt at jeg ikke har sett det engang? Hvilke signaler gir vi når vi velger å trykke liker? Og hvilke signaler gir vi når vi ikke trykker liker?
Dagens samfunn gir oss så mange muligheter til å bli sett. Da jeg var tenåring og kjøpte meg ny genser (noe som stort sett kun skjedde et par ganger i året, muligens tre: til skolestart, jul og 17.mai), hadde nyanskaffelsen ingen tilskuere før tidligst på skolen dagen etter, eller neste uke, eller etter ferien. Og da kom alle reaksjoner eller mangel på sådanne direkte, face to face. Og det var sjelden noen sa noe negativt. Vi var da høflige for faen. Nå blir bilde av genseren delt på sosiale medier. Gjerne fra prøverommet og senest og i det minste med en gang den pakkes ut av handleposen. Hva hvis ingen trykker liker? Eller hva hvis du fikk 35 likes på den forrige genseren og bare 12 på denne? Og fikk DU like mange likes som venninna fikk på bildet av SIN nye genser forrige uke? Tenåringene i dag har noen utfordringer som jeg er glad jeg slapp!
De voksne også. Det er fryktelig lett å bli opptatt av disse likes-ene, syns jeg. Spesielt når man blogger, haha! Hvor mange har sett, lest, kommentert og eventuelt likt det jeg skrev sist da tro? Det mest interessante, syns jeg, er at det er så forskjellig hva folk fester seg ved. Sånn er det vel med likes også, tenker jeg. Vi fester oss ved helt ulike ting og for meg er det i alle fall sånn at jeg liker noe den ene dagen og kanskje noe helt annet den neste. Og så trykker jeg litt sånn etter det da!
Jeg har lest på nett (!) at et nytt profilbilde bør legges ut på et tidspunkt når flest mulig er pålogget. Litt sent på kvelden anbefales. Da får du flest likes på bildet ditt. Men husk, ikke alt for sent da. Da kan det jo hende vi har lagt oss og så ser vi det ikke og du får ikke likes. Tabbe. Legger du derimot ut en status eller kommentar der ordet «gratulerer» blir brukt, kan du regne med likes. Gratulerer fører nemlig til at facebook og muligens andre sosiale medier sender innlegget ditt øverst på nyhetsfeeden, skjønneru. Så hvis jeg skriver «gratulerer til meg med nytt bilde» under mitt neste profilbilde, så vet du hva jeg er ute etter. MEN man skal ikke legge ut nytt profilbilde for ofte, sier de som har greie på det. Hver andre måned er visst perfekt. Undertegnede har nå sitt tolvte (ellerderomkring) profilbilde siden sosiale medier ble et tema her i 2007 eller der omkring. Kan nok ikke beskyldes for å legge ut profilbilder i utide da. Andre oppdateringer, derimot. Jaja.
Noen ganger har jeg ønsket meg en «liker ikke»-knapp. Men da er vi vel inne på at man ikke trenger si noe om man ikke kan si noe positivt igjen, ikke sant? Mulig sosiale medier har hatt gode sosiale antenner når de valgte bort den muligheten.
Hva kan man ikke på noen måte trykke liker på? For meg handler det vel som regel om typiske oppdateringer der man forstår at noen er død eller noe annet kjett har skjedd. Blir liksom feil å trykke liker da, selv om det kun er for å vise at man har sett. Da er det bedre med en kommentar. Men hvilken kommentar skal man velge?
Vi har jo et helt lass av ikoner å velge mellom, så vi trenger jo ikke velge våre egne ord engang, kun en figur eller et annet ikon vi syns passer. Hvilke ikoner bruker du? Hvordan uttrykker du deg på nett? Hva betyr et smilefjes for deg? Hva er forskjellen på et vanlig smilefjes, et bredt smilefjes og et blunkesmilefjes? Tenker du noen gang på at dette også er en form for kommunikasjon der mottakeren kan legge andre ting i ikonet eller likes-en enn det du gjør?
«Jeg tar ansvar for hva jeg sier, ikke for hva du oppfatter!» Jeg vet ikke hvor jeg har sitatet fra, så det er ikke stjålet med vilje. En god leveregel på nett hvis en ikke skal bli helt hysterisk stressa og gå over til røyksignaler hver gang en skal si noe. Lett å bli misforstått på dette internettet. Noen ganger er det kanskje lurt å tenke seg om. Noen ganger kjenner i alle fall jeg at likes og ikoner ikke er bra nok. Noen ganger må jeg kommentere med egne ord. Og noen ganger må jeg til og med heller sende en sms eller snakke med personen «på orntli’». Tro det eller ei.
Jeg observerer at mange sender hjerter til hverandre. I alle fall jenter. I alle aldre. Et hjerte signaliserer både medfølelse, kjærlighet og omtanke. Det syns jeg er fint. Og det er da fint at vi kan uttrykke oss med noe så enkelt som et hjerte. Men, jeg har nesten aldri kommentert med et hjerte selv (muligens en eneste gang, et gult et, og husker ikke anledning eller når). Og jeg får meg nok ikke til å gjøre det heller. I alle fall ikke i overkommelig framtid. Sorry.
Lista mi over mest og sist brukte ikoner ser ifølge min samsung slik ut:
Jeg henger meg her opp i vin- og ølglass. Er i grunn ikke så spesielt at de er der, er mest overrasket over at de ikke er på pallen. Legger også merke til hjertet(det går av og til et til dattera)….ellers har jeg nok jugd…
Trykk gjerne liker eller smilefjes om du syns det passer. Men slenger du på et hjerte – da blir jeg skeptisk!
Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.
Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen.
Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som fortsatt befinner seg innenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og er de ikke fysisk innenfor barnehagens gjerder, forbereder de ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.
De er altså heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i dag.
Takket være dere kan samfunnskritiske roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for de barna som fortsatt er i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.
Dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter.
Til dere og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere!
Initiativ er ifølge thefreedictionary et substantiv nøytrum (til glede for alle norsklærere og andre med tilsvarende preferanser) og ordet er definert som en handling/ide som innleder noe, et tiltak.
Et tiltak som får noe i gang omtales gjerne som et initiativ. Å ta initiativ beskriver ofte noen som tar ledelsen eller føringen, skriver store norske leksikon.
Initiativ – har du det? Hvem kjenner du som viser initiativ? På hvilke områder i livet viser du mest initiativ?
I min bransje, barnehagen, jobber det ufattelig mange med masse initiativ. Det trer tydelig fram i den situasjonen vi i Norge er i nå. Det lages aktvitetspakker, legges ut filmer, ringes til familier, males, ryddes, bygges og ordnes. Og det gledes! Jeg tror ikke det er en enesete barnehageansatt som ikke ser fram til en normalhverdag med barnehage MED barn etter at denne perioden er over.
Mange viser initiativ ut over det som gagner en personlig. Miljøinitiativ har vi hørt om. Feministisk initiativ. Det arabiske initiativ. Etellerannet veldedig initiativ. Initiativ til å treffe venner er det noen som tar. Støttegrupper på facebook er et slags initiativ. Noen viser initiativ ved å samle inn til de som ikke har noe sted å bo. Noen viser til og med initiativ i senga, står det på internett (!). Halleluja. For enkelte er det nok initiativ å komme seg opp om morgenen.
Jeg mener at alle har det. Både liten og stor, ung og gammel. Alle har et visst initiativ inne i seg. Vi har et overlevelsesinstinkt alle sammen og dermed initiativ! Vi kler på oss hvis vi er kalde. Vi prøver å finne mat om vi er sultne. Vi løper for å komme unna en fare. Hvor mye og hvor sterkt overlevelsesinstinkt eller initiativ er nok individuelt, og ikke minst er det individuelt hvordan vi viser initiativet vårt.
Undertegnede har vanligvis en god del initiativ. Ganske mye mener noen. På grensa til for mye mener nok andre. Selvinnsikt er ei vanskelig greie, men jeg tipper (uten for store odds tror jeg) at noen mener mitt initiativ er på grensen til geskjeftig. Da er vi inne på et helt annet fremmedord, som jeg håper å slippe å blogge om. I alle fall akkurat nå. En ting er sikkert: ordet geskjeftig er negativt ladet, mens initiativ, derimot, er positivt ladet. En annen ting som også er sikkert; det er ikke alltid initiativ-genet virker. Noen ganger er dørstokkmila alt for lang. Som da undertegnede skulle skrive dette innlegget, for eksempel. Det satt langt inne, mildt sagt. Men det er der, initiativet, altså.
Jeg tror at initiativ og motivasjon ofte henger tett sammen for oss mennesker. De små menneskene jeg er mye sammen med viser dette hver dag. Noen viser masse initiativ hele tiden. De finner på ting å leke og de blir gladelig med på andres lek eller det vi voksne finner på. Andres lek blir gjerne fort påvirket av den initiativrike. Det er en bivirkning det ser ut til å være vanskelig å komme utenom. Viser du initiativ må du også være forberedt på å ta ansvar. Det er en annen bivirkning.
Andre viser kanskje det vi kaller lite initiativ i det daglige. De vet ikke helt hvor de skal begynne når vi skal leke, de finner ikke så lett sin rolle i påbegynt lek eller i voksenstyrt aktivitet. MEN, i en helt annen setting kan vi vise både kreativitet og initiativ som ikke var så lett å se at fantes der i utgangspunktet. De blomstrer, trives og finner motivasjon og trygghet til å vise seg fram i situasjonen! De vet hva de vil gjøre og de har meninger om hvordan de skal gjøre det.
Personligheten vår preger om vi oppleves som en initiativtager eller ikke. En definisjon av ordet initiativ er å få ting til å skje, eller sørge for at ting settes i gang. Noen er veldig tydelig igangsettere. De har et initiativ som sørger for at ting skjer og utvikler seg. I beste fall er de i en posisjon der de kan dra andre med seg på en positiv måte. De liker at ting skjer og liker å vise initiativet sitt.
Men de kan trenge hjelp. I alle fall trenger de å oppleve en viss støtte. Et initiativ som ikke støttes eller som blir nedstemt gang etter gang står i fare for å dø ut. Kanskje den som viser initiativ mister motivasjonen for å foreslå og sette i gang? Vil vi det?
Hva skjer dersom initiativtakeren slutter å vise initiativ? Hvem tar over. Er det den som henger på som tar initiativ da eller stanser vi opp? Hvorfor viser ikke de andre like stort initiativ? Er de fornøyd med tingenes tilstand akkurat som de er? Er det derfor de ikke tar initiativ til endring, handling eller utvikling? Hvilke forventinger har de til omgivelsene sine? Er de så vant til at andre tar initiativ at de naturlig lener seg tilbake og regner med at andre tar ansvar? Hvis ingen tar initiativ, skjer det noe i det hele tatt da? Når er det din tur til å ta initiativet? Hvem er det som tar initiativ til å treffes i din vennegjeng? Hva skjer hvis hun slutter med det?
Vi tar ulike roller i ei gruppe. Vi har både initiativtakeren og følgeren. Vi har noen som alltid mer enn gjerne tar på seg oppgaver, bare noen andre først tar initiativet. Kanskje vi til og med har noen skeptikere og noen som motarbeider. I beste fall har vi den kreative som kommer med spennende innspill, støttespillere og enda bedre; flere med initiativ. Gruppa består også av de som viser tiltak til å gjennomføre oppgaven. Ei dynamisk gruppe trenger nok alle disse. Alle har sin unike rolle i gruppa og er viktig for dynamikken.
Jeg tror at ambisjon i mange tilfeller er et uttrykk som henger sammen med initiativ. Har du ambisjon om at du eller ting rundt deg skal utvikles til det bedre må det forventes, både av andre og deg selv, at du tar initiativ! Vil du at noe skal skje, må du sørge for at det skjer. Du vil noe mer enn det som er nå. Dermed tar du initiativ til handling og gjennomføring. Din ambisjon om å gjøre ting bedre gjør at du motiveres til handling. Dermed tar du initiativ og blir en initiativtaker!
La ambisjon, personlig initativ og ansvar hjelpe deg og oss alle gjennom krisa. Da tror jeg vi er best rustet til hverdagen som kommer etter hvert!
