Dagens store spenningsmoment var om han som fikk disse da han kom hjem fra jobb egentlig visste hvorfor han fikk dem!?!
Han påsto at han gjorde. Selv om dama i blomsterbutikken mente det var et taktisk godt grep å sørge for blomster på bordet sjøl! I og med at det i alle fall var en av oss som husket datoen. Det gjelder vel erfaringsmessig for det meste; ta ansvar når du kan!
I dag har nemlig småbrukeren og jeg hengt sammen slik offisielt i 30 år. Helt fra 16.mai 1994, faktisk. Akkurat da ble kompisen en smule snurt fordi småbrukeren ikke ville være med på fest. Han var nemlig opptatt med å få seg dame 😉. Og han ble aldri kvitt a, heller. Og siden jeg kom på det igjen fordi jeg lette etter bilde av en niese som har bursdag i dag, så tenkte jeg at det var verdt ei rose eller to. Uansett hvem som kjøpte dem.
Og 30 år fortjener både roser og egentlig en medalje, tenker jeg. Så applaus og gratulasjoner er helt på sin plass. Jeg skal sørge for at de kommer til rette vedkommende. Småbrukeren, for eksempel!
Onsdagen har vel egentlig vært en helt vanlig onsdag, den. Akkurat slik som onsdager kan være.
Bildene av dagens gleder handler mye om å se det store i det små. Og om at alle dager, også gjennomsnittlige onsdager, har noe fint i seg. Noen gleder:
Jeg kjenner stor glede over å være sammen med unger som ikke hyler og får panikk når skoa plutselig ser slik ut etter et ufrivillig bad i rompetrollbekken. Og sokkene, leggene og rompa for den saks skyld. Det er løsbart, ungen fikk tørre klær og været gjorde skoa rimelig unødvendige ei stund i alle fall. Dessuten var grunnen til at noen datt i gjørma mye viktigere enn resultatet!
Jeg har en litt tullete glede av å studere rompetroll sammen med barnehageunger. Og så stas det er å finne maaaange. Selv om de var bittesmå. Jeg går ut fra at dette antakelig er en yrkesskade.
Farmors gamle tulipan kom tilbake i år også. Dette er den eneste overleveren etter småbrukerens farmor sine tulipaner i blomsterbedet ved trappa her. Plantet av henne et ukjent år da det var hun og farfar som passet småbruk og hage.
En rosa solnedgang farger utsikten i skrivende stund og onsdagen er snart historie. Jeg tar med meg blant annet rompetroll, en rød tulipan og et par gjørmete sko i minnebanken. Og fotogalleriet 😉
Endelig. Og skamfullt sent for undertegnede sin del, for så vidt. Men nå er badesesongen skikkelig i gang. Den startet jo i slutten av april i Kvennåa i Ljørdalen, med naturlig issklie ned i vannet. Men i dag var det sommertemperatur og badeplassen lå klar. Det var bare å benytte muligheten.
Det var bare jeg og et par canadagjess som tok i bruk det våte element i dag. Jeg rett og slett fordi jeg måtte kompromisslure meg selv til ikke å sykle for langt. For det var første sykkelturen i vår også, faktisk. Og da måtte jeg si til meg sjøl at om jeg «bare» syklet til badeplassen så kunne jeg bade og sjansen for å gå i fella og bare sykle «litt til» var noe mindre. Jeg klarte å holde meg i skinnet og gjorde som planlagt.
Så sånn ble det! Herlig begge deler. Både sykling og bading. Så gjelder det vel bare å ikke tenke for mye på hvor grunn og grumsete den der innsjøen egentlig er. For badevannet var overraskende temperert til å være rimelig tidlig og til at det slett ikke er så innmari lenge siden isen gikk!
Dermed har badetirsdagen gjenoppstått! Det kan godt hende den foregår på onsdag eller en annen dag utover sommeren, men det får ikke hjelpe. I dag ble det i alle fall badetirsdag!
Badetirsdagsselfie.To andre badegjester.Ferdig.Favorittunderlaget for sykling. Den observante legger merke til kreativt bruk av briller…solbriller utapå briller med styrke. Sånn må det løses når linser er uaktuelt og solbriller med styrke kun er bestilt, ikke ankommet.Fredelig badeplass for syklende badegjest.DETTE er et interessant skilt på sykkeltur i skogen. Men jeg så aldri noe til museet. Sykla nok for fort forbi.
…så mye ga jeg bort. Og så mye fikk jeg igjen. Akkurat den regla husker jeg godt fra jeg var liten. Da handlet det om å kaste noe opp i lufta, snu henda et visst antall ganger og ta imot. Jeg tror ikke det dreide seg om penger så ofte. Ikke da heller.
Jeg grudde meg litt. Det er alltid en viss uro og spenning rundt om «eu-godkjenninga» blir i orden hver gang det er en runde. Selv om jeg egentlig aldri tenker at de finner noe. Men altså en runde som det er henholdsvis fire og to ganger i året. Det vil si fire runder med undersøkelser og sjekker på kreftavdelingen, og to runder med oppfølging hos nevrolog for ms’en. Og så fysioterapi for lymfødemet etter kreftoperasjonen innimellom. Når alt dette kommer på samme tid så blir det en del oppmøter. Og det gjelder å holde tunga rett i munnen og skrive opp og legge inn slik at jeg i alle fall møter opp på riktig avdeling, på riktig sykehus og i riktig by.
Så dermed; så mange hadde jeg: altså 10.
Så mange har jeg gjennomført: altså 6.
Så mange har jeg igjen: altså 10…
Dette regnestykket er ren og skjær svada. Det er jeg helt enig i. Men jeg hadde 10. Har gjennomført 6 og så har jeg fått 6 nye. For den som leter den finner. Dermed førte den ene ct’en til en ny ultralyd. En toerfeil på eu-godkjenninga på kreftavdelingen, kan man vel si. Øyet som slo seg vrangt krevde både fastlege og øyeavdeling på sykehus og fører videre med seg en ny mr. Toerfeil her også, forhåpentligvis. Og fysioterapien må trappes opp for leggen er «stinn». Det vil si at den fortsatt trenger hjelp for å drenere skikkelig.
Så så mye hadde jeg. Ti. Så mye ga jeg bort, eller gjennomførte da. 6. Og så mye fikk jeg igjen. 6.…. Så langt!
Heldigvis skinner sola. Joggeskoa er på og veien er bar. Og de to første ukedagene denne uka er fri for helseavtaler! Dermed må de brukes på begge sider!
Facebook kommer opp med mye greier. Mye tull, men også noe som treffer innimellom. Sida “All about introverts” viste meg denne i dag. Og den var rimelig gjenkjennelig 🙂
Det er årevis siden jeg sluttet å følge med på Eurovisjon Song Contest. Eller Grand Prix, Grangpri, som vi kalte det på 80-tallet da vi “alle” fulgte med. Blant annet fordi det ikke var noe alternativ fordi alle så på den samme kanalen. Jeg har ikke kjent noe behov for å utsette meg selv hverken for de mer kreative enn lyttevennlige musikkinnslagene, pauseunderholdningen eller det jeg opplever som en farse av en avstemning. Det var noe annet å digge “Främling” og en purung Carola som 10 åring eller vræle “Diggilooo-diggileeey” med Herrey’s som 11-åring.
Jeg har ikke sett noen grunn til å begynne å følge med de senere åra heller. Først og fremst fordi den musikalske sjangeren ikke er helt meg. Etterhvert også fordi: En mer politisk såkalt konkurranse og et mer politisk tv-program som hevder nettopp at det IKKE er politisk, KUN musikalsk, har jeg aldri opplevd. Og verre og verre har det blitt. Nå i 2024 kulminerer akkurat det noe så ekstremt, syns jeg.
Dermed: Jeg har akkurat “forhåndsstemt” på min favoritt. Eller en av dem, da. Gjør gjerne det du også. Eller la være! Takk til Mette som delte og gjorde meg oppmerksom på stemmealternativene på facebook:
Det er få «rom» med vegger rundt jeg syns er finere enn det jeg var inne i i dag. Det fins noen rom som er så tiltalende, skaper så mye undring og setter sansene såpass i sving at de er verdt å minnes. Rom jeg syns er like spennende som det «naturlige rom» utendørs til fjells, vanns eller skogs.
Det finnes noen bibliotek og museumsrom som er slik. I dag har jeg vært i et annet slikt rom. Et drivhus! Vårens første tur på gartneriet ble foretatt for noen timer siden. Det er ikke mye som skal ut i hagen her enda. Spesielt så lenge drivhuset måtte gi tapt for snømengdene i vinter og vi derfor er uten. Men litt skulle vi ha. Og jeg gleder meg allerede til neste gang. Da skal mer av det her tas med hjem.
I dag ble det bittelitt og pallekarmer og ei og anna krukke på trappa har fått litt innhold. Over helga skal litt mer frø i jorda, og hagesesongen er så definitivt i gang.
Mai er blå.Uendelig masse liv.Denne tror jeg at jeg satte ut en gang i fjor, og tenkte at den sikkert ikke kommer igjen. Småbruker i hagemodus.Hagens eneste tulipan som kommer igjen år etter år. Grana har pyntet seg.Grana er fargerik selv om det ikke er jul.
Nå er det mai, folkens. Måneden for røde dager og langhelger. Det blir stas, sa r’em. Hvilke muligheter!?! Hva skal vi finne på da tro?
Ok. Hva med å ta en sprakende lysegrønn finværsettermiddag i mai her:
Det er forsåvidt relativt rolig på sykehus slike ettermiddager.
Stas. En hissig øyeinfeksjon som har pågått ei uke og ikke ser ut til å la seg dempe hverken av øyedråper, salve eller utstrakt bruk av tålmodighet, måtte i dag for andre gang fremvises for lege. Og da var det i gang. Når øyelokket er fem ganger så tjukt som det skal, har verkefylte blemmer og hevelsen trykker på både tenner og smilerynker, samt at øyet ikke «er med» når sidesynet skal sjekkes, ja da blir det konferering med vakthavende og henvisning til akuttime på sykehuset.
Og akuttime på sykehusets poliklinikk en inneklemt fredagsettermiddag klokka 14.30 kan i grunn trekke ut. Men heldigvis kunne jeg forlate åstedet etter i overkant av to og en halv time, med krav om å møte opp til MR og eventuell oppfølging så fort jeg får innkalling. Sånn er det med slikt som multippel sklerose i bagasjen. Dukker det opp såkalte mistenkelige «bifunn» når andre kroppslige utfordringer slår til, så blir det full rulle hos ekspertene.
Jeg var i grunn glad til. Glad for at jeg slapp innleggelse, som faktisk ble nevnt der inne på øyelegekontoret. Og glad for at jeg kunne rusle forbi de som fortsatt satt og ventet på timen sin da jeg var ferdig. De som trodde det snart var deres tur og som slett ikke visste at øyelegen akkurat hadde fått beskjed om at en ambulanse med øyeskadepasient kom til å «lande» om 10-15 minutter. Garantert prioritert foran de som satt i sofaen.
Jeg satser på at det blir med sjekken, at foreskrevet behandling gjør nytta si til slutt og at øyet oppfører seg bedre når verk og hevelse og f…enskap er vekk. Og jeg satser på at mr ikke påviser noe nytt hverken med hjernestamme eller synsnerve.
Jeg pleier å si at jeg er ansatt i full stilling i egen helse. Jeg tenker nok at småbrukeren også har en stilling i den virksomheten. Det er jo han som må kjøre når jeg ikke klarer det sjøl. Og vente.
Det er langhelg neste helg, har jeg fått med meg. Den satser jeg på å starte et annet sted enn i denne gangen.
Venteromsselfie. Med et øye som faktisk ser myyyye bedre ut i dag enn i går og dagene før.Kort vei om en vil graves ned….beklager refleksjonen om noen syns den var vel på kanten.
Og et helt spesielt et i anledning dagen. I juni stikker jeg til skogs med hengekøye igjen sammen med disse to. Det skulle vi ha visst det, da bildet ble tatt en gang i ’87 eller ’88.
PS! Hvem trenger vindmaskin når det fins motvind😉?
For tre år siden kom jeg med skjønnhetstips nummer 1 her på bloggen. Og det ble visst med det ene… Til gjengjeld så gjelder det vel like godt i 2024 som det gjorde da. Selv om jeg nok kunne trenge ørlite flere tips ikke minst akkurat i dag, med infeksjon på øyet på tredje dagen og dertil hørende hevelse, rødhet og verk i noe som kjennes ut som halve hodet.
Ellers sverger jeg til dette – og bare dette som regel:
