Dagens outfit – småbruker edition.

Småbrukeren har ofte klær på. Det er veldig greit siden vedkommende jobber mye utendørs. Og selv om småbruket ligger der ingen skulle tru at nokon kunne bu er det både naboer og en forbipasserende vei her. Praktisk er det også med klær. Lett å bli litt ubeskyttet når en jobber mye med til dels skarpt verktøy. Nok, nok.

Småbrukeren har definitivt et praktisk forhold til temaet outfit. Han er nok det man kan kalle bortimot null opptatt av mote. Det er helt uvesentlig i hans verden. Men han er opptatt av praktisk egnethet. Slik sett kan han vel sies å ha sin egen stil. I tillegg har han ifølge seg selv fryktelig mye klær. DET har han nok rett i. I alle fall tekstiler.

Dagens småbrukeroutfit ser slik ut og er nok i følge eieren praktisk talt nytt. Altså anskaffet for sånn i gjennomsnitt ca 20 år siden, vil jeg tro:

Bildet er selvfølgelig snikfotografert i ekte paparazzistil.

Jakke type rød. Varm nok. Vindtett og uslitelig. Opprinnelse ukjent.

Bukse type «arbeidsbukse» med mye lommer til alt en kan komme til å trenge av småspiker osv. Sånn som håndtverkere bruker. Litt ubestemmelig farge, men utgangspunktet var vel en slags mørk kaki. Vaskemaskina er tydeligvis udødelig, da mye av innholdet fra lommene er gjenfunnet i trommelen.

Belte type selvlaget på sløyden en gang på 80-tallet. Lær og metall. Ikke så kinky.

Sko type vernesko. Trygt og godt og godt brukt.

Sokker av type forsvarets ull. Slitesterke. Helt sikkert uten gjenværende elastikk.

Samekniv. Kjekt å ha.

Lue, eller hvadenåer, i alle fall noe på hue. Diffus både farge og opprinnelse. Fryser nok sjelden på øra i og med plassering av hodeplagg.

Gjennomgangstemaet for outfiten er: det holder i maaaaange år til! Uavhengig av hull, knapper som er erstattet med tau, manglende strikk osv. Uansett: snasent!

Storm i et vannglass.

Noen av oss blir sjøsjuke hvis vi velter et vannglass. For ikke å snakke om hvis vi ser noen som driver torskefiske på tv. Skumtopper på sjøen er verre enn et minefelt. En seiltur for over 20 år siden beviste at enkelte av oss nok bør holde oss mer eller mindre konstant på landjorda. Har forresten aldri likt karuseller og tivoli heller. Og ble konstant bilsjuk i barndommen. Det henger vel sammen. Nå er man jo født og oppvokst i innlandet. Så langt fra hav og bølger som det vel nesten er mulig å komme i dette landet. Mulig at mangelen på øvelse kan ha noe med saken å gjøre.

Utgangspunktet er jo en kropp i ubalanse med et hode på toppen som er rimelig svimmelt innimellom, så det meste rimer. Jeg er derimot glad i vann. Elsker å bade og badesesongen min er av det lengre slaget. Hopper gjerne uti så fort isen går om våren og bader stort sett til langt uti oktober. Romjulsbad har det også blitt en del av, men da må som regel saltvann oppsøkes. 

Jeg elsker å snorkle også. Helt til jeg plutselig ble ufattelig svimmel og småkvalm av det. Selv innaskjærs. Ble rett og slett sjøsjuk av å ligge å duppe i overflata mens jeg titter på fisk og annet undervannsliv.

Den verste opplevelsen var nok allikevel ferja fra Moskenes i Lofoten til Bodø for herrens mange år siden. Den voksne delen av reisefølget sto og klora på kioskdisken da den åpnet kl. 09.00. Pommes frites med myyyye krydder var det eneste som holdt oss noenlunde gående de tre timene overfarten tok. 5-åringen i reisefølget var den eneste som tok tingenes tilstand med fatning. Mens foreldrene spiste potet saaakte. Chips var også redningen da sjøsjuka slo inn på en togtur (!) til Trønderland mange år senere. Småbrukeren gikk skytteltrafikk til kioskvogna for å hande pringles etter hvert som hu sjøl tømte boks etter boks. Til rent medisinsk bruk.

Småbrukeren tåler tog. Det er jo bra. Men han er faktisk hakket verre enn meg i båt (om mulig). Han skal ha for å ha prøvd. Både seiling og havfiske. Nå sverger han til noe som går på fire hjul. Båt holder vi oss altså stort sett unna. Bortsett fra kano. Det liker vi. Men den er jo også best når det ikke er skumtopper på bølgene.

Mest bekymret ble jeg derimot første gangen jeg skulle prøve hengekøya mi. Jeg hadde gått til anskaffelse av et vidunder av fallskjermstoff og karabinkroker og hengt det opp på terrassen for testing en tidlig søndag ettermiddag. La meg oppi og ble umiddelbart både svimmel og småkvalm. Bomkjøp, tenkte jeg først. Er det mulig!?! Så kom jeg på at jeg hadde jo vært på fest av det litt mer utagerende slaget hele natta før…det gikk bedre på onsdagen….

I denne farkosten kan jeg trives. Når det ikke er bølger.

 

Morgenkonsert.

Ny uke nye muligheter. På småbruket våknet vi til lyden av en million (høres det ut som!) småfugler på speed. I alle fall jeg som sover ute i køya. De kvitrer og tjatrer og svisjer hit og dit i en kakofoni av lyd, fjær og fart. Linnerla vipper rundt på tunet og er innimellom så nærgående at jeg av og til lurer på om syn og hørsel er intakt. Spettmeisen er fortsatt sjef på fuglebrettet. Den finner et og annet gjenglemt solsikkefrø som den påberoper seg retten til før den farter av sted igjen. Blåmeisen har som vanlig inntatt sitt faste hjem i kassa på bjørkestammen. I år tror jeg det er 4 egg i reiret. Vi får håpe de overlever våren!

Trodde først jeg så bare to. Men nå kan jeg muligens skimte to til.

 

Ps! Dette er ren løgn og fanteri. Jeg måtte ha ørepropper på grunn av tømmerbil som lesset 100 meter unna og mandagstrafikk på veien! Hørte ikke en pips! I går derimot….

“…men noe særlig til husmor er du ikke, akkurat…”

Husmorpoeng hører jeg stadig om. Noen ganger er det noen som snakker om det live eller på nett. Som oftest leser jeg om det på facebook. Der er det stadig noen som påberoper seg å ha fått husmorpoeng. Da har de som regel vasket noe, bakt noe, eller i det minste ryddet i noe. Eller aller helst alt sammen på en gang. Tror jeg. Og selvfølgelig tatt bilde av prosjektet. Spising av nevnte bakverk gir nok dessverre ikke poeng. Ikke å rydde ut av tursekken heller, tror jeg.  Et kjapt bildesøk på google gir et slags svar: Boller! Mye! Og bakst forøvrig. Og en del bær.  Strikking. Og en del ryddige stuer, rene vinduer og pene blomster. Men mest boller.

Her svever jeg rundt i det uvisse akkurat nå: undertegnede har nemlig BÅDE vasket og brettet klær OG pusset vinduer i dag! Poenggivende aktiviteter, vil jeg tro. Eller må vi opp et nivå? Genereres husmorpoeng kun om man koker og presser egen sylte til jul, for eksempel?

Jeg lurer på: Hva slags poeng er disse husmorpoengene? Hvem har bestemt at poengene deles ut? Hvor melder man dem inn? Og til hvem? Hvordan er poengberegningen? Hvor mange poeng gir klesvaskbretting i forhold til baking, for eksempel? Og hvor mange poeng får en for skjortestryking? Det tror jeg er mange! Får man fler om man stryker sengetøyet også, eller ender det med poengtrekk? (mohaha) Hvor mange husmorpoeng er det mulig å oppnå?Hvor mange må man ha for å kunne bytte de inn i noe?

Og sist men ikke minst: HVA i huleste får man når man har mange nok husmorpoeng? 

Jeg har noen forslag:

  • Heder og ære?
  • Vin?
  • Sjokolade?
  • Vin og sjokolade?
  • Husmorferie?
  • Ny bukse?
  • Nytt strykejern
  • Vaskehjelp (oh, himmel!)

Jeg mistenker imidlertid sterkt at «premien» er gleden av å få vaske, bake eller rydde neste gang også! Vi er lurt! Igjen! Shait!

(Ps! Undertegnede har selvfølgelig ikke pusset vinduer og brettet klær akkurat i dag. Innlegget er fra den dagen jeg gjorde det…i 2016 Og sitatet i overskrifta er fra noen jeg kjenner som prater om sin mor. Hun har nok helt sikkert ombestemt seg nå. Noen som for øvrig er relativt god til å bake.)

En slags premiering som kan forekomme helt uten opptjente poeng. Heldigvis.

Word.

Sport og spill.

Av tidligere nevnte og helt naturlige årsaker blir det lite sport på undertegnede for tida. Men når hjernen trenger litt å bryne seg på i disse #stayhome-tider er det jammen fint vi har spill. Brettspill krever jo at en er flere i familien som vil. Samtidig. Her i huset foreligger både yatzy- og ludonekt, for å si det sånn. Vi har forsøkt oss på monopol. Da taper jeg, så det er utelukket. Kortspill er morsomt, men de som tar hele kvelden er artigst, og det gidder ikke samboeren. 

Nettspill, også kalt online, noe annet. Da har du jo uante muligheter til å spille mot slektninger på andre siden av kommunegrensa, naboer, kollegaer du ikke har sett på uker eller år eller hvemsomhelst andre. 

Wordfeud er en gammel klassiker som er hentet fram her i sofaen. Det er godt det fins online-spill som går så sakte at til og med vi godt over 40 klarer å følge med. Og blir det sent, og det gjør det jo når det tar så lang tid, så kan man bare fortsette dagen etter. En slipper til og med sjøl å huske hvem sin tur det er.

Her følte jeg det var på sin plass å drive litt oppdragende virksomhet på den noe yngre motstanderen…er jo tross alt pedagog med en viss standard….

 

Det overrasker meg stadig vekk hvilke ord som faktisk godkjennes….og mener det er prinsipielt og grunnleggende feil at enkelte ord underkjennes (!).

 

Jeg syns dette kom veldig tidlig i spillet….

 

Så vil tiden vise om jeg snart kan slumpe til å vinne en runde.

 

Der ingen skulle tru….

Der ingen skulle tru at en blogger kunne bu!

 

Der bor jeg….

Ifølge en god kollega. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Altså jeg bor på bygda. Ikke sånn 4 mil uten vei med utedo, vann i bekken og nettilgang på en bergknaus 340 meter fra huset. I finvær. Men på bygda. Det med utedo er forresten jug. Jeg har det OG, men har et par inne også. WC.

Akkurat i disse dager er det helt perfekt. Jeg kan se huset til naboen. Jeg kan høre om ungene er ute. Jeg kan se bilene passere og jeg kan gå ut på terrassen. Jeg risikerer ikke å møte en hel gjeng med fremmede joggere eller nysende naboer fra 12.etg om jeg åpner ytterdøra. Jeg har egen skog å lufte meg i når hjemmelivet blir for innestengt. Jeg har tilgang på milevis med turstier der det er et under om jeg møter noen, og jeg kan ta meg en biltur om jeg vil.

Med andre ord. Sosial distanse er ikke så vanskelig her.

Vi er ikke plaget med kollektivtrafikk som vi helst ikke skal bruke per dags dato. Vi er faktisk ALDRI plaget med noe særlig kollektivtrafikk. Skal du «på by’n» på lørdag må du ta siste buss inn fredag ettermiddag (siste skolebuss!) og du kan dra hjem mandag. Lykke til med den festen, lissom. Jobben må du enten kjøre til, sykle ei laaaang stund for å komme til eller eventuelt bosette deg på. 

Da jeg vokste opp litt lenger borti høgget her var det ikke uvanlig at vi gikk på ski til skolen. Det var nok før global oppvarming, ja. Frustrasjonen var derimot stor da vi i ukesvis misunte de som kunne starte sesongen for «småsko» omtrent samtidig med at vi i mer grisgrente strøk gikk over fra vintersko til gummistøvler. 

Skal du hamstre dopapir, avocado eller smør, må du kjøre bil. Det tvinger oss på en måte til å tenke gjennom handlerutiner, så ukeshandling er ikke et helt fremmed ord. Fin vane å ha når slike butikkbesøk for tida anbefales så sjelden som mulig. 

Så: livet i disse korona-tider «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» er ikke helt ulikt livet her ellers. Jeg kjenner meg heldig, slenger på meg jakka og tar en tur til skogs!

Ting man kan gjøre der ingen skulle tru….