På skotøyet skal finfolk kjennes er et ordtak jeg har hørt. Jeg kjenner ikke opprinnelsen, men innimellom så kjenner jeg meg igjen, for å si det sånn. Stilige sko hører med. Og med passende sko heves ethvert antrekk. Som regel er jeg mest interessert i at sko skal være gode å gå i og ved behov holde meg tørr og fungere i det terrenget jeg har begitt meg ut i.
I går kjørte jeg litt annen stil. Da valgte jeg en helt annen stil. Sko som har blitt kalt «Lady Gaga»-sko og som definitivt går under betegnelsen «sittesko». Selvfølgelig fordi de er aller best når du sitter. Sånn ble det også med meg. De holdt omkring en halvtime. Etter det fikk de stå under bordet. Og til slutt havnet de i veska. Og ble der.
I dag er jeg tilbake i tøfler. Helt nye. Pakket opp til morgenkaffen. De er definitivt brukbare til både sitting og gåing. Varme er de også. Perfekt. Og med tanke på at jeg er et helt år eldre i dag enn jeg var i går, minst, så oppleves tøfler som adskillig mer adekvat skotøy for dette fintfolket!
Gamlemor, som enkelte kollegaer så trivelig ynder å kalle meg, er klar for fredda’n. Hun har pusset og spraklet og sprayet og blinget opp skroget etter alle kunstens regler. I alle fall så godt som hu har vett på. Så nå blir det Hollywoodfest.
Nå gjenstår det bare å ta seg fra småbruket til Hollywood uten for eksempel å rakne strømpene. Dekkskift eller liknende er ikke veldig gunstig denne kvelden heller.
Limousinen er dessverre utilgjengelig, så det er bra jeg har dieseldyret i garasjen.
I september kjøpte jeg meg ny laptop. En slik er relativt hyppig i bruk her, og siden jobbmaskina tok endelig kvelden etter månedsvis med uforutsigbar oppførsel så var det på tide. En som ikke jobber spesielt mye og dessuten er stabilt ustabil som arbeidstaker, kan ikke drive å få ny laptop fra arbeidsgiver. Og jeg måtte ha en. I alle fall ville jeg.
Så da ble det shopping. Heldigvis har småbruket egen privat leverandør av slikt utstyr og it-tjenester og greier, og det ble fikset på et blunk. Laptopen kom fra trønderland etter et par dager og undertegnede kunne igjen lese nettaviser og fylle internettet med diverse blogg og annet. Jeg er nok for gammal til å bli fortrolig med å bruke telefonen til alt det der.
I går var Yoda hjemme alene. Vi andre var på jobb. Yoda er en relativt sprø, sær, en smule lat og komplett mammadalt av en katt på ca 15 måneder. Også kalt terroristen eller Osama bin Katten. Ingen vet akkurat når han er født. Fødested var en relativt overbefolket, jeg mener overbekattet, låve et sted på bygda. Rundt 10.august i fjor, tipper dyrlegen. Men han har vært hos oss i et drøyt år.
En lang periode var huset kjemisk fritt for blomsterpotter, pynt, stæsj og andre løse deler. Rett og slett grunnet Yodas oppheng i slikt noe. Han klarte å knuse et par potter, tømme jord og vann over halve stuegolvet, samt surre seg inn i en lyslenke og styrte rundt som en selvlysende ufo i yngre alder. Levende blomster kan han også plukke. Fra vasen. Bra småbrukeren og undertegnede har såpass lang historie sammen at blomsterbuketter ikke opptrer så ofte her i huset. Og stjælt vann er aller best. Spesielt blomstervann. Ut over dette er han så kos atte.
I dag skulle jeg sette på nett-tv foran treningsapparatet. Tidligere blogging har forklart at min «jobbhverdag» nå delvis består av fysisk trening. Og når det ikke lenger er tv foran elipsemaskina, så må laptopen duge. Og den trenger strøm. Da jeg fikk hentet kabel og plugget den i var jeg klar til å begynne. Men den der laptopen ladet da ikke!?! Hva var galt? Jeg sjekket om støpselet satt i. Erfaring tilsier at brukerfeil av liknende type som regel er grunn til manglende fungering for tekniske innretninger her i huset. Det satt i. I både vegg og laptop.
Videre inspeksjon av kabel viste følgende:
Ikke lakrislisse,,,
Ok. Hovedmistenkt, faktisk eneste mistenkte, er Yoda. Det er den eneste her i huset som kan mistenkes å ta feil av kabel og lakrislisser. Laptopen ville ikke ha strøm gjennom det her. Forståelig nok. Heldigvis var katta ferdig kastet ut fra før. Ellers hadde han overhørt en del greier som de små trekantørene umulig kan ha godt av. It-leverandøren i Trønderland er på banen, og ny kabel kommer i posten om noen dager. Reststrømmen på laptopen holdt til nett-tv gjennom hele elipseøkta.
Kattedyret, også kalt terroristen, har ikke turt å se på matmor mer i dag. Han ligger på sofaen akkurat nå.
Å se fram til noe er halve gleden er det noen som sier. For meg er ofte gleden med å lese kart, skrive pakkeliste og planlegge en tur en stor del av gleden over hele turen. Så slik sett så kan jeg være enig i det utsagnet og relatere meg til innholdet.
Å ha noe å glede seg til er i alle fall kjempeviktig. En ting er å kjenne etter hva som er bra her og nå. Leve i nuet, som vi hører mye om og som ofte er et ideal. Å kunne ha det bra i hverdagen er kjempeviktig. Alltid å strebe etter å nå fram til helg, ferie eller hva det nå er kan være ødeleggende for vår evne til å være tilstede og kjenne etter. Her og nå.
Alle dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet. (Stig Johansson)
Jeg pleier aldri å gjøre det. Ikke med advent i alle fall. Stjerna og tilsvarende greier pleier i beste fall henges opp kvelden før første søndag i advent. Hvis jeg er i rute. Stort sett så blir det ikke noe før i løpet av den første søndagen. Eventuelt senere i advent.
Denne novemberen syns jeg det var så mørkt og stusslig i stua at jeg ligger over ei uke foran skjema. Men kun med stjerna og litt lys på trappa. Begge deler kom opp i løpet av siste uka. Enda er det nok leeenge igjen før julegaver og julemat er klart. De greiene der har jeg ikke startet med.
Men ja, jeg tjuvstartet i år. Det var påkrevet med litt ekstra lys.
Denne uka har så langt gitt en god del perspektiv. Perspektiv på eget liv og egne utfordringer. Flere av ukas nyheter kan vel sies å være av det mer traurige slaget. For meg som lytter. Men aller mest for dem det gjelder.
Egne utfordringer havner i perspektiv. Sammen med påminnelsen om at vi ikke vet historien til de vi møter på vår vei.
Hvor ofte går du ikke ut i verden og viser fram bare toppen av isfjellet? Og det er kanskje kun det du skal og vil vise fram. Tenker du like ofte på at det gjelder alle de andre også? At det du og jeg ser er bare en liten flik av sannheten. Det du og jeg viser fram er styrt av tanker, personlige kamper, dagsform, smerte og alt det andre som befinner seg under vannflata. Den lille fliken vi ser er bare en brøkdel av individets historie og situasjon. Hvordan vi tenker om andre og hvordan vi tolker vårt eget liv er kanskje mest av alt påvirket av den delen vi viser hverandre?
Noen ganger kan det være nyttig med perspektiv. Alle har sine kamper. Noen tilsynelatende mer dramatiske enn andres. Men det er ditt liv og du som står i det. At noen har det verre og andre bedre hjelper ikke meg eller deg der og da. Men det gir perspektiv. Og det fører til refleksjon.
Jeg har fått satt endel ting i perspektiv i dag. Foreløpig er jeg bare litt usikker på hva jeg skal med det.
«Du har rynker», sa 5-åringen til meg i går. Han pakket det ikke inn eller pyntet på utsagnet. Og han har helt rett. Jeg har rynker. Relativt mange og tydelige. Og det var ikke akkurat nytt for meg. Ingen «fake news» der med andre ord. Rynkene har vært der lenge, og det er egentlig veldig pussig at ingen av de jevnaldrende har kommentert det. De lurer jo fælt på hvorfor jeg går med «skistaver» på tur, for eksempel. Og de har ingen betenkeligheter med å spørre. Den som ikke spør får jo ikke vite noe.
Ifølge et par andre litt eldre gutter så sliter jeg med markedsverdien også. Kjærringer på 49 om et kvarter gjør det. Sånn er statistikken. Artig måte å definere folk på, egentlig. Markedsverdi. Handler det om hvor mange kameler jeg er verdt, eller? Jeg husker at det tallet var relativt høyt rundt ’95 da jeg befant meg et sted i Nordafrika. Det hørtes i alle fall høyt ut for meg…
Legger vi alder, rynker og sånn generell tyngdekraft sammen med kronisk autoimmun sykdom og generell uinteresse for botox og andre fiksfakserier…ja da kan vi vel snakke om markedsverdi. Eller rettere sagt mangel på sådan. Jeg tipper jeg skylder. Skylder markedsverdi altså. Eventuelt kameler. Kanskje bitcoin. Jeg vet ikke hvilken valuta slik verdi regnes i.
5-åringen som reflekterte omkring rynker hadde en presisering litt lenger ut i samtalen: «Men du har ikke så mange rynker som bestemor og bestefar da….». Og kompisen kunne fortelle at hans bestemor, ja hun har rynker på hendene, til og med. De konkluderte visst med at jeg ikke har rynker der da. Dessuten hadde jeg votter på.
Heldigvis henger jeg mest med 5-åringer og ikke så mye med for eksempel kjendispsykologer. De første er minst opptatt av markedsverdi. Takk og pris. Og om jeg skulle finne på å fylle rynkene med noe som helst, så blir det i tilfellet kake. Og cheesedoodles. Og mat. En kilo eller to ekstra skal være bra for å glatte ut huden, har jeg hørt. Men da spør vel 5-åringene meg: «Har du baby i magen?».
Et botoxfritt alternativ for å motvirke tyngdekraften…
Jeg gikk og la meg som meg selv. Tror jeg. I alle fall som nattas utgave. Litt sånn, jeg er ikke så veldig trøtt akkurat nå, men jeg tror det er lurt å ta kvelden. Eller natta. Eller morra’n, om du vil. Klokka var 02.21.
Jeg bikket i en krok, putta inn ørepropper og lukket øya. Og slo dem ikke opp igjen før det var lyst. Og da var jeg i Narnia. Løven har jeg ikke sett noe til. Men klesskapet har jeg sovet i. Og jeg lurer på om jeg så heksa i speilet på badet i sta. Foreløpig er jeg alene her. Gleder meg til å møte Aslan👍
Etter to hele dager, et helt liv rettere sagt, med rimelig høy ullfaktor i form av stillongs, vinterbukse og votter og med lua godt dratt ned over ører og vinterhår, var det i går kveld klart for noe heeelt annet. Det dukket opp en fjærboa. Den kom seilende inn fra venstre, tror jeg, sammen med et relativt respektabelt antall kjoler med rimelig høy glamfaktor. En helt normal onsdagskveld, med andre ord. Eller kanskje ikke?
Ikke vet jeg hvor høy fjærboa-faktor du har i ditt liv. Mitt er rimelig kjemisk fritt for slikt noe. Ull har jeg rikelig av. Turklær ellers også. Både til onsdager og andre dager. Og når det da plutelig handler om glam, så er gode råd dyre.
Da er det jo fryktelig flaks og selvfølgelig ytterst strategisk å ha venninner med noe høyere glam-faktor. Som stiller klesskapet til disposisjon også da. Litt uheldig, selvfølgelig, at nevnte venninne er sånn ca fire kjolestørrelser mindre enn undertegnede.
