I dag har jeg fått spesialoppvartning. Og da tenker jeg ikke på en relativt interessant time med fysioterapeuten. Det får jeg taste litt om en annen gang. Jeg tenker på ettermiddagens lille utflukt.
På tur i styrtregnet på onsdag så fikk jeg tilbud om privat guiding på en egnet tursti. Det var en av de ansatte som sa at hun gjerne kunne følge meg på tur fredag klokka 15 for da gikk hun av vakt. Bare hvis jeg ville og det passet da!
Gjett om det passet! Og gjett om jeg var takknemlig for den ekstraservicen. Det var mildt sagt et tilbud en som meg ikke kunne si nei til. Vi fikk med oss to andre også, så vi var tre spesielt interesserte pluss den dyktige og velvillige guiden vår.
Det ble over 4 kilometer på vei, sti og gjennom hamning. Inn i granskogen og ut på andre sida. Til og med utsikt både til vannet og til Spåtind fikk vi. Det er slikt spesielt interesserte kan få gleden av når en får slik ekstraservice. For ei dame!
Time hos kreftlegen er rimelig spennende innimellom. Denne gangen var det telefontime. Innimellom alt opplegget her på rehab’en. Jeg benket meg på rommet, prøvde å lese bok og ventet i spenning. Det er aldri godt å vite når oppringinga kommer.
Telefonen kom bare en halvtime på overtid og alt ble fryd og gammen!
Dette betyr mye! Det betyr at skuldrene kan senkes ei god stund framover. Fokuset kan innstilles på å få kroppen opp og gå igjen. I alle fall noe og til en viss grad. MS-kroppen kan få både oppmerksomhet og utfordringer. I adrenalinrusen etter den beskjeden så satte jeg ny rekord i gangtest hos fysioterapeuten her. Hun hang på med pulsmåler og oksygenmåler. Og hadde ikke opplevd noen som gikk hverken så fort eller langt på den tilmålte tida noen gang, sa a. Barneskirenn!
Det betyr også at jeg etter all sannsynlighet får gjennomført dette rehabiliteringsoppholdet fullt ut. Uten avbrudd og med fullt fokus! Det er SÅÅÅ bra!
Og det betyr at det fint går an å planlegge for litt mer enn ei uke om gangen framover. Det er også ganske ålreit! Og i skrivende stund fikk jeg akkurat en overraskende og positiv beskjed til, så denne dagen kan ikke sies å være noe annet enn god.
Så i dag har jeg gått rundt med et salig glis rundt munnen siden klokka var 10.30…. Hurra hei og hopp, jeg er så glad i dag 😊
Morgenen var gullkantet – og det ble jammen resten av dagen også! En liten morgentur på balkongen sammen med renholderen måtte dokumenteres.
«Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det mandag…?», synger vi i barnehagen.
Neida det er ikke mandag. Og det er ikke en helt vanlig tirsdag heller. Det er «kalkulert overdrivelsestirsdag» i dag. Og her sitter jeg og er alt for sliten til å ha lyst på kveldsmat. Dermed så har jeg bestemt at onsdagen blir en slags hviledag. I alle fall en noe «snillere dag».
For i dag bød denne rehab’en på følgende for friluftsheidi: frokost, morgentrening, gåtur, formiddagstrening, lunsj, gåtur med innlagt badetirsdag, forsøk på hvile, middag, time hos fysioterapeut, spinning, kveldsmat…i alle fall om ei stund. Den blir inntatt en gang utpå kvelden, for denne pasienten var alt for kje til å ha matlyst da den ble servert. Så da ble det matpakke.
Som de fleste vet så er jeg god på overdrivelser. I dag var ikke noe unntak. Denne gangen var det helt kalkulert. «Hvor ille kan det gå, liksom?». Og når tilbudet om en spinningtime kom litt utpå dagen så la den seg i grunn bare oppå. Huet er fornøyd, kroppen skriker i protest. Jeg tipper det går over.
Og det viktigste: badetirsdag! I regnvær. Med ca 10 grader i lufta. Og knapt det i vannet, kjentes det ut som. Det var godt med en varm dusj i kveld. Og om ei stund blir det kveldsmat. Bra jeg har kalkulert med en snill dag i morgen! Så får vi se da, hvor ille det kan gå…
En tur på terrassen til denne utsikten før frokost.
Etter frokost hadde sola fått overtaket.
Første gåtur inn i høsten.Nådde målet og fant ut at neste badetur muligens blir hit.
Antrekk for stranda. I oktober i alle fall.
Det ble ikke mange svømmetakene. Kanskje to. Og bilder av alt som foregikk innendørs blir det sikkert en annen gang.
Hvor lang tid var friluftsheidi inne på rehabiliteringssenteret før hun stakk av denne gangen, tro? Jo, skal vi se, det ble nokså nøyaktig 85 minutter. Litt kortere enn en fotballkamp.
Jeg valgte bort lunsj og tok turen ut i høstsola. Jeg var jo ikke sulten, sa jeg til kjøkkenet før jeg gikk. Akkurat det angret jeg bittelitt på. Faktisk allerede før jeg hadde passert parkeringsplassen. DA var jeg jo sulten. Men jeg fikk stavret meg ned lia og hadde litt matpakke fra før i dag. Matpakke, frisk luft og utsikt over vann foretrekkes.
Så det ble ikke så lange oppholdet før jeg måtte ut. Hu stakk av, med andre ord. I alle fall midlertidig. Bading ble derimot utsatt. Det er jo ikke badetirsdag…
Satser jeg på. I dag gjør jeg tredje forsøk. Og denne gangen må det da vel gå for seg, eller? Jeg har pakket bilen og tatt retning vestover. Atter en gang skal jeg på rehabiliteringssenter. Skrotten skal få fokus i hele fire uker. Mye skal testes og testes ut, og håpet er å komme ut i andre enden med litt bedre fysikk og enda viktigere: litt klokere i forhold til egen kapasitet og ikke minst hva jeg skal og kan forvente av denne kroppen både på kort og lang sikt.
Sommeren 2021 var jeg på utredning. Det ble testet mye og jeg ble funnet godkjent til å få et fullstendig rehabiliteringsopphold senere på høsten samme året. Av praktiske årsaker så ble det oppholdet utsatt, men i februar i år dro jeg i vei, flyttet inn og startet med godt mot et rehabiliteringsopphold som skulle vare en måned. Jeg trente, hadde timer med fysioterapeut og andre fagfolk, gjorde øvelser, deltok på kurs, gikk trugeturer og andre turer både alene og i flokk, var på båltur og fikk servert riktig mat. Jeg var godt i gang.
I mellomtida hadde fysioterapeuter, nevrologer, øyeleger, sykepleiere og radiologer undersøkt meg att og fram og i mente og konkludert etter mange utvetydige funn at undertegnede hadde sekundær progressiv multippel sklerose. Dermed var utgangspunktet for rehabilitering i februar noe annerledes enn resultatene i juli tilsa.
Men uansett så var jeg der. I 6 dager. Da ringte fastlegen og fortalte at føflekkene jeg hadde fjernet på leggen i januar hadde kreftceller i seg. Jeg var henvist til pakkeforløp for malignt melanom og fikk streng beskjed om å oppsøke kreftsykepleieren på rehab’en umiddelbart.
Tre dager etter var jeg hos kirurgen og fikk dato og klokkeslett for operasjon, og så var det bare å pakke seg ut av rehab’en og komme seg hjem. Ikke noe mer rehabilitering på denne dama umiddelbart. Da var det kun snakk om livredning. Jeg hadde ikke rukket å spise opp sjokoladen jeg hadde med i skapet engang.
Nå er jeg operert. Spredningen ble også operert vekk i februar og nye bilder viser foreløpig ingen videre spredning! Etter både infeksjon etter lymfeoperasjon, med 5 døgns innleggelse, antibiotika, dren og mye greier samt flere forsøk på kreftmedisinering som har måttet avbrytes grunnet kraftige bivirkninger, så er jeg nå klar igjen. Jeg har ikke vært innlagt på sykehus siden juni. Så nå skal jeg «legges inn» på rehab.
Igjen. Formen er helt ok. Det siste halve året har brutt skrog og psyke mer ned enn bygd opp, kjenner jeg. Så utgangspunktet er vel det dårligste som noen gang har vært. Men motivasjonen er der. Og potensialet for å oppleve bedring er jo proporsjonalt enda større når utgangspunktet er som det er. Ikke sant!?! Jeg skal ikke fortsette der jeg slapp. Jeg skal begynne på nytt. På et nytt sted for meg fysisk, men med kjente lokaler.
Så i dag prøver jeg igjen. Alle gode ting er tre. Det tredje forsøket. Den 3. oktober. Kjære rehab: nå kommer jeg igjen. Jeg skal bare innom sykehuset for litt ct til kreftavdelingen før jeg kommer. Jeg ønsker både meg og rehab’en lykke til!
Sånn så det ut der sist. Denne gangen lot jeg trugene være igjen hjemme.
I dag er vi i gang med nummer to. Toer’n. Ikke den toern….Den andre. 2. oktober 2022. Mye totall i dag. Om jeg skal ta pulsen på denne dagen her jeg sitter i sofaen så må det bli noe sånn:
Ute er det grått. Veldig grått. Både tåke og regn i dag. Lønna byr på et fargesprakende kaos som går fra lysegrønt til mørk, mørk rød. Den er vakker der den står i tåka. Innendørs så trenes det. Ikke jeg da. Jeg sitter da tross alt i sofaen og skriver blogg. Så det har jeg ikke tid til. Men småbrukeren trener. Det høres på mer eller mindre taktfaste dunk i golvet ettersom karateteknikkene settes.
Noen har bursdag. Det er godt jeg har facebook som forteller meg det så jeg får gratulert folk. Forresten så var Gandhi også født 2.oktober og dagen er derfor FN’s dag for ikke-vold. Liv og Live har navnedag. Gratulerer! «Norge rundt» hadde sin første sending 2.oktober 1976. Og i 1943 innledet tyske okkupanter arrestasjon av alle jøder på denne datoen. Og det er den andre dagen i rosa sløyfe måneden.
I dag er media opptatt av dette: Putin og kompani er to skritt unna å sette i gang atomkrig, sier eksperter. Med sabotasje i Østersjøen og uidentifisert dronevirksomhet i Nordsjøen, samt trusler og virkelighetsoppfatning på bærtur østafor, så kjennes ikke det veldig betryggende. Det er flom og tornado og i Indonesia går de bananas på fotballkamp. Dødelig for folk involvert. Ellers er det den vanlige oppskrifta hos nettavisene: Litt Putin først, så en del fotball og knivstikking. Litt Braut, en smule kongelige konflikter rundt omkring i Europa og så et par artikler om fett. Om å få det bort og få sixpack lynraskt. Og litt mer fotball. Og en artikkel om Tuvalu, som jeg nevnte at hadde nasjonaldag i går. Jeg håper de feiret. I artikkelen hevdes det nemlig at økt havnivå vil føre til at Tuvalu forsvinner som et Atlantis i havet i løpet av dette hundreåret. Hmmm….
En helt vanlig søndag i mediene. En oktobersøndag. Den andre oktober tjuetjueto. Og jeg pakker kofferten… Begge to!
Ja, jeg skal på en måte flytte. For en fireukers tid.
I dag er det den første. Datoen er 1. oktober 2022. Den første dagen i ny måned. Den første i en rekke av 31 dager. Ikke verst å være først. Men den første oktober er liksom – hva skal jeg si – en av de første de fleste av oss ikke legger spesielt merke til, kanskje. En første som ikke gjør så mye ut av seg liksom.
Vi har jo første januar. Den første dagen i et helt blankt og nytt år. En dagen derpå for mange. Men litt hodepine, kanskje. I alle fall så er vi litt trøtte for vi var jo oppe til langt over midnatt for å ønske det nye året velkommen. Bobler skulle vi jo også ha utpå natta. Selv om vi egentlig var trøtte. Heldigvis en rød dag. Slik at vi rekker å samle stumpene etter jul og nyttår før hverdagen braker løs.
Så er det første februar, og første mars. Ikke noe mer spesielt med det enn at første mars kanskje er et slags kick-off for våren.
Så kommer første april! Lure hverandre opp i stry – dagen. Da er det lov, og faktisk ganske om å gjøre, å narre noen. Juge litt og helst få noen til å gjøre noe rart som de har blitt lurt til.
Første mai er rød igjen. Arbeidernes frihetsdag. Da vi var små så var det tradisjonelt den første dagen om våren vi fikk lov til å bruke tynn sommerjakke. Og ikke minst «småsko». Ikke vintersko eller gummistøvler lenger. Det var tid for sko!
1.juni har i 23 år vært en stor dag her på bruket. Det er nemlig bursdagen til avleggeren. Hun skulle egentlig kommet både en og to og tre dager før, men etter nesten 50 timer så ble det 1.juni på dama gitt. Samme bursdag som oldefaren sin. Han var født i 1896.
Så kommer første juli, første august og første september. De er også litt anonyme. Kommer og går liksom. Akkurat som dagen i dag. 1. oktober. Ikke nok med det så er denne oktoberlørdagen skikkelig grå og inneholder både vind og regn. Men farger, det har den.
Oktoberfarger fra terrassen.
Første november kommer nok også til å komme og gå. Selv om november igjen er bursdagsmåned på småbruket. November pleier også å komme med selskapeligheter av ulike slag. Og julepanikken kommer utover måneden helt sikkert til å innta denne kjærrringa. Som vanlig.
Første desember er en fin dag. Da starter det. Adventskalender, adventstid og alt som hører med. Denne dagen markerer oppstart av noen uker med enda flere selskapeligheter, god mat, ølkalender, lukter og lys. Og her på småbruket starter juletresalget. Ikke 1.desember da. Men litt uti.
Men i dag er det 1.oktober. Det som var igjen av plommer har ramlet på bakken. Ripsen har trosten spist og det meste av potetene er tatt opp og befinner seg i kjelleren. Kjøkkenhagen og drivhuset byr fortsatt på både grønt, orange, rødt og gult. Det fins både squash, tomat, gulrot, løk, potet, paprika, agurk og chili. I går ribbet jeg det som var igjen av blomster på terrassen. Jeg fikk høstet en del frø til neste års blomstring og fredagstacoen fikk både løk, chili og tomat fra egen produksjon.
September har vært gavmild. Men i dag er det 1. oktober. En litt stillferdig førstemann i en helt ny måned. Hva har egentlig skjedd den første oktober? Jo: «Ja vi elsker» ble publisert. Det skjedde denne dagen i 1859. Rebekka og Remi har navnedag. NASA ble opprettet første oktober 1958. Og samme dag ble legenden Roger Ruud født(!). For folk i Kina, Kypros, Nigeria og Tuvalu er første oktober en festdag. Nasjonaldag, faktisk. Ut over det så har denne dagen huset både store slag, ulykker og utnevnelser. Det meste rimelig uvesentlig for meg. Men så absolutt betydningsfullt for de som var der eller de som heter Remi. Betyr 1. oktober noe spesielt for deg?
For meg er første oktober en litt anonym dag. I år er det lørdag. Og det får holde. Alle trenger ikke gjøre så mye ut av seg. Det holder å bare være. Og jeg er spent på hva oktober bringer. Ikke bare den første, men også den andre, tredje og alle de andre dagene. Lag dere en god oktober, folkens!
Skogstur i lavlandet på østlandet har ikke vært bare idyll de siste åra. I alle fall ikke for meg. Fra midten av august og helt til frosten kommer så har nærliggende skog vært fylt med ufattelig ekle, innpåslitne og insisterende småkryp, gjerne i store mengder og av typen jeg overhodet ikke har noe til overs for. Den berømte og beryktede hjortelusflua. Både ekstremt nærgående og mer eller mindre umulig å få has på.
En opplevelse med disse forb… krypene kan utarte seg til et skikkelig sirkus, slik som beskrevet i lenken lenger ned.
I dag trosset jeg og mamma derimot hele lusetrusselen og tok oss østover og litt oppover. Vi unngikk det verste tettsnaret, holdt oss på den brede sti og langt fra kratt, og søkte oss til luftige omgivelser. Hele 425 meter over havet. Etter en liten avstikker for å sjekke ei steinrøys, ja, jeg vet dette er for spesielt interesserte, måtte jeg klore av meg det første krypet. Den var så dum at den forlot hestehalen og begynte å kravle bak øret. Da blir det lokalisert og til og med de korteste neglestubbene gjorde nytta si for å bli kvitt svineriet.
Kaffe slik den smaker best. På et berg med utsikt.Mamma, bestemor, oldemor, oldefar, onkel (i vogna) og vertinnen.Mamma var her både i dag og på 50-tallet.
Enda en liten tur offroad, samt både kaffe og matpakke med utsikt senere, så kunne vi etter hvert returnere til bilen og vende snuta hjemover. Selv om mamma var litt betenkt over hvor kort turen ble, så var det etter min skrott sin mening akkurat passe. At bilen måtte foreta nødstopp midt i veien på hjemvei kom ikke som noen stor overraskelse. Selvfølgelig hadde vi fått med oss et møkkakryp av typen hjortelus hjemover. Bilen måtte dermed mer eller mindre bråstoppes og passasjeren måtte klore krypet av sjåføren og kaste det ut gjennom døra før vi kom oss videre. Sikkert lurt å stoppe så ingen sjåfører risikerte fingre på øya i fart.
Men altså 2 damer, tur, og 2 lus. Så lenge jeg ikke finner noen hverken i klær, dusjen eller hestehalen utover ettermiddagen så får det gå. Det kunne vært verre. Sånn som her:
På tross av tanker om gjeninnføring av badetirsdag i går, men omdøpt til badetorsdag, så hoppet jeg over bading i dag. Selv om jeg befant meg i nærheten av den faste badetirsdagsplassen.
Jeg hadde det alt for travelt med det andre jeg drev med. Jeg måtte redde livet til en mark. En meitemark på god vei ned i mosen måtte reddes fra et par i overkant ivrige 5-åringhender som ville hale den opp igjen. Mye argumentasjon og overtaling måtte til.
Jeg måtte balansere på en stokk mellom trærne på naturlekeplassen. Balansetrening er bra, men jeg trodde ærlig talt ikke at treningsleiren startet før over helga. Jeg måtte hilse på en blå bamse med gul ryggsekk. Jeg måtte sette i en hårstrikk og passe på at glitterhårspenna satt rett.
Jeg måtte bygge en vei som ble til en tunnell og jeg måtte høre om mammaer som hadde bursdag og andre som ikke hadde bursdag før Luciadagen eller etter jul. Og jeg måtte se på en gul buss som hadde vært brun.
Her må det bygges vei OG utbedres umiddelbart.
Så måtte jeg hilse på Grise og Nasse. Og se på at de spiste. Samtidig måtte jeg være rådgiver og konsulent da tre 5 år gamle jenter skulle redde en halvdød veps fra grisetroa. Det hersket noe uenighet om det var vepsen som måtte reddes fra å bli spist eller Nasse som måtte reddes fra å få veps i munnen og bli stukket. Ved hjelp av en pinne og godt samarbeid så ble gris og veps separert.
Midt i det hele måtte jeg svare på en god del spørsmål. Blant annet om jeg kom i morgen også. Det kunne jeg ikke, men jeg kunne betrygge enkelte om at jeg skulle komme leeeenge før de begynte på skolen i alle fall!
Oppi alt dette skulle jeg jo hilse på kolleger både på egen avdeling og ellers. Siden jeg var så travelt opptatt med alt det andre her så ble det ikke så mye voksenprat denne gangen. Men uansett så er jeg glad for at såpass mange av de under 6 år husket navnet mitt. Hva de voksne husker, tør jeg ikke engang tenke på.
Jeg hadde det altfor travelt og altfor gøy. Dermed ble det tomt for energi og initiativ innen det ble bading. Med mindre bading i sand teller. Neste gang, kanskje, hvis isen ikke har lagt seg. Neste gang blir i november…
Noen vil sikkert påstå at jeg har misset hele essensen av denne artikkelen. At den handler om bikkjer, ulv og jakt. Den diskusjonen involverer jeg meg ikke i. I alle fall ikke akkurat i dag. Men uansett.
Er “jaktkvinne” et ekte ord? Og heter det dermed også “jaktmann”? Og eventuelt “jaktmenneske”?
