Takk for alle gode ord etter innlegget mitt i går. akkurat i dag trenger jeg visst all heiing jeg kan få. I dag kjenner jeg meg helt overveldet. Jeg tror det er det som er rette ordet. Å utsette meg sjøl for medisinering og potensielt MYE bivirkninger et helt år kjennes fryktelig lenge. Uoverkommelig.
Den som fortsatt lurer på om fysisk og psykisk helse henger sammen, kan bare innse det. Det gjør det. Meget lokal og kvalitativ forskning er ikke i tvil. Jeg har aldri opplevd meg sjøl som spesielt deprimert. Men såpass frynsete og ubalansert som jeg kjenner at jeg er innimellom akkurat nå, så har til og med jeg begynt å lure. Det skal kriges. Både mot fysiske symptomer og bivirkninger. Men ikke minst mot min egen frynsete psyke. Og ja, huet tuller mye med meg.
Foreløpig har jeg kun hatt to runder med det jeg beskriver som direkte angstanfall. Og heldigvis hadde jeg hørt fra erfarne fjellfolk som hadde erfaring med de greiene der slik at jeg gjenkjente det. Det var heftig. Nå er det mer psyke og fysikk som tuller med hverandre. Er jeg kvalm på grunn av at hue tuller med meg eller tuller hue fordi jeg er kvalm av bivirkninger eller annet sykdomsrelatert? Helt umulig å vite svaret. Og antakelig så har det ikke så mye å si heller. Min teori er at det går begge veier.
Men her sitter jeg: overveldet av de nærmeste framtidsutsiktene. Og oppi det hele så har jeg litt dårlig samvittighet. Jeg har ikke fått noen dødsdom. Prosentvis overlevelse og statistikk har jeg med vilje hverken etterlyst eller lest. Legene mener jeg skal bli frisk. I alle fall av kreften. Ikke ms-en, dessverre. Det sitter en liten nisse på skuldra mi og sier at jeg skal være glad for det. Og det er jeg. Men jeg er fortsatt kvalm. Og slapp. Og har smerter og akkurat nå et ansikt som er rødt og koker. Det er visst bivirkninger. Av det milde slaget ifølge pakningsvedlegget på flere meter. Småbrukeren mente i går kveld at jeg muligens var litt hoven i fjeset også.
Kanskje akkurat det fyller ut noen rynker slik at jeg ser litt yngre og freshere ut? Jeg satser på det. Dessuten så sier avleggeren at et år er en ganske kort del av et langt liv. Nedtellingen har i alle fall begynt. Bare 364 dager igjen nå…
Dette går veien!
God klem til deg 🙂
Det skal det 🙂 Lag deg en god onsdag!
Her skjer det mye skjønner jeg. Ja, 365 dager er et år, og de går fort for de vanlige. Lag deg en dimmekalender og kryss av med store røde kryss for hver dag. Tenker virkelig på deg, og håper du klarer å holde motet oppe. Så fint du klarer å skrive om det her. Sundt for oss å høre, og sikkert godt for deg også og få ut litt frustrasjon. Heier på deg. Klemsiklem:)
Det er det fine med blogg. Den som ikke vil lese kan hoppe over 😉 Jeg har fått råd fra fagfolk om å sette ord på så godt jeg kan, så da blir det slik. Takk for heiing. Det setter jeg veldig pris på, kjenner jeg. Klem tilbake!