Torsdag mottok både småbruker og undertegnede tredje skudd av den kjente covid-shotten, eller vaksina om du vil. Effektivt og greit administrert og gjennomført av et velsmurt system her i kommunen. Litt ømme i armen ble resten av dagens gjøren og laden gjennomført etter planen, til og med en liten operasjon i leggen ble unnagjort. Og ingen tenkte så mye mer på det. Bortsett fra muligens småbrukeren da. Han var ikke helt i slaget etter forrige dose, og var nok en smule spent på fortsettelsen.
Fredagen opprant med en småbruker med feber og vondt i skrotten. Jaja, ikke mer enn vi kunne forvente. Friluftsheidi var fortsatt bare øm i overarmen og avskrev vel egentlig hele greia som en smule manneinfluensa. Og regnet med at det ikke skulle bite på kjærringa.
De forrige to dosene har ikke medført noe som helst for meg. Ingen bivirkninger og ikke noe styr. Overrasket ble jeg da jeg plutselig befant meg under pleddet på sofaen. Jeg frøs og hadde «vondt i huden» på hele kroppen. Utpå kvelden begynte synet å svikte. Det var trøblete å fokusere på tv-skjermen og til slutt var det vel best å gå å legge seg.
En liten sjekk av kroppstemperaturen forklarte synsforstyrrelsene og frysinga. Når jeg som så å si aldri klarer å måle mer enn maks 36,5 når jeg måler egen temp får tallet 38,13 på termometeret, så skjønner til og med jeg at jeg ikke er helt som jeg skal. I mitt voksne liv har jeg vel kun hatt temp på over 38 en gang, og det var da jeg hadde blindtarmbetennelse i 2020.
Iført ullsokker og med fortsatt ufokusert blikk var det bare å krype under dyne og pledd og sove av seg hele greia. Det måtte altså 3 doser til før jeg fikk bivirkninger. Og til og med da var kroppen såpass treg i oppfattelsen at småbrukeren allerede var på bedringens vei da friluftsheidi reagerte.
Og siden jeg har hørt at de som får bivirkninger danner mest antistoffer, fakta eller myte, itte vet je, så har jeg vel nå endelig fått antistoffer jeg også!?! Akkurat i tide til å bli smittet, antakelig? Alle gode ting er tre, sies det.
